Noen som har fått ødelagt livet sitt av DPS?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det blir som når du krøller et papirark, uansett hvor mye du prøver får du aldri rettet det helt ut igjen.

Det er ikke DPS som har ødelagt livet ditt, men handlinger som har skjedd i livet. Dersom DPS ikke var rett hjelp for deg, er det en ærlig sak det. Men det virker ikke som om du forstår at DPS er kun et verktøy. Jobben må du uansett gjøre selv. 

Anonymkode: 47194...50b

Man må gjøre en innsats selv, men kan selvsagt ikke legge hele jobben på pasienten. Dps skal i teorien ha kunnskap om korrekt behandling ut i fra diagnose og være i stand til å implementere denne. 

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Et DPS er ikke et verktøy, det er et sykehus.

De siste snart 6 årene har staten utbetalt 283 millioner kroner i erstatning til 330 pasienter som er påført skade under behandling i psykiatrien. Det er gjennomsnittlig 857.000kr per pasientskade, men det er altså noen få pasienter som får millioner i erstatning fordi de har mistet arbeidsevnen helt eller delvis. 

Dette kan også fremstilles som at det gjort 134.000kr i økonomisk skade på pasienter i psykiatrien hver kalenderdag siden 1. januar 2019.

Anonymkode: d0175...a7e

Helt enig med deg. Utrolig merkelig og gammeldags å fremstille dps som «verktøy». 

Dps tilrettelegger ikke behandling til pasientene i god nok grad, de utreder overfladisk og uprofesjonelt og har store kompetansemangler, spesielt på traumer. Min erfaring. 

Anonymkode: db48e...7d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Man må gjøre en innsats selv, men kan selvsagt ikke legge hele jobben på pasienten. Dps skal i teorien ha kunnskap om korrekt behandling ut i fra diagnose og være i stand til å implementere denne. 

Helt enig med deg. Utrolig merkelig og gammeldags å fremstille dps som «verktøy». 

Dps tilrettelegger ikke behandling til pasientene i god nok grad, de utreder overfladisk og uprofesjonelt og har store kompetansemangler, spesielt på traumer. Min erfaring. 

Anonymkode: db48e...7d2

Hadde DPS kun vært et verktøy og pasienten skulle gjøre alt selv så hadde man kunne gitt pasienten en kort brosjyre og bedt pasienten lese den. Da hadde man spart mye penger og om alt psykologer gjorde var å gi pasientene informasjon om hvordan de skulle klare seg så hadde også en brosjyre vært godt nok for alle som kan lese. 

Men alle skjønner at så enkelt er det ikke. 

Anonymkode: f9cf7...f13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har hatt enorm hjelp av å gå i behandling 1 gang i uka. Over tid  (flere års individualterapi, så ingen quick-fix) har det endret mitt liv, roet ned angsten min og gitt meg et mye bedre forhold til meg selv. Jeg sliter ikke lenger med tankekjør, destruktive tankemønstre, stress som setter seg i kroppen og gir diffuse sykdomstilstander etc etc. 

Men jeg har vært heldig og har hatt mulighet til å gå i langtidsterapi. Jeg er er evig takknemlig for den livsforandrende hjelpen jeg har fått, men jeg har også vært hos noen psykologer som ikke har fungert for meg.

Det er ikke alle psykologer som fungerer like godt for alle pasienter. Noen ganger må man prøve flere ganger for å finne den rette. Kanskje har du bare vært uheldig? 

En annen ting er at DPS ofte har knappe ressurser og pasienter med store behov, sånn at de noen gang sprer ressursene for tynt utover. Man kan ikke forvente at en pasient med store psykiske helseproblemer skal bli bra på 6-10 timer, liksom. Det tar tid, og det krever en trygg, nærværende og kompetent terapeut. 

For de som har muligheten, anbefaler jeg å gå i behandling hos privatpraktiserende psykolog. Dessverre er mange av de som virkelig trenger hjelp som ikke har den muligheten, det er urettferdig. 

Anonymkode: 27305...b66

Ja, er absolutt noen  som får utbytte av DPS. Så blir feil å si at ingen får utbytte. Slik jeg har forstått det så er det også vanskelig å vite hvem som får utbytte før man har prøvd. 

Anonymkode: f9cf7...f13

[AnonymBruker]

Baktus2024 skrev (5 timer siden):

Det er jo som de sier det selv i psykiatrien...de som egentlig trenger den  tar aldri kontakt, de som ikke har behov for dem kommer hele tiden , for bekreftelsene på sin friskhet..det blir det jo ikke mye forskningsgrunnlag på..

Synes du bør være veldig forsiktig med å komme med slike kommentarer. Du kan skremme folk fra å ta kontakt som virkelig trenger hjelp når du fremstiller de som søker hjelp som folk som ikke virkelig trenger hjelp. 

Anonymkode: f9cf7...f13

[Baktus2024]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Synes du bør være veldig forsiktig med å komme med slike kommentarer. Du kan skremme folk fra å ta kontakt som virkelig trenger hjelp når du fremstiller de som søker hjelp som folk som ikke virkelig trenger hjelp. 

Anonymkode: f9cf7...f13

Jeg las det i Kringlens bøker, at en del av problemet  ved psykiatrien er at de som trenger de ikke søker op den og de som ønsker bekreftelser på at de er friske , søker seg inn der....jeg er ingen vitenskapsmann, men bør kunne stole på det jeg leser...

[Capazitet]

Baktus2024 skrev (3 minutter siden):

Jeg las det i Kringlens bøker, at en del av problemet  ved psykiatrien er at de som trenger de ikke søker op den og de som ønsker bekreftelser på at de er friske , søker seg inn der....jeg er ingen vitenskapsmann, men bør kunne stole på det jeg leser...

Høyres ut som synsing utan rot i røynda

[Baktus2024]

Capazitet skrev (1 minutt siden):

Høyres ut som synsing utan rot i røynda

jaunei , trur ikkje eg so langt vekke dar..

[AnonymBruker]

Baktus2024 skrev (1 time siden):

Jeg las det i Kringlens bøker, at en del av problemet  ved psykiatrien er at de som trenger de ikke søker op den og de som ønsker bekreftelser på at de er friske , søker seg inn der....jeg er ingen vitenskapsmann, men bør kunne stole på det jeg leser...

Det er i så fall hans mening, ikke et fakta. Eller en feilsitering. 

Kringlen er omdiskutert og jeg ville sjekket hans utsagn mot andre kilder. 
 

https://www.nrk.no/norge/er-vi-sytekopper_-1.6400622

https://www.bt.no/btmeninger/i/K82B7/kringlen-er-farlig
 

Anonymkode: db48e...7d2

[AnonymBruker]

Capazitet skrev (6 timer siden):

Høyres ut som synsing utan rot i røynda

Enig. Kan legge til at de i psykiatrien prioriterer knallhardt. Så de som får behandling gjør det fordi de trenger det. Om noe så er det mange som trenger behandling som ikke får pga manglende kapasitet. 

Det finnes selvsagt syke som ikke oppsøker behandling. Men det bety ikke at de som får behandling ikke er trenger behandling. 

Anonymkode: f9cf7...f13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Man må gjøre en innsats selv, men kan selvsagt ikke legge hele jobben på pasienten. Dps skal i teorien ha kunnskap om korrekt behandling ut i fra diagnose og være i stand til å implementere denne. 

Helt enig med deg. Utrolig merkelig og gammeldags å fremstille dps som «verktøy». 

Dps tilrettelegger ikke behandling til pasientene i god nok grad, de utreder overfladisk og uprofesjonelt og har store kompetansemangler, spesielt på traumer. Min erfaring. 

Anonymkode: db48e...7d2

Selv har jeg generelt god erfaring med DPS. Men noe jeg stusset over var at DPS satte av rundt 100 terapi-timer med meg og likevel så nevnte aldri psykologen diagnosen jeg etter avsluttet behandlingen fant ut at jeg hadde. Dette var også diagnosen som lagde mange av problemene mine i livet mitt. 

Jeg skjønner at DPS har begrenset kapasitet og at det de da noen ganger ikke får nok tid til å stille riktig diagnose. Men med meg så hadde psykologen 100 terapi-timer til å vurdere om jeg burde utredes for diagnosen min.  Om jeg hadde fått riktig diagnose tidlig så hadde man trolig også sluppet å bruke 100 terapi-timer på meg og dermed frigitt timer til andre som trengte dem. 

Jeg hadde heller ikke en diagnose som er uvanlig for de som er hos DPS. Så vil tippe flere enn meg har opplevd samme problemet. 

Anonymkode: 8e673...932

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Selv har jeg generelt god erfaring med DPS. Men noe jeg stusset over var at DPS satte av rundt 100 terapi-timer med meg og likevel så nevnte aldri psykologen diagnosen jeg etter avsluttet behandlingen fant ut at jeg hadde. Dette var også diagnosen som lagde mange av problemene mine i livet mitt. 

Jeg skjønner at DPS har begrenset kapasitet og at det de da noen ganger ikke får nok tid til å stille riktig diagnose. Men med meg så hadde psykologen 100 terapi-timer til å vurdere om jeg burde utredes for diagnosen min.  Om jeg hadde fått riktig diagnose tidlig så hadde man trolig også sluppet å bruke 100 terapi-timer på meg og dermed frigitt timer til andre som trengte dem. 

Jeg hadde heller ikke en diagnose som er uvanlig for de som er hos DPS. Så vil tippe flere enn meg har opplevd samme problemet. 

Anonymkode: 8e673...932

De på dps behandler uansett ikke diagnosen, men symptomene dine. Så jeg vet ikke helt om det ville utgjort noen forskjell? Sa du selv ifra mens du gikk der at du trodde du hadde x og ville prøve behandling for x? 

Anonymkode: 8d859...8b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

De på dps behandler uansett ikke diagnosen, men symptomene dine. Så jeg vet ikke helt om det ville utgjort noen forskjell? Sa du selv ifra mens du gikk der at du trodde du hadde x og ville prøve behandling for x? 

Anonymkode: 8d859...8b7

Poenget er at en diagnose er for mange veien til å forstå seg selv. Jeg fikk 8 timer til å bekrefte en diagnose, ting ble nye enklere da.

Anonymkode: 22c6e...84b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Poenget er at en diagnose er for mange veien til å forstå seg selv. Jeg fikk 8 timer til å bekrefte en diagnose, ting ble nye enklere da.

Anonymkode: 22c6e...84b

Da ville jeg heller gått privat enn å gått der i 100 meningsløse timer som du skriver. 

Anonymkode: 8d859...8b7

[AnonymBruker]

DPS er en del av sykehuset, og i sykehus har de standardiserte behandlingsmetoder for ulike diagnosekoder. Det er til en viss grad "one size fits all". De fleste som har en gitt diagnose, og får den standard behandlingen, vil merke bedring. Men psyken er langt mer kompleks og individuell enn f.eks en tarm, så denne tilnærmingen har nok ikke like stor suksess i psykosomatisk behandling som i somatisk.

Når jeg fikk påvist CPTSD hjalp ikke behandlingen hos DPS. Jeg var for syk for traumeteamet, så jeg fikk det de mente var en individuelt tilpasset behandling over 2 år. Dessverre klarte aldri hverken de eller jeg å knekke koden for hvordan jeg skulle bli motivert til å eksponere meg. Jeg hadde en intens motstand mot å oppsøke frykt. Min hjerne var utviklet for å håndtere trusler fra tidlig av, å skulle gå inn i en trussel var helt uaktuelt. Behandling ble avsluttet og jeg ble stemplet som "behandlingsresistent". Men jeg nektet å gi meg for det.

Det var ikke før jeg gikk i behandling med ketamin at ting løsnet for meg. Mitt forsvar mot frykt og ubehag raste sammen, og plutselig ga alt DPS hadde prøvd på mening. Jeg fulgte så deres anbefalinger om eksponering og hvordan å håndtere tanker, for jeg hadde endelig blitt åpen for det. Det funket ekstremt bra. Så DPS var absolutt inne på noe, de bare klarte ikke å nå inn til meg.

Om dette er pasienten eller behandler sitt ansvar vet jeg ikke, kanskje det er delt. Men jeg forstår at det var umulig å behandle meg som pasient når jeg skalv av tanken på å gå inn i en ubehagelig situasjon. At de ikke hadde noe alternativ for meg er dumt, men de er jo underlagt nasjonale føringer og kan ikke improvisere så mye.

Jeg tror at det kunne gjort meg verre å høre at jeg det ikke fantes en behandling for meg, hadde jeg ikke vært en sta jævel. Men jeg forstår bare så innmari godt hva de mente den gangen.

Problemet er vel at de ikke får gå utenfor rammene for behandlingsplan, og det er nok frustrerende for dem også. De trenger et større spekter av behandlinger å tilby, for mange passer ikke inn i malen deres.

Anonymkode: a142b...469

[Andrine&]

Jeg har fått en elendig behandlig på Dps så støtter ts i at det faktisk kan skje. Jeg fikk ikke timer som avtalt og de spredte seks samtaler over to år, noen med et halvt års mellomrom, jeg klarte ikke å se at det ga meg noe da det gikk så lang tid mellom hver gang, når jeg ringte å purret sendte de beskjed til behandler som aldri svarte. Behandler lovte gjentatte ganger at jeg skulle få timer, det skjedde ikke. Hun permiterte seg i en periode uten at noen ga meg beskjed, lederen på Dps svarte ikke på min henvendelse om svar på når jeg skulle få timer, siste time ble jeg lovet at skulle skje over telefon, da skulle vi gå igjennom epikriser sammen, jeg fikk aldri den samtalen. I epikrisen står det at jeg hadde avlyst siste time og at det var vanlig at pasienter i min gruppe gjorde. Dette er blank løgn, jeg ringte jo å purret på denne siste timen flere ganger.. å jeg avlyste aldri den timen slik behandler påstår. Andre jeg kjenner har også hatt mulighet til å kontakte sin behandler pr telefon, det fikk jeg aldri. 
 

Lavterskeltilbudet i kommunen støtter meg i oppfatningen om at Dps representerer kaos og at oppfølgingen de gir pasientene bare blir dårligere. Jeg ble så syk den tiden dette pågikk, ventetiden var helt uutholdelig og det hele endte med at jeg ikke fikk siste time som avtalt, det ble avsluttet med at behandler skriver løgner om meg. Så klart de kan, jeg er jo bare syk å har ingen rett til å si noe. Hvem får noe utbytte av seks *45 minutter iløpet av to år? De kunne like gjerne droppet å ta meg inn. Min tro på at det endelig skulle bli bedre nå som jeg fikk hjelp ble knust, nå har jeg gitt opp all tro på en bedre helse og en bedre fremtid. Jeg har ikke penger til privat hjelp å Dps ser jeg på som et farlig sted. 

[AnonymBruker]

Jeg fikk hjelp fra dps. 

Anonymkode: fc07e...be4

[Hannabanna]

Man er jo i utgangspunktet syk når man blir henvist, går til behandling eller er innlagt på DPS. Så å si at det er DPS som har ødelagt livet er jo å legge skylden en plass den ikke hører hjemme. Men å ikke få oppfølgning eller å ikke bli hørt kan forverre situasjonen man er i. Jeg har nå fått hjelp via DPS, men det tok en stund før jeg fikk den riktige hjelpen, og opplevde stor frustrasjon og nedturer når psykologen brukte liten tid og konkluderte med noe jeg ikke mente stemte. Etter at jeg fikk råd både fra sykepleierene på DPS og av venner som har vært i kontakt med dem, så forsto jeg at jeg måtte uttrykke meg klarere, da jeg ble oppfattet som jeg var rolig og fattet, mens angsten raste inni meg og jeg kunne gå to netter uten søvn. Det andre var at noen av tilbudene jeg fikk da jeg var innlagt, de så jeg ikke helt poenget i før jeg ble friskere. Hvis man med en eventuell innleggelse feks bare sitter på rommet og ikke prøver å delta, og ikke kommuniserer hvordan man føler og har det så er det lite sannsynlig at de ansatte forstår hva som skal til for å hjelpe deg. Men igjen, i bare byen jeg bor i er det forskjell på de to nærmeste avdelingene, og jeg var heldig og fikk plass på det stedet både helsepersonell og bekjente mente var den beste.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.10.2024 den 12.06):

Dette er jo skjelettet i skapet til psykiatrien. For 10-15 år siden var det vanlig å bruke sykepleiere som psykologer. Dette er dokumentert i Norsk pasientregister.

Jeg er en av de som ble tildelt sykepleier som ansvarlig behandler. 10 år senere sitter jeg å venter på saksbehandling av skaden jeg er påført som følge av dette. 

Anonymkode: d0175...a7e

Ikke akkurat det samme, men min mor var avhengig av hjemmepleiere sine siste år. Mamma kunne være en svært vanskelig person med høye krav.  I tillegg slet hun med hørselen og synet noe som gjorde at det var mye hun ikke fikk med seg. Hjemmepleierne satte diagnosen demens på mamma for å prøve å få henne på sykehjem som hun ikke ville. I tillegg brukte de demens-diagnosen for å prøve å få mammas uttalelser til å være noe man ikke burde lytte til.  Deler av det mamma klagde over var at hun ikke hadde fått hjelpen hun hadde krav på. Så på den måten så kunne hjemmepleierne slippe unna med å ikke gjøre jobben sin. 

Jeg er også 100 prosent sikker på at mamma snakket sant og var klar i hodet for jeg, og mine 3 søsken så de samme løgnene som mamma. Og ingen lege eller psykolog satte noen gang demens-diagnose på mamma. Legene sa faktisk at mamma var helt klar i hodet, men at hun hadde dårlig hørsel og dermed ikke fikk med seg alt og at det kunne få noen til å tro at hun begynte å surre. 

Prøvde hele tiden å si til hjemmepleierne at de ikke kunne gå rundt å si at mamma hadde diagnosen demens når hun aldri hadde fått den av noen som har lov til å sette diagnoser. Men da latet de som om mamma hadde fått diagnosen av leger. 

I tillegg er det et problem at helsepersonell lyver for å dekke over hverandres feil. For når jeg hentet legen for å fortelle dem at mamma ikke har demens så latet de som om de aldri hadde sagt at mamma har demens. 

Anonymkode: 8e673...932

[AnonymBruker]

Hannabanna skrev (5 timer siden):

Man er jo i utgangspunktet syk når man blir henvist, går til behandling eller er innlagt på DPS. Så å si at det er DPS som har ødelagt livet er jo å legge skylden en plass den ikke hører hjemme. Men å ikke få oppfølgning eller å ikke bli hørt kan forverre situasjonen man er i. Jeg har nå fått hjelp via DPS, men det tok en stund før jeg fikk den riktige hjelpen, og opplevde stor frustrasjon og nedturer når psykologen brukte liten tid og konkluderte med noe jeg ikke mente stemte. Etter at jeg fikk råd både fra sykepleierene på DPS og av venner som har vært i kontakt med dem, så forsto jeg at jeg måtte uttrykke meg klarere, da jeg ble oppfattet som jeg var rolig og fattet, mens angsten raste inni meg og jeg kunne gå to netter uten søvn. Det andre var at noen av tilbudene jeg fikk da jeg var innlagt, de så jeg ikke helt poenget i før jeg ble friskere. Hvis man med en eventuell innleggelse feks bare sitter på rommet og ikke prøver å delta, og ikke kommuniserer hvordan man føler og har det så er det lite sannsynlig at de ansatte forstår hva som skal til for å hjelpe deg. Men igjen, i bare byen jeg bor i er det forskjell på de to nærmeste avdelingene, og jeg var heldig og fikk plass på det stedet både helsepersonell og bekjente mente var den beste.

Det er også hvorfor jeg foretrekker at psykologene har en dialog og ikke kun lytter.   Om psykologen ikke stiller spørsmål og ikke sier hva hun tenker så er det vanskelig for pasienten å vite hvordan psykologen tolker informasjonen. 

Har hatt psykolog som aldri avslørte hva hun selv tenkte om det jeg sa. Da var det vanskelig å vite om hun forstod hvordan jeg hadde det og hva som var mine problemer. Ser du sier man må uttrykke seg klart nok, men ikke alltid lett å vite hvilken informasjon psykologen mangler om psykologen aldri spør. 

Anonymkode: f9cf7...f13

[AnonymBruker]

Ja, vært så altfor lenge i systemet. Har ikke et liv nå. Jobber nå med å få livet på rett kjør igjen, men er over 30. Snart 40. Så er usikker om vil bli noe bedre dette livet.

Anonymkode: 7f119...12e