Ville du være villig til å flytte hver uke

[LilleBille]

Det har jo blitt rimelig vanlig med delt omsorg - og at barna bor like mye hos begge foreldrene - med de ulemper det fører med seg for barna. Jeg tror nemlig ofte det med delt bosted er for foreldrenes skyld ikke for barnas.

Selv tror jeg at barn har best av ett fast bosted - en fast base (om det er hos mor eller far er her uniteressant) - og har mulighet til mye samvær med den andre.

Jeg synes nemlig det er urimelig å vente at barn skal synes det er greit å flytte hver uke - selv kan jeg ikke tenke meg det - da jeg synes det er utrolig slitsomt å aldri ha roen noe sted. Jeg har riktignok bare ukependlet i jobbsammenheng - så det blir nok ikke helt det samme - men det var hvertfall utrolig slitsomt - å måtte pakke hver uke osv.

Jeg ser nå at fler og fler av mine venners barn som har praktisert 1+1 uke enten "forlanger" å få minst to uker hvert sted - eller setter foten ned for mer flytting - de vil ha ett hjem.

[Litt Lost]

Noen bekjente drev med en slik ordning, flyttet inn og ut annenhver uke. Men det gikk ikke i lengden, barna ville det ikke mer. Fordi foreldrene møttes hver uke, men barna likte ikke stemningen i den fasen de var sammen i huset. De kranglet ikke, men de hadde ingen dialog. Barna er mye mer fornøyd med en samværsordning.

Hva hjelper det med et fast bosted når de andre rammene ikke er faste. En mor og en far som flytter inn og ut. Tror det blir like turbulent, og i tillegg er det en ordning som sjelden vil vare over lang tid til barna blir voksne. Da blir det nok et oppbrudd.

Jeg tror ikke det finnes EN ideell løsning. Hvert barn er forskjellig, og foreldrene er forskjellige. Hver og en må finne sin beste løsning. Og siden den beste løsningen ikke eksisterer (alle bor lykkelig sammen) er det om å gjøre å finne den løsningen som er minst skadende for barnet.

[Gjest Gjesta]

Nei

Jeg tror ikke det er sunt for noen å flytte sånn hele tiden.

[Far til 2]

Er langt på vei enig med Litt Lost. Samvær/omsorgsløsningen er ikke avgjørende såfremt barna får nok samvær med begge foreldrene. Vi må unngå at alle barn dyttes inn i et mønster som ikke passer dem.

Samtidig vil felles omsorg (omtrent 50/50) være et godt utgangspunkt for å sikre barn det samværet de ønsker. Og der en slik løsning er ønskelig mener jeg loven bør åpne for at en av foreldrene ikke skal kunne tvinge barn til en enomsorgsløsning. Målet må hele veien være å gi barnet den trygghet i å treffe sine foreldre akkurat så mye som barnet ønsker.

Jeg har valgt å ikke stemme ettersom svaralternativene ikke passet min mening.

Det sies at barn er tilpassningsdyktige, men hvem av dere voksne ville akseptert at dere bare fikk treffe kjæresten/mannen en gang i uka og annehver helg. Barn - foreldre relasjonen er som oftest enda sterkere enn et slikt forhold. Derfor må loven holdes åpen for de alternativene som til enhver tid er best.

[Gjest Turi]

Et hjem er ikke et hus alene. Et hjem skapes når det blir bodd i. Og siden det er voksne som har midler til å innrede et hjem er det de som ofte skaper rammene familien skal trives i. Dersom huset ikke er den voksnes hjem, men et hotell den voksne flytter inn og ut av, vil det ikke bli personlig. Det vil ikke inneholde den voksnes kjæreste eiendeler, den voksnes liv. Det vil derfor heller ikke bli noe hjem.

Dersom foreldrene da i tillegg er sammen med ny partner som også har barn fra før, sier det seg selv at dette blir helt uhåndterlig for både voksne og barn.

Av disse grunnene syns jeg ikke det er noen god løsning at barna bor fast og de voksne flytter inn og ut.

Syns jeg så det er ok at barna flytter hver uke? Både ja og nei. Ideelt sett bør jo barn bo sammen med mor og far og alle bør ha det bra sammen. Er det ok at barn ikke vokser opp slik? Det blir et like håpløst spørsmål.

Jeg er selv skilsmissebarn. Uten delt omsorg - bodde 50 mil fra pappa i mesteparten av oppveksten. Allikevel oppfattet jeg hans hjem som mitt. Jeg hadde ikke mange ting der for jeg var der sjelden, men det var helt klart hjemme. Jeg har sånn sett aldri hatt dette "ene hjemmet" som så mange (mødre?) hevder er viktig for barna. Jeg har hatt to.

Nå er jeg også stemor til en gutt på 9 år. Han bor 40% av tiden hos oss. Han har to hjem. Han er hjemme hos mamma og hjemme hos pappa. Jeg kan ikke se hvordan det ville vært bedre for ham å ikke ha hjemmet her hos pappa og meg. Han pakker ikke annet enn skolesekken når han skal hit, og han sier aldri at han "flytter". Det er et begrep vi voksne bruker, fordi vi sammenligner det med f.eks. tjenestereiser til hotellrom. Det er noe helt annet. Han har to hjem. Noen ganger sover han i sin seng hos mamma andre ganger i sin seng hos oss. Han sover aldri "borte". Dersom han hadde hatt "ett hjem" hadde han vært besøkende hos oss. Jeg kan ikke fatte hvordan det skulle være bedre enn å ha to hjem, to familier som blir glade når han kommer. To steder han kan gå når han vil (vi bor i kort gangavstand fra hverandre).

Om foreldre legger til rette og kan samarbeide, om man bor i samme skolekrets og har to sett av det barna trenger i det daglige, tror jeg ikke det er en dårlig løsning med delt omsorg. DET er offeret. Ikke å kjøpe et tredje hus som skal være barnas.

[Gjest Piper]

Er langt på vei enig med Litt Lost. Samvær/omsorgsløsningen er ikke avgjørende såfremt barna får nok samvær med begge foreldrene. Vi må unngå at alle barn dyttes inn i et mønster som ikke passer dem.

Samtidig vil felles omsorg (omtrent 50/50) være et godt utgangspunkt for å sikre barn det samværet de ønsker. Og der en slik løsning er ønskelig mener jeg loven bør åpne for at en av foreldrene ikke skal kunne tvinge barn til en enomsorgsløsning. Målet må hele veien være å gi barnet den trygghet i å treffe sine foreldre akkurat så mye som barnet ønsker.

Jeg har valgt å ikke stemme ettersom svaralternativene ikke passet min mening.

Det sies at barn er tilpassningsdyktige, men hvem av dere voksne ville akseptert at dere bare fikk treffe kjæresten/mannen en gang i uka og annehver helg. Barn - foreldre relasjonen er som oftest enda sterkere enn et slikt forhold. Derfor må loven holdes åpen for de alternativene som til enhver tid er best.

←

Hvilket barn, vil si at det ikke ønsker å være sammen med noen av foreldrene? Syns faktisk du legger vel mye over på barnet, og det egentlig bare for at begge foreldrene skal få treffe barnet like mye. Selvfølgelig ønsker barnet å treffe begge foreldrene like mye, men ville du orket å flytte hver uke? Det er tross alt det spørsmålet dreier seg om.

Ønsker ikke du flytte hver uke, hvorfor kreve det av barnet da? Vi foreldre burde være like tilpassningsdyktige som det du sier barna er, så hvorfor kan ikke vi flytte på oss da?

Jeg tror ikke en slik ordning passer for alle barn, og jeg tror barn sliter med å fortelle foreldrene det. De er redd for å såre en av foreldrene, og derfor burde de voksne ta slike beslutninger uten at barnet ble lidende. Barnet bor på en plass, men mor og far bytter plass annenhver uke. Da får barnet en mer stabil tilværelse, men foreldrene må ta over ansvaret med flyttingen.

Om det kunne hjelpe barnet mitt til å få en tryggere tilværelse, ville jeg flyttet for to uker om gangen. Barnet ble boende et sted, og mor og far byttet hus.

Endret 7. november 2005 av Piper

[Gjest Gjest]

Det er et veldig vanskelig spørsmål og jeg synes også det er hjerteskjærende å se smårollinger på flyttefot annenhver uke. Barn bør ha et fast hjem. I sånne saker er det uhyre viktig at foreldre kan se forbi sine egen behov for å fokusere på hva som er best for de små. Kanskje man må gi slipp på en del av sine egne ønsker og behov for å sette barnets behov først.

[Gjest Turi]

Om det kunne hjelpe barnet mitt til å få en tryggere tilværelse,  ville jeg flyttet for to uker om gangen. Barnet ble boende et sted, og mor og far byttet hus.

←

For det første flytter ikke barna hver uke. Ihvertfall gjør ikke stesønnen min det...

Noen spørsmål til deg, siden du ville valgt det:

- Ville du klart to hus hvor exmannen din har bodd en uke når du kommer? HVER uke? Med de ulike vaner dere nødvendigvis har og tillegger dere mer av.

- Hvem sine familiebilder skulle henge der barna bor og der barna ikke bor? Hvor ville du satt din seng og hvor skulle hans seng stå?

- Ville du latt sistfødte barn flytte fra hus til hus for at de førstefødte skal få bo ett sted? Eller ville du latt være å få flere barn?

Dette er jo HELT ugjennomførbart. Eneste løsnignen på et slikt ordning vil måtte bli et hus for mor et hus for far og et hus for barna. Og selv da må evt. barn med ny partner - OG ny partner - flytte hver uke.

Det er en GRUNN til at barna oftest er de som beveger seg. Det er ikke fordi foreldre er ondskapsfulle. Og jeg tror ikke barn opplever det som flytting.

[aline]

jeg har ikke peiling her, men dersom det så skulle vært perfekt at mor har ett hus, far har ett hus og barna har ett hus.

barn bor kun i sitt hus mens mor og far bor hver sine uker hos barnet.

hva skal barna føle for foreldrenes hjem da?

de er aldri hjemme i hjemmet til verken mor eller far, de har ikke eiendeler eller hjem der mor og far bor og har sine egne ting.

og dersom det kommer halvsøsken inn, hvordan gjør man boingen da?

og om halvsøster på farssiden har bursdag hjemme hos "seg", skal barnet som som da ikke har sitt hjem der komme på besøk? uten eget rom til å ligge over, uten noe som er sitt der?

eller skal halvsøsken ikke få feire bursdag hjemme i SITT hjem?

jeg kjenner ikke mye til hvordan barn takler dette, men jeg er jo sissans stesønn, og som hun sier: han flytter jo ikke ut fra mamman sin og flytter inn hos pappa når han er der, også flytter han tilbake liksom. han har ett hjem hos mamma og ett hjem hos pappa og sissan.

han har eget, SITT, rom med sine egne leker, klær, møbler, bilder og bøker i hvert sitt hjem. han hører hjemme begge steder.

og jeg oppfatter heller ikke det som om ha føler han flytter rundt.

dersom mor og far bor langt fra hverandre, barnet ikke har dobbelt sett med ting slik at barnet må ta med seg klær, leker, bøker etc når det skal fra en forelder til den andre, så ser jeg vel kanskje litt mer problemet...

men det blir vel fler og fler som faktisk har dobbelt opp og ikke trenger pakke med seg særlig?

vi hadde ingenting hos pappa forøvrig, tok med oss klær og reiste langt for å være hos ham, ett par ganger i året, likevel var hans hjem mitt hjem. vi hadde vårt rom der og følte oss hjemme når vi var der, ikke på flyttefot.

[LilleBille]

Det er en GRUNN til at barna oftest er de som beveger seg. Det er ikke fordi foreldre er ondskapsfulle. Og jeg tror ikke barn opplever det som flytting.

←

Veldig mange barn oppfatter det som flytting - selv om det er hjemme hos pappa - eller hjemme hos mamma - eller Majorstuhjemmet/Frognerhjemmet etc.

Jeg har i mitt spørsmål ikke tatt opp noe om hvis hjem de skulle bo i - det finnes mange alternativer der.

Det jeg ønsker å belyse - er "du" villig til aldri å kunne bo ett sted mer enn en uke?

Klart det er mer praktisk og lettere å flytte på barna - men er ikke ofte denne delingen basert på foreldrenes ønske om tid med barna enn virkelig hensyn til barna?

[Gjest Turi]

Flytting må innebære noe mer enn vår stesønn gjør. Han har like langt å gå til venner fra oss som fra mor, litt lenger til skolen fra mor (5 minutter - fra oss er det 3 minutter), leker og klær er i fri flyt fra den ene til den andre osv. Kan ikke se hvordan noen kan se det som flytting når de ikke pakker og ikke endrer miljø. Han har forøvrig hatt det slik fra han var 3 år, så han kjenner vel ikke noe annet.

At det blir flytte-følelse av det når mor og far bor lenger enn gåavstand fra hverandre, ikke snakker sammen, ikke deler klær og leker, men må pakke bag mv kan jeg se. Om foreldre ikke bor i samme skolekrets, og i samme nærmiljø og/eller ikke samarbeider fullstendig og kan møtes på skolesammenkomster og i bursdager mv. syns jeg nok ikke delt omsorg er noen god løsning. Men det blir jo like mye flytting for en unge som bor annenhver helg og hver onsdag hos samværsforelder da. Flere flyttinger faktisk enn med en uke her og en der.

[Gjest Gjest]

I klassen til barna mine er det flere foreldre som har skilt lag og har barna annenhver uke.

Ungene trenger å få være sammen med både mor og far.

Disse mødrene jeg kjenner til vil slå ihjel argumentene mot at en slik ordning ikke er bra for barna.

Og fedrene vil mene det samme.Det vet jeg.

Nå har alle disse foreldrene valgt å bo i nærheten av hverandre slik at det bare er gå eller sykkelavstand mellom foreldrene.

Ungene venner seg til det og de slipper å velge mellom foreldrene fordi foreldrene prioriterer barna like mye.

Jeg er alene med barna mine og ser absolutt at barna har godt av både mor og far like mye.

Så til alle dere som har delt omsorg/ansvar.................stå på

[Gjest Clueless]

Nei jeg ville ikke vært villig til å flytte hver 2. uke. Men på den annen side ville jeg heller ikke vært villig til å kreve at barnet mitt skulle flytte tilsvarende. Jeg tror nemlig ikke at dette gjøres for barnets skyld, men for de voksnes. Barn trenger stabilitet.

Jeg vet godt at jeg kommer til å få pepper for dette, men dette er mitt oppriktige synspunkt.

Det jeg absolutt ville vært villig til er at flytte for å bo i gangavstand til faren. Da kunne barnet/barna hatt kontakt med begge og kommet og gått som det/de ville.

[Far til 2]

Hvilket barn, vil si at det ikke ønsker å være sammen med noen av foreldrene? Syns faktisk du legger vel mye over på barnet, og det egentlig bare for at begge foreldrene skal få treffe barnet like mye. Selvfølgelig ønsker barnet å treffe begge foreldrene like mye, men ville du orket å flytte hver uke? Det er tross alt det spørsmålet dreier seg om.

←

Det er godt at vi er enig om at svært få barn vil si de ikke ønsker samvær med foreldrene. Da er vi nesten halvei til enighet.

Samtidig må vi gå bort fra løsninger som tilsier at èn av foreldrene skal kunne frata barn en slik mulighet slik loven i dag oppfordrer til. Først når vi har gjort foreldrene likeverdige og åpnet for alle typer samværsordninger kan vi reelt sett diskutere felles omsorg eller 50/50, og hvordan dette kan praktiseres. Sansynligvis vil veldig få foreldre flytte inn og ut av en virituell bolig som barnet skal bi i til enhver tid. Men det skal ikke forhindre at noen barn og foreldre likevel ønsker et slikt alternativ. Å frata noen en slik mulighet er like galt som å frata barn og foreldre mulighet til at barnet skal få mulighet til å være like mye hos begge foreldrene. Og som sissan sier beskriver ikke barn "flyttingen" mellom foreldre som flytting. Isteden blir det et "valgfritt" overnattinssted.

Ønsker ikke du flytte hver uke, hvorfor kreve det av barnet da? Vi foreldre burde være like tilpassningsdyktige som det du sier barna er, så hvorfor kan ikke vi flytte på oss da? 

←

Jeg har da ALDRI krevet at barn skal "flytte" frem og tilbake. Jeg sier at vi må åpne lovverket for at barn og foreldre skal kunne velge en slik løsning uten å bli stoppet av èn av foreldrene. Om barnet/barna har et slikt ønske bør det ivaretaes. Om en av foreldrene også ser på det som den beste løsningen bør det mye mer enn "jeg synes" fra den andre forelderen som skal til for å nekte det.

Jeg tror ikke en slik ordning passer for alle barn, og jeg tror barn sliter med å fortelle foreldrene det. De er redd for å såre en av foreldrene, og derfor burde de voksne ta slike beslutninger uten at barnet ble lidende. Barnet bor på en plass, men mor og far bytter plass annenhver uke. Da får barnet en mer stabil tilværelse, men foreldrene må ta over ansvaret med flyttingen.

Om det kunne hjelpe barnet mitt til å få en tryggere tilværelse,  ville jeg flyttet for to uker om gangen. Barnet ble boende et sted, og mor og far byttet hus.

←

Spørsmålet går vel like mye på om vi skal nekte barn og foreldre en slik løsning slik vi gjør i dag. Jeg synes vi bør gå bort fra en bedreviter rolle og nekte barn felles omsorg fordi det kansje ikke passer alle. Vi bør unngå å presse alle barn inn i et fast mønster hvor vi marginaliserer barn og forelders ønske om alternative løsninger.

Vi må rett og slett gå bort ifra dagens praksis hvor en av foreldrene tror det vet alt så mye bedre enn barnet og den andre forelderen. For selv om vi bør ta hensyn til mindretaller et det ikke sikkert mindretallet har rett i enhver sammenheng, slik mindretallet nå kan hevde med loven i hånd.

[Gjest lilletroll]

Ja, det ville jeg gjort. For èn eller to uker. Så lenge jeg tror det hadde vært best for barnet!! Faren er en flott person som har like stor og god omsorgsevne som meg, så da ville delt omsorg vært egnet for oss. Samtidig synes jeg det er litt brutalt å tvinge barnet til å flytte annenhver uke, så det er jo å håpe at faren og jeg hadde greid å samarbeide til det beste for barnet ved å selv stå for flyttingen. Om det hadde vært praktisk gjennomførbart vet jeg ikke, men vel verdt et forsøk. (Men en skal jo være VELDIG gode venner etter et brudd for at det skal la seg gjøre i praksis, da....)

[Gjest Melk]

Nei, det hadde jeg nok ikke. Dette på grunn av mange av de praktiske problemstillingene Sissan nevnte.

Imidlertid skjønner jeg godt at barn synes det er slitsomt (selv om de får pakket evt ting og blir fraktet og kjørt), så ordningen med å flytte hver 14. dag virker god. Da får man litt mer kontinuitet.

[aline]

og igjen, til dere som mener de voksne bør flytte inn og ut av barnas stabile hjem, hva da med evt nye barn?

DE må jo da flyttes frem og tilbake, trenger ikke de stabilitet i hjemmet?

eller bør man helst ikke få fler barn dersom man har barn med noen man ikke lenger bor med?

[Far til 2]

En av de ting jeg synes er mest lovende er at vi ser at en økende andel foreldre som er for å tilby barn to likeverdige foreldre, - uavhengig av hvilken samvær/omsorgsløsning som til syvende og sist velges.

Det er med andre ord ikke lenger slik at vi skal tvinge barn inn i en forhåndsdefinert samværsordning. La oss håpe at også politikerene, som altid er de tregeste, får opp øynene for dette og endrer lovverket slik at foreldre og barn blir likeverdige. Det er til fordel for alle parter.

Barn får rett til det samværet de ønsker og har behov for.

Mødre får tid til personlig fritid som kan brukes slik de selv ønsker og får større overskudd til barnet.

Fedre som i dag trekker seg bort ser at det forventes at de tar ansvar på lik linje med mor.

Da har vi et bedre utgangspunkt for at alle skal bli fornøyde og får rett til å bli hørt.

Jeg ser av en statistikk fra SSB at antall foreldre/barn som praktiserer felles omsorg er dobblet fra 1999 til 2002. Om vi får en ny dobbling fra 2002 til 2005 vil vi sikre mange barn en tryggere oppvekst mht samvær med en forelder de er glad i.

Sansynligvis vil vi ikke få en dobbling hvert 3,dje år fremover ettersom det altid vil være situasjoner der felles omsorg ikke er egnet. Likevel er vi på vei mot et langt "varmere" samfunn for de barna som blir berørt og konflikten som nesten altid oppstår i forbindelse med et samlivsbrudd får ikke samme grobunn for å eskalere ytterligere i tiden som kommer.

[Paradokset]

Til trådstarters spørsmål; Ja, det ville jeg - forutsatt at jeg hadde 2 komplett utstyrte hjem. Det er som regel realiteten for de barna det gjelder. Egentlig ville det ikke hatt noe å si om det var for en uke eller to av gangen.

Tror de fleste foreldre som praktiserer delt omsorg legger mest mulig til rette for at dette skal fungere best mulig også for barna - eksempelvis bor nær hverandre.

Så er det også ganske avgjørende hva slags alder det er på barnet - etterhvert som de blir eldre vil de ganske sikkert danne seg en mening om dette - og de vil utvikle tilknytning til venner/skole etc.

Om barna da uttrykker et bevisst ønske om å ha en base det ene eller det andre stedet - så vil jeg si det er naturlig å legge mye vekt på det ønsket.

[Gjest Pjusk]

Sissan: Løsningen deres høres flott ut! Så bra at dere bor så nær hverandre at gutten slipper å skifte nærmiljø (venner, fritidsaktiviteter)!!!

For jeg tror det er det verste for mange barn. (I tillegg til konflikter mellom foreldre som ikke bor sammen lenger.)