Barn og samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Dere som gikk fra hverandre mens barna var små (barnehagealder), hvordan tok barna det? Ønsker svar fra dere som hadde ryddige brudd med godt samarbeid med den andre forelderen. Hvordan løste dere samværet? 

Våre er 3 og 5, og jeg vil så gjerne gå, men er redd for hva det vil gjøre med barna våre. 

Anonymkode: 93adb...6ff

[tussi680]

Hva vil det gjort med deg i samme situasjon? Redd? Engstelig? Sint? 

[AnonymBruker]

tussi680 skrev (1 minutt siden):

Hva vil det gjort med deg i samme situasjon? Redd? Engstelig? Sint? 

Sikkert alt det du nevner. Samtidig så husker jeg ikke hvordan det var å være 3 og 5, og kjenner ingen som opplevde at foreldre gikk fra hverandre så tidlig. Så jeg ønsker å høre andres erfaringer.

Anonymkode: 93adb...6ff

[hjärterdam]

Hadde en fireåring da vi gikk fra hverandre, og har samarbeidet godt hele veien, 11 år siden bruddet nå. 

50-50 i starten, så flyttet den ene lenger unna og det ble mindre, men jevnlige og gode samvær. 

15 åringen har selvfølgelig iløpet av årene tidvis ønsket at vi var et par, men har hele tiden blitt lyttet til og møtt på det som der og da var vanskelig. 

Vi valgte å, selv om det ikke var konflikt involvere familievernkontoret da den ene skulle flytte, for å sikre at vi hadde tenkt på alle "fallgruver" i forhold til det. Vi har vært bevisste på at det i minst mulig grad skulle påvirke barnet at vi ikke er kjærester. I det ligger at han aldri er budbringer mellom oss, selv ikke på "småting", da vi hadde 50-50 var det vi som flyttet klær og ting vi delte på mellom hjemmene, han hadde aldri en bag med i bhg feks. Han er som nevnt nå 15 år og det eneste av beskjeder mellom oss vi gir han er at vi kan spørre om han kan be den andre om å ringe, det er aldri "kan du spørre pappa om etellerannetmedferie" eller lignende. 

[AnonymBruker]

(Mann her)

Gutten var 5 år da vi gikk fra hverandre, 4 år da det begynte å gå "den veien".

Fordelen er at det er lettere for alle parter å gå videre når de er såpass små. Når årene går glemmer de jo alt fra årene før de var 5, og den nye hverdagen blir raskt den nye normalen. Sønnen min har ikke noe savn etter sitt gamle hus, og er vant med samværsfordelingen. 

Ulempen er utvilsomt at barn som har det litt over snittet vanskelig enten på skolen eller sosialt, får en ekstra påkjenning. Det vet man kanskje ikke ennå når de er så små. For oss ble overgang til skolen tøff for gutten. Uansett hvor godt samarbeid en har, så er det en påkjenning å veksle mellom to hjem, og ha to foreldre som har litt mindre kapasitet (spesielt når man har søsken). Selv om samarbeidet er godt NÅ, er det ikke alltid det når en treffer en ny, og vonde følelser blusser opp. Det er vel også en grunn til at man blir skilt? For oss var det vanskelig å bli enige om rutinene, og ikke minst alle elementene i barneoppdragelsen.

Anonymkode: 57193...67c

[Mumia]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dere som gikk fra hverandre mens barna var små (barnehagealder), hvordan tok barna det? Ønsker svar fra dere som hadde ryddige brudd med godt samarbeid med den andre forelderen. Hvordan løste dere samværet? 

Våre er 3 og 5, og jeg vil så gjerne gå, men er redd for hva det vil gjøre med barna våre. 

Anonymkode: 93adb...6ff

Det ble mye bedre:) glade foreldre, glade barn. Bedre å gå nå enn senere....

Endret 15. mai 2022 av Mumia

[AnonymBruker]

Gutten vår var 2 da det ble slutt. Det første året var samværet mest sammen hjemme hos meg (hans valg), og litt før han ble 3 så delte vi 70/30. Det har fungert bra, har en trygg og stabil gutt (3,5 nå). 

Nå beholdt jeg huset slik at det ikke ble noe voldsom endring akkurat der, så det hjalp kanskje. 

Anonymkode: 4a1b6...4e4

[AnonymBruker]

Barna har tatt det overraskende pent. De var 2 og 5 da jeg gikk. Vi måtte bo sammen i en ganske lang periode før jeg flyttet, og det var kanskje den tøffeste tida. 

Men så fort jeg fikk flyttet gikk det seg fort til. Vi har foreløpig 60/40, men delt fast bosted og delt foreldreansvar. Målet er 50/50 når yngste blir litt eldre. Akkurat nå er de maks 4 dager vekk fra den ene forelderen. Vi bor rett ved hverandre. Det var viktig for meg. Med tanke på at eldste hadde etablert mange vennskap der, og jeg ønsket at hen skulle få med seg disse inn i skolestart. 

Jeg er gladere når jeg er med barna mine nå, jeg klarer å fokusere på de fremfor å være irritert og nedstemt på grunn av eksen. Så de er også gladere enn de var før. Noe savn og tristhet innimellom, men det er jo veldig naturlig. De elsker jo oss begge og skulle helst ha vært med oss begge hele tiden

Anonymkode: 2186b...3f8