Jeg er hekta

[AnonymBruker]

Jeg lever i er forhold hvor jeg er hekta. Vi er begge i starten på 30 årene. Etter mange måneders dating (8 mnd), dumpet han meg da jeg ønsket å sette en merkelapp på hva vi var. Han følte vi var mer kompiser enn kjærester. 
 

Selve datingfasen innebar ikke noe hekt. Vi var like gode på initiativ, kontakt etc. Da han dumpet meg, kom det frem at han sliter med følelser og er en unnvikende type. Han ser ikke lykke i hverdagen og følelsene er flate. Han ble sint på seg selv og ønsket å ta tak i dette. 
 

Jeg gikk videre, en held forferdelig periode. Jeg tok ikke kontakt, men han fortsatte å sende litt ting her og der. Etter en god uke ringte han meg og ønsket å prate. Han ville høre hvordan jeg hadde det og snakke om oss. Han ønsket å bli kjærester og finne kjærligheten med meg. Her starter hektet. 
 

Fra i høst til nå, er det så og si jeg som er den som har tatt initiativ til alt av planer med oss og med andre. Han lever sitt eget liv og alt skal være på hans premisser. Jeg har sagt ifra flere ganger at jeg ikke orker dette og prøvd å gjøre han oppmerksom på hva jeg har for behov og hvordan jeg ønsker at vi skal ha det. Han sier at mine følelser blir overveldende for han og samtaler ender ofte i høylytt diskusjon og krangel. Han har begynt i terapi for å rette opp i livet sitt. 
 

Jeg står nå ved en korsvei og har stilt krav om at ting må bli bedre eller så må jeg avslutte dette. Jeg føler meg ikke som kjæresten hans. Jeg har gitt han alt jeg kan men er helt utslitt. Han har tatt initiativ til p gå i parterapi, men vet ikke om han ønsker å satse på forholdet.

Jeg har lest «hekta på et håp om kjærlighet» og kjenner meg igjen i mye av det som analyseres i den boka, men forskjellen er at kjæresten min ønsker å oppnå kjærlighet og vil i parterapi for å få det til å bli bra mellom oss. Jeg blir forvirra. Han ønsker endring i livet sitt med å gå i terapi og ønsker å bli kjent med følelsene sine. Per nå kjenner han bare sinne og bitterhet. 
 

Har jeg misforstått helt eller hva er greia? Han ønsker jo parterapi, men samtidig vet han ikke hva han vil. Jeg ønsker tips, råd og konstruktive tilbakemeldinger. 
 

Ts
 

 

Anonymkode: 976a8...7f9

[AnonymBruker]

Jeg holdt på slik i 2.5 år med en, jeg ville mer enn ham og holdt det gående.
 

Første gangen jeg gikk videre, begynte han i terapi og klarte etter mye styr å sjarmere meg tilbake - det holdt et halvt år og så var alle tegn på at han ikke klarte å være i et forhold tilbake, og så ble det helt slutt for alltid, jeg var helt tom og hadde ikke noe mer å gi.

Hvis kjæresten din er noe lik han jeg var sammen med, ville jeg ha gått nå. Min erfaring er at så grunnleggende personlighet( forstyrrelse) ikke lar seg forandre.

Anonymkode: c37ea...8aa

[AnonymBruker]

Hvordan var kjæresten din?

ts

Anonymkode: 976a8...7f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Selve datingfasen innebar ikke noe hekt. Vi var like gode på initiativ, kontakt etc.

Da følte han at han var i et likestilt "forhold" sammen med deg - ergo, du hadder mindre krav til han.

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Fra i høst til nå, er det så og si jeg som er den som har tatt initiativ til alt av planer med oss og med andre. Han lever sitt eget liv og alt skal være på hans premisser.

Med en gang dere ble offisielt kjærester, da kjenner du på at du må ha kontroll alt han gjør. Hvorfor har du dette behov for kontroll? Selfølgelig liver han sitt liv på sine egne premisser, så lenge det ikke går utover forholdet deres er det helt greit. Du har fått deg kjæreste - han er ikke et oppussing projekt - hann allerede ferdig bygget.

Han ble sikkert forelsket i deg for den du er. Ikke være den som blir forelsket i noen som du tror kan bli den du ønsker.

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har jeg misforstått helt eller hva er greia? Han ønsker jo parterapi, men samtidig vet han ikke hva han vil. Jeg ønsker tips, råd og konstruktive tilbakemeldinger. 

Han ønsker tidligvis at dette skal funkere mellom der, men føler sikkert at overstyrer for mye. 

Anonymkode: 32528...5ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg holdt på slik i 2.5 år med en, jeg ville mer enn ham og holdt det gående.
 

Første gangen jeg gikk videre, begynte han i terapi og klarte etter mye styr å sjarmere meg tilbake - det holdt et halvt år og så var alle tegn på at han ikke klarte å være i et forhold tilbake, og så ble det helt slutt for alltid, jeg var helt tom og hadde ikke noe mer å gi.

Hvis kjæresten din er noe lik han jeg var sammen med, ville jeg ha gått nå. Min erfaring er at så grunnleggende personlighet( forstyrrelse) ikke lar seg forandre.

Anonymkode: c37ea...8aa

Det er Ts som er den som har grunnleggende personlighet( forstyrrelse). Hun aksepterer ikke den hun er sammen med. Hun er tidligvis forelsket i en versjon av denne mannen som finnes kun i hennes egen fantasi verd.

Anonymkode: 32528...5ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Da følte han at han var i et likestilt "forhold" sammen med deg - ergo, du hadder mindre krav til han.

Med en gang dere ble offisielt kjærester, da kjenner du på at du må ha kontroll alt han gjør. Hvorfor har du dette behov for kontroll? Selfølgelig liver han sitt liv på sine egne premisser, så lenge det ikke går utover forholdet deres er det helt greit. Du har fått deg kjæreste - han er ikke et oppussing projekt - hann allerede ferdig bygget.

Han ble sikkert forelsket i deg for den du er. Ikke være den som blir forelsket i noen som du tror kan bli den du ønsker.

Han ønsker tidligvis at dette skal funkere mellom der, men føler sikkert at overstyrer for mye. 

Anonymkode: 32528...5ba

Beklager, men det var en vanvittig dårlig analyse. Å ta initiativ til ting handler ikke om å ha kontroll. Der har du misforstått helt. Jeg ser heller ikke på han som et oppussingsobjekt. Han er voksen om må gjøre jobben selv. Folk kan ha utfordringer i livet som er vanskelig å ta tak i og som trenger litt drahjelp. Jeg er den samme personen nå som jeg var da vi møttes, forandrer ikke meg selv for en mann. 
 

Hvis du ikke har noe konstruktivt å komme med, kan du la være å kommentere og heller fokusere på ditt eget liv. Du fremstår som en bitter type. 

Anonymkode: 976a8...7f9

[AnonymBruker]

Han ønsker, men han ønsker det ikke nok. Skulle ønske noen sa dette til meg når jeg var 17, gikk inn i en hekt med en fyr som varte i 9 år, jeg innså til slutt at det aldri ville bli bedre enn ønsket, ingenting han virkelig gjorde eller stilte seg inn på viste at dette ville han. 

Når det er så ille så tidlig i forholdet, så blir det ikke bedre uansett hva han gjør. Skal du eventuelt stå der og vente på at terapien fungerer?

Hvls jeg sa til deg at dette er så bra som det kan bli, for det er fort mulig at det aldri blir bedre, vil du bli i det? 

Anonymkode: f81b3...b9d

[AnonymBruker]

Hvis en fyr i tidlig i 30 årene må i terapi etter bare noen måneders dating, er det lite håp. Han må finne ut av seg sjøl før han prøver å involvere andre. TS bør glemme hele fyren og finne en Mann.

Anonymkode: 69b63...16a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg lever i er forhold hvor jeg er hekta. Vi er begge i starten på 30 årene. Etter mange måneders dating (8 mnd), dumpet han meg da jeg ønsket å sette en merkelapp på hva vi var. Han følte vi var mer kompiser enn kjærester. 
 

Selve datingfasen innebar ikke noe hekt. Vi var like gode på initiativ, kontakt etc. Da han dumpet meg, kom det frem at han sliter med følelser og er en unnvikende type. Han ser ikke lykke i hverdagen og følelsene er flate. Han ble sint på seg selv og ønsket å ta tak i dette. 
 

Jeg gikk videre, en held forferdelig periode. Jeg tok ikke kontakt, men han fortsatte å sende litt ting her og der. Etter en god uke ringte han meg og ønsket å prate. Han ville høre hvordan jeg hadde det og snakke om oss. Han ønsket å bli kjærester og finne kjærligheten med meg. Her starter hektet. 
 

Fra i høst til nå, er det så og si jeg som er den som har tatt initiativ til alt av planer med oss og med andre. Han lever sitt eget liv og alt skal være på hans premisser. Jeg har sagt ifra flere ganger at jeg ikke orker dette og prøvd å gjøre han oppmerksom på hva jeg har for behov og hvordan jeg ønsker at vi skal ha det. Han sier at mine følelser blir overveldende for han og samtaler ender ofte i høylytt diskusjon og krangel. Han har begynt i terapi for å rette opp i livet sitt. 
 

Jeg står nå ved en korsvei og har stilt krav om at ting må bli bedre eller så må jeg avslutte dette. Jeg føler meg ikke som kjæresten hans. Jeg har gitt han alt jeg kan men er helt utslitt. Han har tatt initiativ til p gå i parterapi, men vet ikke om han ønsker å satse på forholdet.

Jeg har lest «hekta på et håp om kjærlighet» og kjenner meg igjen i mye av det som analyseres i den boka, men forskjellen er at kjæresten min ønsker å oppnå kjærlighet og vil i parterapi for å få det til å bli bra mellom oss. Jeg blir forvirra. Han ønsker endring i livet sitt med å gå i terapi og ønsker å bli kjent med følelsene sine. Per nå kjenner han bare sinne og bitterhet. 
 

Har jeg misforstått helt eller hva er greia? Han ønsker jo parterapi, men samtidig vet han ikke hva han vil. Jeg ønsker tips, råd og konstruktive tilbakemeldinger. 
 

Ts
 

 

Anonymkode: 976a8...7f9

Parterapi etter 8 måneder, og det har aldri vært et stødig forhold. 

Herremin Jesus Kristus. 

Hva bilr det neste, at dere ønsker å få barn sammen for å styrke forholdet?

Dere har begge rundet 30 men samspillet og dynamikken bærer preg av at dere er 21 år. 

 

Anonymkode: d5917...c26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

samtaler ender ofte i høylytt diskusjon og krangel

Hvem er det som er høylydt?

Anonymkode: 2cb5f...259

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

kom det frem at han sliter med følelser og er en unnvikende type

Hvem var det som konkluderte med dette?

Anonymkode: 2cb5f...259

[AnonymBruker]

Sliter du med sjalusi også?

Anonymkode: 32528...5ba