Nå har jeg vært flink lenge, men.......

[Gjest drittmøkkleiigjen]

Det var altså jeg som var så drittmøkklei for noen uker siden pga mas og ork og bråk.

Nå har jeg vært ganske flink (syns jeg selv i hvert fall) i noen uker, men har ingenting igjen for det. Bør nevne at det er ikke penger og sånt jeg vil ha, men bare et takk eller klapp på hodet eller noe i den dur. Jeg blir oversett som aldri før. Når jeg bare gikk og dassa ble jeg i hvert fall kjefta på.

At jeg tar oppvasken, støvsuger eller annet arbeid, fører bare til at mamma bruker mer tid på søstern. Mamma jobber med et eller annet i modellbransjen, og har for lengst fått med søstern på all mulig modelloppvisninger og lignende tullball. Jeg kan aldri bli modell (ikke at jeg vil heller) for jeg har et ganske tydelig arr i ansiktet. Så da er det jo ikke noe vits i bruke tid på meg liksom......

Bursdagen til mamma (som jeg spurte dere om tips til julegave om) ble total fiasko hva meg angår. Jeg som hadde laget gaven helt selv.... Men søstern hadde brukt masse penger på gaven hun ga, og det var ikke vanskelig å se hva mamma satte mest pris. Kaken som jeg hadde lagd, kunne hun ikke spise for hun var på atter en slankekur (som om hun trenger det liksom). Når jeg la meg den kvelden gråt jeg meg i søvn, og JEG GRINER ALDRI!!

Jeg vet ikke helt om jeg skal tro at hun overser meg uten at hun er klar over det, eller om hun faktisk gjør hva hun kan for å få meg til å føle meg som en dritt. Noen ganger virker det faktisk sånn. Jeg vet i hvert fall hun ikke syns det arret mitt er noe særlig sjarmerende. Skolebildene mine fra 1. og 7. klasse fikk hun nemlig datamanipulert så det nesten ikke synes. Jeg syns det er litt vondt, jeg, at hun ikke kan godta at det er der. Det generer ikke meg i det hele tatt. Det er da ikke så stygt. Vennene mine har jo spurt hvorfor jeg har arr i ansiktet, så sier jeg hvorfor, og så er det greit for dem.

At jeg er flink på skolen og har 5 i snitt betyr ingenting for henne. Alt handler om søstern.

I dag er jeg hjemme fra skolen, er egentlig ikke syk, bare følte for å være hjemme og sture litt. Kanskje skrive litt på KG og kanskje få noen oppmuntrende ord fra tantene der.........

Har i hvert fall ikke tenkt å løfte en finger når det gjelder husarbeid!!!!

[Gjest Janna]

Prøv å heve deg over det. Ved å trosse så graver du bare en grav for deg selv; det vet jeg. Har prøvd en gang selv.

Finn på ting som får opp selvtilliten din; ikke tenk at søsteren din er bedre enn deg på noe vis, for det er hun ikke. Du er heller ikke bedre enn henne. Prøv å ikke grave deg ned i selvmedlidenhet!! Jeg vet det er vanskelig, men hva vil du helst gjøre; legge deg ned og gi opp, eller stå på og kjempe for å få et liv og en innstilling du selv kan være stolt av?? Uavhengig av mamma eller søster.

Det er så lett å legge skylda på andre, men det er helt feil. Du kan velge hvordan du tar det, og dermed "ufarliggjøre" hele situasjonen. Har du noen gode venner som vet hvordan du har det? Bruk dem. Fortell dem. Ikke mur deg inne fordi du er redd for å mislykkes med ting.

Og det arret; det høres ut som om mora di er en smule overfladisk av seg; men det er ikke ditt problem. Det er hennes problem. Prøv å ikke ta det innover deg...

Velmenende klem fra

[vilja]

Hei du!

*klem*

Vettet er mere verd en sjønnheten!!!!!!!

Moren din er så selvopptatt av egen karriære og din søsters, at hun mer eller mindre glemmer deg og det du kan!!!

5 i snitt i karrakter!!!!!!- Det er jo kjempebra!!!!!

Hva har du lyst til å jobbe med?

Finn det ut og gå for det!!!

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men det som sikkert skjer, er at når du er ferdig med grunnskolen (?), så kommer du til å søke på nye skoler og gå for det du vil. Da er det ofte at man må reise ut til nye plasser for å fullføre utdannelsen din.

Så når du har en solid jobb, bra betalt, og interessang jobb, s¨har ikke søsteren din fått begynt på studiene sine. Hun har vert opptatt av sin dalende sjønnhet. (?)

Motebransjen i dag, forkaster modeller i 20 årsalderen. Da sier de at de er for gamle.

Så du har alle odds på din side!!!

Meld deg på et eller annet kurs! Judo/karate, Eller noe annet som interesserer deg! (Du virker tøff nok til slike aktiviteter!)

Du kan nå langt! - På slike kurs får man anerkjennelse og ros.

*klem igjen*

[Gjest megigjen]

Takk Vinga og Vilja for svar.

Er kanskje selvmedlidende, men jeg er så lei å bli sett på som en dritt av mamma. Om jeg bare kunne få en tiendedel av den oppmerksomheten hun gir søstern......

Jeg er fortsatt 14. Vet ikke hva jeg har lyst å drive med enda jeg. Psykologi kanskje. Eller IT.

Det er så langt inn i fremtiden at jeg klarer ikke helt å fokusere på det enda.

[Gjest dr. ian]

Eller kanskje du skulle begynne å skrive?

Jeg synes i alle fall fremdeles at du virker ganske moden, og ikke minst så har du litt selvironi

Stå på, du! Er ikke alltid man får "belønning" sånn med en gang, så det er best å belønne seg selv med "flink jente"-stempel hele tiden, slik at man holder ut.

dorian

[vilja]

*smil*

Tiden går fort når du går på skole.

Jeg Visste ikke hav jeg ville bli når jeg gikk på skole.

-Jeg vet det ikke enda!!!

Så finn det ut for din skyld hva du vil drive med.

psykologi eller it høres helt topp ut.

Spør og grav på skolen om en slik dag der alle finner ut hva de passer til, og hva de er interessert i. Husker vi hadde en slik dag.

ellers så finnes det en nettside på aetat.- Undertest deg selv

http://jobbsok.aetat.no/default.asp?Login=4

[Gjest Lottemor]

ja hvor skal jeg begynne kjære deg....

da jeg var 14 så gjore jeg allt for å få oppmerksomhet hjemme av min mor,det var helt andre ting som tok henes tid og det ble til at jeg gjore ting som ikke var bra for meg selv for å få oppmerksomhet...og oppmerksomheten var jo negativ....spillte ingen rolle for meg for det var jo oppmerksomhet...

ble til at jeg som var flink på skolen fikk dårlige kartakterer og ingen lærere ville ha meg i klassen...

Låste meg inne med mine problemmer og fikk så dårlig selvbilde at jeg gråt når mamma kjøpte klær som jeg trengte (hadde ikke råd til å kjøpe noe uten at det var nødvendig)

Da jeg begynnte i 9 klassen måtte jeg bytte klasse,ble satt inn i en spesial klasse for jeg krevde for mye av lærerene (problem barn ble jeg )

Klasseforstanderen der var en utrolig flott dame og hadde det ikke vært for henne vet jeg ikke hvor jeg hadde ennt opp.....Hun lyttet til meg og trodde på meg.....ga meg posetiv oppmerksomhet og ble en "mors rolle" for meg.....

Hun lærte meg og se bort i fra alle andre og tenke på meg selv......så jeg klarte meg......

Så mitt råd til deg er,gjør det som får deg til å føle deg som det menneske som du vil være og et lykkeligt menneske....

prat med en voksen person som du liker og stoler på,trenger ikke være din mor du får den spesielle kontakten med,kan hende du finner noen som er er lik deg selv og som støtter deg og som du trives med.....

Satts på deg selv og ikke hyg etter negativ oppmerksomhet bare for å få oppmerksomhet.......

Bruk din tid på deg og dine venner (for tross allt venner er den familien du selv kan velge )

Du klarer dette,for du virker som en kjæmmpe flot sterk jente...og selv om når man er ung så kjennes det ut som om utseende er allt så vil tiden vise at det nytter ikke se bra ut så sant at man har et tom rom melom ørene

Så har du alltid oss tantene på kG da og skrive med når allt føles tøft og du trenger litt oppmuntring og støtte :D

Klemmer og gode tanker fra

[Annie]

Er enig med dr. ian her. Begynn å skrive. Hva med å skrive et brev til moren duin hvor du forteller henne hvordan du har det? Ofte er det lettere å skrive ned tingene enn å fortelle dem.

Uansett virker du som en veldig moden 14 åring. Og jeg skjønner om du blir drittmøkkei om det er sånn som du beskriver hjemme hos deg.

*Trøste klem* fra en som kunne vært moren din....

[Gjest i dag og...]

Har bestemt meg for å følge rådene deres om å ikke trosse. Og så skrev jeg brev til mamma i går som jeg la på kjøkkenbordet så hun skulle se det når hun kom hjem fra jobb. Men hun har ikke sagt noe om det. Kanskje hun syns det ble litt ................... "klissete". Hun er ikke akkurat av den følsomme typen. Kanskje det hadde vært bedre å bare latt det stå til. Om noen få år kan jeg jo flytte unna så langt jeg vil uansett.

Hmmm, jeg vet ikke jeg. Det blir vel en orning......

[Gjest dr. ian]

Flink, du!

Det er ikke alltid så lett å kommunisere med foreldre som er tuna inn på frekvensen over. Eller under, alt ettersom.

Snurr film!

dorian

[Kid-a]

Ville bare ønske deg lykke til, lille venn!!! Håper det ordner seg for deg.

*klem*

[Gjest Lottemor]

Kansje din mor ikke helt vet hvordan hun skal takle brevet...er ikke alltid at foreldre eller andre voskne ser sine feil .... og en ting er i alle fall sant og det er at vi har vanskeligere med å innrømme dem og takle at andre på peker dem.....

Så bare la brevet synke inn og la henne tenke gjennom det ...kansje hun kommer om en dag eller to og snakker med deg om det?! hvem vet....

ellers så syntes jeg at du skal være stolt over deg selv.....

God klem fra