Mutt tenåring

[AnonymBruker]

Min sekstenåring er for tiden mutt og vanskelig. Sier stort sett aldri noe, liker ingenting og vil helst at vi lar hen være i fred. Er ikke ufin med mindre hen opplever at vi maser, men lever et ganske isolert liv på rommet.

Hen går på skole (til tross for at det visst både er teit og kjedelig), og forholder seg stort sett til reglene. Er ikke veldig sosial av seg, liker best å snakke med folk på skjerm.

Problemet er at jeg sliter veldig med dette. Har vansker å forholde meg til at hen ikke vil ha noe med oss å gjøre, at alt er et ork, at alt er «teit». Jeg går og maser hele tiden, prøver å legge til rette og jobber som både butler og muntrasjonsråd, og irriterer hen enda mer.

Føler vi er i en vond spiral der jeg søker kontakt og skyver hen lenger fra meg. Hjelp. Faren mener at det er ganske normalt, og lar hen være i fred, selv om det av og til innebærer at de to bare snakker to setninger sammen i løpet av en hel dag.

(hører med til historien at vi har et voksent barn som aldri var slik, og som alltid har vært veldig kommunikativ til tross for konflikter og krangling)

Anonymkode: c3500...dad

[AnonymBruker]

Kan det ha skjedd noe?

Lytter du når ungdommen prøver å si ting, eller argumenterer du imot?

Får ungdommen frihet?

Føler ungdommen seg respektert?

Hvorfor maser du, når du skjønner at du dytter ungdommen lenger unna deg ved å gjøre nettopp det?

Kanskje du kan prøve å mase mindre, men kreve mer når du først tar kontakt. Altså ikke stikker hodet inn på rommet til ungdommen konstant, men bare når du sier at middagen er klar.

Anonymkode: 4c177...586

[AnonymBruker]

Hør med læreren, om han/ hun har opplevd forandringer. Hvordan fungerer han faglig og sosialt?

Har selv en på 14 år som jeg bekymrer meg over. Han bryr seg ikke lenger noe særlig om skolearbeid, i motsetning til begge storebrødrene sine. Nå har han venner også som ikke bryr seg om karakterer.
 

Som mor går jeg rundt med en klump i magen hele tiden.

Anonymkode: b55c5...a36

[AnonymBruker]

Har en 14-åring som er sånn. Sier minst mulig. Svarer KUN ja eller nei på ja/nei-spørsmål. "Har du noen planer for helga?" -"Ja". Så må jeg hale og dra for å få vite hva disse planene er...

Sitter på rommet alene hele ettermiddagene. Tar ikke initiativ til å prate med oss, eller dra til venner. Lukker døra helt, også i overført betydning.

Han gjør det han får beskjed om, men ikke mer. Ber jeg ham f.eks. om å gå ut med søpla, gjør han det, men kommer ikke inn på kjøkkenet med bøtta igjen. Han setter den i vindfanget og forsvinner inn på rommet igjen uten et ord.

Jeg irriterer meg, men prøver å ikke tvinge meg på. Aksepterer at dette er en fase, og utnytter heller de små "glipene" i muttheten som dukker opp innimellom, hvor jeg kanskje kan få opptil to eller tre hele setninger ut av ham. 

Det går over en dag. Jeg er mer bekymret over at han ikke henger med venner enn over at han ikke henger med oss foreldre.

Anonymkode: a40aa...746

[AnonymBruker]

Er ikke dette normalt da?

Broren min var sånn. Så traff jeg ham på byen når han var 20 år, og skravla gikk. Han hadde stort nettverk, og det var ikke måte på 😅

Han er fortsatt en relativt privat type om endel ting, men tusen prosent mer sosial enn i tenårene. 
 

Samme med nevøen min. 

Anonymkode: cf45d...30d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har en 14-åring som er sånn. Sier minst mulig. Svarer KUN ja eller nei på ja/nei-spørsmål. "Har du noen planer for helga?" -"Ja". Så må jeg hale og dra for å få vite hva disse planene er...

Sitter på rommet alene hele ettermiddagene. Tar ikke initiativ til å prate med oss, eller dra til venner. Lukker døra helt, også i overført betydning.

Han gjør det han får beskjed om, men ikke mer. Ber jeg ham f.eks. om å gå ut med søpla, gjør han det, men kommer ikke inn på kjøkkenet med bøtta igjen. Han setter den i vindfanget og forsvinner inn på rommet igjen uten et ord.

Jeg irriterer meg, men prøver å ikke tvinge meg på. Aksepterer at dette er en fase, og utnytter heller de små "glipene" i muttheten som dukker opp innimellom, hvor jeg kanskje kan få opptil to eller tre hele setninger ut av ham. 

Det går over en dag. Jeg er mer bekymret over at han ikke henger med venner enn over at han ikke henger med oss foreldre.

Anonymkode: a40aa...746

TS her.

Ja, akkurat sånn er hen også. Hen snakker med folk via skjerm, og har noen faste som hen er sammen med på skolen. Vet ikke om de er gode venner, men hen sitter i hvert fall ikke alene i storefri, så mye har jeg skjønt.

Hen er ekstremt privat av seg, og snakker aldri om følelser eller noe. Men det er nok en del av personligheta, hen har alltid vært en veldig sjenert og privat person, men etter puberteten begynte har det nådd nye høyder. Skolen bekymrer seg ikke, annet enn at de også kommenterer at hen aldri sier noe og gjør svært lite ut av seg. Det hadde ikke vært vits å få hen til å snakke med f eks helsesøster eller psykolog, hen ville ikle sagt et eneste ord (alternativt bare jattet med).

Jeg vingler mellom å tro det er normalt og å tro at det er kjempeskummelt, så trenger å kalibrere litt på nett. Ikke pent å si det, men det gjør godt å høre at andre har vært gjennom det samme (enten selv eller barna) og kommet greit ut på andre siden.

Anonymkode: c3500...dad

[enkefru]

Er en fase… ikke uvanlig, og kan vare lenge