Jeg har fucka det opp - bokstavelig talt..

[AnonymBruker]

Jeg har gjort det jeg var så ekstremt bestemt på at ikke skulle skje.. 

Jeg har jobbet mye med en annen mann på mange felles prosjekter i 11 år nå, vi er begge gift med barn og har det fint i hver vår familie. Vi bor i utgangspunktet ikke på samme sted, men jobber i et foretak som har mange samlinger + er god tilrettelagt for samarbeid på tvers av landet.

Det er en grunn til at vi jobber godt sammen: Vi har de samme grunnverdiene, vi er like typer og vi samarbeider ekstremt godt - og har det veldig hyggelig sammen. I et annet liv så... Det har vært åpenbart for begge at vi måtte vokte oss litt for hvordan vi oppførte oss fordi det rett og slett var en veldig god connection der.

Så hadde vi samling forrige uke der hele firmaet dro inn til en by for å jobbe samlet på et konferansehotell. Vi var ute på kvelden og spiste mat og var sosiale og når vi skulle tilbake til hotellet pleier det alltid være sånn at man går flere sammen. Sent på kvelden, fremmed by, etc. Ved en ren tilfeldighet endte det opp med at jeg gikk sammen med kollegen tilbake til hotellet og jeg ante egentlig fred og ingen fare helt til vi kom til hans hotelldør, som var litt før min hotelldør og vi stoppet opp der. De neste par timene kunne man tatt ut av en hvilken som helst romantisk film tror jeg, det var bare fyrverkeri og jeg klarte altså ikke å ta meg nok sammen til å skjønne at dette var dumt. Det var helt vilt bra. Etterpå innså jeg selvsagt hva jeg hadde gjort og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre mer. Jeg innser at å jobbe med denne mannen blir vanskelig, for det føles ut så utrolig ekte, bra og lidenskapelig ut. Samtidig kan jeg ikke si dette til mannen heller, han fortjente jo virkelig ikke dette. Ikke kona til kollegaen heller sånn sett.. 

Vi kan alle være enige om at jeg er en dritt, men hva gjør jeg nå?

Anonymkode: 5eef4...906

[AnonymBruker]

Du forteller det til mannen din. Det er det eneste riktige å gjøre. Han må selv bestemme over eget liv.

Anonymkode: 2844c...9a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du forteller det til mannen din. Det er det eneste riktige å gjøre. Han må selv bestemme over eget liv.

Anonymkode: 2844c...9a1

Dette.

Anonymkode: f41e6...631

[Diskusjon69]

Du forteller det til mannen din såklart, han har krav på å vite det. Så kan du sikkert forberede deg på en skilsmisse om det er noe tak i mannen.

[AnonymBruker]

Dette her er ikke en woopsi-tabbe. Dere holdt på i timesvis! Rett og slett en helaftens affære. Eneste måte å redde det på er å ta det opp med mannen din nå, da har du tiden og ærligheten på din side. Men å holde det skjult, da er det ingen formildende omstendigheter når han finner det ut. For det skal godt gjøres å klare å holde det skjult. Med mindre du bytter jobb ASAP og er en kald fisk med pokerfjes og uten samvittighet.

Anonymkode: 2844c...9a1

[Diezel]

Det at det føltes utrolig bra osv osv - det er rusen av nytt, spennende og forbudt - pluss alkohol - det vil IKKE si at du har funnet sjelevennen din - bare så det er på det rene

det du i alle fall skal gjøre er å holde deg unna kollegaen din, ikke flere møter, samlinger, samtaler etc. Du kan sørge over en mulighet som du ikke utforsker men det er det.

så tenker du deg godt om hvorfor du gjorde dette. Var det bare alkoholen eller var du i underbevisstheten på utkikk etter noe - og i såfall hva og hvorfor. Antar at du ikke snakker med venninner eller andre om dette fordi du er flau/skammer deg men bestill deg en time hos terapaut om så bare online så du får snakket med noen om det - for det du IKKE skal gjøre er å dumpe det på mannen fordi du må få det ut - det gjør du hos terapauten - og så kan du (evt med terapauten) planlegge hvordan du skal gjøre dette fremover. Hvis du ikke sier det kommer det til å være kjipt lenge, skam skyldfølelse osv pluss frykten av at han finner ut. Men med tiden og såfremt du ikke treffer han andre igjen vil det bli bedre. Og det vil alltid være noe som du bærer på som ikke han er en del av. Hvis du har et superbra forhold til mannen din og dere kommuniserer svært bra og har tillit og connecten og alt det - så blir det nok litt ødelagt (men det er vel dessverre ikke mange som har slikt forhold kanskje?) Hvis du forteller det så kan to ting skje: han drar evt blir en stund og så drar, eller det blir en krise som kan gjøre at forholdet deres blir bedre - men da må du legge alt på bordet, og være ydmyk, angrende osv osv i lang lang tid til tilliten er tilbake

Endret 13. mai 2022 av Diezel

[AnonymBruker]

Du legger fullstendig lokk på dette og lar det aldri skje igjen . Kommer ikke noe godt utav å fotelle det til mannen din såfremt du kan leve med det . 

Anonymkode: ff901...a85

[Thanos]

Du burde gi mannen din beskjed umiddelbart, slik at han slipper å kaste bort flere dyrebare timer av sitt liv med deg. Du eier ikke ryggrad!

[AnonymBruker]

Min mann sier at han ikke nødvendigvis hadde ønsket å vite hvis jeg mot formodning hadde vært utro. Nå hadde ikke jeg vært det da, men synes vel egentlig det er en fornuftig innstilling. 

Har du fortalt dette til noen? Hvis ikke, hold munnen din. Glem det. Visk det ut av hukommelsen din! Si til denne mannen (ikke på sms), at det var en hyggelig greie, men at det ikke skal gjentas. At du ønsker å late som at det aldri har skjedd. 

Så fortrenger du hele greia. Bruk tid med mannen din, og elske den du er sammen med istedenfor å drømme om grønnere gress osv. 

Anonymkode: f051e...4b9

[AprilLudgate]

Jeg tenker……

Du sørger for at det ikke skjer igjen? 
 

Dere har aldri prøvd å ha Hverdagen AS sammen, dere bor ikke nærme hverandre - og han er neppe den eneste i verden du kunne fått tilsvarende kjemi med.

Dette her blåses alltid veldig opp når man ikke har hatt mange år sammen. «H*n oppfyller alle disse tingene jeg verdsetter» og så videre. 
 

Den man deler regninger, skittentøy og dugnadene med vil jo naturlig nok ikke kunne settes på samme pidestall - og det gjelder deg også i sammenlikning med den «vakre dama han traff på samling som fremstår ditt og datt». 
 

Noe skjedde en gang - og så sørger du for at det ikke skjer igjen.

Ved å kutte kontakt med han her. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Min mann sier at han ikke nødvendigvis hadde ønsket å vite hvis jeg mot formodning hadde vært utro. Nå hadde ikke jeg vært det da, men synes vel egentlig det er en fornuftig innstilling. 

Har du fortalt dette til noen? Hvis ikke, hold munnen din. Glem det. Visk det ut av hukommelsen din! Si til denne mannen (ikke på sms), at det var en hyggelig greie, men at det ikke skal gjentas. At du ønsker å late som at det aldri har skjedd. 

Så fortrenger du hele greia. Bruk tid med mannen din, og elske den du er sammen med istedenfor å drømme om grønnere gress osv. 

Anonymkode: f051e...4b9

Ikke engang hvis det er en kollega du omgås mye og kommer til å fortsette å omgås mye (med mindre du bytter jobb)? Og det åpenbart er ikke bare sex, men emosjonelt?

Anonymkode: 2844c...9a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Ikke engang hvis det er en kollega du omgås mye og kommer til å fortsette å omgås mye (med mindre du bytter jobb)? Og det åpenbart er ikke bare sex, men emosjonelt?

Anonymkode: 2844c...9a1

Men det KOMMER til å gå over. Garantert. Også dette «emosjonelle». 

Anonymkode: 8cbc0...a2d

[AnonymBruker]

Livet er ikke så svart-hvitt som mange av disse supermoralske forumbrukerene her hevder, som aldri gjør feil. Det er lov å feile , det kommer en tid i alle folks liv hvor man svikter seg selv og andre. Det beste du kan gjøre er å lære av det. Ikke grave deg dypere ned. Hadde jeg vært din mann ville jeg ikke ha visst. Ei ville jeg heller selv ha fortalt om jeg var i samme situasjon. 

Anonymkode: 14d87...4a2

[AnonymBruker]

Mennesket er dessverre ikke egnet for monogami, de færreste arter er det. Og de som lever parvis holder sammen kun av praktiske årsaker. Allikevel prøver de fleste så godt de kan å presse seg inn i denne samlivsformen med varierende hell.

Anonymkode: 2b16c...4bc

[AnonymBruker]

Jeg har vært i dine sko… Jeg valgte å ikke fortelle, men jeg lever med en hemmelighet som er vanskelig å akseptere.

Min historie ligner mye på din. Klassisk tilfelle av to kollegaer som har en ekstrem tiltrekning til hverandre og spenning som har bygget seg opp over lang tid. Har prøvd å unngå alt av sosiale happenings med alkohol, men vipps gikk vi på limpinnen begge to.

Etterpå var kroppen full av angst, men også sorg. Jeg brukte flere mnd på å sørge over han andre og akseptere at det aldri skal og må skje igjen. 
Men også avsmak av meg selv og at jeg kunne tillate meg selv å dra det så langt. Jeg har vurdert å si det til mannen min flere ganger, men klarer ikke. 
Jeg håper jeg kan være raus med mannen min hvis han en gang havner i samme situasjon. For det er åpenbart at det kan skje hvem som helst. 

Det er nå 1 år siden, og vi er ikke lenger kollegaer. Vi har ikke hatt kontakt det siste halve året, men jeg kan fremdeles ta meg i å tenke på han.  

Jeg vet hvordan du har det♥️ 

Anonymkode: 63698...b4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Mennesket er dessverre ikke egnet for monogami, de færreste arter er det. Og de som lever parvis holder sammen kun av praktiske årsaker. Allikevel prøver de fleste så godt de kan å presse seg inn i denne samlivsformen med varierende hell.

Anonymkode: 2b16c...4bc

Dra langt med den såkalte «spirituelle»moralen din. Mange klarer helt fint å holde seg til en mann. Lojalitet og trofasthet er ikke så vanskelig og har ingenting ned den alternative livsstilen du presenterer her.

Anonymkode: 01ad6...f0b

[AnonymBruker]

Du må iallefall bytte jobb, og aldri se denne mannen igjen. 

Anonymkode: 2546c...4a1

[Thanos]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Livet er ikke så svart-hvitt som mange av disse supermoralske forumbrukerene her hevder, som aldri gjør feil. Det er lov å feile , det kommer en tid i alle folks liv hvor man svikter seg selv og andre. Det beste du kan gjøre er å lære av det. Ikke grave deg dypere ned. Hadde jeg vært din mann ville jeg ikke ha visst. Ei ville jeg heller selv ha fortalt om jeg var i samme situasjon. 

Anonymkode: 14d87...4a2

Å bruke to timer på et hotellrom, som blir beskrevet av ts som "et fyrverkeri av lidenskap og romanse", er ikke en hendig feil. Det er en handling med overlegg! Med viten og vilje. Man har tid til å tenke seg om. Man kan fint ta en god avgjørelse som er til det beste for en selv og mannen som sitter intetanende hjemme.

Istede for å slakte folks anstendighet og moral, burde du skaffe deg litt istede for å oppfordre til å la det fare.

[AnonymBruker]

Du har jo basically ødelagt forholdet. Eller iallfall tilliten.

 

1. Å fortelle mannen din det så fort som mulig er det riktige å gjøre. Og da kommer han enten til å forlate deg, eller så fortsetter han forholdet men kommer aldri til å se på deg på den samme måten som før, og sannsynligvis ikke stole på deg igjen. Han vil nok også forvente at du bytter jobb.

 

2. Du legger «lokk» på det. Det er en grusom ting å gjøre, og du kommer til å slite med skyldfølelse + angst for at han skal finne ut av det. Hva om han kollegaen din forteller det til kona si, som så sier det til mannen din? Hva om noen så dere? Det er en million måter at dette kan komme frem i lyset, og om det ikke kommer fra deg selv så har du neppe sjans til å redde forholdet.

Anonymkode: 61b0e...37a

[AnonymBruker]

Hovedgrunnen til at det føles så ekte og lidenskapelig ut, er nok fordi det også var forbudt. Hemmelig. Ikke lov.

Jeg har opplevd utroskap og jeg har (dessverre) også vært utro. Alle som ikke har fått kjent utroskap på sin egen kropp vil oppfordre deg til å fortelle det til din partner. At han fortjener å vite.
Men kanskje han også fortjener å slippe å vite.
Det er også et moralskt valg som du bør vurdere.
Jeg skulle ønske av hele mitt hjerte at min eks aldri fortalte seg om sin utroskap. Det ødela mitt selvbilde, knuste min verden, ødela min tillitt til menn og ødela forhold for meg i ettertid. Grunnen til at han fortalte det var heller ikke av omtanke for meg. Det var fordi den stygge hemmeligheten tærte så mye på hans samvittighet at han klarte ikke leve med det. Han fortalte det av egoistiske grunner. Han skulle heller gjort det slutt med meg og ikke droppet den bomba på meg. Hadde han vært glad i meg, så hadde han ikke sagt det. Det var ikke nødvendig, i den situasjonen.
(men det var nok en værre form for utroskap enn det du har gjort).

Mitt beste råd er å velge. Hvilket forhold er mest verdt det for deg? Din mann eller din samarbeidspartner? For meg er det åpenbart at du må sette grenser slik at dette ikke skjer igjen. Altså, du må få denne mannen ut av ditt liv. Du kan ikke få begge deler.

Dessuten er det bare på KG at alle er så ekstremt moralske og ingen noen gang gjør feil. Sannheten er at mennesker gjør feil hele tiden. Og i et langt samliv er det mer normalt enn man kanskje skulle tro. Å få følelser for andre, å bli tiltrukket. Forelska, t.o.m gå lengre enn man burde. Helt vanlig. Spesielt om forholdet har en dårlig periode. Men man må da ta seg selv i nakken, være voksen, sørge for å stoppe seg selv når man ser at her kan det gå ille.

Og bare så det er sagt: Jeg synes man skal fortelle om sin utroskap. Selvfølgelig fortjener man å vite om sin partner svikter deg i all hemmelighet. Men ingen situasjon er lik. Det er situasjoner der det er riktig å fortelle. Og situasjoner der man bør la være. Livet er ikke sort/hvitt.
Det er også rimelig tungt å bære på en slik hemmelighet alene. Men er det en byrde man er villig til å bære alene, for å skåne sin partner? Noen ganger kan det være det riktige å gjøre.

Kan også hende det beste du kan gjøre er en mellomting. Få denne mannen ut av ditt liv, blokker han på alle medier. Sørg for at du ikke har noe med han å gjøre. Så kan du fortelle din mann om hva som har skjedd. Kanskje vil det være lettere å tilgi deg da. Lettere å forstå at man er et menneske og at man ikke er feilfri. Da har du også, på eget initiativ, gjort det riktige: fått den andre mannen ut av livet ditt. Du har fått demonstrert både for deg selv, din kollega og din mann, at du vet hva du vil og at du har valgt forholdet ditt.

Anonymkode: 1df9e...020