Til deg som var usikker, men så ønsket deg barn

[Moj]

Hei, jeg opplevde nylig en falsk positiv graviditetstest og fikk livet mitt snudd litt på hodet i ca. 5 dager 😅

Jeg har ikke ønsket meg barn tidligere. Jeg er 27 år, blir 28 og har hatt fast partner i snart 13 år. (Ja, vi ble sammen da vi var 15 år). Vi har i ulike perioder vært noe usikre på om vi vil ha barn eller ei, men har alltid falt tilbake på at det å være frivillig barnløse passet for oss.

Men etter å ha blitt lurt av en positiv graviditetstest så ble vi tvunget til å virkelig vurdere dette "på ekte". Og nå er vi veldig usikre, vi har begge to ressurssterke familier i ryggen og vi har begge fast jobb så vi har god økonomi. Så nå sitter vi plutselig her da som to spørsmålstegn og aner ikke hva vi skal gjøre. 

Vi var veldig klare begge to på at vi hadde beholdt og vi snakket mye om den eventuelle nye livsstilen i løpet av disse 5 dagene. Vi følte at det var overkommelig på en måte, og jeg så for meg gleden til besteforeldrene og jeg ble ordentlig glad inni meg av å tenke på det. I tillegg passet det egentlig utrolig bra tidsmessig AKKURAT nå. Så nå er vi usikre på om vi skal hoppe i det og begynne å prøve asap. Men så får jeg jo helt panikk av tanken om å prøve også, fordi jeg har jo alltid sagt at dersom jeg blir gravid, så ville det vært et uhell 😂

Jeg føler ikke jeg kan prate med noen jeg kjenner om dette så jeg har bare litt behov for å lufte meg og søker andre som har vært i en lignende situasjon og hva som ble resultatet eller bare noen som har råd å gi. Jeg er litt redd for å gå fra å ikke ønske barn til å plutselig begynne å prøve i løpet av 5 dager 🙈

Hilsen usikker og forvirra 27 åring.

[AnonymBruker]

Skjedde med oss etter nyttår, endte i SA - Ingen av oss ønsket abort, og gjorde oss egentlig klar til å bli foreldre. Nå skal vi starte med prøving neste syklus❤️ Vi har tenkt oss veldig og vi ble jo veldig glad når testen viste positiv, og tok det veldig tungt når det endte i SA…

Anonymkode: ef761...0e2

[AnonymBruker]

Vel, det er lov å endre mening. Livet er ikke nødvendigvis svart/hvitt, plutselig dukker det opp noe som gjør at man får gråsoner.

Dere må ikke bestemme dere i dag for at dere vil ha barn. Kan heller se på det som "går det så går det, vi prøver ikke men gjør ikke noe aktivt for å hindre". Viser det seg at dere bruker litt tid, og dere kjenner at nå vil vi gjøre litt mer ut av prøvingen (følge med på eggløsning osv.) så gjør dere det. 

 

Anonymkode: f3f6a...e2a

[s0la]

Det er faktisk akkurat sånn det starta for oss! Nå har vi en datter på snart 1,5 år og vi planlegger en ny. 😂

De dagene jeg trodde jeg var gravid endret alt seg. Jeg hadde tusen spørsmål og plutselig hadde vi faktisk lyst på barn… Vi mistet den første (tidlig spontanabort) og det gjorde ønsket enda større. 

[AnonymBruker]

Jeg er like gammel som deg og har litt samme problemet.

Jeg har alltid vært sikker på at jeg ikke vil ha barn og har vært ganske ærlig om dette til mange. Problemet er nå at lysten har begynt å melde seg litt, men jeg er fremdeles litt usikker. 
Føler også at ting hadde vært litt lettere hvis «det bare skjedde» eller det var et uhell på en måte  

Anonymkode: a03c8...70e

[AnonymBruker]

Jeg var nesten 35 da jeg fant ut at kanskje barn hadde vært noe allikvel. Jeg var alltid ekstremt negativ til barn og skråsikker på at jeg ikke ville ha. Det er aldri for sent å endre mening. Og uansett jeg tror aldri man kan være 100% klar for å være barn. Er gravid nå og har ikke mange måneder igjen, men kan enda kjenne på usikkerhet. Jeg angrer uansett ikke og gleder meg mest😊

Anonymkode: baaff...ced

[Moj]

Tusen takk for svar alle sammen. Setter veldig pris på det, og ærligheten. Det hjelper å lese at det er flere som har hatt lignende opplevelser. Jeg er selv livredd for å oppleve SA og får så vondt av å lese når dere forteller, kan ikke forestille meg hvor vondt det er engang!

Grunnen til at jeg er usikker nå er jo at jeg følte jeg var SÅ sikker på at jeg ikke ønsker barn, men så plutselig var jeg egentlig veldig klar for mammalivet når testen viste positiv. Også følte jeg meg litt skuffa når det viste seg å ikke stemme.

Det hadde også passet veldig bra nå egentlig kontra om 1-2 år f.eks., men jeg er litt redd for å ta en forhastet beslutning også ende opp med å angre om et år eller to. Jeg innbiller meg at man ikke angrer på selve barnet, men kanskje livsstilen? Det er jo den som ikke har appellert til meg tidligere, men så når den ble "påtvunget" meg via et uhell så var det greit på en måte. Litt sånn "det var skjebnen". Livet får nok en litt ny mening kanskje?

Men kjenner absolutt på det at et uhell hadde vært lettere å akseptere enn det å ta avgjørelsen om å slutte på prevensjon. Og når jeg trodde jeg var gravid så ble jeg nesten forelska i samboeren min på nytt og jeg tror virkelig han hadde vært en fantastisk pappa.

Men en av mine største frykter er å miste min bedre halvdel, typ ikke være hans nr 1 lenger. Jeg skjønner jo at barnet kommer først for begge, men er livredd for å miste han. At foreldretilværelsen skal bli en så stor påkjenning for oss at vi ikke ønsker et liv sammen lenger. At det ødelegger forholdet rett og slett. Akkurat den tanken knuser meg faktisk.

Jeg skjønner jo at jeg må ta avgjørelsen selv, eller vi da, og for meg, akkurat nå, så heller det mot å bare hoppe i det. Det blir sikkert bra, overraske alle som jeg har sagt til at jeg ikke ønsker barn til 😂 Men så greier jeg ikke helt å gi slipp på usikkerheten. Men ettersom jeg skjønner så forsvinner den kanskje aldri? 🙈

[AnonymBruker]

Moj skrev (3 timer siden):

Tusen takk for svar alle sammen. Setter veldig pris på det, og ærligheten. Det hjelper å lese at det er flere som har hatt lignende opplevelser. Jeg er selv livredd for å oppleve SA og får så vondt av å lese når dere forteller, kan ikke forestille meg hvor vondt det er engang!

Grunnen til at jeg er usikker nå er jo at jeg følte jeg var SÅ sikker på at jeg ikke ønsker barn, men så plutselig var jeg egentlig veldig klar for mammalivet når testen viste positiv. Også følte jeg meg litt skuffa når det viste seg å ikke stemme.

Det hadde også passet veldig bra nå egentlig kontra om 1-2 år f.eks., men jeg er litt redd for å ta en forhastet beslutning også ende opp med å angre om et år eller to. Jeg innbiller meg at man ikke angrer på selve barnet, men kanskje livsstilen? Det er jo den som ikke har appellert til meg tidligere, men så når den ble "påtvunget" meg via et uhell så var det greit på en måte. Litt sånn "det var skjebnen". Livet får nok en litt ny mening kanskje?

Men kjenner absolutt på det at et uhell hadde vært lettere å akseptere enn det å ta avgjørelsen om å slutte på prevensjon. Og når jeg trodde jeg var gravid så ble jeg nesten forelska i samboeren min på nytt og jeg tror virkelig han hadde vært en fantastisk pappa.

Men en av mine største frykter er å miste min bedre halvdel, typ ikke være hans nr 1 lenger. Jeg skjønner jo at barnet kommer først for begge, men er livredd for å miste han. At foreldretilværelsen skal bli en så stor påkjenning for oss at vi ikke ønsker et liv sammen lenger. At det ødelegger forholdet rett og slett. Akkurat den tanken knuser meg faktisk.

Jeg skjønner jo at jeg må ta avgjørelsen selv, eller vi da, og for meg, akkurat nå, så heller det mot å bare hoppe i det. Det blir sikkert bra, overraske alle som jeg har sagt til at jeg ikke ønsker barn til 😂 Men så greier jeg ikke helt å gi slipp på usikkerheten. Men ettersom jeg skjønner så forsvinner den kanskje aldri? 🙈

Hei du! Altså, det er ikke til å legge skjul på at småbarnslivet ER en stor belastning for mange par. Og ikke alle kommer seg igjennom det sammen, men går i brudd. Det er tøft med kroppslige påkjenninger, søvnmangel, osv. osv. Og, det at enkelte menn dessverre viser seg å være udugelige egoistiske drittsekker når barnet kommer😬

Men, det kan også være en stor berikelse! Å se mannen min som far, det har gitt en ny dimensjon til følelsene mine for han. Hvordan han stilte opp for meg, fikset og ordnet så ting var klare til babyen kom. Jeg visste jo at han var en fin fyr, men som pappa er han bare  Og det er rart med det, men det er ganske fantastisk å ha laget et menneske sammen med han. Vår datter er veldig lik han, rett og slett jenteversjonen av hvordan han så ut som baby. Nå er vi en trio  

Kommunikasjon og raushet er viktig. Snakke om hvordan man vil ha det, være raus med partner og være på tilbudssiden. Unne den andre søvn, fritid, mulighet til å dra ut og treffe venner i ny og ne. Det tror jeg er lurt, ikke finregne på hvem som har fått flest sovemorgener men unne den andre å ha det bra.

Anonymkode: b414a...40a