Dere som ble ekskludert.. Hvordan fikk dere selvtillit igjen?

[AnonymBruker]

Til alle dere som har opplevd å bli ekskludert av vennegjengen, eller helt ut av det blå ghostet av dine alle «nærmeste venner», hvordan taklet dere dette og hvordan fikk dere selvtilliten tilbake? 
 

Jeg har hatt mange venner hele livet, men når jeg begynte på ungdomsskolen opplevde jeg mitt verste mareritt og ble plutselig fryst ut av min beste barndomsvenninne. Jeg fikk ikke være med i gjengen noe mer, og jeg ble sittende alene i kantina og jeg var veldig ensom disse årene. 
 

Nå i voksen alder ble jeg på nytt utestengt av samme person, og jeg knakk helt sammen. Det er over 6 måneder siden det skjedde at alle var på bursdag hos henne men ikke jeg. Selvtilliten min som jeg har jobbet så hardt for å ha bare raste sammen. Saken gjorde det heller ikke enklere at faren min mobbet meg og lo av meg hele oppveksten så jeg var fra før av ganske «ødelagt». Nok om meg! 
 

Nå har jeg endelig kuttet ut vedkommende 100%! Jeg har bestemt meg for å aldri ha noe med vedkommende å gjøre igjen, og jeg har sagt til henne at jeg ikke ønsker noe mer med henne å gjøre. Jeg sliter fortsatt med ettervirkninger og jeg føler meg ofte ikke bra nok, pen nok, eller interessant nok fordi det var jo slik vennene mine fikk meg til å føle. 
 

Hvordan få enda bedre selvtillit? Jeg tørr ikke å bli kjent med nye tilfelle de skal gjøre det samme mot meg

Anonymkode: 64fcc...ea4

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 64fcc...ea4

[Havspeil]

Eksludering / tap av venner eller manglende forståelse ( og mobbing) vil man møte i mange former livet ut. 

Det betyr ikke det er deg det er noe galt med. Men man kan aldri ta valg på vegne av andre. Heller ikke sikre vennskap eller kjærlighet uansett hvor hardt man selv prøver å investere.  

Men du må alltid øve på grensesetting og egenkjærlighet 🌹 De fleste relasjoner i livet skifter form over tid. Det er livets gang.  Så ikke grav deg ned. Gi slipp på mennesker som ikke gir fri flyt av glede. Søk jevnbyrdige av sjel og sinn . Og ikke overtenk ❤

Du er nok i deg selv - alltid ! 

Bevar heller det gode som var og gi det videre til  de som ER i livet ditt. Det kan være vondt å miste en person som VAR veldig nær en gang. Og man ikke forstår hvorfor ting tok en annen vending.  Mest sannsynlig har det med valg og hendelser i den andres liv du kun aner veldig lite av. Så derfor bør du ikke ta det personlig.  

 

Endret 16. mai 2022 av Havspeil

[anonymbruker2312]

Jeg har opplevd mye utestenging og var så og si 80% av tiden helt alene på videregående. Hadde flere venner som bare plutselig fryste meg ut, uten at jeg hadde gjort noe. Men jeg dro alikevel til skolen og gjorde mitt, da studiet var enda viktigere for meg enn å være alene. 

Jeg tror nok jeg klarte å komme meg gjennom det fordi jeg er en ganske så selvstendig person, da jeg har stått på mine egne bein nesten hele livet. Har heller ikke typisk "omsorgsfulle" foreldre, som har støttet meg emosjonelt. De er ganske ufølsomme og bryr seg ikke om barna deres har det bra eller dårlig, vi har på en måte bare "alltid vært der". På den måten har jeg måttet taklet alle følelser og situasjoner i livet mitt på egen hånd, uten å ha mine foreldre å prate om det til. Det er kanskje det som gjorde det litt enklere for meg, at jeg er så vandt til å takle slike ting alene. 

Men, nå i ettertid har jeg opplevd også svik fra gutter jeg har holdt på med, og også en del venner. Men jeg har i tillegg aldri hatt så mye bedre selvtillit enn det jeg har nå, og det kommer av at jeg har vært mye alene - så mye alene nå enn jeg aldri var før. Det kan gå flere helger hvor jeg ikke møter noen som helst, og fullt fokuserer på meg selv. 

Jeg har lært mye om meg selv ved å være alene, jeg har også tenkt på fortiden hva jeg selv har gjort galt. Jeg har lært av alt, og virkelig tatt tak i meg selv. Selvfølgelig: jeg har jo ikke gjort noe galt i alle situasjoner, de fleste situasjoner hvor jeg ble fryst ut var helt uten grunn. Men jeg har sett mye på psyokologi-videoer, hvordan man skal finne selvtilliten og hvordan takle når folk alltid går imot deg. For sannheten er at vi alltid kommer til å møte på negativitet videre i livet, for livet bare er slik. Men det er hvordan vi takler den situasjonen og hvordan vi håndterer den som avgjør det. 

Jeg har lært å kutte ut folk som er toxic med en gang. Jeg har lært å se verdien i meg selv - og ikke basere min egen selvverdi ut ifra hva andre mener om meg og ut ifra hvordan andre behandler meg. Du må alltid huske at når du absolutt ikke har gjort noe galt, og du opplever slik svikt, så er det fordi det er noe disse folka sliter med selv. Du har som regel ikke noe med det å gjøre. Se deg selv i speilet og virkelig embrace yourself. Se på ulike videoer som hjelper til med blomstring av selvtillit, snakk med familie eller venner og vis at du trenger støtte (om du føler behag for det). Ikke dreg deg selv ned kun fordi slike barnslige folk velger å kutte deg ut - det har ingenting med deg å gjøre. 

[Havspeil]

anonymbruker2312 skrev (32 minutter siden):

Jeg har opplevd mye utestenging og var så og si 80% av tiden helt alene på videregående. Hadde flere venner som bare plutselig fryste meg ut, uten at jeg hadde gjort noe. Men jeg dro alikevel til skolen og gjorde mitt, da studiet var enda viktigere for meg enn å være alene. 

Jeg tror nok jeg klarte å komme meg gjennom det fordi jeg er en ganske så selvstendig person, da jeg har stått på mine egne bein nesten hele livet. Har heller ikke typisk "omsorgsfulle" foreldre, som har støttet meg emosjonelt. De er ganske ufølsomme og bryr seg ikke om barna deres har det bra eller dårlig, vi har på en måte bare "alltid vært der". På den måten har jeg måttet taklet alle følelser og situasjoner i livet mitt på egen hånd, uten å ha mine foreldre å prate om det til. Det er kanskje det som gjorde det litt enklere for meg, at jeg er så vandt til å takle slike ting alene. 

Men, nå i ettertid har jeg opplevd også svik fra gutter jeg har holdt på med, og også en del venner. Men jeg har i tillegg aldri hatt så mye bedre selvtillit enn det jeg har nå, og det kommer av at jeg har vært mye alene - så mye alene nå enn jeg aldri var før. Det kan gå flere helger hvor jeg ikke møter noen som helst, og fullt fokuserer på meg selv. 

Jeg har lært mye om meg selv ved å være alene, jeg har også tenkt på fortiden hva jeg selv har gjort galt. Jeg har lært av alt, og virkelig tatt tak i meg selv. Selvfølgelig: jeg har jo ikke gjort noe galt i alle situasjoner, de fleste situasjoner hvor jeg ble fryst ut var helt uten grunn. Men jeg har sett mye på psyokologi-videoer, hvordan man skal finne selvtilliten og hvordan takle når folk alltid går imot deg. For sannheten er at vi alltid kommer til å møte på negativitet videre i livet, for livet bare er slik. Men det er hvordan vi takler den situasjonen og hvordan vi håndterer den som avgjør det. 

Jeg har lært å kutte ut folk som er toxic med en gang. Jeg har lært å se verdien i meg selv - og ikke basere min egen selvverdi ut ifra hva andre mener om meg og ut ifra hvordan andre behandler meg. Du må alltid huske at når du absolutt ikke har gjort noe galt, og du opplever slik svikt, så er det fordi det er noe disse folka sliter med selv. Du har som regel ikke noe med det å gjøre. Se deg selv i speilet og virkelig embrace yourself. Se på ulike videoer som hjelper til med blomstring av selvtillit, snakk med familie eller venner og vis at du trenger støtte (om du føler behag for det). Ikke dreg deg selv ned kun fordi slike barnslige folk velger å kutte deg ut - det har ingenting med deg å gjøre. 

Nettopp! Et flott og sterkt innlegg ❤ Man skal ikke undervurdere styrken,innsikten og friheten " alene" gir. 

Menneskemøter og tidens hast blir enklere på egne premisser uten hva som er " forventet" av en for å være " vellykket" 😄 

For det er jo bare tull. ! 93 % bærer masker og streber utad. Mye bedre å hvile I seg selv uten å pushe.  Menneskekjær kan man være like fullt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Til alle dere som har opplevd å bli ekskludert av vennegjengen, eller helt ut av det blå ghostet av dine alle «nærmeste venner», hvordan taklet dere dette og hvordan fikk dere selvtilliten tilbake? 
 

Jeg har hatt mange venner hele livet, men når jeg begynte på ungdomsskolen opplevde jeg mitt verste mareritt og ble plutselig fryst ut av min beste barndomsvenninne. Jeg fikk ikke være med i gjengen noe mer, og jeg ble sittende alene i kantina og jeg var veldig ensom disse årene. 
 

Nå i voksen alder ble jeg på nytt utestengt av samme person, og jeg knakk helt sammen. Det er over 6 måneder siden det skjedde at alle var på bursdag hos henne men ikke jeg. Selvtilliten min som jeg har jobbet så hardt for å ha bare raste sammen. Saken gjorde det heller ikke enklere at faren min mobbet meg og lo av meg hele oppveksten så jeg var fra før av ganske «ødelagt». Nok om meg! 
 

Nå har jeg endelig kuttet ut vedkommende 100%! Jeg har bestemt meg for å aldri ha noe med vedkommende å gjøre igjen, og jeg har sagt til henne at jeg ikke ønsker noe mer med henne å gjøre. Jeg sliter fortsatt med ettervirkninger og jeg føler meg ofte ikke bra nok, pen nok, eller interessant nok fordi det var jo slik vennene mine fikk meg til å føle. 
 

Hvordan få enda bedre selvtillit? Jeg tørr ikke å bli kjent med nye tilfelle de skal gjøre det samme mot meg

Anonymkode: 64fcc...ea4

Jeg har det likt. 30 år og det er skummelt å bli kjent med nye. Jeg har flyttet til et nytt sted med samboer og han presenterer meg for skikkelig ålreite folk. Så sitter jeg med en redsel, tør ikke dra på besøk til noen av disse for jeg vet ikke hva utfallet blir. 

Men utover sommeren så skal jeg møte angsten å gjøre det likevel. Hva er alternativet?

Anonymkode: 88c00...abd