Orker ikke å være med familie og venner lenger, hva er galt med meg?

[AnonymBruker]

Jeg er en tilsynelatende normal person i begynnelsen av 30 årene, er gift og har 1 lite barn. Har jobb der jeg omgås folk daglig, jeg jobber med mennesker. I det siste har jeg begynt å trekke meg mer og mer tilbake. Synes det er slitsomt å samarbeide med mine kollegaer. Er helt utslitt etter 17.mai feiring i sag, alt vi har gjort er å gå i barnetoget med barnehagen, samt spist pølse og is på den lokale skolen. Opplevde at «small talk» med andre foreldre fra barnehagen var vanskelig  

Da jeg kom hjem ville jeg bare være alene. Satt bare alene mens poden sov på ettermiddagen. Vi er invitert på familiemiddag hos min bror og hans kone førstkommende lørdag og jeg gruer meg allerede. Bror og kona hans er verdens hyggeligste par, og det er ingenting usagt i mellom oss. Men likevel gruer jeg meg, eller rettere sagt har ikke lyst og synes det er ett ork å forholde seg til andre mennesker. Jeg takker også nei til kaféturer med venninnen min, unngår sosiale arrangementer på jobb. Hva er galt med meg? Jeg har aldri vært midtpunkt og festløve, men har alltid likt å dra på kafé med venner, har normalt deltatt på julebord og andre sosiale ting med jobben. Men nå vil jeg ikke. Og det bekymrer meg…

Hva feiler det meg? Synes dette er stressende, føler man MÅ ha et godt nettverk som foreldre, og jeg er i ferd med å skyve vekk det jeg har. De eneste jeg synes er OK å være med er mine foreldre, det er hovedsakelig fordi de da er barnevakt. Mannen min bemerket dette i dag. 
 

Hjelp…

Anonymkode: 414bf...7e4

[AnonymBruker]

Deperimert? I ferd med å bli utbrent?

Anonymkode: 9d694...7b6

[AnonymBruker]

Ta en tur til psykologen, de vet kanskje hva det kan være. 

Anonymkode: 12ad5...316

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg er en tilsynelatende normal person i begynnelsen av 30 årene, er gift og har 1 lite barn. Har jobb der jeg omgås folk daglig, jeg jobber med mennesker. I det siste har jeg begynt å trekke meg mer og mer tilbake. Synes det er slitsomt å samarbeide med mine kollegaer. Er helt utslitt etter 17.mai feiring i sag, alt vi har gjort er å gå i barnetoget med barnehagen, samt spist pølse og is på den lokale skolen. Opplevde at «small talk» med andre foreldre fra barnehagen var vanskelig  

Da jeg kom hjem ville jeg bare være alene. Satt bare alene mens poden sov på ettermiddagen. Vi er invitert på familiemiddag hos min bror og hans kone førstkommende lørdag og jeg gruer meg allerede. Bror og kona hans er verdens hyggeligste par, og det er ingenting usagt i mellom oss. Men likevel gruer jeg meg, eller rettere sagt har ikke lyst og synes det er ett ork å forholde seg til andre mennesker. Jeg takker også nei til kaféturer med venninnen min, unngår sosiale arrangementer på jobb. Hva er galt med meg? Jeg har aldri vært midtpunkt og festløve, men har alltid likt å dra på kafé med venner, har normalt deltatt på julebord og andre sosiale ting med jobben. Men nå vil jeg ikke. Og det bekymrer meg…

Hva feiler det meg? Synes dette er stressende, føler man MÅ ha et godt nettverk som foreldre, og jeg er i ferd med å skyve vekk det jeg har. De eneste jeg synes er OK å være med er mine foreldre, det er hovedsakelig fordi de da er barnevakt. Mannen min bemerket dette i dag. 
 

Hjelp…

Anonymkode: 414bf...7e4

Deprimert? På kanten til å bli utbrent? Snakk med legen og få hjelp.

Anonymkode: a9e45...b2f

[AnonymBruker]

Du kan være deprimert. Dette er meg i depressive perioder. Jeg vil ikke gå ut, isolerer meg og gruer meg til å møte venner. Blir direkte fysisk kvalm. Selv om jeg er vant til å være sosial 2-4 ganger i uka ellers. 

Anonymkode: 188f2...eac

[AnonymBruker]

Dette høres veldig ut som meg. Jeg var aldri VELDIG sosial men kunne fint prate med folk. Hadde et større nettverk for noen år siden. Nå er alt slitsomt. Orker ikke tanken på å forholde meg til folk. Føler jeg er skikkelig dum i sosiale settinger. Jeg vil eller kan nesten ikke prate med folk lenger. Trodde seriøst jeg hadde Asperger en periode men det er noe man er født med og jeg har ikke alltid vært sånn - så det stemmer nok ikke. Er helt sikkert utbrent selv og fått sosial angst deretter.  Lykke til! ❤️ 

Anonymkode: dd86e...adf

[Grüner]

Sosial angst? Deprimert? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Ta en tur til psykologen, de vet kanskje hva det kan være. 

Anonymkode: 12ad5...316

Jeg har vurdert det, men dessverre er det ikke bare å ta en tur til psykologen. DPS og offentlige psykologer har unektelig lange ventelister, hvis de i det hele tatt velger å ta meg i mot. For å få psykologhjelp må man virkelig havnet på skråplanet, her tenker jeg på selvmordstanker/forsøk, alvorlige psykiske utfordringer som gjør at du ikke fungerer i hverdagen. Som fulltidsarbeidende småbarnsmor, med utdanning og «alt på stell» kan jeg bare glemme det. Og privat psykolog har jeg ikke råd til, det er kjempedyrt.

Anonymkode: 414bf...7e4

[AnonymBruker]

Høres nesten ut som du treffer veggen snart. Og det er ikke bra.

Anonymkode: ae46e...3c6

[AnonymBruker]

Grüner skrev (2 minutter siden):

Sosial angst? Deprimert? 

Kan man plutselig utvikle sosial angst? Jeg har som sagt ikke hatt noen utfordringer med sosiale setninger før nå. Har normalt vært sosial på jobb, med venner og familie på fritiden, slik som alle andre. 

Anonymkode: 414bf...7e4

[AnonymBruker]

Høres ut som meg for noen år tilbake. Du er nok på vei til å bli utbrent. Anbefaler deg å ta tak i dette nå før du går skikkelig på veggen. Kampen tilbake er så ufattelig lang. Skulle ønske noen sa det til meg når jeg var i det stadie du er i nå. Lot det gå for langt. Nå 2 år senere begynner jeg å bli meg selv, men sliter fortsatt med det sosiale. Dette ordner seg, men du må nok ta grep ❤

Anonymkode: df3f9...eef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Høres ut som meg for noen år tilbake. Du er nok på vei til å bli utbrent. Anbefaler deg å ta tak i dette nå før du går skikkelig på veggen. Kampen tilbake er så ufattelig lang. Skulle ønske noen sa det til meg når jeg var i det stadie du er i nå. Lot det gå for langt. Nå 2 år senere begynner jeg å bli meg selv, men sliter fortsatt med det sosiale. Dette ordner seg, men du må nok ta grep ❤

Anonymkode: df3f9...eef

Jeg har bestilt time hos fastlegen. Kjenner på det selv at det ikke er helt greit. 

Anonymkode: 414bf...7e4

[AnonymBruker]

Det går an å bestille psykologtime på nett, for å så snakke med psykolog på telefon. Kanskje verdt et forsøk 🙂 

Anonymkode: 51d81...00d

[Havspeil]

Rotteracet er i ferd med å innta deg. Det som i dag kalles utbrenthet.  

Stopp verden,jeg vil av ?? 

Ja,nå er det på tide å ta tid for deg selv. Hvile,hvile,hvile. Gå tur i skogen- alene ❤ 

Si nei til det meste uten dårlig samvittighet og gjør kun det nødvendigste.  Menneskekroppen er ikke skapt til å prestere 24/7 . Den gir deg et signal nå . 

Vær åpen med folka rundt deg . De vil sette pris på at du tar vare på deg selv 🌹 Håper mannen din forstår og tar din del en stund fremover. 

Og det er ingenting " galt " med deg . Du trenger kun eget pusterom. 

Endret 18. mai 2022 av Havspeil

[~white lady~]

Du høres mentalt sliten ut. Jeg har også vært der i perioder. Det er ufattelig slitsomt å skulle prestere på alle kanter, spesielt når man har små barn. Snakk med mannen din om hvordan du har det nå, slik at dere kan legge til rette for at du får mer egentid en periode fremover. 
Sørg for nok søvn, drikk mye vann og ta vitamintilskudd. 

Ta vare på deg selv.

[AnonymBruker]

Føler det på samme måte! Aner ikke hva det er! Min teori er st koronapausen har gitt meg litt selvtillitsproblemer. Tror liksom ikke at jeg er verdt å bruke tid på plutselig. Helt ubegrunnet, men veldig slitsomt! Mitt råd er å kaste deg ut i det, så går det seg nok til!

Anonymkode: 6633c...9f2