Jeg vil ikke at vi skal flytte sammen, og det visste han fra begynnelsen

[AnonymBruker]

Jeg har hatt kjæreste i to år. Vi er begge skilt med barn. Jeg sa helt fra starten av at om han ønsket seg samboer var ikke jeg den rette for han.

Noe er praktiske årsaker. Jeg bor i en ganske liten leilighet, men den er perfekt for meg og barna, ligger rett ved skole og alt. Noe større har jeg ikke råd til. Jeg ønsker heller ikke å flytte igjen med det første. Det er tre år siden skilsmisse og alt styret med det, og jeg orker ikke tanken på å flytte fra et sted hvor barna og jeg trives så godt.

Den andre grunnen er at barneuka er så travel at det å ha en annen person å forholde seg til da blir for hektisk. Jeg vil bruke tiden på barna mine da.

Den tredje grunnen er at jeg også er skeptisk til å sette sammen til storfamilier, har sett flere ganger hvor vanskelig det er. Dine og mine barn i en miks det bare blir frustrasjoner av. Nå møtes vi alle sammen sammen jevnlig og har det hyggelig, men uten at noen av barna får livene sine særlig endret.

Jeg er fornøyd med livet nå. Bor med kjæresten i barnefri uker, tar meg av barna i barneukene (og da møter vi han og hans barn innimellom). Synes livet er harmonisk og fint. Men kjæresten er ikke fornøyd. Det går knapt en dag uten at han sier at han skulle ønske vi kunne være sammen hele tiden, og jeg ser at han blir lei seg når jeg ikke lenger svarer. Jeg har sagt og sier det jeg mener, at jeg elsker ham og elsker å være sammen med ham, men at jeg vil ha livet som det er nå. Hvis han vil ha samboer er som sagt ikke jeg rett person. Da må han finne ut hva som er viktigst for ham, å være sammen med meg under disse betingelsene, eller gjøre det slutt.

Har noen andre her vært i samme situasjon?

Anonymkode: a7bc8...756

[Gjest tullerikke]

Har ikke vært i samme situasjon, men ville bare si at jeg skulle ønske flere gjorde som deg. Er altfor mange som flytter sammen med mine og dine barn og ikke tenker på barna oppi det hele. Hadde jeg blitt skilt og funnet meg en ny, så hadde jeg gjort det samme som deg. Tenkt så godt å ha litt tid for seg selv også. 

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon. Vi har en fremtidig plan om å flytte sammen når de eldste og fleste barna er ute av redet. Det er fortsatt noen år til. 
Jeg føler meg ganske sikker på at barna våre er glad for ordningen vi har valgt, og at dette er den beste løsningen for alle. 

De aller fleste jeg kjenner som har reist på ferie sammen med andre familier, der man deler bolig, har erfart at det ikke er problemfritt å samle ulik oppdragelse/forventninger/vaner under samme tak. Det funker en kort tid på ferie, men når man reiser hjem til egen bolig, så er det ganske herlig å ikke ha andres regler å forholde seg til. Personlig fatter jeg ikke at folk orker å utsette barna sine og seg selv for sånt i hverdagen. 

(Jeg kjenner ingen som har fått til en vellykket fusjon av to familier. Hovedproblemet er som oftest ulik oppdragelse, der barna til kvinnen blir den lidende part.)

Anonymkode: c3d80...9fa

[AnonymBruker]

Du gjør helt rett i å sette barna først. De er viktigst  

Anonymkode: 731b1...6e2

[AnonymBruker]

Folk kan ha ulike meninger om samboskap.
Selv kunne jeg ikke tenkt meg et liv som du vil ha. Å bare se kjæresten annenhver uke, å ikke bo sammen. Det er 100%  uaktuelt for meg.

MEN du har allikevel gjort det rette. Du er helt sikker på hva du ønsker for fremtiden og forholdet. Du sa klart ifra i starten. Du sier klart ifra nå. Men mannen lever i håpet... det er han som må ta en runde med seg selv og gi seg selv en reality-check. Så langt kan det se ut til at han har ignorert det du har sagt. Fort gjort om man er forelska. Men kanskje du skal si det enda strengere?

Det er jo heller ikke noe gøy for deg å sitte med dårlig samvittighet fordi han vil bo sammen og du ikke.  Hvis han ikke vil ha det du har å tilby så må han finne seg noen andre. Simpelt og greit.

Anonymkode: 5d3f0...af7

[AnonymBruker]

Mitt beste tips til dere er å vurdere noen runder med parterapi med forebyggende motiv! Det er den beste avgjørelsen jeg noensinne har gjort, og samboeren min sier det samme. Det er tydelig at han dessverre har håpet på at du skulle endre mening etterhvert, eller at han ikke var klar over hvor mye han kom til å ønske å bo med deg.

Du har vært klar og tydelig, men likevel er han trist og såret - kanskje bunner det i at han vil ha det han ikke kan få, eller at han har en underbevisst tilknytning hvor han tenker at din kjærlighet for han, er direkte knyttet til et ønske om å gi ham det han ber om. 

I parterapi kan dere få gode verktøy for å lettere avklare dette mellom dere uten at dere risikerer at det vokser seg større og vondere. Nip it in the bud, på en måte! 

Anonymkode: f5e0a...ba6

[GammelKaktus]

Synes du er veldig fornuftig jeg, hadde aldri flyttet fra min leilighet og blandet mitt barn inn i noe styr med mine og dine, de fleste jeg kjenner som har "holdt" ut er slikt samliv sier at de ikke hadde gjort det om igjen og jeg liker å bo alene med mitt barn. 😄 Her har jo du og sagt fra starten av at du ikke er interessert i å flytte sammen så han må jo nesten bare finne ut om han kan leve med dette, å mase til du gir deg er ikke løsningen.

[AnonymBruker]

Step by step, day by day.....

Anonymkode: c5747...ba1

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg ble glad for litt støtte her. Jeg trodde egentlig at jeg skulle få høre at jeg er skikkelig uromantisk.

Jeg må nok bare si det igjen, enda tydeligere. Det er kjipt å være den som hele tiden bremser. For ham er det selvsagt kjipt i og med at han egentlig vil ha samboer og full pakke, jeg skjønner det. Men jeg føler meg så sikker på at "full pakke" i lengden ikke blir romantisk. Jeg syntes det var så deilig da vi endelig kom i orden etter skilsmissen. Barna og jeg har våre vaner, alt fra at vi liker å sove lenge i helgene og bruke lang tid på frokosten, noen ganger sitter vi inne og spiller spill og slapper av en hel dag om vi vil, eller vi drar i svømmehallen, alt er ting som ikke kjæresten og barna hans liker. Og jeg tenker liksom da at det som er noe positivt for oss tre blir noe kjipere med tre personer til som vil noe annet. Jeg må ærlig innrømme at jeg heller ikke har lyst til å bo med andre barn enn mine egne. Jeg er veldig glad i dem, og vi har et overskuddsbasert forhold nå, men det blir noe annet i en hverdag hvor det er lekser, tøyvask og grensesetting.

Jeg må vel bare snakke med ham igjen.

 

Anonymkode: a7bc8...756

[AnonymBruker]

Jeg skal være litt kynisk her nå, og spørre deg: hvordan er han som "husfar", er han glad i å ta vare på huset og holde det ryddig, flink til å ta hånd om ungenes klesvask osv osv? Kan det tenkes at han ønsker om å bo sammen i håp om å minke sitt eget arbeid i hjemmet? Svært mange kvinner tar jo ofte på seg den rollen ubevisst i starten, hvor de blir ansvarlig for familien AS og sørger for at alt går på skinner. Mannen får beskjed om hva som skal gjøres og avtaler som er laget, så kan han bare møte opp og gjøre som han blir fortalt 😅

Anonymkode: f5e0a...ba6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg skal være litt kynisk her nå, og spørre deg: hvordan er han som "husfar", er han glad i å ta vare på huset og holde det ryddig, flink til å ta hånd om ungenes klesvask osv osv? Kan det tenkes at han ønsker om å bo sammen i håp om å minke sitt eget arbeid i hjemmet? Svært mange kvinner tar jo ofte på seg den rollen ubevisst i starten, hvor de blir ansvarlig for familien AS og sørger for at alt går på skinner. Mannen får beskjed om hva som skal gjøres og avtaler som er laget, så kan han bare møte opp og gjøre som han blir fortalt 😅

Anonymkode: f5e0a...ba6

Han er super som husfar! Veldig huslig av seg, både hos seg og hos meg. Så jeg tror ikke dét er motivasjonen hans. Hans motivasjon er romantisk, at vi skal sove sammen hver natt, for eksempel.

Anonymkode: a7bc8...756

[Carrot]

Kanskje du kan ta det opp, ta ansvar selv og si at du ser han ikke er fornøyd, du hører han gjentar stadig at for han er det ikke nok men du er tilfreds slik dere har det og vil ikke ha samboer på fulltid og derfor må dere snakke sammen og legge denne ballen død en gang for alle, enten er forholdet nok slik det er eller så går dere hver til sitt og fortsetter uten hverandre. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt din begynnelse for å vil fortsette å leve som du gjør i henhold til fine barn. 
Det fungerer godt for dere, og stabilitet og forutsigbarhet er viktig for barn. 
Men har kjæresten din forklart hva eksakt hvorfor han ønsker et samboerskap? 
Hva er det han ønsker å ha mere sv i hverdagen sin? 
Ønsker han mere hjelp i hverdagslivet sitt i forhold til barna ? 
Noen å dele oppgavene med, eller bare det å slippe å våkne opp alene ? 

Anonymkode: 8e709...446

[AnonymBruker]

Jeg syntes du har tatt 100% den riktige avgjørelsen. Jeg arbeider med barn og jeg har sett utrolig mange eksempler på at slike forhold mislykkes. Det gjør utrolig vondt for barna. 

Anonymkode: a5b7a...c9f

[Roci]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg syntes det var så deilig da vi endelig kom i orden etter skilsmissen. Barna og jeg har våre vaner, alt fra at vi liker å sove lenge i helgene og bruke lang tid på frokosten, noen ganger sitter vi inne og spiller spill og slapper av en hel dag om vi vil, eller vi drar i svømmehallen, alt er ting som ikke kjæresten og barna hans liker. Og jeg tenker liksom da at det som er noe positivt for oss tre blir noe kjipere med tre personer til som vil noe annet. Jeg må ærlig innrømme at jeg heller ikke har lyst til å bo med andre barn enn mine egne. Jeg er veldig glad i dem, og vi har et overskuddsbasert forhold nå, men det blir noe annet i en hverdag hvor det er lekser, tøyvask og grensesetting.

Jeg må vel bare snakke med ham igjen.

 

Anonymkode: a7bc8...756

Har du forklart akkurat disse tingene for ham? Det er jo et poeng at dine og hans barn liker ulike ting og at dere har såpass ulike rutiner at det kan bli krevende om dere skal flytte sammen nå. I tillegg er det ikke så mange år siden skilsmissen, og dere har bare vært sammen i 2 år, så dere (han) trenger ikke å ha hastverk. Men enig i at det også er viktig å finne ut nøyaktig hvorfor kjæresten din ønsker så sterkt at dere blir samboere.

[Diskusjon69]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har hatt kjæreste i to år. Vi er begge skilt med barn. Jeg sa helt fra starten av at om han ønsket seg samboer var ikke jeg den rette for han.

Noe er praktiske årsaker. Jeg bor i en ganske liten leilighet, men den er perfekt for meg og barna, ligger rett ved skole og alt. Noe større har jeg ikke råd til. Jeg ønsker heller ikke å flytte igjen med det første. Det er tre år siden skilsmisse og alt styret med det, og jeg orker ikke tanken på å flytte fra et sted hvor barna og jeg trives så godt.

Den andre grunnen er at barneuka er så travel at det å ha en annen person å forholde seg til da blir for hektisk. Jeg vil bruke tiden på barna mine da.

Den tredje grunnen er at jeg også er skeptisk til å sette sammen til storfamilier, har sett flere ganger hvor vanskelig det er. Dine og mine barn i en miks det bare blir frustrasjoner av. Nå møtes vi alle sammen sammen jevnlig og har det hyggelig, men uten at noen av barna får livene sine særlig endret.

Jeg er fornøyd med livet nå. Bor med kjæresten i barnefri uker, tar meg av barna i barneukene (og da møter vi han og hans barn innimellom). Synes livet er harmonisk og fint. Men kjæresten er ikke fornøyd. Det går knapt en dag uten at han sier at han skulle ønske vi kunne være sammen hele tiden, og jeg ser at han blir lei seg når jeg ikke lenger svarer. Jeg har sagt og sier det jeg mener, at jeg elsker ham og elsker å være sammen med ham, men at jeg vil ha livet som det er nå. Hvis han vil ha samboer er som sagt ikke jeg rett person. Da må han finne ut hva som er viktigst for ham, å være sammen med meg under disse betingelsene, eller gjøre det slutt.

Har noen andre her vært i samme situasjon?

Anonymkode: a7bc8...756

Hans ønske om å flytte sammen vil aldri gå bort, her kan du velge å leve med sytet, så lenge du orker eller gjøre det slutt.

[lillevill]

Jeg deler dine tanker her TS, Jeg har lenge drømt om å treffe noen som har barn, sånn at man kan bli en stor familie, men så er livet mitt allerede utrolig hektisk. Og barnet mitt synes er slitsomt med besøk av bestekompisen om han overnatter mer enn en natt. Da vil han ikke ha han der mer. 

Barnet snakker stadig om at han ønsker seg en bror, men om han ikke orker bestekompisen, hvordan skal han orke en bror som er der i mer enn en dag? Som vil andre ting og som sikkert ikke en gang er lik han. 

Tror det beste er faktisk å bare bo som vi gjør nå, bare oss to og katta. 🤷‍♀️

[lillevill]

TS, kanskje dere kan prøve å bo sammen feks i en uke, og se hva han synes om det? Feks ila en ferie. 

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har hatt kjæreste i to år. Vi er begge skilt med barn. Jeg sa helt fra starten av at om han ønsket seg samboer var ikke jeg den rette for han.

Noe er praktiske årsaker. Jeg bor i en ganske liten leilighet, men den er perfekt for meg og barna, ligger rett ved skole og alt. Noe større har jeg ikke råd til. Jeg ønsker heller ikke å flytte igjen med det første. Det er tre år siden skilsmisse og alt styret med det, og jeg orker ikke tanken på å flytte fra et sted hvor barna og jeg trives så godt.

Den andre grunnen er at barneuka er så travel at det å ha en annen person å forholde seg til da blir for hektisk. Jeg vil bruke tiden på barna mine da.

Den tredje grunnen er at jeg også er skeptisk til å sette sammen til storfamilier, har sett flere ganger hvor vanskelig det er. Dine og mine barn i en miks det bare blir frustrasjoner av. Nå møtes vi alle sammen sammen jevnlig og har det hyggelig, men uten at noen av barna får livene sine særlig endret.

Jeg er fornøyd med livet nå. Bor med kjæresten i barnefri uker, tar meg av barna i barneukene (og da møter vi han og hans barn innimellom). Synes livet er harmonisk og fint. Men kjæresten er ikke fornøyd. Det går knapt en dag uten at han sier at han skulle ønske vi kunne være sammen hele tiden, og jeg ser at han blir lei seg når jeg ikke lenger svarer. Jeg har sagt og sier det jeg mener, at jeg elsker ham og elsker å være sammen med ham, men at jeg vil ha livet som det er nå. Hvis han vil ha samboer er som sagt ikke jeg rett person. Da må han finne ut hva som er viktigst for ham, å være sammen med meg under disse betingelsene, eller gjøre det slutt.

Har noen andre her vært i samme situasjon?

Anonymkode: a7bc8...756

Jeg syntes det høres ut som en fin situasjon, og klokt valg av deg. Syntes jo også du er ganske hard mot han, du gir han indirekte et ultimatum - noe som ikke tolkes noe særlig hyggelig. Du kan aldri se hva som skjer i fremtiden, og hvorfor mener du at du skal bo alene til og med når barna flytter ut? Han blir nok lei seg fordi du ikke ser en fremtid med han, og det forstår jeg veldig godt. 
 

Det hadde vært naturlig å si at dere kan flytte sammen, når barna flytter ut. Ingen vet om dere to er sammen så lenge, men det er snakk om å investere seg selv inn i relasjonen og ikke bare "ta og ta", man skal "gi og ta" og møtes halvveis.. Jeg er 100% sikker på at kjæresten din hadde fått et annet syn på ting, hvis du hadde formulert deg på en annen måte. Og heller ikke blitt lei seg. Så hadde jeg vært deg, hadde jeg satt meg ned med han og snakket om fremtiden - at jo, du ser for deg å bo sammen - men ikke før barna har flyttet. Akkurat nå er denne mannen sammen med deg fordi han virkelig elsker deg, men du sier ting som gjør han oppriktig lei seg og føler som sagt sikkert, at du ikke er like investert som han. Jeg vet ikke om du har tenkt på dette tidligere, men for meg høres det da ganske enveiskjørt ut. Du får jo alt du vil ha, så hvorfor bry deg ? Egoistisk tankegang er det. 
 

Høres heller ikke ut som at kanskje du, klarer å kommunisere så veldig bra. Du beskriver her i tråden alle fordeler i ditt liv, og hva du har behov for å ser for deg. Kommunikasjon er nøkkelen i et forhold, og når meldinger står ubesvart når en part er lei seg - ja da er forholdet dødsdømt uavhengig årsak. Da møter man ikke hverandre på en respektfull måte. Da sitter begge parter igjen med totalt forskjellige opplevelser og følelser, men ingen blir anerkjent. Det ender med brudd, hvor enkle grep kunne forhindret det. 

Endret 13. mai 2022 av Rosatoast

[AnonymBruker]

Roci skrev (37 minutter siden):

Har du forklart akkurat disse tingene for ham? Det er jo et poeng at dine og hans barn liker ulike ting og at dere har såpass ulike rutiner at det kan bli krevende om dere skal flytte sammen nå. I tillegg er det ikke så mange år siden skilsmissen, og dere har bare vært sammen i 2 år, så dere (han) trenger ikke å ha hastverk. Men enig i at det også er viktig å finne ut nøyaktig hvorfor kjæresten din ønsker så sterkt at dere blir samboere.

Ja, det har jeg, men kjæresten min er av typen som ser muligheter, ikke begrensninger. Han mener at fint vil finne ut av det med hverandre. Det finnes jo en liten sjanse for at han er rett, men jeg er ikke villig til å forsøke en gang. Det synes han er frustrerende. Jeg har to gutter på sju og ni år. Han har en jente på 13 og gutt på 15. Barna våre har med andre ord helt ulike behov. Jeg vet også at mine gutter vil irritere de andre på sikt. De er bestevenner den ene dagen og fiender den neste, og er en duo man merker godt til i huset, for å si det sånn.

Det han ønsker med å være samboere er romantikken og kjærligheten, hele tiden. Han ser ut til å tro at vi kan ha det som i de barnefri ukene hele tiden. Men med fire unger fra sju til femten blir det ikke enormt med sex og dype samtaler.

Jeg tenker at risikoen for skjæring og brudd er veldig veldig stor hvis vi flytter sammen. Og nå har jeg allerede utsatt barna mine for ett brudd. Det var hundre prosent riktig av grunner de ikke forstår, men likevel en belastning for dem. Jeg gjør ikke det en gang til.

Anonymkode: a7bc8...756