Ble voksenlivet som du trodde?

[AnonymBruker]

Trodde ikke jeg kom til å få barn, fordi jeg så det ikke for meg, ønsket det ikke. Men da jeg var rundt 26-27 endret jeg mening og turte ikke ta sjansen på å gå glipp av det å være mamma. Nå har jeg to flotte døtre som er mine nærmeste. Vi er veldig nært knyttet til hverandre og jeg er enormt stolt av dem. Er vel kanskje noe sjokkert over at valget om å få barn påførte meg 18 år med ekstremt mange forpliktelser og slit, som jeg ikke alltid har syntes noe om. Valget om å få barn har sannelig en fundamental påvirkning på hele livet. Jeg angrer ikke, fordi jeg hadde kommet til å kjent på denne usikkerheten resten av livet "var det riktig å ikke få barn"? Det jeg ikke hadde sett for meg var at jeg skulle få disse barna med to svært vanskelige menn, slik at jeg har måttet gjøre alt alene. Skulle virkelig valgt bedre, men DET lærte jeg ikke før jeg ble 45 år, jaja, bedre sent enn aldri!

Anonymkode: b649d...e37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

For meg er den største overraskelsen hvor alene man er. Som barn har man foreldre, søsken, andre slektninger, nabobarn, klassekamerater, venner på trening/hobby osv. Men som voksen, barnløs og enslig er man helt alene i verden etter foreldre og annen familie er døde. Det synes jeg gjør veldig vondt. 

Anonymkode: b15d2...b60

Kjenner til følelsen❤️ Folk er som regel bare opptatt av seg selv og sin familie. Har man da ikke klart å lage sin egen familie, så er det veldig ensomt og trist.

Anonymkode: 33065...623

[AnonymBruker]

Nei. Var sikker på at det var forsker jeg skulle bli, var så glad i kjemi og holdt så mye på med det. Selv etter 5 år og Master så gikk det ikke den veien. Var helt låst og fikk aldri kommet til. Dermed ble det noe helt annet. Har i det minste jobb og helse, men ingen mann og barn. Det morsomme i det hele var at jeg alltid tenkte at jeg ikke kom til å få mann og barn fordi jobben skulle være livet mitt og jeg skulle forske dagen lang. Så livet ble vel ikke helt som jeg trodde, nei. Men jeg har gode venner og det kunne så klart vært langt værre. Skulle nok helst hatt egen familie da. 

Anonymkode: 39813...220

[AnonymBruker]

Voksenlivet er mye mer slitsomt enn jeg så for meg..

Anonymkode: 7ddff...674

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

For meg er den største overraskelsen hvor alene man er. Som barn har man foreldre, søsken, andre slektninger, nabobarn, klassekamerater, venner på trening/hobby osv. Men som voksen, barnløs og enslig er man helt alene i verden etter foreldre og annen familie er døde. Det synes jeg gjør veldig vondt. 

Anonymkode: b15d2...b60

Som barn var det enklere å bli kjent med andre, ja - man spurte rett og slett "skal vi være venner?" uten alle disse rare normene og murene som voksne mennesker bygger rundt seg.

Men selv om man er blitt stor (og fått oppfylt drømmen man hadde som barn, da man drømte om alt man skulle gjøre bare man ble "stor" nok), er det jo ingen grunn til å være som andre voksne; det finnes en vakker verden der ute full av flotte mennesker, og hver eneste dag kommer med nye muligheter; her er en del av eventyret om Pingu og vennene hans som handler om nettopp vennskap:

-  -  -

Og mens Pingu og vennene hans fløy avgårde mot nordlyset, satt en familie til bords i et koselig hus fullt av blomster og skulle spise kveldsmat; over kjøkkenbordet deres hang det et lite skilt med noen ord et klokt menneske en gang hadde sagt: Tenk på fremmede som venner du enda ikke kjenner.
 
I nabohuset på den andre siden av gjerdet, skulle man også spise kveldsmat, men først måtte pappa legge bort geværet, mamma måtte legge bort mobiltelefonen der hun baksnakket venninnene sine, og datteren klarte så vidt å legge bort speilet der hun etter beste evne forsøkte å finne skjønnhetsfeil i speilbildet sitt; i kjøkkenbordet deres hadde noen risset inn med kniv: Tenk på fremmede som uvenner du enda ikke kjenner.
 
Ikke alle mennesker er like selv om de alle er mennesker, og ikke alle dyr er like selv om de alle er dyr.
 
Etter å ha fløyet og sett tiden fly, kunne flyet med vennene våre omsider lande langt mot nord. Men da han åpnet døren, lurte Pingu om de hadde havnet på riktig planet, for vesenet som løp mot dem, kunne umulig stamme fra denne kanten av universet; kledd i rødt, med helsvart ansikt og uten nese - dette minnet svært lite om en pingvin, et menneske, og aller minst en julenisse.
 
"Kanskje vi skal reise videre," sa Kaptein Enzy tørt; "hvis dette skal være det hemmelige landet Linux, er jeg pingvinen Elvis."
 
Så døren ble lukket med et smell før det rødkledde monsteret rakk å komme frem, og flyet lettet. Litt etter landet de på en snøkledd slette, og de fire vennene løftet hodene og betraktet nordlyset som lekte i natten med fargene i fargeskrinet sitt. Likevel følte de en viss skuffelse når de betraktet landskapet rundt seg, for det var ikke en eneste pingvin å se, og det hemmelige landet føltes like langt unna som før; her var det bare snø og atter snø, og snø er sant å si ikke så fryktelig spennende å se på selv om NRK sikkert kunne ha laget en lang dokumentar om snøfall minutt for minutt.
 
Opus og Wheezy bestemte seg for å utforske omgivelsene litt, og de forsvant bak et høydedrag. Like etter hørtes et hjerteskjærende rop om hjelp slik bare en stakkars pingvin kan uttrykke det, og Opus og Wheezy kom til syne med en glefsende isbjørn etter seg.
 
Da Rollo fikk se dette, nølte han ikke med å ta vennene sine i forsvar, stilte seg foran den fremmede isbjørnen og knurret truende: "Grrrrrrrrrrr." "Grrrrrrrrrrr.", var svaret. Rollo hevet stemmen: "GRRRRRRRRRRRRRRR." Det gjorde også den fremmede, som sa "GRRRRRRRRRRRRRRR." Som i et pokerspill hevet Rollo innsatsen og sa "GGGGGRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR." "GGGGGRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR," svarte den fremmede. Nesten som et ekko.
 
En lang rekke talende og hissige grrrrrrrrrrr fra begge parter fulgte, så Pingu kom med et forslag: "En interessant diskusjon. Men hvis dere skal fortsette å si grrrrr resten av natten, ville det kanskje vært greit om dere presenterte dere først ...?" "Jeg heter Rollo," sa Rollo. "Og jeg heter Wollo," sa den fremmede. De stirret olmt på hverandre.
 
"Da vet vi det," sa Pingu. "Men når jeg ser på dere, er det nesten som å se et speil. Rollo og Wollo - dere er sikre på at dere ikke kjenner hverandre?" "NEI," brølte begge isbjørnene i kor. "Men navnene ligner," fortsatte Pingu. Dere kjenner ikke andre med disse navnene?"
 
Rollo tenkte etter. "Da jeg var liten, hadde jeg en tvillingbror som het Follo som jeg var veldig glad i. Han var verdens beste venn." "Og jeg hadde en tvillingbror som het Lollo," svarte Wollo. Vi lekte masse sammen, og han var verdens herligste bror. Uten tvil." "Grrrrrrr," fortsatte han, antagelig for å vise at han tross alt var en stor og tøff isbjørn. "Grrrrrrr," svarte Rollo, bare for å si noe.
 
"Grrr," fortsatte Wollo. "Grrr," svarte Rollo. "Gr." "Gr," nærmest sukket Rollo.
 
"Rollo og Wollo, Lollo og Follo," tenkte Pingu høyt. "Hva om dere er tvillingbrødre, og bare har misforstått navnene, slik barn gjør? Hva om vennen din Follo i virkeligheten het Wollo," sa han til Rollo, "og den herlige broren din het Rollo, ikke Lollo?"
 
De to isbjørnene betraktet hverandre med et spørrende blikk; en lang stillhet fulgte. "Husker du da vi var små og skadet oss," sa Rollo - "husker du hva vi gjorde?" "Ja," svarte Wollo. "Vi hylte så høyt som vi kunne, konkurrerte om hvem som kunne hyle høyest, og til slutt ..." "Til slutt begynte vi å le," avsluttet Rollo.
 
"Det er altså DEG," istemte Rollo og Wollo i kor, før de kastet seg om halsen på hverandre, slik bare riktig store isbjørner og tvillingbrødre kan.
 
"Så godt det var å være en liten isbjørn, og kunne leke og leke uten å tenke på hva en voksen isbjørn bør eller ikke bør gjøre," mimret Rollo, "har du fortsatt en sterk stemme?" "Å ja," nikket Wollo, "jeg kan brøle så de hører det på nærmeste romstasjon." "Jeg òg," svarte Rollo, "skal vi se hvem som kan brøle høyest?"
 
"GRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR," brølte Wollo av sine lungers fulle kraft. "GRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR," svarte Rollo, og lo hjertelig. "GRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR." "GRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR," svarte Wollo. "Tror jammen dette ble uavgjort," smilte Pingu og kom med sitt bidrag til kakofonien, etterfulgt av de andre pingvinene.
 
Høyt, høyt over dem - på den internasjonale romstasjonen der astronautene Ivan og Igor den siste tiden hadde gått hverandre på nervene fordi Ivan snakket i søvne mens Igor likte ertesuppe og prompet for mye - ristet Ivan på hodet, og sa med høytidelig stemme til kollegaen sin: "Igor, dette er et historisk øyeblikk. Vi har fått nærkontakt med en utenomjordisk sivilisasjon - noe annet sted kan ikke disse gruoppvekkende, ubeskrivelige lydene komme fra." "Ja, Ivan," nikket den andre, "et lite skritt for menneskeheten; et stort skritt for russisk vodkaeksport."
 
Nede på jorden fortsatte vennene våre å brøle og hyle om kapp i natten, samtidig som smilene strålte i ansiktene deres. Hadde voksne, siviliserte mennesker fått øye på dette, ville de sikkert avskrevet synet som ren galskap; ingen sivilserte mennesker eller dyr gjør da noe slikt. Men det disse menneskene glemmer, er at da de selv var babyer og hadde det vondt, lot de smerten få utløp i et høyt skrik, uten å stenge den inne slik voksne mennesker så ofte gjør. Det er nemlig ingenting sivilisert i noen som har det vondt og retter smerten innover; det er ingen spor av sivilisasjon i et menneske som tar livet sitt fordi smerten blir for tung å bære - så iblant er det godt å bare la følelsene få fritt utløp i en lyd som får Ivan og Igor på romstasjonen til å tro at jorden står foran en invasjon fra det ytre rom. En sann venn forventer ikke et kunstig smil fra noen som sliter, men sier: Jeg vil ikke høre de fine ordene dine; jeg vil lytte til smerten din, og gi deg en varm klem.
 
Og mens flokken av små pingviner og store isbjørner stod der og lekte lik små barn som nettopp hadde funnet nye venner, begynte snøen å dale ned; de utallige snøfnuggene danset rolig rundt dem og ville tydeligvis også være med på leken.

Med ett fikk de øye på en rødkledd skikkelse i det fjerne som kom stormende mot dem, og da Rollo så at dette var monsteret han hadde sett tidligere, gjorde han og broren seg klare for å avverge dette invasjonsforsøket fra en fremmed klode. Pesende stilte monsteret seg foran dem, og sa med dyp stemme: "Kunne dere hjelpe meg? Jeg er Julenissen." "Er DU Julenissen?" spurte Kaptein Enzy. "Du ser snarere ut som et monster som har spist opp fire nisser til frokost." "Å, unnskyld," sa den rødkledde og tok av seg masken, der et langt, hvitt skjegg og et par snille øyne åpenbarte seg. "Det er en gutt på Island som ønsker seg en Darth Vader-maske til Jul, så jeg måtte prøve den først."

Han tok frem en liten, lilla konvolutt. "Men nå er reinsdyrene mine blitt syke, slik at jeg ikke får delt ut julegaver i år. Men i denne konvolutten er det en viktig hemmelighet som kan gjøre mange små og store mennesker og dyr glade, bare dette kommer frem i tide." "Den lilla konvolutten må leveres personlig til ..." - han hvisket noe i øret på Pingu - "... tror dere at dere klarer det?"

"Ja," sa Pingu gledesstrålende. "Dette klarer vi." De tok et rørende farvel med Wollo, lovte at de skulle komme tilbake igjen så snart de kunne, og mens flyet med vennene våre gjorde seg klart til avgang omgitt av milde snøfnugg som sakte dalte mot bakken, kunne man midt i all snøen nesten skimte et stort hjerte, omgitt av Abraham Lincolns ord:
- Think of strangers as friends you not met yet.

-  -  -

Ønsker deg det beste videre, og håper alt ordner seg for deg.

Anonymkode: 03a21...2e7

[AnonymBruker]

Nei. Trudde jeg skulle få barn slik alle voksne rundt meg hadde.

Fortsatt barnløs og fri som 36-åring og elsker det! Føler meg på mange måter fremdeles som om jeg er i starten av tjueårene, og lever livet mer eller mindre helt likt som jeg gjorde på den tiden. Evig ung!

Anonymkode: 4ae70...fd6

[Anonymburker]

Det ble ikke slik som 10-årige meg tenkte om voksenlivet, men det ble ca slik jeg tenkte som 22-åring. 

[Gjest Ghostface]

Nope. Ligger etter med det meste. Til og med de som er ti år yngre enn meg, er godt etablerte enn det jeg er.

[AnonymBruker]

Nei

Trodde at jeg kom til å være singel og venneløs livet ut (mye mobbing og utestenging i løpet av oppveksten som førte til at jeg hang langt bak sosialt), men møtte via tilfeldigheter mannen min og fikk via tilfeldigheter en jobb i løpet av studiene som gjør at jeg nå i slutten av 20-årene sitter med enebolig(!) sentralt i Oslo og en fantastisk jobb hvor jeg møter mange kjente og spennende mennesker. Livet er rett og slett herlig og betydelig bedre enn livet jeg så for meg med å bo-i-liten-leilighet-i-hjembyen-uten-venner-kun-foreldre-som-besøker-meg-ingen-som-vil-ansette-meg. Sliter fremdeles litt med selvfølelsen, men livet har virkelig vist seg å være godt

Anonymkode: cf9c2...7f2

[Million]

Nei, det ble ikke helt som jeg trodde. Jeg var selvsikker og skråsikker på at jeg skulle jobbe i jobben jeg hadde til jeg ble alderspensjonist. Elsket jobben min.

Men jeg endte opp som uføretrygdet litt før jeg fylte 40. Det var kjipt, og jeg sørget lenge. Men jeg har innfunnet meg med skjebnen for lenge siden nå da. Men nei, jeg trodde ikke det var det jeg skulle ende opp som. 

[AnonymBruker]

Absolutt ikke som forventet eller planlagt.  

Føler jeg har fått en offerrolle og er så sliten.  Vil helst bli eneboer i skogen . Men kan ikke.  

Anonymkode: bba2f...96f

[AnonymBruker]

Så for meg at jeg skulle bli ung alenemor uten høyere utdannelse. Tilfeldigheter gjorde at jeg ble mamma som 25åring med en mann med god økonomi. Hadde nettopp blitt ferdig med bacheloren når babyen kom. Jeg tjener rundt median-inntekt og han greit over.

Jeg fikk meg en master gitt, for det hjelper å ha noen som tror på en. Han gjør mitt liv bedre. 

 

Anonymkode: 641fd...73c

[AnonymBruker]

Da jeg var tenåring trodde jeg at jeg ville bli singel og selvvalgt barnløs med all fokus på karriere. Jeg endte opp som gift og mamma, med semifokus på karriere. Det a4-livet jeg snublet inn i, hadde jeg _aldri_ sett for meg 😅

Anonymkode: 6b186...259

[AnonymBruker]

Nei, absolutt ikke. Det meste er annerledes enn jeg hadde sett for meg, tror jeg. Men jeg hadde veldig store drømmer da, og jeg har forandret meg MYE! 😁 Heldigvis 👍😊

Anonymkode: 8f0b5...3c8

[AnonymBruker]

Ja egentlig ble det å være voksen ganske som jeg trodde. Mann, to barn, lederjobb, og fritiden er bygget mye rundt barnas fritidsaktiviteter. Vi har ellers en grei økonomi for å kunne ta familieferie etc. Så selv om det er mer jobb og mindre fritid enn jeg drømte (drømmer) om, så er jeg der jeg tenkte jeg kom til å være tidlig i 40-åra. 

Anonymkode: e9237...625

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.5.2022 den 1.43):

Ja. Trodde jeg ville fått samboer og barn nå. Istedet sitter jeg her barnløs og kronisk singel, med 3 katter. Er 29.

Anonymkode: 19dc2...3df

Du er ung enda 😊 Mye kan skje ❤

Anonymkode: 85371...4df

[GammelKaktus]

Ble mye bedre enn hva jeg hadde tenkt det kunne bli, kan ikke klage.  Var relativt realistisk som ungdom med en hang til det pessimistiske og Murphy's lov, det er jeg vel for så vidt ennå med med et innslag av optimisme til tider.

Kan fort gå godt og 😄 

[AnonymBruker]

Jeg er 40 år. To barn og snill mann. Fint hus, båt og bil. Men, har det ikke bra på jobb. Og sliter med traumer fra barndommen. Man kan ikke få alt i livet. Alle har noe.. 

Anonymkode: 85371...4df

[AnonymBruker]

Nei, livet ble absolutt ikke som jeg så for meg da jeg var ung.

Trodde aldri jeg kom til å få meg kjæreste, kun kortvarige flørter, så jeg så for meg at jeg kom til å reise verden rundt og ta strøjobber her og der for å forsørge meg. Tente at jeg ikke kom til å ha behov for mye, og kunne leve temmelig billig. Da jeg var ung fant jeg lett menn som spanderte både ditt og datt på meg, så jeg tenkte jeg kunne veksle mellom å «surfe» mellom menn som ville komme i buksene mine (noe ingen fikk!  ), og jobbe litt som bartender/dykkerinstruktør/hva-som-helst rundt omkring i verden. Jeg skille aldri ha barn, men hvis jeg ble ensom og lei av nomadelivet tenkte jeg at jeg kunne få et barn som jeg kunne oppdra alene. Så for meg en gutt, og at det på mine godt voksne dager skulle bli han og meg mot verden.  

Fasiten ble at jeg traff en mann, som slett ikke  liker å reise. 😅🙈 I tillegg ville han ha barn. Jeg protesterte (selvsagt) i en del år, og drasset han motvillig med meg på en del reiser til den andre siden av kloden. Det viste seg at denne mannen var dyr i drift, så jeg måtte skaffe meg en jobb slik at han ikke måtte ta regninga hver gang vi var ute. Deltid først, innen en useriøs bransje. Så ble jeg «lurt» til å ta en midlertidig stilling på fulltid, så kjøpte vi bolig og bil, og da var jo løpet kjørt for å ikke jobbe fulltid. 😬 Så overtalte han meg jammen meg til å bli gravid. Jeg sa det kom til å bli kun ETT barn, men jammen meg var det så moro med barn at jeg ville ha flere… Og da var jo løpet kjørt, med barn, hus, stasjonsvogn og hund.

Ble virkelig lurt inn i et A4-liv jeg ikke så for meg, men helt ærlig talt er det bedre enn noen ting jeg kunne ha forestilt meg. 

Anonymkode: 600b9...e90

[FruR]

AnonymBruker skrev (På 15.5.2022 den 1.40):

Var det noe du så for deg som yngre, som ble helt annerledes?

Anonymkode: 7138b...c5a

Ja , jeg kasta bort så mange vennskap fordi jeg ikke tålte meg selv … og alt som var vanskelig og ikke ville forholde meg til ting … ble rar av det … 

 

Endret 16. mai 2022 av FruR