Nå trenger jeg virkelig råd, skal jeg gå eller bli?

[AnonymBruker]

Jeg vil starte med å si at rådene som blir gitt meg idag er totalt avgjørende, og jeg håper derfor at dere som svarer holder dere saklige. Jeg vipper helt på kanten av for eller imot nå, og må nå faktisk bestemme meg hvilken vei jeg skal gå og jeg trenger derfor avgjørende råd. 

Saken gjelder meg og min samboer, og uten at jeg skal gjøre innlegget for langt så er det såklart ikke alt i livene våres på godt og vondt som kommer frem i denne tråden. Men jeg tar opp den mest aktuelle saken mellom oss, nemlig økonomi. 

Da vi møttes hadde jeg to barn fra før, levde på fattigdomsgrensen og hadde mye gjeld. Dette var jeg hundre prosent åpen om på en av de første møtene våres, og jeg har aldri lagt skjul på noe siden heller. Han godtok det. Han ønsket med tiden og flytte sammen, men jeg var skeptisk og sa flere ganger at jeg ønsket å vente fordi jeg var redd for at vi kom til å leve veldig forkjellig økonomisk da han har meget god råd, og at jeg så problemer med det i lengden. Han forsikret meg mange ganger, og jeg følte meg til slutt trygg på å flytte sammen med en lovnad om at han skulle ha forståelse for min situasjon. Det fungerte greit de første månedene, men så ble det en plage for han likevel. For etter vi har betalt våre faste utgifter og mat så har jeg aldri noe igjen annet enn noen skarve tusenlapper. Disse tusenlappene blir spist opp at skolematen til mine to tenåringer samboer ikke ønsker å være med på, busskort til dem osv, så jeg har aldri råd til noe i livet. Så ble jeg gravid og det var han som ville beholde aller mest, jeg var i tvil, men noe inni meg hadde håpet enda på et godt familieliv- jeg gjorde den største feilen ved å beholde og er nå snart høygravid. 

Vi deler ingenting økonomisk fordi han ikke ønsker dette, og vi lever ekstremt forkjellige liv. Etter at vi som sagt har betalt det vi skal til felles ting og felles mat, så har han igjen til bare sus og dus og eget forbruk 13.000 kroner hver måned, og myyye sparepenger, mens jeg har 3000 kr igjen hver måned som skal vare til alt barna trenger, og meg selv som såklart alltid blir nedprioritert. Ingen sparepenger, jeg har ikke noe å spare av. Skulle jeg fått en stor uforusett utgift så sliter jeg og han ønsker ikke å betale noe for meg. Det spiser meg opp å vite at han for eksempel ikke hjelper meg hvis jeg har tannverk og må til tannlege, for det har jeg opplevd med han. Jeg har prøvd å komme til løsninger med han, men han nekter å dele sin del av penger med meg eller at han betaler mer enn hva han gjør nå. Jeg lever dermed i fattigdom under hans tak.

Jeg fortalte han i går at jeg snart ikke kunne leve på denne måten mer, på den måten at han kan kjøpe seg hva søren han vil hver måned, mens jeg er på gråten fordi det ene barnet trenger nye sko igjen. Da ser jeg det sånn at det er bedre å leve i fattigdom alene, enn å stadig bli påminnet forskjellene når man ser på egen partner. Jeg fortalte derfor i går at jeg hadde det så vondt rundt dette at jeg vurderte å gå, mannen viste lite følelser rundt dette så jeg vet ikke om han bryr seg eller ikke. Eneste følelsene jeg fikk ut av han var sinne når jeg ønsket at han kunne evt dele mer av sine penger med meg. Jeg gråt til slutt og sa at jeg ønsker ikke å leve i luksus, bare at jeg ønsker meg et normalt familieliv der ikke ting blir hele tiden sett på som mitt eller ditt og forskjellene ikke er i så stor kontrast til en hver tid.

Jeg burde gå før barnet kommer hvis jeg skal gå, da får jeg også ordnet evt støtter jeg kan få ved siden av inntekt osv og skaffet sted å bo før barnet blir født. Jeg vil at barnet skal få ro. Men jeg sliter så, fordi jeg blir så trist over å gå også fra samboer. Men jeg har prøvd så mange ganger å snakke med han nå uten hell, også om andre ting og han ser aldri min side føler jeg. Jeg føler meg liten i forholdet og vi er ikke likeverdig, og når han sier at siden jeg har så lite penger til overs så gjør jeg noe dumt når jeg gir de to ungdommene mine litt penger til 17 mai, da rant begeret mitt over fordi det er jo barna mine. Jeg har ikke noe sted å kutte lengre, og han mener jeg skal kutte ned på dem eller gi de en skarve 100 lapp. Han gir dem ingenting. 

Hva gjør jeg her? Jeg takker for alle svar.

 

Anonymkode: a5479...2a9

[Pås]

Jeg skjønner godt at dette er vanskelig, spesielt når du er høygravid og ekstra sårbar. Men mitt råd er faktisk å gå fra ham. Det høres ut som et uendelig trist samliv, og jeg ville foretrukket langt å være alene og slite økonomisk enn å bo sammen med en som ikke unner meg eller barna noe godt.

Jeg ønsker deg lykke til uansett hva du bestemmer deg for ❤️

 

[AnonymBruker]

Forstår at det er vanskelig, men jeg ville også gått fra han. Høres helt forferdelig de tankene du sitter med nå, men håper du klarer å komme deg godt igjennom dette, uansett hva du velger. Du må tenke på både barna og deg selv oppi dette, de er det viktigste 

Sender deg et hjerte

❤️

Anonymkode: 705be...acc

[Blåttvann]

En mann som lever parallelt med meg under samme tak og som unner seg masse ting uten å dele hadde ikke vært en mann jeg hadde ønsket å dele livet med.

Han er gjerrig, noe som heller ikke er personlighetstrekk jeg hadde klart å være sammen med.

[Mjart]

Er enig med de over meg. Jeg ville nok ha gått fra han ja. Dette høres ikke bra ut i det hele tatt. 

❤️

Sender en styrkeklem. 

[Gjest Some guy]

Jeg forstår at han ikke vil passe på dine tenåringer og har ikke disse tenåringer en papa som kan hjelpe med ting?

 

Det sagt så taper du dobelt hvis du går. Nye ungen mister en pappa. Du mister en partner og all den hjelpen som kommer med den. Greit du får litt i barnebidrag, men hvis det går greit ellers med fyren og det er bare det økonomiske  som er problemet så syns jeg du skal bli. 
 

Syns folk går for lett fra hverandre nå om dagen. Forhold er mye jobb. Men problemer er ikke alltid grunn til å dra. Man må jobbe med saken. Finne middle vei osv. 

 

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Gå. Utvilsomt. 

Lykke til meg babyen, og bruk årene med nav støtte godt så gjerne du kommer deg over fattigdomsgrensen om noen år!

Anonymkode: 56088...54a

[Snupps66]

Hei kjære deg..

Jeg vet mange lever sånn, med separat økonomi. Men personlig hadde jeg aldri valgt dette. For det handler jo noe om å lage ett liv sammen. Er penger virkelig alt som teller?!! Hva med det andre du legger til, gjør, bidrar med. Han har sine ting å gi, du har dine. Men når penger får ett så stor fokus, mener jeg personlig at ting ikke blir bra.

Jeg skjønner han er redd for å ta for mye av ditt, siden du har gjeld og slikt. Men å velge en person, betyr vel at man vil den vel. 

At han i tillegg ikke unner ungene dine noe, det hadde vært kroken på døra for meg. 

Lykke til 

Endret 10. mai 2022 av Snupps66

[AnonymBruker]

Hva er det med voksne folk som har barn fra før, som mener at de skal leve på andre mennesker, når han ikke en gang er faren dems? 

Anonymkode: abce8...47a

[AnonymBruker]

Jeg støtter flertallet, hadde heller ikke orket dette opplegget med at han står og ser på at du har dårlig råd hver måned.

Når det gjelder dine egne to barn, så kan man ikke kreve noe økonomisk støtte fra en person som ikke er barnas far. MEN - når man blir sammen med en aleneforelder og velger å bli samboere, så aksepterer man gjerne «hele pakka», spør du meg (selverfart med egen stefar). Jeg hadde aldri orket å bo sammen med en person som ikke engang unnet barna mine lommepenger til 17. mai…

Anonymkode: 880e2...11f

[AnonymBruker]

Først av alt. Jeg ville gått ifra ham nå. Før barnet kommer, og han krever delt bosted for barnet. 

Når du har kommet deg på plass et nytt sted, kan du foreslå parterapi dersom han vil det. 

Gjennom parterapi kan dere prate sammen, og vil få innsikt fra en tredjepart. 

Skal du/dere finne tilbake til hverandre, må det være på helt andre premisser. Du kan ikke leve som en fattig, og han som en rik. Det er klart dere må dele dersom dere skal fungere som en familie. I alle fall hadde det vært umulig for meg å være sammen under de forutsetningene dere har, der du såvidt klarer deg. Dere skal jo være EN familie. Det virker ikke som han unner deg eller barna dine noe godt. 

Du fortjener bedre enn dette her. 

Anonymkode: 3f26a...537

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva er det med voksne folk som har barn fra før, som mener at de skal leve på andre mennesker, når han ikke en gang er faren dems? 

Anonymkode: abce8...47a

Hvis du velger en mor, velger du henne og barna. Hva er det med voksne folk som er så dumme at de ikke forstår det.

og du, «leve på andre» er ikke det samme som å lage ett liv sammen .. velger du en du ikke liker, og ikke unner noe, ikke vil hjelpe, eller se klare seg godt. Så ser jeg den. Velger du en du unner det beste, ser jeg den ikke..

Anonymkode: c1da9...012

[MollyJones]

Med mindre han innser problemet etter det du sa i går ville jeg begynt å gjøre alvor av å forlate han. 

En partner, og spesielt en man har barn med, skal være et team som heier på hverandre og som er der for hverandre. At en mann som har 13.000,- til overs hver mnd ikke kan hjelpe deg når du har tannverk etc er helt horribelt. Hvor er respekten, kjærligheten og støtten? 

Det er lett å være etterpåklok her, og sagt at dere burde hatt klarere avtaler før du flyttet inn, før du tok valget om å beholdet osv, men nå er det en gang blitt som det er blitt.

Hva ville du rådet en søster eller en god venn til i samme situasjonen?

❤️ 

[Kvinne_med 3 barn]

Jeg hadde helt klart gått. Mye bedre som du selv sier å være fattig alene enn å - ikke bare oppleve at han du bor sammen med ikke engang viser tegn til å ønske å hjelpe. Nei, det er i utgangspunktet ikke riktig å forvente at en ny partner bidrar økonomisk til bonusbarn, men det ville heller aldri falt meg inn å være bonusmamma og samtidig leve i sus og dus som du skriver, uten tanke for de jeg tross alt har valgt å dele livet med. Bonusbarn er en del av en pakkeløsning in the end- om det er fair å forvente økonomisk hjelp av partner eller ei, så hadde dette stukket dypt også hos meg. Jeg føler det sier mye om grunnleggende medmenneskelige verdier, hvordan dette med bl a økonomi viser seg i forhold. Hva som er rett for hvert enkelt par får være opp til dem selv, men her føler ts vedlig på forskjellene, noe jeg helt klart kan forstå. For øvrig hadde jeg egentlig ikke følt at han jeg bodde med er en «partner» om jeg hadde vært i en tilsvarende situasjon, jeg ville følt det skapte avstand mellom oss.

beklager mulig rotete tekst, men tror jeg fikk frem poenget. 
 

mye bedre å sikre seg nå på egenhånd med stønader og utvidet barnetrygd og å skape deg en tilværelse hvor du og barna dine kan finne roen. Sender deg mange gode lykkeønskninger, uansett hva du velger å gjøre❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg vil starte med å si at rådene som blir gitt meg idag er totalt avgjørende, og jeg håper derfor at dere som svarer holder dere saklige. Jeg vipper helt på kanten av for eller imot nå, og må nå faktisk bestemme meg hvilken vei jeg skal gå og jeg trenger derfor avgjørende råd. 

Saken gjelder meg og min samboer, og uten at jeg skal gjøre innlegget for langt så er det såklart ikke alt i livene våres på godt og vondt som kommer frem i denne tråden. Men jeg tar opp den mest aktuelle saken mellom oss, nemlig økonomi. 

Da vi møttes hadde jeg to barn fra før, levde på fattigdomsgrensen og hadde mye gjeld. Dette var jeg hundre prosent åpen om på en av de første møtene våres, og jeg har aldri lagt skjul på noe siden heller. Han godtok det. Han ønsket med tiden og flytte sammen, men jeg var skeptisk og sa flere ganger at jeg ønsket å vente fordi jeg var redd for at vi kom til å leve veldig forkjellig økonomisk da han har meget god råd, og at jeg så problemer med det i lengden. Han forsikret meg mange ganger, og jeg følte meg til slutt trygg på å flytte sammen med en lovnad om at han skulle ha forståelse for min situasjon. Det fungerte greit de første månedene, men så ble det en plage for han likevel. For etter vi har betalt våre faste utgifter og mat så har jeg aldri noe igjen annet enn noen skarve tusenlapper. Disse tusenlappene blir spist opp at skolematen til mine to tenåringer samboer ikke ønsker å være med på, busskort til dem osv, så jeg har aldri råd til noe i livet. Så ble jeg gravid og det var han som ville beholde aller mest, jeg var i tvil, men noe inni meg hadde håpet enda på et godt familieliv- jeg gjorde den største feilen ved å beholde og er nå snart høygravid. 

Vi deler ingenting økonomisk fordi han ikke ønsker dette, og vi lever ekstremt forkjellige liv. Etter at vi som sagt har betalt det vi skal til felles ting og felles mat, så har han igjen til bare sus og dus og eget forbruk 13.000 kroner hver måned, og myyye sparepenger, mens jeg har 3000 kr igjen hver måned som skal vare til alt barna trenger, og meg selv som såklart alltid blir nedprioritert. Ingen sparepenger, jeg har ikke noe å spare av. Skulle jeg fått en stor uforusett utgift så sliter jeg og han ønsker ikke å betale noe for meg. Det spiser meg opp å vite at han for eksempel ikke hjelper meg hvis jeg har tannverk og må til tannlege, for det har jeg opplevd med han. Jeg har prøvd å komme til løsninger med han, men han nekter å dele sin del av penger med meg eller at han betaler mer enn hva han gjør nå. Jeg lever dermed i fattigdom under hans tak.

Jeg fortalte han i går at jeg snart ikke kunne leve på denne måten mer, på den måten at han kan kjøpe seg hva søren han vil hver måned, mens jeg er på gråten fordi det ene barnet trenger nye sko igjen. Da ser jeg det sånn at det er bedre å leve i fattigdom alene, enn å stadig bli påminnet forskjellene når man ser på egen partner. Jeg fortalte derfor i går at jeg hadde det så vondt rundt dette at jeg vurderte å gå, mannen viste lite følelser rundt dette så jeg vet ikke om han bryr seg eller ikke. Eneste følelsene jeg fikk ut av han var sinne når jeg ønsket at han kunne evt dele mer av sine penger med meg. Jeg gråt til slutt og sa at jeg ønsker ikke å leve i luksus, bare at jeg ønsker meg et normalt familieliv der ikke ting blir hele tiden sett på som mitt eller ditt og forskjellene ikke er i så stor kontrast til en hver tid.

Jeg burde gå før barnet kommer hvis jeg skal gå, da får jeg også ordnet evt støtter jeg kan få ved siden av inntekt osv og skaffet sted å bo før barnet blir født. Jeg vil at barnet skal få ro. Men jeg sliter så, fordi jeg blir så trist over å gå også fra samboer. Men jeg har prøvd så mange ganger å snakke med han nå uten hell, også om andre ting og han ser aldri min side føler jeg. Jeg føler meg liten i forholdet og vi er ikke likeverdig, og når han sier at siden jeg har så lite penger til overs så gjør jeg noe dumt når jeg gir de to ungdommene mine litt penger til 17 mai, da rant begeret mitt over fordi det er jo barna mine. Jeg har ikke noe sted å kutte lengre, og han mener jeg skal kutte ned på dem eller gi de en skarve 100 lapp. Han gir dem ingenting. 

Hva gjør jeg her? Jeg takker for alle svar.

 

Anonymkode: a5479...2a9

Hva skal du med fiender med en mann som dette? Flytt. Forhåpentligvis vil han sponse barnet sitt med noen klær I ny og ne. 

Anonymkode: fa435...43c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva skal du med fiender med en mann som dette? Flytt. Forhåpentligvis vil han sponse barnet sitt med noen klær I ny og ne. 

Anonymkode: fa435...43c

Han kommer sikkert til å bidra med heftige mengder barnebidrag. Da trenger hun ikke krysse fingrene for at han er «snill nok» og vil være med på å betale vinterdress, feks. Så gnien som han er kommer ethvert nødvendig innkjøp til å bli en større diskusjon - utrolig lite sjarmerende.

Anonymkode: dbbe7...85b

[AnonymBruker]

I teorien er jeg enig med deg i at han bør hjelpe. Slik har det vært tradisjonelt sett. Men problemet er nå, at siden vi bor i et feministisk samfunn, der lojaliteten har forsvunnet for lenge siden og alle gjør som de vil (spesielt kvinner), så ser ikke mannen heller noe gevinst av å "ofre" seg for kvinnen sin lenger.

Dessuten er det sjeldent at en kvinne gidder å ofre seg for en mann nå for tiden, for da får mannen beskjed om at han "enten er et mannebarn eller en snylter" eller noe sånt og den "sterke" kvinnen vil påpeke at hun tjener egne penger, eller noe sånt og at hun trenger en mann som kan "følge hennes livsstil". Det heter visst "alt på stell" på det populære språket.

Needless to say, som man sier på engelsk, så skjønner du at en fattig mann har null sjans, hvis situasjonen hadde vært omvendt. 

Hvis barnet er hans, så bør han gjøre sitt ytterste for at barnet skal få en god start på livet. Men ellers, så tror jeg at du og han ikke har så mye videre fremtid. Nå vet jeg ikke hvordan han tenker, men godt mulig at man kniper igjen på pengene nettopp fordi han føler at forholdet ikke er solid nok eller at lojaliteten ikke ligger der til bunns. 

Innenfor dagens "dating marked", er det også penger som bestemmer og de er en del av "alt på stell" greia, som kvinner liker at det skal være på plass. Du ønsker å bli tatt vare på økonomisk, men det blir vanskelig straks ord som "avslutte forholdet" er inne i bildet. Det er vanskelig å trekke sånne ord tilbake, og da er det like greit å gå videre, men han må støtte sitt eget barn økonomisk. 

Men resten av pengene sparer han nok som "kapital" til den neste dama han måtte finne verdig. En ønsker på en måte ikke å degradere sin egen økonomiske posisjon for den neste dama, hvis nåværende dama - som er jo deg - holder på å avslutte forholdet. 

Håper som sagt at han støtter sitt eget barn økonomisk, for det er ikke greit for barnet å komme til en verden der til og med mor mener at barnet var "den største feilen". Men ja, dette bør også være den siste runden der du får barn. 

Med tanke på at han ikke støtter dine to tenåringer økonomisk, så er det ofte slik at menn ikke liker å støtte andre sine avkom. Som en annen her spurte: Hvor er deres opprinnelig far, til dine to tenåringer?

 

Anonymkode: df10d...64c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

I teorien er jeg enig med deg i at han bør hjelpe. Slik har det vært tradisjonelt sett. Men problemet er nå, at siden vi bor i et feministisk samfunn, der lojaliteten har forsvunnet for lenge siden og alle gjør som de vil (spesielt kvinner), så ser ikke mannen heller noe gevinst av å "ofre" seg for kvinnen sin lenger.

Dessuten er det sjeldent at en kvinne gidder å ofre seg for en mann nå for tiden, for da får mannen beskjed om at han "enten er et mannebarn eller en snylter" eller noe sånt og den "sterke" kvinnen vil påpeke at hun tjener egne penger, eller noe sånt og at hun trenger en mann som kan "følge hennes livsstil". Det heter visst "alt på stell" på det populære språket.

Needless to say, som man sier på engelsk, så skjønner du at en fattig mann har null sjans, hvis situasjonen hadde vært omvendt. 

Hvis barnet er hans, så bør han gjøre sitt ytterste for at barnet skal få en god start på livet. Men ellers, så tror jeg at du og han ikke har så mye videre fremtid. Nå vet jeg ikke hvordan han tenker, men godt mulig at man kniper igjen på pengene nettopp fordi han føler at forholdet ikke er solid nok eller at lojaliteten ikke ligger der til bunns. 

Innenfor dagens "dating marked", er det også penger som bestemmer og de er en del av "alt på stell" greia, som kvinner liker at det skal være på plass. Du ønsker å bli tatt vare på økonomisk, men det blir vanskelig straks ord som "avslutte forholdet" er inne i bildet. Det er vanskelig å trekke sånne ord tilbake, og da er det like greit å gå videre, men han må støtte sitt eget barn økonomisk. 

Men resten av pengene sparer han nok som "kapital" til den neste dama han måtte finne verdig. En ønsker på en måte ikke å degradere sin egen økonomiske posisjon for den neste dama, hvis nåværende dama - som er jo deg - holder på å avslutte forholdet. 

Håper som sagt at han støtter sitt eget barn økonomisk, for det er ikke greit for barnet å komme til en verden der til og med mor mener at barnet var "den største feilen". Men ja, dette bør også være den siste runden der du får barn. 

Med tanke på at han ikke støtter dine to tenåringer økonomisk, så er det ofte slik at menn ikke liker å støtte andre sine avkom. Som en annen her spurte: Hvor er deres opprinnelig far, til dine to tenåringer?

 

Anonymkode: df10d...64c

Helt enig. Kvinner kan takke seg selv til at de har så høye krav til at "alt skal være på stell". Hun har jo tenkt til å gå fra han uansett. Han bør tenkte fremover å ikke blakke seg helt. Blir neppe noen ny dama på han på den måten. 

Anonymkode: abce8...47a

[AnonymBruker]

Nei, ikke enig her. Han har ikke et ansvar å gi deg penger kun da han tjener mer. Dette er hans penger, ikke dine. 

Deler dere kostnader prosentvis etter inntekt nå ? 

 

Anonymkode: b58cb...487

[AnonymBruker]

Some guy skrev (39 minutter siden):

Jeg forstår at han ikke vil passe på dine tenåringer og har ikke disse tenåringer en papa som kan hjelpe med ting?

 

Det sagt så taper du dobelt hvis du går. Nye ungen mister en pappa. Du mister en partner og all den hjelpen som kommer med den. Greit du får litt i barnebidrag, men hvis det går greit ellers med fyren og det er bare det økonomiske  som er problemet så syns jeg du skal bli. 
 

Syns folk går for lett fra hverandre nå om dagen. Forhold er mye jobb. Men problemer er ikke alltid grunn til å dra. Man må jobbe med saken. Finne middle vei osv. 

 

 

 

 

 

Folk flytter for lett sammen, det er greia. Alt sånn burde vært diskutert ned i minste detalj på forhånd 

Anonymkode: 13125...1f1