Noen som har fått ødelagt livet sitt av DPS?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er også hvorfor jeg foretrekker at psykologene har en dialog og ikke kun lytter.   Om psykologen ikke stiller spørsmål og ikke sier hva hun tenker så er det vanskelig for pasienten å vite hvordan psykologen tolker informasjonen. 

Har hatt psykolog som aldri avslørte hva hun selv tenkte om det jeg sa. Da var det vanskelig å vite om hun forstod hvordan jeg hadde det og hva som var mine problemer. Ser du sier man må uttrykke seg klart nok, men ikke alltid lett å vite hvilken informasjon psykologen mangler om psykologen aldri spør. 

Anonymkode: f9cf7...f13

Jeg tenkte akkurat det samme som du skriver her, takk.

Anonymkode: 22c6e...84b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.5.2022 den 12.31):

Mitt liv ble så mye bedre da jeg sluttet hos de. Skjønner ikke at jeg orket å gå dit så lenge frivillig når det ikke en gang hjalp. 

Anonymkode: 1480e...5fb

Men du må jo ha problemer utgangspunktet for å i det hele tatt få plass på Dps.

Anonymkode: 8b1c7...b17

[AnonymBruker]

Ble feildiagnostisert av DPs fikk feil behandling. Det har ikke ødelagt livet mitt, men har påført meg mye lidelse. Jeg har startet en prosess for å søke pasientskadeerstatning.
Det verste var at jeg etter anbefaling fra DPS lot være å få barn på grunn av diagnosen. I tillegg har jeg stått mange år utenfor arbeidslivet. 

Da jeg etter mange år kom til en ny behandler som hadde tilstrekkelig kompetanse fikk jeg korrekt diagnose og behandling. Ble raskt frisk og er nå fullt arbeidsfør. Det er for sent for meg å få barn og det er en stor sorg i livet mitt. 

Anonymkode: 83c95...d8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ble feildiagnostisert av DPs fikk feil behandling. Det har ikke ødelagt livet mitt, men har påført meg mye lidelse. Jeg har startet en prosess for å søke pasientskadeerstatning.
Det verste var at jeg etter anbefaling fra DPS lot være å få barn på grunn av diagnosen. I tillegg har jeg stått mange år utenfor arbeidslivet. 

Da jeg etter mange år kom til en ny behandler som hadde tilstrekkelig kompetanse fikk jeg korrekt diagnose og behandling. Ble raskt frisk og er nå fullt arbeidsfør. Det er for sent for meg å få barn og det er en stor sorg i livet mitt. 

Anonymkode: 83c95...d8a

Anonymkode: f9cf7...f13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ble feildiagnostisert av DPs fikk feil behandling. Det har ikke ødelagt livet mitt, men har påført meg mye lidelse. Jeg har startet en prosess for å søke pasientskadeerstatning.
Det verste var at jeg etter anbefaling fra DPS lot være å få barn på grunn av diagnosen. I tillegg har jeg stått mange år utenfor arbeidslivet. 

Da jeg etter mange år kom til en ny behandler som hadde tilstrekkelig kompetanse fikk jeg korrekt diagnose og behandling. Ble raskt frisk og er nå fullt arbeidsfør. Det er for sent for meg å få barn og det er en stor sorg i livet mitt. 

Anonymkode: 83c95...d8a

Utrolig trist.  Men ville legge til at psykologene som satte feil diagnose og som anbefalte deg om å ikke få barn ble varslet når du fikk ny diagnose.  Tror en av grunnene til at slike feil skjer er at psykologene ikke får tilbakemelding når de gjør feil og dermed ikke lærer. 

Vet ikke om psykologene blir kontaktet når du søker pasienterstatning, men håper de blir det. 

Anonymkode: f9cf7...f13

[Hannabanna]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det er også hvorfor jeg foretrekker at psykologene har en dialog og ikke kun lytter.   Om psykologen ikke stiller spørsmål og ikke sier hva hun tenker så er det vanskelig for pasienten å vite hvordan psykologen tolker informasjonen. 

Har hatt psykolog som aldri avslørte hva hun selv tenkte om det jeg sa. Da var det vanskelig å vite om hun forstod hvordan jeg hadde det og hva som var mine problemer. Ser du sier man må uttrykke seg klart nok, men ikke alltid lett å vite hvilken informasjon psykologen mangler om psykologen aldri spør. 

Anonymkode: f9cf7...f13

Har du hatt en psykolog som bare sitter taus? Altså du er den eneste som snakker?

[AnonymBruker]

Jeg ble sykere av DPS og livet endret seg. Men, jeg hadde ikke vært foruten. Jeg sliter på en helt annen måte nå enn da jeg startet. Jeg hadde aldri ønsket å gå tilbake til det livet jeg levde før DPS. Terapi hjalp, på mange måter og det har forandret livet mitt og meg som person på godt og vondt. Det betyr ikke at jeg ble friskere generelt sett, på noen områder ble jeg det men sykere på mange andre. 

Selv i journalen så står det svart på hvitt at jeg har blitt sykere, og at terapi har vært skadelig. Det har vært opp til diskusjon om jeg har fått skadelig terapi flere ganger. Ikke på grunn av svikt eller noe sånt. Mangelfull traumebehandling var problemet, og det at jeg rett og slett er for syk for terapi og DPS'en min hadde ikke ressurser til å hjelpe. 

Jeg hadde verdens beste psykolog, men noen er bare ikke mulig å hjelpe.

Anonymkode: 8e0b0...c69

[AnonymBruker]

Hannabanna skrev (13 minutter siden):

Har du hatt en psykolog som bare sitter taus? Altså du er den eneste som snakker?

Psykologen snakket noe, men det var kun standardfraser og ikke noe om hvordan hun tenkte eller hvor hun etterspurte noe konkret informasjon.  Hun kunne si ting som "Hvordan går det med deg?" og "Jeg synes du er alt for hard mot deg selv". Men hun spurte aldri om noe informasjon som kunne oppklart misforståelser mellom oss. 

Husker også siste time jeg hadde med psykologen så ga jeg noe informasjon om meg og da sa svarte hun "Det der har jeg lurt på siden vi startet med behandlingen.  Men selv om hun hevdet å ha lurt på dette så spurte hun meg aldri. 

Jeg følte at psykologen aldri prøvde å forstå meg og mest var opptatt av å være en som ville lytte til meg og se om jeg ble bedre eller dårligere. 

Anonymkode: f9cf7...f13

[AnonymBruker]

Fullstendig ødela det, fikk til og med erstatning på godt over 300tusen. 
Alvorlig feil behandling og feil medisinering, men klarte etter noen år av meg selv å bygge meg opp, å kom med tilbake til arbeidslivet. 
Hater dps av alt i hele verden. 

Anonymkode: 8d7ff...886

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (På 10.5.2022 den 12.31):

Mitt liv ble så mye bedre da jeg sluttet hos de. Skjønner ikke at jeg orket å gå dit så lenge frivillig når det ikke en gang hjalp. 

Anonymkode: 1480e...5fb

Er mange år siden nå men jeg følte meg absolutt sett og ble ivaretatt på forsvarlig vis mens jeg stod på venteliste for å komme til en psykolog/psykiater som kunne følge meg opp på fast basis i flere år etterpå. Det var en av flere tiltak som gjorde at jeg følgte meg trygg, fikk roet meg ned mentalt og kunne kjenne på mestring i en veldig vanskelig livsendrende fase/periode i livet. Det kunne i verste fall endt med selvmord, psykose eller likegyldighet/avvisning av barnet jeg bar på for å si det sånn. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.10.2024 den 12.03):

DPS er en del av sykehuset, og i sykehus har de standardiserte behandlingsmetoder for ulike diagnosekoder. Det er til en viss grad "one size fits all". De fleste som har en gitt diagnose, og får den standard behandlingen, vil merke bedring. Men psyken er langt mer kompleks og individuell enn f.eks en tarm, så denne tilnærmingen har nok ikke like stor suksess i psykosomatisk behandling som i somatisk.

Når jeg fikk påvist CPTSD hjalp ikke behandlingen hos DPS. Jeg var for syk for traumeteamet, så jeg fikk det de mente var en individuelt tilpasset behandling over 2 år. Dessverre klarte aldri hverken de eller jeg å knekke koden for hvordan jeg skulle bli motivert til å eksponere meg. Jeg hadde en intens motstand mot å oppsøke frykt. Min hjerne var utviklet for å håndtere trusler fra tidlig av, å skulle gå inn i en trussel var helt uaktuelt. Behandling ble avsluttet og jeg ble stemplet som "behandlingsresistent". Men jeg nektet å gi meg for det.

Det var ikke før jeg gikk i behandling med ketamin at ting løsnet for meg. Mitt forsvar mot frykt og ubehag raste sammen, og plutselig ga alt DPS hadde prøvd på mening. Jeg fulgte så deres anbefalinger om eksponering og hvordan å håndtere tanker, for jeg hadde endelig blitt åpen for det. Det funket ekstremt bra. Så DPS var absolutt inne på noe, de bare klarte ikke å nå inn til meg.

Om dette er pasienten eller behandler sitt ansvar vet jeg ikke, kanskje det er delt. Men jeg forstår at det var umulig å behandle meg som pasient når jeg skalv av tanken på å gå inn i en ubehagelig situasjon. At de ikke hadde noe alternativ for meg er dumt, men de er jo underlagt nasjonale føringer og kan ikke improvisere så mye.

Jeg tror at det kunne gjort meg verre å høre at jeg det ikke fantes en behandling for meg, hadde jeg ikke vært en sta jævel. Men jeg forstår bare så innmari godt hva de mente den gangen.

Problemet er vel at de ikke får gå utenfor rammene for behandlingsplan, og det er nok frustrerende for dem også. De trenger et større spekter av behandlinger å tilby, for mange passer ikke inn i malen deres.

Anonymkode: a142b...469

Fikk du ketamin mot angst? Kan du fortelle litt om hvordan det var?

Anonymkode: 6beb1...780

[123fir]

Min erfaring er litt både og.

Første gangen jeg var der hadde jeg en helt fantastisk psykolog. Mens andre gang var helt annerledes, da ble jeg møtt med at det var kuttet såpass i dps at de egentlig ikke hadde kapasitet til å ha meg der.

De forsøkte da å bagatellisere det jeg var blitt henvist for og skyve meg ut døren, det var trist å se.

Når det er sagt, så har jeg aldri egentlig fått noe ut av samtaleterapi. Så føler ikke jeg ble så mye bedre av å gå der. Det som hjalp meg var å lese mye bøker om det jeg hadde vært igjennom.

[AnonymBruker]

Jeg har vært innom tre forskjellige dps og har tre forskjellige erfaringer. Det første stedet opplevde jeg meg ivaretatt, at vi hadde mål og at vi jobbet sammen mot det målet. Dessverre flyttet jeg, og dermed byttet jeg også dps. Det neste stedet følte jeg meg bare overflødig, opplevde at de skrev flere uriktige ting om meg i journalen. Det siste dps jeg var innunder var helt krise. Ingen stabilitet, de byttet behandler flere ganger, lenge mellom timene, de prøvde å avslutte meg gjentatte ganger, løy til andre instanser.
 

Jeg har totalt gitt opp dps, og har følt at de har gjort de siste årene av livet mitt ekstra tøft og tungt. I stedet for å hjelpe meg med mine plager har de opprettholdt og forverret de. Den siste perioden har bare vært en evig kamp. Nå sparer jeg penger for å kunne få behandling privat, stoler ikke et sekund på dps lenger. 

Anonymkode: c852a...6ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.5.2022 den 16.00):

Ja. Fikk erstatning for fem år med feilbehandling. 

Anonymkode: 05495...8f4

Vil du fortelle litt om det? 

Anonymkode: 8dbb0...e8e

[AnonymBruker]

Andrine& skrev (På 9.10.2024 den 15.13):

Jeg har fått en elendig behandlig på Dps så støtter ts i at det faktisk kan skje. Jeg fikk ikke timer som avtalt og de spredte seks samtaler over to år, noen med et halvt års mellomrom, jeg klarte ikke å se at det ga meg noe da det gikk så lang tid mellom hver gang, når jeg ringte å purret sendte de beskjed til behandler som aldri svarte. Behandler lovte gjentatte ganger at jeg skulle få timer, det skjedde ikke. Hun permiterte seg i en periode uten at noen ga meg beskjed, lederen på Dps svarte ikke på min henvendelse om svar på når jeg skulle få timer, siste time ble jeg lovet at skulle skje over telefon, da skulle vi gå igjennom epikriser sammen, jeg fikk aldri den samtalen. I epikrisen står det at jeg hadde avlyst siste time og at det var vanlig at pasienter i min gruppe gjorde. Dette er blank løgn, jeg ringte jo å purret på denne siste timen flere ganger.. å jeg avlyste aldri den timen slik behandler påstår. Andre jeg kjenner har også hatt mulighet til å kontakte sin behandler pr telefon, det fikk jeg aldri. 
 

Lavterskeltilbudet i kommunen støtter meg i oppfatningen om at Dps representerer kaos og at oppfølgingen de gir pasientene bare blir dårligere. Jeg ble så syk den tiden dette pågikk, ventetiden var helt uutholdelig og det hele endte med at jeg ikke fikk siste time som avtalt, det ble avsluttet med at behandler skriver løgner om meg. Så klart de kan, jeg er jo bare syk å har ingen rett til å si noe. Hvem får noe utbytte av seks *45 minutter iløpet av to år? De kunne like gjerne droppet å ta meg inn. Min tro på at det endelig skulle bli bedre nå som jeg fikk hjelp ble knust, nå har jeg gitt opp all tro på en bedre helse og en bedre fremtid. Jeg har ikke penger til privat hjelp å Dps ser jeg på som et farlig sted. 

Lenge siden du har skrevet dette, men hvis du er her fremdeles så vil jeg skrive noen ord.

Jeg har samme erfaring med dps som deg, føler meg rett og slett lurt og ført bak lyset.

Jeg har i lange perioder (mnd vis) av gangen ikke fungert i det hele tatt. Jeg har høy utdanning og hadde alt på stell før jeg ble syk.  jeg ble syk, var 4 år på dps og kom ut derfra som ufør, 400 000 i forbruksgjeld og tilnærmet 0 funksjon. Jeg isolerte meg, mat, søvn, aktivitet, relasjoner, , økonomi,  hygiene, både personlig og i huset - absolutt hele livet mitt var kaos. 

Etter at jeg sluttet ble det et par år med intens leting og stadig utprøving av nye ting som jeg  trodde skulle få meg frisk. Få meg til å fungere igjen, holde kontroll på hus og hjem, jobb osv. Ingenting funket, eller det var for omfattende til at jeg var i stand til å følge opp.

Tilslutt bestemte jeg for å konsentrere meg om de helt grunnleggende tingene, søvn, næring, bevegelse, relasjoner og hvile

Nå har det gått 2 år og jeg har såvidt begynt å få kontroll, og ikke minst beholde den over tid på disse tingene, og jeg har det mye mye bedre. 

Anbefaler deg å skaffe deg kunnskap innenfor disse temaene, og se hva du kan få til. Jeg hadde mye kunnskap om mat fra tidligere, men andre ting som søvn, feks, ante jeg ikke hadde så stor betydning som den faktisk har.  Jeg har også lært mye om hvordan hjernen fungerer og hvordan man kan legge opp livet for å spille på lag med kroppen, og få stort utbytte av det når det kommer til økt psykisk velvære, mestringsfølelse og funksjonsnivå.

Kan anbefale podcaster som er Huberman lab, Ray Chatterly, Mel Robbins, Michael Sealey (meditasjon), leger om livet, Herman Egeberg og så finnes det jo uendelig mange flere som gir råd. Men disse er ihvertfall gode synes jeg.

Så poenget mitt er vel, ikke gi opp, det er mye du kan gjøre selv, men det tr utrolig lang tid, er ensomt til tider, og vanskelig, men det er enda vanskeligere å la være.  Det er virkelig ikke tull det de sier om trening feks, har hjulpet meg så utrolig mye. En skam at DPS ikke hjelper mennesker i gang med trening, er 100% sikker de kunne minst doblet antall "suksess historier", selv om det tallet antagelig er veldig lavt i utgangspunktet. Jeg personlig kjenner ingen som er blitt bedre av behandlingen ved DPS. 

 

Anonymkode: 2060f...eff

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre en veldig dårlig erfaring, og gikk ut derfra enda dårligere, så ikke annet valg enn å avslutte det selv fordi det gikk i feil retning. Høyt utdannet og har hatt ansvarsfulle jobber, men et overgrep endret livet, og derfor søkte hjelp. Som noen skriver over her, så er det en del kaos og ulike beskjeder om det ene og det andre.
Diagnosene sitter lett, og de er subjektive uansett, og i mitt tilfelle fikk jeg en student som egentlig ikke sa så mye i timene, løy om taushetsplikt. Sitter igjen med en følelse om at han kun skulle ha praksistimene.
Godt råd til dere som skal inn på DPS: journalen din er mer eller mindre fritt vilt for hele avdelingen, så pass på hva du sier, eventuelt så reserverer du deg mot at andre enn behandler har tilgang, det er mulig i henhold til loven. Noen tar opptak av timene, uten at de forteller deg om det på forhånd, også går lydfilen til helsesekretæren for journalskriving.
Det virker som om det er en del misfornøyde folk etter DPS, litt mye fokus på alle problemene man har, framfor å bygge folk opp. Målsetningen er jo en eller annen diagnose. Etter hvert så begynner man nesten å ta dette opplegget som lite seriøst.
Spør du meg burde det vært et nasjonalt register med navn på alle disse behandlerne, hvor man kunne legge inn stjerner eller kommentarer på behandlingen, sånn at de skjerper seg og gjør en god jobb. Mange andre yrker har samme opplegget, så hvorfor ikke disse behandlerne.

Anonymkode: 8dbb0...e8e

[AnonymBruker]

Har vært på dps to ganger og det meste avhenger av behandleren du får. Første gangen jeg var der fikk jeg god hjelp. Men andre gangen jeg var der følte jeg at jeg ikke kom noen vei. Behandler hadde ikke noen behandlingsmål, til tross for at jeg sa at jeg ville vi skulle sette opp en plan. Vi jobba ikke med det som lå bak min depresjon. Følte hun var mer ute etter og sette en merkelapp eller en diagnose på meg enn på og hjelpe meg. Hun hjalp meg ikke med mestringsstrategier eller på og endre tankesettet mitt.

Til slutt slutta jeg hos henne og fant da ut at det var bedre for min psyke enn og snakke med en som ikke skjønte meg i det hele tatt. Fikk da snakke med noen i bydelen istede. Har aldri turd og lese min jornal etter min siste møte med dps, regner med hun stemla meg sikkelig. Jeg prøvde og bytte behandler, men de mente det ikke var noen grunn til det. Så det meste avhenger av hvilken behandler man møter. 

Anonymkode: 0ca93...d12

[AnonymBruker]

Jeg fikk bedre hjelp hos psykomotorisk fysioterapi i løpet av noen få timer enn av psykolog.

Anonymkode: 22c6e...84b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg fikk bedre hjelp hos psykomotorisk fysioterapi i løpet av noen få timer enn av psykolog.

Anonymkode: 22c6e...84b

Hva går det ut på egentlig? Fikk det anbefalt av psykologen men forstår ikke helt hva det går ut på....  hva gjør de der egentlig? 

Anonymkode: 8e0b0...c69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.3.2025 den 0.41):

Hva går det ut på egentlig? Fikk det anbefalt av psykologen men forstår ikke helt hva det går ut på....  hva gjør de der egentlig? 

Anonymkode: 8e0b0...c69

Det er individuelt men du får øvelser du skal gjøre og så hjelper de deg med å koble kroppslige spenninger opp mot psyken slik at kroppen slipper tak. Jeg jobbet mye med pust og hun lærte meg hvordan kroppen skulle kjennes når den var avslappet, tvang kroppen til å roe ned. Iallefall var det slik jeg oppfattet det.

Anonymkode: 22c6e...84b