Flere som ikke fikk lov til å vise negative følelser i barndommen?

[AnonymBruker]

Hjemme hos oss var det ikke liv til å være sint eller lei seg. Mamma og pappa mente de hadde rett til å være sinte og kjefte for den minste ting. Men jeg fikk bare lov til å være blid og og glad. Å være sint eller lei seg var ikke akseptert. Men var jo ofte sint og lei meg på grunn av all kjeftingen, og under sånne forhold er det ikke lett å være blid og glad. Var jeg sint eller lei meg var der rett ut, og gråte var forbudt så lærte og holde følelsene inni meg. De sa til og med at de ikke var glad i meg hvis jeg var sint eller lei meg, og noen ganger brukte de silent treatment på meg i flere dager som straff om de fant ut at jeg var sint for noe. Har i dag problemer med å få utløp for følelsene mine. Flere som hadde det sånn? Hvordan har du det i dag?

Anonymkode: e0705...8cb

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hjemme hos oss var det ikke liv til å være sint eller lei seg. Mamma og pappa mente de hadde rett til å være sinte og kjefte for den minste ting. Men jeg fikk bare lov til å være blid og og glad. Å være sint eller lei seg var ikke akseptert. Men var jo ofte sint og lei meg på grunn av all kjeftingen, og under sånne forhold er det ikke lett å være blid og glad. Var jeg sint eller lei meg var der rett ut, og gråte var forbudt så lærte og holde følelsene inni meg. De sa til og med at de ikke var glad i meg hvis jeg var sint eller lei meg, og noen ganger brukte de silent treatment på meg i flere dager som straff om de fant ut at jeg var sint for noe. Har i dag problemer med å få utløp for følelsene mine. Flere som hadde det sånn? Hvordan har du det i dag?

Anonymkode: e0705...8cb

barnemishandling

[AnonymBruker]

De sa det ikke så direkte som hos deg. Det høres ganske heftig ut...

Det var mer det at følelsesutbrudd i den ene eller andre retningen ikke var så ønsket. Kunne bli sendt på rommet, som mange andre barn ble også, om jeg var sinna og ikke roet meg ned fra jeg var liten av. Men opplevde i tenårene å bli sendt på rommet fordi jeg gråt og ikke visste hvorfor. Til og med som voksen har min far sagt til meg "Det holder nå" når jeg har vært glad. Allikevel synes jeg vel ikke at jeg har hatt noen ille barndom eller noe slikt. Men noen ting rundt følelser ble nok ikke håndtert optimalt hos meg. Det er nok mange som har samme opplevelser. Jeg har kanskje vært litt høyt oppe og lavt nede da, slik at jeg var litt slitsom å ha med å gjøre. 

Det høres ganske slemt ut å si at man ikke er glad i noen fordi de er lei seg. Håper det går greit med deg i dag TS 

Anonymkode: 90c4c...3a8

[anonymbruker2312]

Har akkurat hatt det slik i min barndom. Men spesielt var det fokus på å ikke vise følelser, altså å bli lei seg.

Har aldri i mitt liv fått noe som helst emosjonell støtte fra hverken min mor eller far. Jeg tror jeg har grått foran min mor maks 5 ganger i løpet av mitt liv, og hver gang jeg har gjort det har hun bare snudd ryggen til og gått i fra meg. 

Det har også vært mye kjefting, mye kontrollering og rett og slett mye negativitet i barndommen min, gitt fra foreldre. Det som har ført til den dag i dag er at jeg er veldig lukket foran andre mennesker i min omgangskrets. Dette har gjort det vanskelig for meg å åpne meg opp for eksempel når jeg dater. Generelt er jeg også ganske lukket foran mine venner, og viser ikke så mye av hverken glede eller når jeg er lei meg. Jeg har dog vist mye sinne, spesielt når jeg drikker alkohol. 

Å vokse opp i et hjem uten noe positivitet, uten noe som helst emosjonelt støtte, skader så mye mer enn man selv tror i det lange løp. Derfor er det veldig viktig å komme seg fort ut fra den negative omgivelsen, så fort man har mulighet. Det går virkelig inn på psyken, uten at man selv aner det, og kan ødelegge så mange potensielle forhold i fremtiden - både vennskap og partnerskap. 

Anbefaler deg virkelig å skaffe deg en psykolog, som kan hjelpe deg med å få utløp for følelsene dine. Det er veldig viktig, og veldig sunt. Det skader på din mentale helse når man selv ikke er i kontakt med sine egne følelser. 

[Lilje blomst]

Sender dere alle en god klem ❤️ At barn opplever dette knuser hjertet mitt. Husk at det ikke er deres feil at foreldrene deres har vært som de har vært!❤️

[AnonymBruker]

Lilje blomst skrev (3 minutter siden):

Sender dere alle en god klem ❤️ At barn opplever dette knuser hjertet mitt. Husk at det ikke er deres feil at foreldrene deres har vært som de har vært!❤️

Men... Slutter historien der? Har dere fått barn selv? Jeg kan bli like ilter og brøle som min far gjorde. Eneste forskjellen er vel at jeg reparerer etterpå og snakker med barnet hvis jeg tenker at jeg gjorde feil, at jeg reagerte for kraftig. Og vi kan snakke om alt. Men allikevel gjør jeg mye likt (ufrivillig). Og mitt barn kan til tider ha veldige følelsesutbrudd som er vanskelige å håndtere. Man vet rett og slett ikke hva man skal si eller gjøre. Så kan skjønne at jeg ble sendt vekk om jeg hadde samme adferd. Prøver å ikke være så avvisende da, men dømmer ikke mine så fryktelig hardt for hvordan de reagerte. Det er forståelig, selv om det sikkert ikke var så heldig. Er jo ikke akkurat blitt en veldig trygg voksen. Men ei heller var det så heftig som hos dere andre... 

Anonymkode: 90c4c...3a8

[AnonymBruker]

Ja, fikk ikke lov til å si nei engang. Ble gjort narr av eller ignorert om jeg gråt og husarrest om jeg sa imot. 

Har i voksen alder fått diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Mine barn får lov til å føle alle følelser, men det er hardt å stå i når man selv ofte ikke klarer kontrollere seg selv.

Prøver skåne barna så godt jeg kan, men de er vant til at jeg noen ganger raskt må forlate rommet for å være litt alene. Er litt redd de skal ta skade av det, men prøver forklare at det er noe som er "galt" med meg, ikke dem. 

Anonymkode: 3c0cd...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, fikk ikke lov til å si nei engang. Ble gjort narr av eller ignorert om jeg gråt og husarrest om jeg sa imot. 

Har i voksen alder fått diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Mine barn får lov til å føle alle følelser, men det er hardt å stå i når man selv ofte ikke klarer kontrollere seg selv.

Prøver skåne barna så godt jeg kan, men de er vant til at jeg noen ganger raskt må forlate rommet for å være litt alene. Er litt redd de skal ta skade av det, men prøver forklare at det er noe som er "galt" med meg, ikke dem. 

Anonymkode: 3c0cd...7e6

Må presisere at jeg utagerer aldri fysisk.

 

Anonymkode: 3c0cd...7e6

[AnonymBruker]

Jepp. Følelser var no go. Ingen emosjonell støtte. Jeg går enda for meg selv for å gråte, i en alder nesten 50 år. Ikke i forhold eller noe har jeg tillatt at noen trøster meg, alltid løp på badet eller annet rom for å være i fred. 
 

Har barn selv, og her møter jeg følelsene deres. På godt og vondt. Har merket at jeg av og til gjør som jeg selv ble opplært, men da unnskylder jeg meg og sier at jeg gjorde feil. Har aldri hørt min mor eller far noen gang si unnskyld, eller at de er glad i meg eller stolt over meg. Nå har jeg ikke hatt kontakt med de på mange år, og har planer om å la det forbli sånn. 

Anonymkode: 3cc55...3bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Ja, fikk ikke lov til å si nei engang. Ble gjort narr av eller ignorert om jeg gråt og husarrest om jeg sa imot. 

Har i voksen alder fått diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Mine barn får lov til å føle alle følelser, men det er hardt å stå i når man selv ofte ikke klarer kontrollere seg selv.

Prøver skåne barna så godt jeg kan, men de er vant til at jeg noen ganger raskt må forlate rommet for å være litt alene. Er litt redd de skal ta skade av det, men prøver forklare at det er noe som er "galt" med meg, ikke dem. 

Anonymkode: 3c0cd...7e6

"Interessant". Jeg har på papiret samme diagnose nå. Selv om jeg ikke er helt enig. Og er heller ikke fysisk utagerende, men har stadig ikke helt kontroll over sinnet. Vet ikke hvordan det vil påvirke barnet, men prøver som sagt å forklare og reparere så godt jeg kan. Er nok foreldre som gjør verre ting enn å bare bli sinte og IKKE unnskylder noe i etterkant. 

Anonymkode: 90c4c...3a8

[AnonymBruker]

Ikke opplevd helt som deg. Men det var ikke ok å være sint, eller vise sinne fordi jeg var lei meg (barn viser jo følelser på en annen måte). Derfor har jeg i senere tid slitt med å vise følelser og tydeliggjøre at jeg er lei meg. Det har slått ut i sinne i stedet.

De gikk ikke inn i følelsene mine ig spurte hva som var galt, hvordan jeg følte osv. Det var mer slik "Du er sint nå fordi.....*la til det de selv trodde, men som ikke stemte*". 

Anonymkode: c50c0...b10

[AnonymBruker]

Ja, og jeg fikk ofte kjeft fordi jeg ikke så glad nok ut, at jeg ikke satt å smilte hele tiden mens vi var på ferie. Derfor var jeg utakknemlig og satt ikke pris på det jeg fikk osv. Derfor skammer jeg meg mye nå hvis jeg har negative følelser. Og jeg er også en people pleaser, jeg gjør alt for at andre ikke skal bli sinte og kjefte på meg. Jeg har i voksen alder begynt å gråte hvis andre voksene kjefter på meg.

Anonymkode: fcf1f...cf6

[AnonymBruker]

Jeg har som deg over også fått beskjed om at jeg ikke var glad nok. Og ingen oppfattet at jeg var redd. Man skulle ikke være «vanskelig». Tror ikke jeg uttrykte sinne utad. Gråt alene på rommet.

Anonymkode: ce665...493

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har som deg over også fått beskjed om at jeg ikke var glad nok. Og ingen oppfattet at jeg var redd. Man skulle ikke være «vanskelig». Tror ikke jeg uttrykte sinne utad. Gråt alene på rommet.

Anonymkode: ce665...493

Jeg fikk kjeft fordi jeg ikke smilte nok, så jeg satt å smilte falskt fordi jeg var redd for å få kjeft. 

Anonymkode: fcf1f...cf6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hjemme hos oss var det ikke liv til å være sint eller lei seg. Mamma og pappa mente de hadde rett til å være sinte og kjefte for den minste ting. Men jeg fikk bare lov til å være blid og og glad. Å være sint eller lei seg var ikke akseptert. Men var jo ofte sint og lei meg på grunn av all kjeftingen, og under sånne forhold er det ikke lett å være blid og glad. Var jeg sint eller lei meg var der rett ut, og gråte var forbudt så lærte og holde følelsene inni meg. De sa til og med at de ikke var glad i meg hvis jeg var sint eller lei meg, og noen ganger brukte de silent treatment på meg i flere dager som straff om de fant ut at jeg var sint for noe. Har i dag problemer med å få utløp for følelsene mine. Flere som hadde det sånn? Hvordan har du det i dag?

Anonymkode: e0705...8cb

Jepp! Glade 80/90-tallets oppvekst det der.

Går fint med meg i dag, brukte 20-årene på å jobbe med meg selv. 

Anonymkode: e27f8...06f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

"Interessant". Jeg har på papiret samme diagnose nå. Selv om jeg ikke er helt enig. Og er heller ikke fysisk utagerende, men har stadig ikke helt kontroll over sinnet. Vet ikke hvordan det vil påvirke barnet, men prøver som sagt å forklare og reparere så godt jeg kan. Er nok foreldre som gjør verre ting enn å bare bli sinte og IKKE unnskylder noe i etterkant. 

Anonymkode: 90c4c...3a8

Husk at å reparere i etterkant handler ikke om å si unnskyld til barnet. Det legger for mye ansvar i barnets hender Det handler i hovesak om å snakke om barnets følelser rundt dine handlinger. «Ble du redd når mamma ble så sint?» osv

Anonymkode: e27f8...06f

[AnonymBruker]

Ja, har også hatt det sånn.

Hvis jeg gråt så fikk jeg ikke trøst og ofte fikk jeg kjeft for det, ble bedt om å slutte eller ignorert. Husker den vonde følelsen av å ikke bli sett og at jeg måtte håndtere følelsene på egenhånd. Jeg husker også at jeg ble redd fordi jeg ble kjeftet på når jeg gråt og var lei meg. Da var jeg ganske liten, men kan ikke huske at jeg har fått klem eller trøst fra mine foreldre noensinne eller kanskje en gang.

Hvis jeg ble sint eller var sur så ble jeg også bedt om å slutte med det.

I hvert fall stort sett. Av og til var det visst greit at jeg ble sint, men det og glad var det som var godkjent.

Ikke kunne jeg si om jeg ikke hadde det bra for det ville de ikke høre om.

Dette har vært med meg hele livet og jeg håndterer ikke følelser særlig godt. Føler at jeg må skjule det og går og holder ting inne i meg selv. Til andre sier jeg bare at jeg har det bra fordi jeg føler at det er det jeg må si. Tok meg flere år før jeg gikk til psykolog og det var ekstremt vanskelig å snakke om hvordan jeg egentlig hadde det i begynnelsen.

Men virker som foreldrene mine var vant til at det skulle være sånn. Min mor gikk alltid på et annet rom når hun skulle gråte for eksempel. Men sint og sur kunne de godt være eller glad da.

Anonymkode: ad08f...866

[AnonymBruker]

Hos meg handlet det mer om foreldrene mine syntes jeg hadde "grunn nok" til å være lei meg. Og sinne var det lite plass for. Og det var helt uaktuelt med sutring/klaging/misnøye, for da var man utakknemlig. Det var liksom helt utenkelig at en treåring kan være glad for å bli tatt med til f.eks. bassenget, men samtidig gråte litt over såpe i øynene i dusjen liksom. Det ble rett og slett forventet voksen følelsesregulering hos oss som barn.

Anonymkode: 8012e...d05

[FruR]

Ja lite forståelse og emosjonell støtte hos mor og far og steforeldre. Ble ikke fortalt like  direkte at jeg ikke skulle vise følelser , kanskje irettesatt ved sinne utbrudd samt null forståelse for hvorfor jeg var sint og ingen trøst når jeg var lei meg .. MYE kjeft , nesten dagelig , lite ros og støtte.  Var også en krise i familien som gjorde at jeg som treåring, fire og femåring måtte bo en hos besteforeldre . Jeg vet ikke om de voksene forventet det men dette er første gangen jeg husker at jeg rasjonaliserte bort mine eggene følelser og behov rundt at mamma ikke kunne være der .  Mine foreldre er begge militærbarn( bestefedre på begge sider var yrkesmiliitær) Dessuten var generasjonen før det igjen ( mine oldeforeldre ) nazister på begge sider … Jeg vet ikke men tror det  er derfra holdningen om å  bitesammen tenna og gønne på , ikke stoppe opp å føle  eller snakke om følelser som har blitt nedarvet i familien både hos min mor og min far. Derfor var det også vanskelig å si fra om hvordan jeg hadde det når jeg sleit på skolen…. Det var liksom flaut og skulle ikke prates om..

I dag har jeg få venner , sliter sosialt , sliter med å stole på folk , jeg har oppheng i tanker og følelser dvs at jeg klarer ikke å legge de fra meg . Gått til dps, og psykiatrisk sykepleier og flere psykologer , vært i terapi av og på, mest på , siden jeg var 22 år og er nå midten/ starten av 30 åra…. 
 

Har sosialforbi, depresjon , mulig blanda personlighets forstyrrelse , og add. Mye stress inni meg og indre uro.  Jeg er usikker og people pleaser med dårlig selvbilde.

Endret 19. mai 2022 av FruR

[AnonymBruker]

Ja! Å vise følelser var et tegn på svakhet. Ingen sa det direkte, og for meg kom dette fra bestemora mi! Dette mener hun fortsatt! Og for henne eksisterer ikke psykisk sykdom og det å gå til psykolog. Nei da burde du vært sperret inne! Detroit forteller jeg henne ALDRI noen ting lenger. Nå som jeg forstår holdningen hennes til det bedre! Alt skal være så perfekt for fasaden! 🤧

Anonymkode: 665c1...834