Dere som vokste opp med en fraværende far

[AnonymBruker]

Situasjonen vår er slik at far selv velger å ikke ha samvær med vårt felles barn. Det var ikke slik de første årene med barnet, men så har far fått ny familie og barnet er valgt bort.  

Barnet forguder far, for han er jo verdens morsomste pappa. 
Men denne mannen kommer han aldri til å være en pappa som stiller opp for ungen vår. Han er ikke interessert og har sagt det rett ut.. 

Så da spør jeg dere som dessverre måtte ha vokst opp i en lignende situasjon med faren deres. Hva ønsket eller trengte dere fra familien rundt? Og spesielt fra mor? 
 

Det ligger selvsagt mer til i historien vår, men far har fått mange sjanser og brutt mange avtaler til tross for tilrettelegging, som han selv har krevd.. 

 

Anonymkode: de42a...d00

[AnonymBruker]

Tilpasset ærlighet

jeg ble i alle år snakket til også opp mot voksen alder. Som en dum liten unge som ikke kunne forstå noe som helst.

det hadde på alle plan vert bedre få forklaring tilpasset min alder som var forståelig og ikke lot meg sitte med falske håp og drømmer. 
 

deg som mor, vær tilstede og vær interessert i barnet. Ikke sett barnet til side for ny mann og eventuelle nye søsken. 

Anonymkode: 66d36...ec1

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler serien «Pørni» på Viaplay som tar opp mye av det du nevner her. Jeg syntes hun løser det på en god måte, selv om det er ekstremt trist at mor må ta hele byrden på sine skuldre for barnas skyld. Husk å ta vare på deg selv også og husk at barnet vil være evig takknemlig for deg når det blir større. Bare vær der, vær sterk og vær ærlig. Jeg vokste opp uten far, men jeg var såpass liten når han forsvant at jeg savnet han aldri på den måten. 

Anonymkode: a8ce6...6d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tilpasset ærlighet

jeg ble i alle år snakket til også opp mot voksen alder. Som en dum liten unge som ikke kunne forstå noe som helst.

det hadde på alle plan vert bedre få forklaring tilpasset min alder som var forståelig og ikke lot meg sitte med falske håp og drømmer. 
 

deg som mor, vær tilstede og vær interessert i barnet. Ikke sett barnet til side for ny mann og eventuelle nye søsken. 

Anonymkode: 66d36...ec1

Takk for svar. 
Jeg er selv skilsmissebarn og kjenner godt til problemene som følger når foreldre snakker ned om hverandre. Jeg er derfor veldig forsiktig med hva jeg sier og lover aldri noe. 
Men ser at det generelt er viktig å si ting som de er, men som du skriver, tilpasset til barnet. Jeg kan nok bli litt mindre vag i samtalene vi har. 
 

Barnet har en stefar og halvsøsken her hjemme. Stefar har vært i livet til barnet siden det var 2år (barnet går nå i 3.klasse). Jeg tror at barnet føler seg trygg på at vi er samlet som en familie, og kaller stefar for pappa. 
Oss voksne imellom så føler vi oss ikke som en komplett familie når barnet er borte, det er like viktig som alle andre. 
Men barnet er tydelig på at det også har en «ekte pappa». Noe vi støtter det i, for det har det jo. 

Vi gi prøver å gi det vi kan, men vi skjønner at det ikke er det samme og jeg er redd for at barnet skal slite mye med selvfølelsen pga dette. Vi ser jo det egentlig allerede har tatt skade..

Anonymkode: de42a...d00

[AnonymBruker]

Trenger ikke noe spesielt? Er jo akkurat likt som alle andre, bare at man er 1 forelder?

Anonymkode: b39a9...681

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg anbefaler serien «Pørni» på Viaplay som tar opp mye av det du nevner her. Jeg syntes hun løser det på en god måte, selv om det er ekstremt trist at mor må ta hele byrden på sine skuldre for barnas skyld. Husk å ta vare på deg selv også og husk at barnet vil være evig takknemlig for deg når det blir større. Bare vær der, vær sterk og vær ærlig. Jeg vokste opp uten far, men jeg var såpass liten når han forsvant at jeg savnet han aldri på den måten. 

Anonymkode: a8ce6...6d8

Takk for svar!

Jeg skal ta en titt på serien, jeg tar alle råd gledelig imot. Som mor gjør det bare så vondt å se barnet blir tvunget til å leve med at far ikke har interesse, for det skal egentlig ikke skje, punktum..

I hodet mitt så skal voksne bare ikke velge bort barna sine, det skal ikke være lov å utsette noen for det. og spesielt vondt er det når barnet var planlagt og ønsket.. 

Jeg har jo lyst til å bli crazy forbanna, men det hjelper ingen.. 

 

-ts 

Anonymkode: de42a...d00

[laviniabcn79]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg anbefaler serien «Pørni» på Viaplay som tar opp mye av det du nevner her. Jeg syntes hun løser det på en god måte, selv om det er ekstremt trist at mor må ta hele byrden på sine skuldre for barnas skyld. Husk å ta vare på deg selv også og husk at barnet vil være evig takknemlig for deg når det blir større. Bare vær der, vær sterk og vær ærlig. Jeg vokste opp uten far, men jeg var såpass liten når han forsvant at jeg savnet han aldri på den måten. 

Anonymkode: a8ce6...6d8

jeg kan ikke skjønne hvordan du anbefaler pørni for denne problemstillingen. 

far i serien er litt utilgjengelig tidvis, greit nok, men kjenner ungene sine og har en relasjon. nå ender jo allting godt er også. dete r milevis derifra til en far som ikke vil ha noe med barnet sitt og gjøre... 

TS, jeg står i det samme. har to barn som ikke har sett faren sin på flere år. han er sur på meg fordi jeg ikke tok abort med 2 mann, og har valgt begge bort, fordi han hater meg og er bitter for det. Pørni hjalp ikke meg for å si det sånn.... 

Jeg har sagt at pappa ikke veit hvordan han skal være en pappa, og at det er skikkelig kjipt og ufortjent, uten at jeg sier faren deres er en dritt. og så fokuserer vi på den fine familien og vennene vi har rundt oss. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk for svar. 
Jeg er selv skilsmissebarn og kjenner godt til problemene som følger når foreldre snakker ned om hverandre. Jeg er derfor veldig forsiktig med hva jeg sier og lover aldri noe. 
Men ser at det generelt er viktig å si ting som de er, men som du skriver, tilpasset til barnet. Jeg kan nok bli litt mindre vag i samtalene vi har. 
 

Barnet har en stefar og halvsøsken her hjemme. Stefar har vært i livet til barnet siden det var 2år (barnet går nå i 3.klasse). Jeg tror at barnet føler seg trygg på at vi er samlet som en familie, og kaller stefar for pappa. 
Oss voksne imellom så føler vi oss ikke som en komplett familie når barnet er borte, det er like viktig som alle andre. 
Men barnet er tydelig på at det også har en «ekte pappa». Noe vi støtter det i, for det har det jo. 

Vi gi prøver å gi det vi kan, men vi skjønner at det ikke er det samme og jeg er redd for at barnet skal slite mye med selvfølelsen pga dette. Vi ser jo det egentlig allerede har tatt skade..

Anonymkode: de42a...d00

Da vil jeg gi et litt annet råd.

tørr å møte barnet i det følelsene det har, når de kommer. Dette er noe mange sliter med men som vil bety svært mye for barnet når det vokser opp og forstår mer av det

jeg er sikker på at dere gjør så godt dere kan ❤️

Anonymkode: 66d36...ec1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Trenger ikke noe spesielt? Er jo akkurat likt som alle andre, bare at man er 1 forelder?

Anonymkode: b39a9...681

Barn som vokser opp med å bli avvist av den ene forelderen kan slite med selvfølelse og generelt mental helse. 
Selvsagt betyr det at jeg som mor (og annen familie) må sørge for eller gjøre tiltak for å hjelpe barnet mest mulig. 

Alle trenger forskjellige ting, fordi vi er forskjellige. Men jeg ser på det som ganske verdifullt å høre om erfaringene til andre som har vokst opp med en slik far. Kanskje noe passer oss eller noen har et råd jeg ikke har tenkt over. 

Anonymkode: de42a...d00

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke at foreldrene er nødt til å fortelle ungene noe som helst.

Tro meg, ungene kommer nok til å forstå dette helt selv, i alle fall når de blir gamle nok... 

Anonymkode: 39530...520

[laviniabcn79]

jeg vil tilføye, jeg tror det er viktig å ikke gjøre barnet til et offer her.. barnet har hatt en stepappa i livet sitt i mange år han kaller pappa, det finnes utalligeforskjellige familier dere ute med to mammaer, ingen pappa, donorbarn osv osv. jeg har ikke bagatellisert bort problemstillingen hos oss, men jeg har heller aldri gjort det tiol en stor sak og "stakkars dere". livet er urettferdig noen ganger, og noen ting får vi ikke gjort noe med. og såå snakker vi om det. på en lett og fin måte. både barnehage, helsesykepleir og fastlege sier at hvordan vi har løst edtte har fungert veldig bra for mine unger. de mangler ingenting. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Situasjonen vår er slik at far selv velger å ikke ha samvær med vårt felles barn. Det var ikke slik de første årene med barnet, men så har far fått ny familie og barnet er valgt bort.  

Barnet forguder far, for han er jo verdens morsomste pappa. 
Men denne mannen kommer han aldri til å være en pappa som stiller opp for ungen vår. Han er ikke interessert og har sagt det rett ut.. 

Så da spør jeg dere som dessverre måtte ha vokst opp i en lignende situasjon med faren deres. Hva ønsket eller trengte dere fra familien rundt? Og spesielt fra mor? 
 

Det ligger selvsagt mer til i historien vår, men far har fått mange sjanser og brutt mange avtaler til tross for tilrettelegging, som han selv har krevd.. 

 

Anonymkode: de42a...d00

Mor og far bodde sammen hos meg. Far jobbet 12t i døgnet, når han var hjemme så jobbet han på egne ting eller sov. Jeg spurte ofte etter pappa på kveldstid og hadde stort behov for alenetid med han. Han hadde sjelden tid til 10 min med meg så jeg endte med å gråte meg i søvn av ensomhet. 

Moren min bedrev vold og klarte å holde mye av det skjult for pappa siden han aldri var tilstedet. 

Han har nå fått barnebarn og han har ikke endret seg. Barna treffer morfar 4 ganger i året. Jeg har sett at min eldste gikk til morfar for å vise frem noe, men morfar avviste kraftig fordi tlf var viktigere. Barnet krøyp opp i fanget mitt for kos etterpå. Det var så hardt, sårt og direkte vondt å se - for sånn var han jo med meg også. 

Morfar tar kontakt når morfar ønsker det og det et sjeldent. Jeg har satt mer hardt mot hardt nå og tvinger faren min til å møte opp i barna sine bursdager. Da tvinger jeg han også til å spille fotball i 15 min med de. Alt for at de ikke skal føle seg avvist, men det kommer en dag da de forstår det selv. 

Min far har lettere for å gi penger enn å stille opp. Så jeg handler til barna på morfar sin regning og forteller de hva morfar har handlet til de. Enn så lenge skal de få føle at de har en morfar. Jeg hadde jo ingen. 

Anonymkode: d4e28...feb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Barn som vokser opp med å bli avvist av den ene forelderen kan slite med selvfølelse og generelt mental helse. 
Selvsagt betyr det at jeg som mor (og annen familie) må sørge for eller gjøre tiltak for å hjelpe barnet mest mulig. 

Alle trenger forskjellige ting, fordi vi er forskjellige. Men jeg ser på det som ganske verdifullt å høre om erfaringene til andre som har vokst opp med en slik far. Kanskje noe passer oss eller noen har et råd jeg ikke har tenkt over. 

Anonymkode: de42a...d00

Jeg vokste opp uten far. Gikk  veldig fint. Ikke gjør en stor sak ut av det

Anonymkode: b39a9...681

[SinEater]

Vet ikke om det er relevant eller interessant for noen. 

Jeg vokste opp med begge foreldre, men dagen jeg fylte 18 så skilte foreldrene mine seg. 

Tenkte ikke så mye på det akkurat da, men i ettertid har jeg tenkt masse på det. 

Fant også ut at pappa var ofte utro mot mamma, synes dette er så vondt at jeg ikke vil snakke med pappa om det. 

Ser foreldrene mine sjeldent, mamma bor ett stykke unna men vi ringes så ofte vi kan. 

Min far bor i samme by som meg og vi snakker kanskje en gang i måneden. 

Feirer jul med pappa og dama hans siden jeg er alene, men synes det er tregt. Kommer meg hjem så fort som mulig. 

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette her egentlig. Litt godt og få det ut. 

Beklager om det er urelevant. 

[AnonymBruker]

Jeg tok ikke spesielt skade av det, men i mitt tilfelle så jeg jo at han ikke var spesielt godt egnet til foreldrerollen.

Og han var aldri kjip eller direkte avvisende.

Vi har fortsatt veldig lite kontakt, han bare mestrer ikke vanlig nære relasjoner.

Det jeg selv ville formidlet til et barn er vel akkurat det: Ikke alle voksne klarer ta ansvar og ha nære gode relasjoner. 
 

Det mest problematiske blir jo om det blir mye brutte løfter - eller - de gledelig skaffer seg ny familie som de stiller opp for. Da er forklaringsproblemet større. 
 

Åpenhet med litt filter er nok det beste på sikt. 
 

Det er jo sinnsykt trist når han har fått ny familie (hadde selv ønsket å kaldkvele fyren for å prioritere bort eget barn) - så jeg hadde nok prøvd en siste gang å få med både far og bonusmor på FVK.

Rett og slett bønnfalt dem til å VÆRE SÅ SNILLE og ikke ødelegge et barn med å avvise/nedprioritere.

Hadde fremhevet at jeg var villig til å være fleksibel og samarbeide på alt innen rimelighetens grenser om de bare kunne ta til fornuft.

Blir det enda et nei får en ikke gjort noe. 

Anonymkode: 5a82c...9e5