Hvordan få et avslappet forhold til meg selv? Føler at andre hele tiden vil straffe meg og at jeg fortjener å bli behandlet dårlig

[AnonymBruker]

Det sitter nok igjen en del fra barndomen. For jeg ble ofte kritisert av voksne for at jeg var som jeg var. Jeg fikk alltid skryt når jeg hadde spilt skuespill og var utslitt. Spilt skuespill som å være slik de ville jeg skulle være. Sosialisere, ble tvunget å delta på arrangementer, aktiviteter osv. Fikk høre hvor flink jeg hadde vært som hadde vært så blid, sosial og snakket. Men jeg var så utslitt oh fikk bare mer og mer skrekken jo mer jeg ble tvunget. 
Fikk Asperger diagnose i voksen alder. I dag har jeg jobb som jeg har klart å få uten hjelp av nav. Kun gode tilbakemeldinger. Men når jeg har tid til å tenke, som i dag (søndag/fri) så tenker jeg at jeg fortjener straff fordi jeg ikke er slik som gjennomsnittsfolka vil ha meg.

Det er 2 typer gjennomsnittsfolk. De ene er de der det er bra nok at vi har gjensidig respekt. 
De andre er de mer aggressive personligheten og som kanskje er litt mer sensitive. Disse føler jeg at kan prøve å straffe meg, og verste er at jeg kanskje fortjener straffen. Jeg føler meg på mange møter ond, fordi jeg ikke finner andre så veldig spennende ofte, jeg liker å være alene, men kan også være sosial. Det er veldig periodisk.

Jeg hater alt som har å gjøre med tradisjoner. Konfirmasjoner, begravelser, fester, dåp. Heldigvis har jeg sluppet å delta på noe slik i det siste. Og såklart deltok jeg på bestemor sin pga respekt og det ville vært rart å ikke gjøre det. 
Men sånn ellers, hvis det er konfirmasjon, begravelse for bekjente som ikke var veldig nære, dåp, så jeg er potte sur inni meg den dagen jeg må delta. Samme gjelder 17.mai og sånn. Jeg kjeder meg så i hjel. Jeg gleder meg til dagene er over så fort jeg går ut døra i plikt. 
 

Jeg blir heller ikke glad når noen har blitt gravid. Jeg later som, men inni meg tenker jeg «åh.. nei». Da blir det mas om dåp, at vi skal se på ungen når den har kommet og måtte høre på masse kjedelig prat om ungen. 
I tillegg har mamma hatt det med å mase i slike tilfeller. At når vi besøker noen som har fått barn så må vi vise litt interesse. I voksen alder gjør jeg, men var ikke flink da jeg var yngre. 
 

Hvordan bare akseptere at jeg er sånn uten å føle meg som et dårlig menneske? Og hvorfor har andre så vanskelig for å akseptere at folk er forskjellige? Jeg synes heller ikke det er helt rettferdig at jeg skal måtte ha en diagnose fordi jeg er slik. Jeg er tross alt i jobb, får gode tilbakemeldinger, respekterer folk og er hjelpsom. 
 

Men det virker likevel som at samfunnet er ute etter å straffe meg på en måte. 

Anonymkode: dd39a...177