Ble voksenlivet som du trodde?

[AnonymBruker]

Livet ble bedre enn jeg hadde trodd.

Og lengre. Jeg synes jeg har levd så lenge og opplevd så mye. Føler jeg har levd flere liv. Og jeg er bare 40 år.

Har drømmemannen, drømmebarna, drømmehuset, drømmebilene og kan reise på flotte ferier. 

Mannen tjener nok til oss begge.

Jeg har en funksjonshemning som gjør at hverdagen er frustrerende og tidvis vanskelig, men jeg føler meg så heldig likevel.

Jeg føler meg ung til sinns, og noe av det beste med livet er å være sammen med familien  ❤️

Anonymkode: 6d377...624

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Livet ble bedre enn jeg hadde trodd.

Og lengre. Jeg synes jeg har levd så lenge og opplevd så mye. Føler jeg har levd flere liv. Og jeg er bare 40 år.

Har drømmemannen, drømmebarna, drømmehuset, drømmebilene og kan reise på flotte ferier. 

Mannen tjener nok til oss begge.

Jeg har en funksjonshemning som gjør at hverdagen er frustrerende og tidvis vanskelig, men jeg føler meg så heldig likevel.

Jeg føler meg ung til sinns, og noe av det beste med livet er å være sammen med familien  ❤️

Anonymkode: 6d377...624

Du er heldig. Jeg har alltid drømt om en familie, men sitter her med null barn, og foreldrene mine er døde..

Anonymkode: 33065...623

[AnonymBruker]

Utdannelses- og karrieremessig, ja. Jeg har en flott karriere som jeg også forventet jeg ville ha. Er barnløs, har reist mye og har mange venner, som også var som jeg ønsket og forventet. Men kjærlighetslivet har overhodet ikke vært som jeg håpte og trodde det skulle bli. Endte opp med en mann som begynte å bruke narkotika og holde på med diverse andre kriminelle ting som har hatt store økonomiske og psykiske konsekvenser for meg. Om noen sa det til meg for 10 år siden at det skulle skje så hadde jeg bare sett dumt på dem. Men sånn gikk det altså. Jammen godt vi ikke fikk barn. 

Anonymkode: d67b0...215

[AnonymBruker]

Tenkte nok ikke så mye på hvordan voksenlivet skulle bli når jeg var barn, med et unntak: at jeg kunne røre den røde sausen i riskremen slik at den ble helt rosa før jeg spiste den uten at noen sa til meg at jeg ikke skulle leke med maten. Så de få gangene jeg spiser riskrem så rører jeg den røde sausen i så den blir rosa.

Anonymkode: 3fec3...570

[AnonymBruker]

Ja og nei. Jeg synes det er mye lettere å være en god mamma enn jeg trodde. Har god økonomi. Bedre selvtillit. Liker kroppen min. 

Motsatt av hva jeg trodde. Dårlig sexliv. Foreldrene mine styrer fortsatt mye i livet mitt. Fryktelig mye husarbeid. 

Anonymkode: 75b75...918

[AnonymBruker]

Det ble sånn ca sånn jeg forestilte meg det. Kanskje litt bedre, var ikke forberedt på at jeg skulle bli så trygg på meg selv som jeg er. Alt har gått bra i livet mitt hittil (38 år). Frisk, to nydelige friske og smarte unger, god økonomi og god (for meg) jobb. Men hadde nok trodd jeg skulle ha et bedre ekteskap. Det er helt dødt. 

Anonymkode: 6d1b8...bcc

[AnonymBruker]

Nei!!!

Jeg hadde planer om å fri meg fra den vonde barndommen og leve livet som voksen. Viser seg at jeg er for ødelagt til å fungere og er derfor delvis ufør.

Har samboer, men jeg har så dårlig selvtillit at jeg ikke har en samboer som jeg føler at respekterer meg. Forholdet er basert på hans ønsker og behov.

Men jeg er redd for å være alene.

Vennene mine er av typen som utnytter meg, jeg får sjeldent noe igjen.

Helsa svikter og jeg engster meg mye for fremtiden.

Føler meg veldig hjemme i tråden "depresjon, livet føles ut som en ond vits" eller hva den heter.

Anonymkode: fd0fe...99e

[AnonymBruker]

Som barn gledet jeg meg til å bli voksen for da trodde jeg at man hadde veldig mye frihet. Altså jeg skjønte at man måtte gå på jobb for å tjene penger og sånn, men jeg gledet meg veldig til å bli voksen sånn at jeg kunne bestemme mange småting selv. Frihet til å velge selv, og frihet til å bestemme over seg selv og over kroppen. Gledet meg til å bestemme hva jeg skulle spise til middag eller bestemme når jeg skulle spise. Og jeg gledet meg til å ha frihet til å gjøre som jeg ville på fritiden, og velge hobbier og fritidsaktiviteter helt fritt. Og bevegelsesfrihet, muligheten til å gå sg en tur etter middag hvis man hadde lyst. Sånne ting var det jeg så for meg og gledet meg til.

Men så ble jeg syk og funksjonshemmet i midten av tenårene, så jeg har aldri fått muligheten til noe av dette. Synes livet er helt utrolig kjipt. Det er så innholdsløst. Jeg er snart førti, og føler at det er altfor lenge igjen av livet. Tenker at livet bare blir kjipere og kjipere fremover etterhvert som foreldrene mine og andre slektninger dør. Skjønner ikke hvorfor jeg gidder å være i live. 

Anonymkode: 122c1...ccb

[AnonymBruker]

Det litt rare er at jeg hadde ingen særlige tanker om fremtiden da jeg var yngre. Jeg lurer litt på hvorfor det var slik, men tror det har med å vokse opp i en litt dysfunksjonelle familie å gjøre. Ingen av mine foreldre oppfordret til å tenke på fremtiden. Det eneste jeg vel tenkte i starten av 20-årene var at jeg ville ha en høy utdannelse og god økonomi. Voksenlivet har uansett blitt en berg og dalbane av dimensjoner. Har opplevd mye flott, fått en bra utdannelse og god jobb. Har hatt mange flotte kjærester. Men pga psykiske problemer og personlighet så varer de forholdene ikke. Ingen barn. Og pga de samme problemene så har økonomien vært skikkelig dårlig. Nå er den heldigvis på skinner, men jeg henger langt bak hvor jeg "kunne vært". Er likevel veldig glad for at jeg har jobb og god økonomi og relativt stabil psykisk helse. Nå kan det bare gå oppover 🌞

Anonymkode: 744e2...6b4

[AnonymBruker]

Mye bedre enn jeg hadde trodd😍

føler meg heldig som har fått alt jeg ønsker meg i livet❤️
Et lykkelig ekteskap med en fantstisk mann, 3 friske barn, utdanning, lederjobb med god lønn, enebolig med stor hage og masse venner og nettverk❤️ Kunne ikke blitt bedre

Anonymkode: 374d3...4dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Som barn gledet jeg meg til å bli voksen for da trodde jeg at man hadde veldig mye frihet. Altså jeg skjønte at man måtte gå på jobb for å tjene penger og sånn, men jeg gledet meg veldig til å bli voksen sånn at jeg kunne bestemme mange småting selv. Frihet til å velge selv, og frihet til å bestemme over seg selv og over kroppen. Gledet meg til å bestemme hva jeg skulle spise til middag eller bestemme når jeg skulle spise. Og jeg gledet meg til å ha frihet til å gjøre som jeg ville på fritiden, og velge hobbier og fritidsaktiviteter helt fritt. Og bevegelsesfrihet, muligheten til å gå sg en tur etter middag hvis man hadde lyst. Sånne ting var det jeg så for meg og gledet meg til.

Men så ble jeg syk og funksjonshemmet i midten av tenårene, så jeg har aldri fått muligheten til noe av dette. Synes livet er helt utrolig kjipt. Det er så innholdsløst. Jeg er snart førti, og føler at det er altfor lenge igjen av livet. Tenker at livet bare blir kjipere og kjipere fremover etterhvert som foreldrene mine og andre slektninger dør. Skjønner ikke hvorfor jeg gidder å være i live. 

Anonymkode: 122c1...ccb

Stor klem til deg❤️ Du er verdifull og livet ditt kan bli mye mer fantastisk🥰  

høres ut som du hadde hatt godt av å prate med noen?

Anonymkode: 374d3...4dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Stor klem til deg❤️ Du er verdifull og livet ditt kan bli mye mer fantastisk🥰  

høres ut som du hadde hatt godt av å prate med noen?

Anonymkode: 374d3...4dc

Takk for hyggelig kommentar❤️ Men at livet mitt skal bli fantastisk er ekstremt usannsynlig. Med mindre det skjer et mirakel, da. 
Vet ikke helt hva det skulle hjelpe å snakke med en psykolog, jeg blir jo ikke plutselig funksjonsfrisk av det. Jeg må fortsette å forholde meg til realitetene uansett. 

Anonymkode: b15d2...b60

[AnonymBruker]

Jeg tenkte veldig lite på det å bli voksen egentlig. Jeg skulle reise og jobbe frivillig. Studere noe spennende. Oppleve verden og bli dødsens forelsket. Hadde ingen store planer bortsett fra det. Og det førte til at mange ting har skjedd pga tilfeldigheter, jeg har ikke styrt livet mitt så mye men har latt meg bli styrt. Med unntak av to ting, jeg kapret drømmemannen og ble gravid.

Jeg har vært et voksent barn i mange år egentlig, levd på luft, vann og kjærlighet som det heter. Men jeg har ikke vært slem mot noen og har alltid prøvd å være snill og omtenksom mot andre. Mistet mange av vennene mine som voksen, noe som jeg fortsatt strever med. Noen tok jeg avstand fra selv. Men jeg sitter med en ekkel følelse at mange ikke tålte den bekymringsløse livsstilen jeg levde. En følelse av at jeg skulle holdes nede. Så nå sitter jeg her med en familie og mann jeg er veldig veldig glad i, men bor et sted jeg aldri skulle bo og har en jobb jeg aldri skulle ha. Vennskap jeg trodde skulle vare for evig har tatt slutt. Så voksenlivet er vanskelig for meg, men så hadde jeg heller aldri en klar visjon eller plan. Nå prøver jeg å bygge meg opp igjen og bli kjent med nye mennesker. Men det er vanskelig. Og spesielt på en dag som17 mai, så kjenner jeg godt at det stikker litt.❤️

Anonymkode: a47b3...98b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.5.2022 den 8.24):

Nei. Nå er jeg blitt 25 år, men ingenting ble som jeg hadde tenkt meg eller håpet på. Har en fulltidsjobb på et lager, samboer og bil. Er veldig takknemlig for at jeg har førerkortet og egen bil. Tok lappen da jeg var 22 år.

Jeg har ikke noe kontakt med familien min. Snakker sporadisk med de to yngste brødrene mine av og til. Er venneløs også. Er litt deprimerende å tenke på at jeg aldri har blitt invitert med å fest før. 
 

Jeg så for meg at jeg skulle begynne å studere, finne en bra jobb, kjøpe hus og få meg venner, men neida. Jeg tror ikke jeg heller ønsker å få barn når jeg har så innskrenka omgangskrets. Blir litt for deprimerende å bare ha meg, barnet og samboer å omgås med, så da tror jeg at jeg velger å la være. 
 

Har bare satt meg til ro med at jeg mest sannsynlig alltid vil forbli venneløs, som jeg har vært stort sett hele livet. Fritiden går til trening, kjøre bilturer for meg selv i helgene og bruke masse penger på iskaffe fra Starbucks. 

Anonymkode: e2e0f...206

Har selv vært venneløs på den alderen. Dvs vennene mine forsvant pga min daværende samboer og de kom heller ikke tilbake etter bruddet. 
 

Skaff deg ny hobby hvor du må treffe noen. Jeg traff selv hun som er min gode venninne da jeg var 28. 
 

Håper du finner noen etterhvert❤️

Anonymkode: c9b22...e15