Til alle som har eller har hatt rusproblemer

[Gjest gjest1]

Ta gjerne en tur i dagboka mi og se hva jeg sliter med når det gjelder datteren min.

Det jeg tenker er at jeg har lyst til å skrive et brev til henne, som hun kan lese når hun blir nykter igjen etter denne kula hun er inne i nå, og vel tilbake på kollektivet.

Jeg har lyst til å pumpe henne full av dårlig samvittighet, men så er vel ikke det egentlig noe særlig sjakktrekk?

Hva skal jeg gjøre - hva kan jeg egentlig si? Og hvorfor er det verre at jeg gir henne dårlig samvittighet ved å fortelle henne hva hun faktisk gjør med MEG og MITT liv, enn det faktum at hun faktisk gjør meg til nervevrak.

Skal jeg skåne henne for sannheten om hva hun gjør, og at det faktisk går ut over alle i familien? Hun skjønner jo ikke selv at det vedgår andre enn henne selv og hennes eget liv.

noen gode ideer? I første omgang gidder jeg IKKE ta kontakt med verken den ene eller den andre instansen som kan og vet alt om dette. Det har jeg ikke energi til. Jeg vil bare ha noen synspunkter fra dere her inne, som faktisk er eller har vært rusmisbrukere.

Andre som bare synes og mener på lik linje som meg selv, uten egentlig å VITE behøver ikke komme med råd. Ikke for å være vrang, men tro og anta kan jeg gjøre helt på egen hånd. Jeg er god til det.

[Gjest Jalileh]

Jeg har skumlest litt i dagboka di, men jeg så ikke hvor gammel hun var. Og hva slags dop bruker hun?

[Gjest gjest1]

Hun er sytten, blir atten i mai.

Hun hadde et år med daglig hasjrøyking fra fjortenårsalderen. Gikk over på rohypnol, og extacy litt sjeldnere. i sommer debuterte hun md heroinrøyking og har gjort det noen ganger i ettertid også. Hun har vært i ruskollektiv i snart ti måneder, og ikke en dritt skjer egentlig. Hun har sprukket ca en gang per måned hele denne tiden, og oftere i kollektivet enn her hjemme.

Ellers drikker hun når sjansen byr seg, og ser kke på det som en del av rusproblemet sitt. jeg gir snart opp hele ungen.

[forvirret]

Min far var alkoholikker.. Han likte at jeg sa til han at jeg ikke likte at han drakk når jeg var på besøk osv. Han sa ikke til meg at han satte pris på det,men han sa det til sin samboer.. "I dag "kjefta" "forvirra" på meg igjen for eg hadde drukket" sa han til henne med et smil om munnen. Tror det var fordi da følte han at jeg brydde meg. Ringte og til et Avrusnings plass for å forhøre meg om hva jeg kunne gjøre,og om jeg kunne få han innlagt,men de sa det var umulig uten at han ville det selv eller var ute av stand til å ta vare på seg selv. Så ringte eg til tanta mi og snakka lenge med henne etterpå,men vi kom ingen vei.. Etter noen mnd. kom han til meg å sa han hadde hørt at eg hadde ringt til avrusning og snakka med tanta mi om det,og han sa han satte utrtulig stor pris på det. Han tok sitt eget liv i januar. Tenkte også mangen ganger at livet hadde vært lettere uten han, uten å slippe å tente på om det hadde skjedd han noe (han prøve å ta sitt liv 3 ganger før han til slutt klarde det),og da bar det mye bekymring med og rundt dette.

Hadde jeg hatt mulighet til å hjelpe han,men slik som eg ser det gjorde eg det det jeg kunne ved å snakke med han og fortelle han det jeg synest og tenkte osv.

Kanskje ikke dette du ville høre,men jeg fikk med meg at du hadde lyst å gi henne opp,ikke gjør det. Livet er 100 ganger verre uten henne...

Sorry,men klarte ikke la vær. Måtte bare få det ut...

[Gjest Gjest]

[Gjest gjest1]

Jeg har egentlig ikke noe veldig godt grunnlag for å svare, for jeg verken er eller har vært stoffmisbruker. Derfor må du bare hoppe over innlegget mitt hvis du vil det. Men jeg har lest inne i dagboka di fra tid til annen, og har all mulig medfølelse med din situasjon. Jeg har også vært vitne til hvordan en i familien endret seg totalt, og ble en manipulerende, utilregnelig og kynisk person som følge av avhengigheten.

Den erfaring jeg har, med et familiemedlem som sliter, er at å gi han opp ikke hjelper. Det hjelper i alle fall ikke han, og da virker det heller ikke som om de som velger denne "utestengingen" får det noe bedre. Jeg er også usikker på om det vil hjelpe å gi henne et sånt brev (leste det). Avhengigheten gjør dem utrolig selvsentrerte, og selv om det kanskje stikker et eller annet sted der samvittigheten pleide å sitte, så tror jeg aldri de vil endre seg for noen andres skyld. De må finne ut at de vil det selv. Det jeg prøver å si, er at du kan sikkert gi det til henne, men jeg tror ikke det vil ha noen stor effekt.

Så hva kan du gjøre? Jeg har forstått at hun er på behandlingshjem, uten at du synes dette gir nevneverdige resultater. Rådgivining og psykologsamtaler er allikevel det som har fungert best i det tilfellet jeg har vært vitne til. Flere familiemedlemmer har også vært med ham på rådgivningen. En del av rådene og tilbakemeldingene moren hans har fått vet jeg har vært harde å svelge, men hun har valgt å rette seg etter dem og opprettholde samarbeidet. I dag (dvs det siste halve året) virker det som det er en bedring på gang, men jeg er svært tilbakeholden med å uttale meg sikkert om dette. Så dette er vel det beste rådet jeg kan gi deg også. Lytt til de som faktisk har dette som yrke, ikke la datteren din bruke deg som et tilfluktssted fra de krav som blir stilt til henne. Vær konsekvent.

Når det gjelder tillit, vet jeg ikke om den noensinne kommer til å repareres helt. I vårt tilfelle har han løyet til og stjålet fra alle litt for mange ganger til det. Men dette har vi snakket med ham om, og vi tar våre forhåndsregler. Og selv om han synes det er sårt, tror jeg faktisk han forstår det.

[Gjest Trolletrine]

Ansvarliggjør hennes handlinger,og sett grenser.Ikke la henne få styre ditt liv og følelser(ikke vis det ihvertfall).Si at du er glad i henne,men at du må ta ditt valg slik hun har (foreløpig)tatt sitt valg.Og at hun må ta konsekvensene av dette. Ikke avskriv henne,men vær konsekvent i forhold til regler du må lage deg for ikke selv å brenne deg ut.Vel,har dessverre ingen andre råd å gi deg,men ønsker deg likevel lykke til videre.

[Gjest Jalileh]

Hun er sytten, blir atten i mai.

Hun hadde et år med daglig hasjrøyking fra fjortenårsalderen. Gikk over på rohypnol, og extacy litt sjeldnere. i sommer debuterte hun md heroinrøyking og har gjort det noen ganger i ettertid også. Hun har vært i ruskollektiv i snart ti måneder, og ikke en dritt skjer egentlig. Hun har sprukket ca en gang per måned hele denne tiden, og oftere i kollektivet enn her hjemme.

Ellers drikker hun når sjansen byr seg, og ser kke på det som en del av rusproblemet sitt. jeg gir snart opp hele ungen.

←

Uff...høres ufattelig tragisk ut.

Når jeg var på rundt din datters alder (noen år yngre) ruset jeg meg også på rohypnol, hasj og extacy i en liten periode, men det høres ut som om din datter er lenger ut på kjøret enn hva jeg var (?).

Jeg trodde ikke min mor visste noe, men det gjorde hun.

Jeg bodde jo hjemme da (virker ikke som om din datter gjør det?), så Mamma hadde jo da "kontrollen".

Det Mamma gjorde var å bestille time til en psykolog.

Så rett etter at Mamma hadde konfrontert meg satt jeg i psykologstolen og måtte fortelle alt.

Merkelig nok så kuttet jeg ut alt etter dette møte med psykologen.Og jeg var ikke innstilt på dette i det hele tatt.

Men som jeg skrev over så virker det som om din datter er litt lenger utpå enn hva jeg var.

Har du snakket med noen profesjonelle da?

Og at hun ikke tar tlf... hvor er hun egentlig?

Ikke noe kritikk til deg dette, men jeg lurer... hvorfor drar du henne ikke bare hjem igjen? Hun er jo ikke myndig...

Jeg aner ikke hva som vil funke på din datter. Men at hun kan komme seg vekk i fra dette med en stor posjon hjelp i fra deg og flere, det tror jeg på....

[Gjest Gjest]

Klem til dere begge to Aldri gi opp.

[Kafka]

I første omgang gidder jeg IKKE ta kontakt med verken den ene eller den andre instansen som kan og vet alt om dette. Det har jeg ikke energi til. Jeg vil bare ha noen synspunkter fra dere her inne, som faktisk er eller har vært rusmisbrukere.

←

Ta kontakt med de alikevel. Og kansje spesielt nå når du ikke føler for det. Si det som det er. At du er tom for energi. For meg høres det ut som den perfekte grunn til å få hjelp fra noen som vet hva du snakker om. Jeg tror man i slike situasjoner som du forteller om nå kan ha lett for å føle seg alene. De kan kansje fortelle deg at du ikke er det, og lette noe av byrden for deg. Om du ikke gjør det for din del, så gjør det for deres. Mennesker som jobber slik gjør det fordi de vil. De vil hjelpe deg. La de gjøre det da vel.

[Gjest Gjest]

Jeg hører vel heller ikke til de som har "rett" til å svare her, men jeg prøver litt likevel. Jeg vet ikke hva som kan hjelpe deg å løse problemene, men jeg tror det er viktig at du setter grenser for hva du takler du også - derfor tror jeg ikke det er dumt å skrive et brev. Nå skriver du jo mye her "fra før"; det virker som du har et ganske bredt overblkk over situasjonen. Men et personlig rettet brev kan kanskje få fram en del tanker rundt akkurat hva dette gjør med forholdet og følelsene mellom deg og dattern din. Så kan du la det ligge litt før du evt sender det til henne. Jeg tror nok også som andre her nevner at et anklagende brev kan brukes som en "unnskyldning" for å "stikke av" - uten å si noe bastant tror jeg det er mange med rusproblemer som er såpass redd for konfrontasjoner. SÅ altså -skriv brevet, men kanskje mest for deg selv i første omgang. Jeg vil ellers ikke tro at dattern din har vondt av å vite hvor mye det sliter på deg at hun ruser seg, det gjelde bare å få sagt det på en måte som ikke jager henne vekk.

Jeg vil også oppfordre deg til å ta kontakt med støttegrupper for foreldre til barn med rusproblemer. Jeg vil tro du kan få mye hjelp her, og det er jo alle slags folk som er med i slike grupper. Det er sikkert en bøyg å kontakte diverse slike organisasjoner, men de er sikkert vant med å møte folk "der de er"... Tror jeg da.

[Gjest gjest1]

Har du snakket med noen profesjonelle da?

Og at hun ikke tar tlf... hvor er hun egentlig?

Ikke noe kritikk til deg dette, men jeg lurer... hvorfor drar du henne ikke bare hjem igjen? Hun er jo ikke myndig

Seniorita: Hun er i et behandlingsopplegg, men har vært hjemme på perm i helgen.

Hvor er hun egentlig? Hadde jeg visst det, så hadde hun vært hentet for lengst.

Hvorfor drar jeg henne ikke bare hjem... samme svar som over.

Jeg fikk en pm fra en annen bruker, med veldig gode råd og forslag, så nå skal jeg ta en titt på diverse terapeutiske samfunn, få litt info og høre om det lar seg gjøre å skvise henne inn på ett av de stedene. Disse stedene har det opplegget som jeg etterlyser der hun er nå.

Det er rart hvor flat man blir i følelsene sine på veldig kort tid. Her sitter jeg, som om ingen ting har skjedd. jeg er redd, men ikke livredd. Jeg burde være livredd, men antar at hun kommer til rette i løpet av uka. Jeg er ikke sinna lenger heller, og gidder verken sende sms eller prøve å ringe henne noe mer. I det øyeblikk hun kobler inn sim-kortet sitt vil hun motta den siste meldingen som sier at hun bør ringe, ellers sperrer jeg nummeret hennes. da er det opp til henne.

Neida, dere - jeg gir henne ikke opp. Ikke ennå. Ikke før hun er atten og eventuelt ute av det offentlige systemet, og hvis hun da fortsetter - da gidder jeg ikke mer før hun ber om det selv.

Liten er bare dråpen som får begeret til å renne over, synd for henne, for faren hennes og broren hennes har tømt meg for det jeg har av styrke og ressurser, og nå nærmer det seg tomt. Dette skal jeg nok også fortelle henne.

Når det gjelder å tvinge henne til å ville bli rusfri, så er det eneste kortet jeg har på hånden, forholdet mellom henne og meg. Vi har et fantastisk forhold, og det er det eneste jeg kan presse henne med. Hun ikke så rusavhengig at hun ikke har noe valg.

Nå er hun ikke en gatenarkis som bare dukker opp til overflaten tre ganger i året. Hun er i institusjon og ruser seg ikke hele tiden. Men hun detter ca hver fjerde uke. Ikke alltid i forbindelse med permisjoner, det har skjedd få ganger på perm, men atskillig oftere på huset der hun bor. Det sier jo litt om opplegget hun er under også. Men uansett er det ikke jevnlig og regelmessig - hun er oftere nykter enn rusa. Forskjellen er bare at på huset blir tilgangen redusert, og derfor havner hun ikke så innmari utpå som hun gjør når detter utpå her hjemme. Sånn som nå - nå henger hun tydeligvis sammen med folk hvor tilgangen er mer eller mindre konstant, og min erfaring er at hun da ikke stopper før det er stopp på dopet, eller til hun blir funnet og stoppet på den måten. Hun har ingen grenser.

Vi har et fantastisk forhold, og det er det eneste jeg kan presse henne med. Hun ikke så rusavhengig at hun ikke har noe valg.

Dette er også det som gjør at jeg tror det kan hjelpe å få henne plassert et sted uten tilgang til telefon annet enn under oppsyn, ingen mobiler, sjeldne permisjoner og i det hele tatt. I kombinasjon med at hun får vite hva hun faktisk utsetter forholdet vårt for. Når vi krangler og er uenige, må hun alltid forsikre seg om at vi er venner og at vi elsker hverandre selv om vi krangler. Hun er en rar unge sånn.

Jeg hadde en krangel med henne på telefon i forrige uke, hvor hun prøvde å snike seg til en ekstratur hjem for å kunne møte en eller annen dude i Oslo, som var en gammel kompis av et par rusjenter hun har hengt med før. Jeg nektet å hjelpe henne med det, og hun ble rasende, og la på.

Noen timer senere kom en sms: Vi er vel ikke uvenner, mamma? Så jeg er utrolig viktig for henne. og det er pressmiddelet mitt. Hun vet at jeg går gjennom ild og vann for henne, og at jeg klatrer over de høyeste fjell i strandsandaler for henne, men nå skal hun få vite at det er på tide med litt gjensidighet.

Så vet dere litt mer... takk for alle innspill, de tas imot med takk, alle sammen

[Gjest gjest1]

Hun er funnet. I Moss, på en pub, rusa.

Hun er også voldtatt gjentatte ganger siden hun forsvant på søndag Nå blir det psykiatrisk på henne. Kanskje noe endelig kan skje, og kanskje kollektivet også endelig kan få tillatelse av barnevernet til å bruke makt og tvang på henne.

[Tiit]

Stor klem til mamman!!

[tobo]

Kjære vene. Stakkars dere. Føler veldig med deg.

Jeg er stemor og min bonusdatter begynner jeg å bli veldig redd for nå. Hun forsvinner for meg. Ikke fysisk, men kobler oss ut. Hun er kjæreste med en type jeg har litt blandede følelser for. Vet ikke helt hvor jeg har han. Han innrømmer at han røyker hasj. Hun oppholder seg mye hos han - kommer ikke hjem når vi har avtaler om det. Hun er på skolen hver dag, men gjør aldri lekser. Hun er en intelligent jente, og karakterene burde være dårligere enn de er. Jeg føler vi mister kontrollen.

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette til deg. Det ble jo bare mine bekymringer for egen situasjon. Og jeg forventer ikke at du har overskudd til å svare. Er redd for å havne i samme situasjon.

klem

[Gjest gjest1]

Bonusdatter? Din manns datter da eller? har foreldrene en dialog om dette eller?

Jeg råder dere til ikke å ta noe for god fisk - jeg selv lot meg lure alt for lenge, man vil jo så gjerne tro på sine barn, og man bagatelliserer problemene utfra at man kjenner alle sider ved barnet sitt, mens behandlingsapparatet kun ser problemsiden osv... livsfarlig. Jeg tror fremdeles at jeg kjenner mitt barn best, og at kollektivet har tatt feil i mange av sine påstander, men jeg skjønner også at ungen har større problemer enn jeg har trodd.

Det er å få kjøpt hurtigtester for urintesting dersom dere mistenker henne for å ruse seg. De er ikke hundre prosent pålitelige, men bedre enn ikke noe er de. Og cluet er å ikke fortelle på forhånd at urintesting skal skje.

Har man mistanker har man også full rett til å sjekke skolesekk, dagbøker etc for å bekrefte eller avsanne mistanker. Men først bør dere kanskje snakke med henne, og moren hennes. Få en dialog, enten hun gidder eller ikke. Fortell om bekymringene deres også videre...

Ikke la det gå så langt som det har gått med Liten - det blir så vanskelig å få snudd det

[strangeways]

Ja Mysan jeg har en ide!

Slutt å fokuser på rusen og ta tak i det virkelige problemet!

Jenta di har det fryktelig vondt og rus er for henne blitt katalysatoren. Rusen er ikke det virkelige problemet, kun redskapet hun bruker for å utagere og leve ut sin smerte. Jeg mener dette på grunnlag av det du sier om at hun ruser seg litt i rykk og napp (ergo det er ikke en sterk rusavhengighet til stede) og når hun først gjør det så tar hun det ut uten skrupler, 110% og mister grepet om alt og gir faen, selv sin kjære mamma som hun har et nært forhold til. Rusmønstret hennes er direkte selvskading (voldtekt og annen faenskap).

Rusmisbrukere blir behandlet svært stereotypt men de er så langt derifra både i motivasjon for å ruse seg samt bruk/misbruksmønster. Jeg kjenner mange av dem, også typen som jenta di ligner utifra det jeg har lest i dette innlegget og dagboken. De bærer på utrolig mye smerte og er ikke av dem som søker de gode opplevelsene rusen kan by på. Selv har jeg ruset meg daglig i de siste 10 årene, riktignok aldri vært noe minus-jente (heroin), men har nok brukt heftigere og tyngre, men allikevel på en helt annen måte enn jenta di. Jeg har søkt det magiske i rusen, gleden og innsikten i en annen "virkelighet". Jeg har heller aldri hatt vansker med å kombinere dette med et "normalt" liv og har fullført utdannelse med toppkarakter, har familie og respektert jobb. Derfor kan jeg heller ikke gi deg noe mer konkret råd angående hva som skal få henne til å erkjenne alvoret i hva hun driver med og forhåpentlig få den hjelpen som fungerer for henne.

Men jeg tror altså du/behandlingsapperatet kanskje bør flytte fokuset litt vekk fra selve narkoen. Det er ikke hverken kjærligheten til rusopplevelser eller den fysiske/psykiske avhengigheten til rusmidler i seg selv som driver henne til den atferden, det er veldig sikker på.

[Gjest Gjesta]

Jeg har fulgt med dagboken din lenge Mysan, og jeg må si jeg synes du er tøff. Nå er ikke jeg noen rusmisbruker, men jeg har veldig mye erfaring med de, og jeg ville uansett anbefalt deg å ta kontakt med med folk som vet hva de driver med. Kanskje en pårørendegruppe kunne vært noe for deg? Det er viktig å ta hensyn til seg selv også vet du. Lykke til