Har terskelen til å takle motgang endret seg ?

[AnonymBruker]

Har terskelen til å det å  takle motgang i kvardagen  endret seg mot tidligere. tider, og gjir mange  altfor lett opp. ?  Har  psykiatere, sosionomer, og psykologer endret folk sin oppfattning av  psykiske lidelser, og de har satt ein slags standard her.  

Norge har eit av verdens   beste velferdsordninger, og  nordemenn flest har opplevd ev revlusjonerende matriell velstandsøkning.  Dette til tross har antall  personer som har fått en psykisk diagnose, og blitt  uføre  økt dramatisk de senere årene, og er blitt eit av helsevesenets største utfordringer.    

De aller fleste mennesker vil  før eller sidan oppleve å  bli stilt overfor  utfordringer "kriser"  i kvardagen,og  som de føler kan vera vanskeleg å takle, og lite  forbredt på å møte. Pandemien, og nå m.a  krigsutbruddet i Ukarnia er blitt en tankevekker for mange  etter snart  80 år i frihet, og som de aller fleste idag har sett på som en selvfølge. 

Spørsmålet er om terskelen til å takle motgang i livet har endret seg, og mange er lite forbredt på å takle "kriser, og  motgang" en tidligere ?  

 

 

Anonymkode: 90e02...eca

[AnonymBruker]

Psykiske sykdommer = ikke klare å takle motgang??

Jau.....

Anonymkode: afe62...f64

[Diskusjon69]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Har terskelen til å det å  takle motgang i kvardagen  endret seg mot tidligere. tider, og gjir mange  altfor lett opp. ?  Har  psykiatere, sosionomer, og psykologer endret folk sin oppfattning av  psykiske lidelser, og de har satt ein slags standard her.  

Norge har eit av verdens   beste velferdsordninger, og  nordemenn flest har opplevd ev revlusjonerende matriell velstandsøkning.  Dette til tross har antall  personer som har fått en psykisk diagnose, og blitt  uføre  økt dramatisk de senere årene, og er blitt eit av helsevesenets største utfordringer.    

De aller fleste mennesker vil  før eller sidan oppleve å  bli stilt overfor  utfordringer "kriser"  i kvardagen,og  som de føler kan vera vanskeleg å takle, og lite  forbredt på å møte. Pandemien, og nå m.a  krigsutbruddet i Ukarnia er blitt en tankevekker for mange  etter snart  80 år i frihet, og som de aller fleste idag har sett på som en selvfølge. 

Spørsmålet er om terskelen til å takle motgang i livet har endret seg, og mange er lite forbredt på å takle "kriser, og  motgang" en tidligere ?  

 

 

Anonymkode: 90e02...eca

Foreldre og samfunn har gjort alt de kan for å skåne barna sine for ALT, de skal ikke falle å slå seg, de skal ikke være ute å leke lengre, de får sjeldent oppgaver de må utføre, det blir ikke stilt krav til dem. Hva trodde en ville skje med barna når de ble voksne? de som vokser opp nå bli enda mer skånet og blirt sikker enda verre om en ikke snur snart (not gonna happen).

Endret 18. mai 2022 av Fridiskusjon.no

[AnonymBruker]

Jeg går til psykolog fordi jeg alt for lenge bedre tenna sammen. Til slutt kollapset jeg helt. Angrer som en hund på at jeg ikke for 10 år siden tok fikk psykolog og fikset livet mens problemene var små og lette å håndtere om jeg bare ble satt på rett spor. I stedet lit jeg det dure til selvmordstankene ble så sterke at j g ble lagt inn.

Anonymkode: d26cc...fcb

[AnonymBruker]

Ja absolutt. Dette har jeg ment lenge. Ikke mye som skal til, før veldig mange 'blåses av banen'. Dette må nok min, og min foreldregenerasjon ta på oss skylda for, ved å ha pakket inn og beskyttet alt for mye. Trist, tragisk og vanskelig å reversere.

Anonymkode: 2dac0...fba

[AnonymBruker]

Jeg hadde psykiske sykdommer når det var lite aksept for det og nå. 

Forskjellen er at nå kan jeg prate om det, får bedre hjelp og langt mer forståelse. Det har hjulpet meg masse. Før snakket jeg aldri om det, lite hjelp å få og skammet meg. Bærte alt inni meg som gjorde ting verre. 

Likevel, jeg undrer meg litt om dette enorme fokuset og tilgang på informasjon er så sunt på det generelle plan. Litt nedfor blir depresjon. Litt redd blir angst. Sorg blir sykdom. Opptatt av å ha det ryddig blir ocd. Glemsk blir alzheimer. Normale, men vonde hendelser blir traumer. Folk klarer ikke helt å skille mellom det normale og det sykelige. 

Funker man ikke som "alle andre" må det  være noe. Vi skal liksom gå rundt å være så lykkelig og fornøyde. 

Ikke bare det, men vi skal prestere og være feilfrie på alle plan. Utdanning, jobb, hus, hjem, utseende, økonomi, sosialt, barn og hele sulamitten. Tenker det ikke er så rart at man leter etter årsaker til hvorfor man ikke er et supermenneske når "alle" andre er det. Og ikke minst blir syk av alt press. Når vi heletiden ser utover, sammenligner oss med andre, fokus på det materialistiske og har så mange normer å følge så er det ikke rart man blir litt overvelmet når sterke følelser og motgang treffer. Da blir man nok ikke så sterk til å takle motgang.

Som psykologen min, samfunnet vårt gjør syke. 

Anonymkode: 0dcd1...415

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg går til psykolog fordi jeg alt for lenge bedre tenna sammen. Til slutt kollapset jeg helt. Angrer som en hund på at jeg ikke for 10 år siden tok fikk psykolog og fikset livet mens problemene var små og lette å håndtere om jeg bare ble satt på rett spor. I stedet lit jeg det dure til selvmordstankene ble så sterke at j g ble lagt inn.

Anonymkode: d26cc...fcb

Lykke til og god bedring, og håper det bedrer seg betraktelig med behandling for deg ❤ Det skulle ikke være nødvendig 'å bite tenna sammen' over lang tid, for så og oppsøke profesjonell behandling. Ved en langt mer realistisk tilnærming av livet fra foresatte, hadde det vært langt lettere å takle det meste på godt og vondt.

Anonymkode: 2dac0...fba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg hadde psykiske sykdommer når det var lite aksept for det og nå. 

Forskjellen er at nå kan jeg prate om det, får bedre hjelp og langt mer forståelse. Det har hjulpet meg masse. Før snakket jeg aldri om det, lite hjelp å få og skammet meg. Bærte alt inni meg som gjorde ting verre. 

Likevel, jeg undrer meg litt om dette enorme fokuset og tilgang på informasjon er så sunt på det generelle plan. Litt nedfor blir depresjon. Litt redd blir angst. Sorg blir sykdom. Opptatt av å ha det ryddig blir ocd. Glemsk blir alzheimer. Normale, men vonde hendelser blir traumer. Folk klarer ikke helt å skille mellom det normale og det sykelige. 

Funker man ikke som "alle andre" må det  være noe. Vi skal liksom gå rundt å være så lykkelig og fornøyde. 

Ikke bare det, men vi skal prestere og være feilfrie på alle plan. Utdanning, jobb, hus, hjem, utseende, økonomi, sosialt, barn og hele sulamitten. Tenker det ikke er så rart at man leter etter årsaker til hvorfor man ikke er et supermenneske når "alle" andre er det. Og ikke minst blir syk av alt press. Når vi heletiden ser utover, sammenligner oss med andre, fokus på det materialistiske og har så mange normer å følge så er det ikke rart man blir litt overvelmet når sterke følelser og motgang treffer. Da blir man nok ikke så sterk til å takle motgang.

Som psykologen min, samfunnet vårt gjør syke. 

Anonymkode: 0dcd1...415

Ja, og der har du mye av essensen. Ingen av oss har det tipptopp til enhver tid - det finnes alltid opp- og nedturer. Jeg tenker at det alltid, uansett, er fullt mulig å være rustet for, uavhengig av ballast, livet på godt og vondt - slik det faktisk er. Har selv, for flere år tilbake, benyttet meg av psykologtimer - for å sortere og rydde opp. Men det er kun meg selv som kan velge å legge ting bak meg for å gå videre. Det er alt for mange som stakkarsliggjør seg selv, lever på og i bobla, om hva livet HAR vært. Dette er et stort og gjennomgående fenomen nå for tiden.

Anonymkode: 2dac0...fba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg går til psykolog fordi jeg alt for lenge bedre tenna sammen. Til slutt kollapset jeg helt. Angrer som en hund på at jeg ikke for 10 år siden tok fikk psykolog og fikset livet mens problemene var små og lette å håndtere om jeg bare ble satt på rett spor. I stedet lit jeg det dure til selvmordstankene ble så sterke at j g ble lagt inn.

Anonymkode: d26cc...fcb

Vel, nå kjenner eg mange personer som har opplevd "kolaps" inkl. meg selv. Oppsøkte en psykiater med en resept på medikamenter eg skulle få. Etter noen tabletter følte eg at ansiktet gjekk i vranglås, og kuren med medikamenter vart droppet. Oppsøkte også en psykolog, men han  viste ikkje noen mer en eg selv viste, og til ingen nytte.

Konklusjonen blei at desse folka "går etter læreboka" men  mangler noen grunnleggende ærfaringer, og mye prat men lite konkret. 

Sjå på flyselskapa !  Har folk angst for å fly så plasserer de folk i eit fly så de kan mestre angsten. Har folk tunnelangst så nytter det ikkje å bearbeide angsten med å setter foran tunneloppningen.  Har folk sosialangst eller seneangst så må de lære seg å mestre den.  Fellesnevneren er at det må handling til, og ikkje bare prat hos ein psykolog s

Anonymkode: 90e02...eca

[AnonymBruker]

Mener du evnen? 

Anonymkode: b2c29...aee

[AnonymBruker]

Ja, mitt inntrykk er at det som for 20 - 30 år siden ville blitt kalt en "livshendelse" (skilsmisse, dødsfall, miste jobben osv) i dag kalles "krise". Og dermed er også vår opplevelse av ting som skjer svært mange blitt endret. Der en "livshendelse" er noe man takler stort sett greit og tar med seg som en av livets mange erfaringer, er en "krise" noe som betegner noe som er nesten uoverkommelig, man må ha hjelp for å komme igjennom det.

Fordi om det har vært ille en god stund, føler jeg at det virkelig har toppet seg siden pandemien. Nå krever vi hjelp fra øverste hold for det aller meste: økte strømpriser, økte matvarepriser, økte drivstoffpriser. Det offentlige må hjelpe! Er ikke snakk om å stramme inn selv, kjøpe litt mindre, reise litt mindre. Nei, for det er krise!! Og da må noen hjelpe oss!

Et eksempel på en ordning som jeg mener er altfor raus og som bygger opp under folks hjelpeløshet, er strømstøtten ved innvilget bostøtte. At det gies kr 1500 ekstra per person i husstanden per måned er faktisk ganske horribelt!

Det verste av det hele, er at jeg nettopp tok den kalkulatoren for bostøtte. Og jeg som føler at jeg faktisk har det helt ok, har rett på dette! Til sammen 2500 i mnd! Altså, man vet ikke at man har det ille før man tester ut velferds norge sine "vil du ha penger" kalkulatorer!

Anonymkode: 4c84c...bfd

[AnonymBruker]

Tidligere var det 1-2 leger i bygda på omlag 3000-4000 personer,men nå er legesenteret besatt med 10 leger, og og folketalet gått opp til omlag 6000 - 7000. 

Den tida det var bare 1-2 leger hadde kom legen på hjemvisitt når noen var syke, men idag må ein  oppsøke legekontoret, og legen bruker igjennomsnittleg 15 min. pr. passient, og det meste av tiden går med til jornalføring på data.  Psykiatere,psykologer, og sosionomer  etc var det de ferreste som hadde hørt noe om, men de fleste kom seg likevel ofte helskinnet gjennom en krise.  

Anonymkode: 90e02...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Mener du evnen? 

Anonymkode: b2c29...aee

Hva man evner henger oftest sammen med terskelen man har for å gi opp. Jeg tenker derfor at tittelen er ganske treffende: når man står nederst i trappen og begynner å gå oppover, gir man opp på et lavere trinn enn det man gjorde tidligere.

Og det igjen henger sammen med kravene vi stiller til oss selv, og som andre stiller til oss. Vi skal liksom ikke slite så mye, vi skal hjelpes trinn for trinn, vi skal få sette oss ned og ta laaaange pauser. Og det kan vi tillate oss fordi staten så raust deler ut av alle sin pengegaver. Før måtte man bare se til å komme seg oppover den trappen før lommeboken ble tom. I dag er det stort sett penger i lommeboken uansett hvor en er i trappen. Så hva skal en da stresse etter? Bare å ta det med, man får jo hjelp.

Anonymkode: 4c84c...bfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, mitt inntrykk er at det som for 20 - 30 år siden ville blitt kalt en "livshendelse" (skilsmisse, dødsfall, miste jobben osv) i dag kalles "krise". Og dermed er også vår opplevelse av ting som skjer svært mange blitt endret. Der en "livshendelse" er noe man takler stort sett greit og tar med seg som en av livets mange erfaringer, er en "krise" noe som betegner noe som er nesten uoverkommelig, man må ha hjelp for å komme igjennom det.

Fordi om det har vært ille en god stund, føler jeg at det virkelig har toppet seg siden pandemien. Nå krever vi hjelp fra øverste hold for det aller meste: økte strømpriser, økte matvarepriser, økte drivstoffpriser. Det offentlige må hjelpe! Er ikke snakk om å stramme inn selv, kjøpe litt mindre, reise litt mindre. Nei, for det er krise!! Og da må noen hjelpe oss!

Et eksempel på en ordning som jeg mener er altfor raus og som bygger opp under folks hjelpeløshet, er strømstøtten ved innvilget bostøtte. At det gies kr 1500 ekstra per person i husstanden per måned er faktisk ganske horribelt!

Det verste av det hele, er at jeg nettopp tok den kalkulatoren for bostøtte. Og jeg som føler at jeg faktisk har det helt ok, har rett på dette! Til sammen 2500 i mnd! Altså, man vet ikke at man har det ille før man tester ut velferds norge sine "vil du ha penger" kalkulatorer!

Anonymkode: 4c84c...bfd

Ja,du har helt rett i att det  som mange oppfattet tidligere som en livshendelese blir idag diagnosert  som en "krise" og  da er veien er kort til å oppsøke psykologer, psykiatere så de kommer videre.  Å bli arbeidsledig, skilsmisse, dødsfall  er ingen krise, men  hendelse.  Eit dødsfall eller  traumatiske opplevelse kan utløse en "kirse" og behov for fagleg hjelp til å komme videre.  

Det er all grunn til å tro at dersom en rekke velferdstilbud, og støtteordninger hadde blitt fjærnet hadde mange opplevd det som en allvorleg "krise".   

Anonymkode: 90e02...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Ja, og der har du mye av essensen. Ingen av oss har det tipptopp til enhver tid - det finnes alltid opp- og nedturer. Jeg tenker at det alltid, uansett, er fullt mulig å være rustet for, uavhengig av ballast, livet på godt og vondt - slik det faktisk er. Har selv, for flere år tilbake, benyttet meg av psykologtimer - for å sortere og rydde opp. Men det er kun meg selv som kan velge å legge ting bak meg for å gå videre. Det er alt for mange som stakkarsliggjør seg selv, lever på og i bobla, om hva livet HAR vært. Dette er et stort og gjennomgående fenomen nå for tiden.

Anonymkode: 2dac0...fba

Er nå enig, men noen som har opplevd f.eks traumer har faktisk psykiske/fysiske skader som man må leve med, uansett hvor mye man har lagt ting bak seg, gått videre etter traumene og fått behandling.

Det blir litt som en person som har mistet benet. Man kan velge å gjøre det beste ut av det, være takknemlig for det man klarer og får til, eller gå helt ned i kjelleren å kun fokusere på hva man ikke kan lengre. Og det er her samfunnet gjør ting verre for psykisk syke eller mennesker med usynlig fysisk sykdom, det synes ikke og man blir dømt og dømmer seg selv. Klarer en i rullestol å jobbe 50% å fungere greit i samfunnet blir man nærmest hyllet. Har man kptsd, jobber 50% og fungerer greit blir man sett ned på av en del mennesker og ikke akseptert på samme måte. 

Men ja, veldig mange lever i offerrollen desverre, både med psykisk og fysisk sykdom. 

Komplekse greier dette. 

Anonymkode: 0dcd1...415

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er nå enig, men noen som har opplevd f.eks traumer har faktisk psykiske/fysiske skader som man må leve med, uansett hvor mye man har lagt ting bak seg, gått videre etter traumene og fått behandling.

Det blir litt som en person som har mistet benet. Man kan velge å gjøre det beste ut av det, være takknemlig for det man klarer og får til, eller gå helt ned i kjelleren å kun fokusere på hva man ikke kan lengre. Og det er her samfunnet gjør ting verre for psykisk syke eller mennesker med usynlig fysisk sykdom, det synes ikke og man blir dømt og dømmer seg selv. Klarer en i rullestol å jobbe 50% å fungere greit i samfunnet blir man nærmest hyllet. Har man kptsd, jobber 50% og fungerer greit blir man sett ned på av en del mennesker og ikke akseptert på samme måte. 

Men ja, veldig mange lever i offerrollen desverre, både med psykisk og fysisk sykdom. 

Komplekse greier dette. 

Anonymkode: 0dcd1...415

Sosiale medier har mye skyld i at det er blitt som det har blitt.  

"Det enkleste er oftest det beste"  Dersom folk flest hadde fått mindre fokus på å etterleve alle andre, og realisere sine egne drømmer, og behov,og heller  tatt seg mer tid å snakke med naboen, venner og kjente. Ja  da hadde samfunnet trolig gardvis endret til det bedre, og ikkje alt handlet om økonomi og matriell status.  

En  nabo innvisterte i robotklipper, og robotstøvsuger, og hevdet han nå  manglet  bare en robotkokke, og en robot som kunne ta klesvasken.    

 

 

Anonymkode: 90e02...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Sosiale medier har mye skyld i at det er blitt som det har blitt.  

"Det enkleste er oftest det beste"  Dersom folk flest hadde fått mindre fokus på å etterleve alle andre, og realisere sine egne drømmer, og behov,og heller  tatt seg mer tid å snakke med naboen, venner og kjente. Ja  da hadde samfunnet trolig gardvis endret til det bedre, og ikkje alt handlet om økonomi og matriell status.  

En  nabo innvisterte i robotklipper, og robotstøvsuger, og hevdet han nå  manglet  bare en robotkokke, og en robot som kunne ta klesvasken.    

 

 

Anonymkode: 90e02...eca

Kunne ikke vært mer enig. Vi har alt for mye fokus på feil ting. 

Men mener at det ikke kun er sosiale medier skyld, selv om det er en del av problemet. 

Anonymkode: 0dcd1...415

[AnonymBruker]

Var det krise da jeg ble voldtatt  og skjært opp i magen med kniv, da jeg ble nesten kvalt, da jeg som 13-åring ble voldtatt? Nei, ikke i følge ts, men i ettertid og fremdeles får jeg angst av fremmed menn. Ingen psykolog i verden kan hjelpe meg. 

Var det krise når min forelder døde? Ja, men det var sorg. 

Er jeg redd krig? Både og, jeg hater krig. 

 

Anonymkode: 93eb8...37f

[AnonymBruker]

En barndomsvenn av meg er professor i samfunnspsykologi og de har forsket på depresjon og angst i Norsk befolkning tilbake til 1950, og han sier de er klare signaler om at befolkningen idag har ekstremt mye lavere terskel for å takle livet generelt, og at søken til depresjon er mye enklere da man idag har langt færre reelle problemer i livet. I etterkrigstiden hadde folk rett og slett bedre ting å ta seg til enn å være deprimert og scrolle seg frem til psykiske lidelser.

Anonymkode: d626e...140

[Jytte]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

En barndomsvenn av meg er professor i samfunnspsykologi og de har forsket på depresjon og angst i Norsk befolkning tilbake til 1950, og han sier de er klare signaler om at befolkningen idag har ekstremt mye lavere terskel for å takle livet generelt, og at søken til depresjon er mye enklere da man idag har langt færre reelle problemer i livet. I etterkrigstiden hadde folk rett og slett bedre ting å ta seg til enn å være deprimert og scrolle seg frem til psykiske lidelser.

Anonymkode: d626e...140

Sa de ingenting om at samfunnet har endret seg, flere bor alene, mer press på utdannelse og jobb, familiestrukturen har endret seg? Flere bor alene, man er i tidsklemma med jobb og småbarn? Det vil si at mange er mer ensomme. Og som jeg vet er vi flokkdyr.