Kjæresten min har mistet følelsene sine for meg NB MYE TEKST

[AnonymBruker]

Hei, alle sammen!

Jeg er en jente på 19, snart 20, som har vært sammen med en gutt 1 år yngre enn meg i 2 år nå. Vi har hatt det utrolig fint alltid, og jeg kan aldri huske eller peke ut noen krangler vi har hatt. Vi har hatt langdistanseforhold, noe som har funket veldig fint for oss begge. Da har vi fått holde på med andre ting, som for eksempel skole, trening, jobb, venner osv, også når vi to henger så er det bare fokus på oss. På grunn av dette, varte også nyforelskelsesfasen mye lenger for oss.

Jeg kjenner familien hans, og jeg er blitt utrolig glad i dem. Jeg var nylig hos dem fra 8 - 18 april, hvor vi var i bryllupet til et familiemedlem av han, og det var kjempekoselig. Alle familiemedlemmene hans kom bort på etterfesten og sa at vi er så bra sammen, og at de synes det er så fint hvordan vi klarer å ha et så sunt forhold til tross for avstanden. Vi diskuterer sjeldent, og om det er noe som er feil, er vi veldig flinke til å snakke om det så fort som mulig, for å løse opp i det.  Vi satt også barnevakt for ungen til søsteren hans på 2 år, og det var også kjempehyggelig. Jeg kunne se at han virkelig elsket meg, for vi satt og snakket om alt og ingenting natta før jeg dro, og når jeg dro stod han med tårer i øynene og tørket bort mine på flyplassen. Jeg vet og kan føle når han elsker meg.

Jeg var hans første alt, alt i fra kjæreste, kyss, første han lå med, og generelt første. Jeg tror dere skjønner. Jeg har hatt andre kjærester opp i gjennom. Vi ble sammen i 2020, og vi har vært sammen helt siden det. Nå på mandag hadde vi 2 årsdagen vår. Det er derfor det jeg skal si nå ikke helt gir mening i hodet mitt. Jeg er hos han hver eneste ferie, og da er vi sammen alle dagene. Så det kan fort bli alt i fra 7 - 10 dager strekk.

På onsdag, 2 dager etter 2 årsdagen vår, er alt som vanlig. Han drar tidlig på morningen kl 7, og vi pleier å sove sammen over telefonen på natta, så han la på som vanlig når han skulle gå og sendte meg en god morgen melding: "God morgen, må gå nå, har norsktentamen, jeg elsker deg!", altså det vanlige. Så jeg skrev jeg elsker deg tilbake noen timer senere, og alt var greit. Jeg pleier å merke når noe er feil, ettersom at jeg har kjent han i 2,5 år. Han suger på å lyve: Han blir rød i ansiktet, han trekker seg tilbake og blir lettere irritert. Han svarer også mye tregere og kaldere, og kan av og til ignorere meldinger. Ingenting av dette har jeg opplevd nå.

Senere forteller han meg at tentamen gikk litt dårlig, fordi han er dårlig til å skrive, og da sa jeg at det er mye annet han er god på, og at han heller må fokusere på hva han er flink til og ikke hva han ikke er så god på. Han har også fått seg læreplass, så jeg sa at han burde være stolt over seg selv. Til det skrev han: Tusen takk, du er virkelig den beste. <3

En drøy halvtime senere ringer telefonen min, og det er han. Jeg tar telefonen, og sier hei. Jeg hører at han høres litt nedfor ut, og jeg spør hva det er. Han spør om jeg er alene, og om jeg har tid til å snakke. Jeg sa ja, selv om det var en drøy time før jeg skulle på jobb. Jeg ble jo kjemperedd, og spurte "Er det noe farlig?" -  Jeg trodde katten hans hadde dødd eller noe, det var mye mer realistisk for meg enn at vi to skulle slått opp. For alt var jo helt fint. Plutselig sier han "Jeg har mistet følelser", og jeg trodde han tulla. Jeg trodde faktisk han tulla, så jeg spurte han "tuller du?", og han svarte nei. Jeg spurte om vi kunne ringes over FaceTime, og han svarte ja.

På FaceTime, sier han at han har tenkt over dette i 1 - 2 uker, og at han har mistet alle følelser og at han ikke elsker meg lenger. Jeg satt der som et spørsmålstegn, for, for bare 3 uker siden var jeg jo hos han? Vi stod på flyplassen, holdt rundt hverandre, og han synes det var så kjipt at jeg skulle dra. Han var også veldig glad for at jeg tilba meg å komme på bursdagen hans en helg.

Hvordan kan man miste følelser på 1 - 2 uker, når man elsket noen for 3 uker siden? Hvordan er det mulig etter et 2 års forhold som det ikke har vært noe galt med? Jeg vil også legge til at noe av det samme skjedde i 2020, og da slet jeg litt. Jeg hadde det vanskelig, og hadde en tendens til å holde ting jeg slet med skjult, fordi jeg ikke ville være til bry. Det var et problem for han, så jeg begynte å si det. Når jeg begynte å si det så ble det for mye for han, og han mente at mine problemer ble hans, og at han derfor mistet følelsene og at vi ikke kunne være sammen. Dette var april 2020. Da slo han opp, var iskald, også kom han tilbake 2 uker etterpå og da tilga jeg han. Jeg sa også at hvis jeg skal kunne tilgi han, så må han være med på det at vi skal snakke sammen, og fortelle hverandre det så fort noe kjennes feil, så vi kan snakke om det. Det sa han ja til, og var helt enig i. Og siden har vi vært sammen i 2 år som sagt, og opplevd så utrolig mye fint sammen. Jeg elsker hver eneste del av han, og jeg har genuint følt på kjærlighet fra hans side. 

Derfor er det så fryktelig vondt å vite at han ikke er her med meg lenger. Jeg har tingene mine hos han enda, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Dagene har gått utrolig sakte, selv om det bare er 3 dager siden han slo opp. Jeg går rundt og er livredd for at det er en annen jente i bildet, selv om han sier at det ikke er noe annet enn at han har mistet følelser. Han dro heller aldri ut tidligere, han var for det meste hjemme og gamet eller på trening/skole/jobb. Så utroskap er egentlig ikke noe jeg mistenker, men er rart likevel. Han sier han har tenkt på det i 1 - 2 uker, men jeg synes det er veldig rart at han ikke har sagt noe eller vist noe tegn til det. Vi snakket nylig om at jeg skulle søke skoleplass i nærområdet hans, og det var han kjempeglad for. 

Samtidig kan jeg skjønne det litt at han tror han har mistet følelser, ettersom at de tankene han har hatt er noe han har gått rundt og tenkt på alene. Hadde han delt dem med meg, hadde det kanskje vært et annet utfall. Det sårer meg at han brøt løftet vårt, som er å snakke om ting. Å slå opp er lov, men jeg og han hadde avtalt at dersom vi skulle slå opp så skulle vi møtes og snakke, og ta ordentlig avskjed med hverandre. Han var ikke villig til det, for han hadde "bedre" å gjøre på. Hvorfor kan han ikke bare møte meg hvis han har mistet alle følelsene slik han sier? 

Kan det være det at vi nå etter to år er ute av forelskelsesfasen og at han har tolket det feil? Han har jo aldri vært i et forhold før meg. Går det an at det har vært noe han har tolket som at han har mistet følelsene for meg, fordi vi ikke er i den fasen lenger? Forelskelsesfasen er jo noe som varer en liten stund, før det blir om til bare kjærlighet. Det er jo en periode vi må jobbe oss gjennom sammen. Hva tenker dere? Tror dere han virkelig har mistet alt av følelser, og hva skal jeg gjøre? Jeg savner han virkelig, og jeg elsker han. Det gjør vondt å vite at han ikke savner meg tilbake.. Han har blokkert meg over alt fordi han ikke klarte å svare på spørsmålene mine, og det gjør vondt at han på noen timer gikk i fra å være kjæresten min til at jeg var blokkert..

Hvordan skal jeg evt. få han tilbake? Jeg vet det ikke er lurt å mase på han, men jeg klarer ikke å la være. Prøver så godt jeg kan. Hva er deres tanker?

Anonymkode: efebb...94e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hei, alle sammen!

Jeg er en jente på 19, snart 20, som har vært sammen med en gutt 1 år yngre enn meg i 2 år nå. Vi har hatt det utrolig fint alltid, og jeg kan aldri huske eller peke ut noen krangler vi har hatt. Vi har hatt langdistanseforhold, noe som har funket veldig fint for oss begge. Da har vi fått holde på med andre ting, som for eksempel skole, trening, jobb, venner osv, også når vi to henger så er det bare fokus på oss. På grunn av dette, varte også nyforelskelsesfasen mye lenger for oss.

Jeg kjenner familien hans, og jeg er blitt utrolig glad i dem. Jeg var nylig hos dem fra 8 - 18 april, hvor vi var i bryllupet til et familiemedlem av han, og det var kjempekoselig. Alle familiemedlemmene hans kom bort på etterfesten og sa at vi er så bra sammen, og at de synes det er så fint hvordan vi klarer å ha et så sunt forhold til tross for avstanden. Vi diskuterer sjeldent, og om det er noe som er feil, er vi veldig flinke til å snakke om det så fort som mulig, for å løse opp i det.  Vi satt også barnevakt for ungen til søsteren hans på 2 år, og det var også kjempehyggelig. Jeg kunne se at han virkelig elsket meg, for vi satt og snakket om alt og ingenting natta før jeg dro, og når jeg dro stod han med tårer i øynene og tørket bort mine på flyplassen. Jeg vet og kan føle når han elsker meg.

Jeg var hans første alt, alt i fra kjæreste, kyss, første han lå med, og generelt første. Jeg tror dere skjønner. Jeg har hatt andre kjærester opp i gjennom. Vi ble sammen i 2020, og vi har vært sammen helt siden det. Nå på mandag hadde vi 2 årsdagen vår. Det er derfor det jeg skal si nå ikke helt gir mening i hodet mitt. Jeg er hos han hver eneste ferie, og da er vi sammen alle dagene. Så det kan fort bli alt i fra 7 - 10 dager strekk.

På onsdag, 2 dager etter 2 årsdagen vår, er alt som vanlig. Han drar tidlig på morningen kl 7, og vi pleier å sove sammen over telefonen på natta, så han la på som vanlig når han skulle gå og sendte meg en god morgen melding: "God morgen, må gå nå, har norsktentamen, jeg elsker deg!", altså det vanlige. Så jeg skrev jeg elsker deg tilbake noen timer senere, og alt var greit. Jeg pleier å merke når noe er feil, ettersom at jeg har kjent han i 2,5 år. Han suger på å lyve: Han blir rød i ansiktet, han trekker seg tilbake og blir lettere irritert. Han svarer også mye tregere og kaldere, og kan av og til ignorere meldinger. Ingenting av dette har jeg opplevd nå.

Senere forteller han meg at tentamen gikk litt dårlig, fordi han er dårlig til å skrive, og da sa jeg at det er mye annet han er god på, og at han heller må fokusere på hva han er flink til og ikke hva han ikke er så god på. Han har også fått seg læreplass, så jeg sa at han burde være stolt over seg selv. Til det skrev han: Tusen takk, du er virkelig den beste. ❤️

En drøy halvtime senere ringer telefonen min, og det er han. Jeg tar telefonen, og sier hei. Jeg hører at han høres litt nedfor ut, og jeg spør hva det er. Han spør om jeg er alene, og om jeg har tid til å snakke. Jeg sa ja, selv om det var en drøy time før jeg skulle på jobb. Jeg ble jo kjemperedd, og spurte "Er det noe farlig?" -  Jeg trodde katten hans hadde dødd eller noe, det var mye mer realistisk for meg enn at vi to skulle slått opp. For alt var jo helt fint. Plutselig sier han "Jeg har mistet følelser", og jeg trodde han tulla. Jeg trodde faktisk han tulla, så jeg spurte han "tuller du?", og han svarte nei. Jeg spurte om vi kunne ringes over FaceTime, og han svarte ja.

På FaceTime, sier han at han har tenkt over dette i 1 - 2 uker, og at han har mistet alle følelser og at han ikke elsker meg lenger. Jeg satt der som et spørsmålstegn, for, for bare 3 uker siden var jeg jo hos han? Vi stod på flyplassen, holdt rundt hverandre, og han synes det var så kjipt at jeg skulle dra. Han var også veldig glad for at jeg tilba meg å komme på bursdagen hans en helg.

Hvordan kan man miste følelser på 1 - 2 uker, når man elsket noen for 3 uker siden? Hvordan er det mulig etter et 2 års forhold som det ikke har vært noe galt med? Jeg vil også legge til at noe av det samme skjedde i 2020, og da slet jeg litt. Jeg hadde det vanskelig, og hadde en tendens til å holde ting jeg slet med skjult, fordi jeg ikke ville være til bry. Det var et problem for han, så jeg begynte å si det. Når jeg begynte å si det så ble det for mye for han, og han mente at mine problemer ble hans, og at han derfor mistet følelsene og at vi ikke kunne være sammen. Dette var april 2020. Da slo han opp, var iskald, også kom han tilbake 2 uker etterpå og da tilga jeg han. Jeg sa også at hvis jeg skal kunne tilgi han, så må han være med på det at vi skal snakke sammen, og fortelle hverandre det så fort noe kjennes feil, så vi kan snakke om det. Det sa han ja til, og var helt enig i. Og siden har vi vært sammen i 2 år som sagt, og opplevd så utrolig mye fint sammen. Jeg elsker hver eneste del av han, og jeg har genuint følt på kjærlighet fra hans side. 

Derfor er det så fryktelig vondt å vite at han ikke er her med meg lenger. Jeg har tingene mine hos han enda, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Dagene har gått utrolig sakte, selv om det bare er 3 dager siden han slo opp. Jeg går rundt og er livredd for at det er en annen jente i bildet, selv om han sier at det ikke er noe annet enn at han har mistet følelser. Han dro heller aldri ut tidligere, han var for det meste hjemme og gamet eller på trening/skole/jobb. Så utroskap er egentlig ikke noe jeg mistenker, men er rart likevel. Han sier han har tenkt på det i 1 - 2 uker, men jeg synes det er veldig rart at han ikke har sagt noe eller vist noe tegn til det. Vi snakket nylig om at jeg skulle søke skoleplass i nærområdet hans, og det var han kjempeglad for. 

Samtidig kan jeg skjønne det litt at han tror han har mistet følelser, ettersom at de tankene han har hatt er noe han har gått rundt og tenkt på alene. Hadde han delt dem med meg, hadde det kanskje vært et annet utfall. Det sårer meg at han brøt løftet vårt, som er å snakke om ting. Å slå opp er lov, men jeg og han hadde avtalt at dersom vi skulle slå opp så skulle vi møtes og snakke, og ta ordentlig avskjed med hverandre. Han var ikke villig til det, for han hadde "bedre" å gjøre på. Hvorfor kan han ikke bare møte meg hvis han har mistet alle følelsene slik han sier? 

Kan det være det at vi nå etter to år er ute av forelskelsesfasen og at han har tolket det feil? Han har jo aldri vært i et forhold før meg. Går det an at det har vært noe han har tolket som at han har mistet følelsene for meg, fordi vi ikke er i den fasen lenger? Forelskelsesfasen er jo noe som varer en liten stund, før det blir om til bare kjærlighet. Det er jo en periode vi må jobbe oss gjennom sammen. Hva tenker dere? Tror dere han virkelig har mistet alt av følelser, og hva skal jeg gjøre? Jeg savner han virkelig, og jeg elsker han. Det gjør vondt å vite at han ikke savner meg tilbake.. Han har blokkert meg over alt fordi han ikke klarte å svare på spørsmålene mine, og det gjør vondt at han på noen timer gikk i fra å være kjæresten min til at jeg var blokkert..

Hvordan skal jeg evt. få han tilbake? Jeg vet det ikke er lurt å mase på han, men jeg klarer ikke å la være. Prøver så godt jeg kan. Hva er deres tanker?

Anonymkode: efebb...94e

Etter 2 år og forelskelsen går ut så kan man kjenne om det er kjærlighet eller vennskap for vedkommende. Sånn røft forklart. Han har vel følt det siste en stund og vil videre i livet. 

Du skal ikke presse han til å være med deg. Nå får du fokusere på deg selv og gå videre med livet. Du var heldig som hadde en så fin første kjærlighet. 

Anonymkode: 4c3f5...b58

[AnonymBruker]

Gå videre med livet.

Anonymkode: daf59...212

[AnonymBruker]

Om noen ikke vil mer er det beste å bare sørge og gå videre med livet. 

Lykke til, det går over ❤️

Anonymkode: 043f6...10a

[AnonymTullipan]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Etter 2 år og forelskelsen går ut så kan man kjenne om det er kjærlighet eller vennskap for vedkommende. Sånn røft forklart. Han har vel følt det siste en stund og vil videre i livet. 

Du skal ikke presse han til å være med deg. Nå får du fokusere på deg selv og gå videre med livet. Du var heldig som hadde en så fin første kjærlighet. 

Anonymkode: 4c3f5...b58

Men det var ikke min første kjærlighet. Jeg har hatt flere forhold opp gjennom, er jeg som var hans første. Det bare gir ikke mening når det er drøye uker etter vi sist så hverandre?

[AnonymBruker]

Han er veldig ung og antagelig litt mer umoden enn deg som gutter pleier å være. Dessuten så har han ikke fått "testet" å være med andre jenter enn deg. Mens du har testet ut andre gutter. Så kanskje han trenger den friheten siden han er så ung og uerfaren.

Anonymkode: 44aa0...073

[AnonymTullipan]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han er veldig ung og antagelig litt mer umoden enn deg som gutter pleier å være. Dessuten så har han ikke fått "testet" å være med andre jenter enn deg. Mens du har testet ut andre gutter. Så kanskje han trenger den friheten siden han er så ung og uerfaren.

Anonymkode: 44aa0...073

Ja, det var det jeg trodde.. Det er enda vondere. 

Tror du det går an å bli oss igjen en gang.??

[Million]

Det er ikke automatisk sånn at når forelskelsesfasen går over i alle forhold, så går den over i kjærlighet. Noen ganger går den over i ingenting, og følelsene dabber av og visner bort. Ikke ALLE forhold er liv laga, selv om man har vært forelsket en gang i tiden. 

Sånn er det dessverre bare. Det er kjempevondt nå, men dette er noe du bare må hale deg igjennom. Og tro meg...det vil gå over. Det kan ta tid, det kan hende. Men en dag i fremtiden vil du våkne en morgen og oppdage at det faktisk ikke gjør vondt lenger, og han ikke lenger er det første du tenker på når du våkner. 

Jeg tror du skal prøve og gjøre deg selv mest mulig opptatt fremover, prøve å ikke sitte hjemme og henge med hodet. Finn på ting med venner og slikt, gå gjerne ut. Det er best.

Lykke til. Du vil bli bedre en dag! 

[Gjest O.G.]

Tre nå ut av forholdet. Lykke til.

[snillOnkel]

Det kan være at han allerede hadde bestemt seg natta da "dere fortalte hverandre alt", og dagen etter da han hadde tårer i øynene. Kanskje han syntes det var vemodig da han visste det var siste gang dere hang sammen, og la "litt ekstra" i møtet. 

[AnonymBruker]

Det at han ikke tok deg med i tankeprossessen er at man gjerne trenger å tenke i fred. Kanskje hadde hadde han allerede bestemt seg også.

Ikke alle forhold er ment å vare livet ut, selv om han var DIN livs kjærlighet. Du var bare ikke hans. Selv om du tolket det slik sist gang du var hos han. Kanskje du bare så det du ville se.

En stor klem fra meg ❤️ Vet det gjør vondt. Har vært igjennom det selv. Og nå når jeg ser han på gaten, så er det null følelser igjen. Tok noen måneder da.

Anonymkode: 13e61...37a

[AnonymBruker]

Åh, det er så vondt å høre at den andre har mistet følelser, føler virkelig med deg. Jeg tror også dessverre at du må la han gå. Det at han tidligere har gjort lignende, samt at han kan bli litt distansert og også synes det fort blir «mye» når du har trengt støtte kan tyde på at han ikke er helt moden for et seriøst forhold enda (noe som jo ikke er så rart når han bare er 18, men fryktelig vondt likevel såklart). Det er jo et slags svik i seg selv. Det er så vondt nå men det blir bra igjen, lover. ❤️

Anonymkode: 338fe...cc2

[Mumia]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hei, alle sammen!

Jeg er en jente på 19, snart 20, som har vært sammen med en gutt 1 år yngre enn meg i 2 år nå. Vi har hatt det utrolig fint alltid, og jeg kan aldri huske eller peke ut noen krangler vi har hatt. Vi har hatt langdistanseforhold, noe som har funket veldig fint for oss begge. Da har vi fått holde på med andre ting, som for eksempel skole, trening, jobb, venner osv, også når vi to henger så er det bare fokus på oss. På grunn av dette, varte også nyforelskelsesfasen mye lenger for oss.

Jeg kjenner familien hans, og jeg er blitt utrolig glad i dem. Jeg var nylig hos dem fra 8 - 18 april, hvor vi var i bryllupet til et familiemedlem av han, og det var kjempekoselig. Alle familiemedlemmene hans kom bort på etterfesten og sa at vi er så bra sammen, og at de synes det er så fint hvordan vi klarer å ha et så sunt forhold til tross for avstanden. Vi diskuterer sjeldent, og om det er noe som er feil, er vi veldig flinke til å snakke om det så fort som mulig, for å løse opp i det.  Vi satt også barnevakt for ungen til søsteren hans på 2 år, og det var også kjempehyggelig. Jeg kunne se at han virkelig elsket meg, for vi satt og snakket om alt og ingenting natta før jeg dro, og når jeg dro stod han med tårer i øynene og tørket bort mine på flyplassen. Jeg vet og kan føle når han elsker meg.

Jeg var hans første alt, alt i fra kjæreste, kyss, første han lå med, og generelt første. Jeg tror dere skjønner. Jeg har hatt andre kjærester opp i gjennom. Vi ble sammen i 2020, og vi har vært sammen helt siden det. Nå på mandag hadde vi 2 årsdagen vår. Det er derfor det jeg skal si nå ikke helt gir mening i hodet mitt. Jeg er hos han hver eneste ferie, og da er vi sammen alle dagene. Så det kan fort bli alt i fra 7 - 10 dager strekk.

På onsdag, 2 dager etter 2 årsdagen vår, er alt som vanlig. Han drar tidlig på morningen kl 7, og vi pleier å sove sammen over telefonen på natta, så han la på som vanlig når han skulle gå og sendte meg en god morgen melding: "God morgen, må gå nå, har norsktentamen, jeg elsker deg!", altså det vanlige. Så jeg skrev jeg elsker deg tilbake noen timer senere, og alt var greit. Jeg pleier å merke når noe er feil, ettersom at jeg har kjent han i 2,5 år. Han suger på å lyve: Han blir rød i ansiktet, han trekker seg tilbake og blir lettere irritert. Han svarer også mye tregere og kaldere, og kan av og til ignorere meldinger. Ingenting av dette har jeg opplevd nå.

Senere forteller han meg at tentamen gikk litt dårlig, fordi han er dårlig til å skrive, og da sa jeg at det er mye annet han er god på, og at han heller må fokusere på hva han er flink til og ikke hva han ikke er så god på. Han har også fått seg læreplass, så jeg sa at han burde være stolt over seg selv. Til det skrev han: Tusen takk, du er virkelig den beste. ❤️

En drøy halvtime senere ringer telefonen min, og det er han. Jeg tar telefonen, og sier hei. Jeg hører at han høres litt nedfor ut, og jeg spør hva det er. Han spør om jeg er alene, og om jeg har tid til å snakke. Jeg sa ja, selv om det var en drøy time før jeg skulle på jobb. Jeg ble jo kjemperedd, og spurte "Er det noe farlig?" -  Jeg trodde katten hans hadde dødd eller noe, det var mye mer realistisk for meg enn at vi to skulle slått opp. For alt var jo helt fint. Plutselig sier han "Jeg har mistet følelser", og jeg trodde han tulla. Jeg trodde faktisk han tulla, så jeg spurte han "tuller du?", og han svarte nei. Jeg spurte om vi kunne ringes over FaceTime, og han svarte ja.

På FaceTime, sier han at han har tenkt over dette i 1 - 2 uker, og at han har mistet alle følelser og at han ikke elsker meg lenger. Jeg satt der som et spørsmålstegn, for, for bare 3 uker siden var jeg jo hos han? Vi stod på flyplassen, holdt rundt hverandre, og han synes det var så kjipt at jeg skulle dra. Han var også veldig glad for at jeg tilba meg å komme på bursdagen hans en helg.

Hvordan kan man miste følelser på 1 - 2 uker, når man elsket noen for 3 uker siden? Hvordan er det mulig etter et 2 års forhold som det ikke har vært noe galt med? Jeg vil også legge til at noe av det samme skjedde i 2020, og da slet jeg litt. Jeg hadde det vanskelig, og hadde en tendens til å holde ting jeg slet med skjult, fordi jeg ikke ville være til bry. Det var et problem for han, så jeg begynte å si det. Når jeg begynte å si det så ble det for mye for han, og han mente at mine problemer ble hans, og at han derfor mistet følelsene og at vi ikke kunne være sammen. Dette var april 2020. Da slo han opp, var iskald, også kom han tilbake 2 uker etterpå og da tilga jeg han. Jeg sa også at hvis jeg skal kunne tilgi han, så må han være med på det at vi skal snakke sammen, og fortelle hverandre det så fort noe kjennes feil, så vi kan snakke om det. Det sa han ja til, og var helt enig i. Og siden har vi vært sammen i 2 år som sagt, og opplevd så utrolig mye fint sammen. Jeg elsker hver eneste del av han, og jeg har genuint følt på kjærlighet fra hans side. 

Derfor er det så fryktelig vondt å vite at han ikke er her med meg lenger. Jeg har tingene mine hos han enda, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Dagene har gått utrolig sakte, selv om det bare er 3 dager siden han slo opp. Jeg går rundt og er livredd for at det er en annen jente i bildet, selv om han sier at det ikke er noe annet enn at han har mistet følelser. Han dro heller aldri ut tidligere, han var for det meste hjemme og gamet eller på trening/skole/jobb. Så utroskap er egentlig ikke noe jeg mistenker, men er rart likevel. Han sier han har tenkt på det i 1 - 2 uker, men jeg synes det er veldig rart at han ikke har sagt noe eller vist noe tegn til det. Vi snakket nylig om at jeg skulle søke skoleplass i nærområdet hans, og det var han kjempeglad for. 

Samtidig kan jeg skjønne det litt at han tror han har mistet følelser, ettersom at de tankene han har hatt er noe han har gått rundt og tenkt på alene. Hadde han delt dem med meg, hadde det kanskje vært et annet utfall. Det sårer meg at han brøt løftet vårt, som er å snakke om ting. Å slå opp er lov, men jeg og han hadde avtalt at dersom vi skulle slå opp så skulle vi møtes og snakke, og ta ordentlig avskjed med hverandre. Han var ikke villig til det, for han hadde "bedre" å gjøre på. Hvorfor kan han ikke bare møte meg hvis han har mistet alle følelsene slik han sier? 

Kan det være det at vi nå etter to år er ute av forelskelsesfasen og at han har tolket det feil? Han har jo aldri vært i et forhold før meg. Går det an at det har vært noe han har tolket som at han har mistet følelsene for meg, fordi vi ikke er i den fasen lenger? Forelskelsesfasen er jo noe som varer en liten stund, før det blir om til bare kjærlighet. Det er jo en periode vi må jobbe oss gjennom sammen. Hva tenker dere? Tror dere han virkelig har mistet alt av følelser, og hva skal jeg gjøre? Jeg savner han virkelig, og jeg elsker han. Det gjør vondt å vite at han ikke savner meg tilbake.. Han har blokkert meg over alt fordi han ikke klarte å svare på spørsmålene mine, og det gjør vondt at han på noen timer gikk i fra å være kjæresten min til at jeg var blokkert..

Hvordan skal jeg evt. få han tilbake? Jeg vet det ikke er lurt å mase på han, men jeg klarer ikke å la være. Prøver så godt jeg kan. Hva er deres tanker?

Anonymkode: efebb...94e

Kjære deg, føler med deg...prøv å ikke overrekke...det som har hjulpet meg er å finne noe å tro på, vet det høres litt rart ut, men du bare tenke at: dette var ikke ment til å være, legg alle dine bekymringer til høyere makter....ikke vits å presse eller mase  på han..

[AnonymBruker]

AnonymTullipan skrev (8 timer siden):

Ja, det var det jeg trodde.. Det er enda vondere. 

Tror du det går an å bli oss igjen en gang.??

Nei, hadde ikke giddi å brukt mer energi på han, så ville ikke håpet på det.

Men du er ung. Du har et godt hjerte og er tydelig veldig glad i han, så dette gjør vondt for deg! Skjønner det godt. 

Vanskelig å se dette nå, men når ting har roet seg vil du se det på flere måter. Og en dag finne en som fortjener DEG. 

Sjansen for at folk er sammen fra veldig ung alder og ut livet er veldig liten altså. Folk må kysse noen frosker som oftest. 

 

Anonymkode: 40766...2f3