Ungdom som selvskader - hva gjør man?

[AnonymBruker]

Har en ungdom som selvskader og har selvmordstanker. Kan man få akutt hjelp noe sted? Vi har vært hos fastlegen, som mente at det var normalt og at «alle» ungdommer gjorde dette. Får ikke henvisning til psykolog eller bup/dps. Har snakket også med kommunen (hjalp ikke, fikk kun snakke med en lærer (??!)) og helsesøster på skolen (hjalp ikke, hun er der jo maks en dag i måneden). Har ordnet privat psykolog, men det er så DYRT. 

Alle med offentlig driftsavtale sier de er «fulle». Kan jeg klage noe sted? Snakke med noen? 

Ungdommen er tilsynelatende ressurssterk, gode karakterer, lite fravær, ingen rus, høflig osv så lurer på om fagpersoner tror problemet ikke er så stort pga det  

Anonymkode: 57d6a...1ce

[AnonymBruker]

Du kan gå på helsestasjonen og få time der, det må ikke være helsesøster på skolen. Der er det også mulig at dere kan få komme til den legen de bruker. At legen ikke tar dette på alvor er kritikkverdig. Tidlig hjelp er viktig (og det vet jo du) så vedr fastlegen hadde jeg tatt kontakt en gang til og hvis det forsøket heller ikke vi blir tatt på alvor ville jeg sendt en klage til statsforvaltningen. 

Anonymkode: 109cd...758

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du kan gå på helsestasjonen og få time der, det må ikke være helsesøster på skolen. Der er det også mulig at dere kan få komme til den legen de bruker. At legen ikke tar dette på alvor er kritikkverdig. Tidlig hjelp er viktig (og det vet jo du) så vedr fastlegen hadde jeg tatt kontakt en gang til og hvis det forsøket heller ikke vi blir tatt på alvor ville jeg sendt en klage til statsforvaltningen. 

Anonymkode: 109cd...758

Takk! Helsestasjonen hadde jeg faktisk ikke tenkt på. Prøver det umiddelbart. 

Enig ang legen, holder på å bytte nå, men ingen ledige i kommunen. 

Anonymkode: 57d6a...1ce

[AnonymBruker]

Jeg er så glad for å høre at du som forelder tar dette seriøst selv om fastlegen ikke gjør det. Har dessverre ingen tips ❤️

Anonymkode: d4eee...fb5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg er så glad for å høre at du som forelder tar dette seriøst selv om fastlegen ikke gjør det. Har dessverre ingen tips ❤️

Anonymkode: d4eee...fb5

Takk for at du sier det. Jeg har mye skyldfølelse og føler meg som en elendig mamma som ikke har klart å gjøre ungen min trygg og selvsikker og glad i seg selv, men har innsett at disse tankene ikke hjelper noen av oss. Forventet likevel noen kommentarer på det da jeg la inn innlegget mitt, glad for at de ikke kom (foreløpig)  

Anonymkode: 57d6a...1ce

[Carrot]

Hvordan reagerte du som forelder når du ble oppmerksom på dette? Kan barnet ditt snakke med deg om det som skjer på innsiden i forhold til den mentale helsen uten at du fokuserer på det som skjer på utsiden i form av skading? Det er ikke sikkert du som forelder er den eneste som kan hjelpe barnet ditt, så å søke veiledning er nok fint, men det som er helt sikkert er at om du blir lei deg, sint, frustrert osv så gjør det situasjonen verre for barnet som skader seg i motsetning til om du klarer møter situasjonen åpent og lyttende, være kun støttende og med foreldrekappen av liksom.. 

[Hippogriff]

Fint at du bevarer roen og puster med magen i en vanskelig situasjon.

Synd at fastlegen ikke gjorde jobben sin. Det du bør gjøre, er å finne en privatpraktiserende psykolog. Selvskading kan virke (og er) ganske dramatisk, samtidig så er det også dessverre nokså utbredt og kan komme som "trender" på et skoletrinn. Det er derfor noe ganske mange familier opplever uten at det får langvarige dramatiske konsekvenser for ungdommen deres. 

Privatpraktiserende psykolog behøver ikke være dyrt, man slipper å stå i milelange offentlige køer og man kan få et bilde på hvor omfattende hjelp ungdommen egentlig har behov for. 

Det første som bør skje, er at psykologen bør avdekke om dette "bare" er snakk om lett selvskading eller om ungdommen har tanker om å skade seg mer alvorlig eller noe verre. Det er dette fastlegen egentlig burde gjort. 

[Hippogriff]

Carrot skrev (2 minutter siden):

Hvordan reagerte du som forelder når du ble oppmerksom på dette? Kan barnet ditt snakke med deg om det som skjer på innsiden i forhold til den mentale helsen uten at du fokuserer på det som skjer på utsiden i form av skading? Det er ikke sikkert du som forelder er den eneste som kan hjelpe barnet ditt, så å søke veiledning er nok fint, men det som er helt sikkert er at om du blir lei deg, sint, frustrert osv så gjør det situasjonen verre for barnet som skader seg i motsetning til om du klarer møter situasjonen åpent og lyttende, være kun støttende og med foreldrekappen av liksom.. 

I slike situasjoner syns jeg man skal be om profesjonell hjelp selv om man er en forelder som alltid reagerer "riktig" og vet best.

Det har med rollen til en forelder versus rollen til en profesjonell behandler å gjøre, den viktige kompetansen den profesjonelle sitter på, samt at i slike tilfeller kan det være mye enklere for ungdommen å ta imot hjelp fra profesjonelle utenforstående. 

 

[AnonymBruker]

Carrot skrev (2 minutter siden):

Hvordan reagerte du som forelder når du ble oppmerksom på dette? Kan barnet ditt snakke med deg om det som skjer på innsiden i forhold til den mentale helsen uten at du fokuserer på det som skjer på utsiden i form av skading? Det er ikke sikkert du som forelder er den eneste som kan hjelpe barnet ditt, så å søke veiledning er nok fint, men det som er helt sikkert er at om du blir lei deg, sint, frustrert osv så gjør det situasjonen verre for barnet som skader seg i motsetning til om du klarer møter situasjonen åpent og lyttende, være kun støttende og med foreldrekappen av liksom.. 

litt usikker på hvor du vil med dette. Vi har et åpent og nært forhold og kan snakke om det meste, tror jeg. Jeg tror ikke at jeg er den eneste som kan hjelpe ungen min? Det er jo derfor jeg søker etter hjelp. 

Vi tror begge to at selvskadingen er en måte å regulere vonde og store følelser på. Vi har snakket om alternative måter å gjøre det på. Men jeg vil ha inn fagpersoner. 

Og hvis du tror at jeg sitter og er sinna eller påfører skam for dette, da tar du feil. 

Anonymkode: 57d6a...1ce

[AnonymBruker]

Hippogriff skrev (2 minutter siden):

samt at i slike tilfeller kan det være mye enklere for ungdommen å ta imot hjelp fra profesjonelle utenforstående. 

Tror jeg også. I tillegg føler ungdommen gjerne et ansvar for å ikke skuffe/gjøre lei seg/mestre, noe som igjen kan øke skam, som igjen kan øke vanskelige følelser osv. 

Anonymkode: 57d6a...1ce

[AnonymBruker]

Hippogriff skrev (9 minutter siden):

Det du bør gjøre, er å finne en privatpraktiserende psykolog.

Det har jeg gjort, men som nevnt i hi, det er DYRT. 

Anonymkode: 57d6a...1ce

[Carrot]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

litt usikker på hvor du vil med dette. Vi har et åpent og nært forhold og kan snakke om det meste, tror jeg. Jeg tror ikke at jeg er den eneste som kan hjelpe ungen min? Det er jo derfor jeg søker etter hjelp. 

Vi tror begge to at selvskadingen er en måte å regulere vonde og store følelser på. Vi har snakket om alternative måter å gjøre det på. Men jeg vil ha inn fagpersoner. 

Og hvis du tror at jeg sitter og er sinna eller påfører skam for dette, da tar du feil. 

Anonymkode: 57d6a...1ce

nei jeg tror ikke du er sinna, det var derfor jeg spurte selv om jeg visste det lett kunne misforstås. Når man har vondt inni seg er det ofte slik at det kommer til utrykk på mange ulike måter, noen barn skader sge selv, noen blir "vanskelige" og hvordan man som voksen håndterer det er jo avgjørende for hvorvidt den smerten inni blir større eller ikke. Det at du sier der kan snakke sammen er jo bra, men vil barnet ditt selv ha hjelp? Eller sier det dette fordi det er dette ungdommen tror du vil høre? Vet ungdommen hva som er roten til at denne har det vondt? Er det mobbing, utestendelse, angst, stress, det kan være så mye - og noe av det kan man som forelder hjelpe med om man er åpen. DPS osv har ofte lang ventetid, og fastlegen har litt rett i at "dette er vanlig" og derfor er det vanskelig å få faghjelp, så kanskje mental helse ungdom er et sted å starte? 

[Carrot]

Hippogriff skrev (6 minutter siden):

I slike situasjoner syns jeg man skal be om profesjonell hjelp selv om man er en forelder som alltid reagerer "riktig" og vet best.

Det har med rollen til en forelder versus rollen til en profesjonell behandler å gjøre, den viktige kompetansen den profesjonelle sitter på, samt at i slike tilfeller kan det være mye enklere for ungdommen å ta imot hjelp fra profesjonelle utenforstående. 

 

Joda, men når man ikke får hjelp (noe utrolig mange opplever) fordi ventelistene er så lange er hvordan man som voksen møter ungdommen viktig også. 

[AnonymBruker]

Carrot skrev (1 minutt siden):

Det at du sier der kan snakke sammen er jo bra, men vil barnet ditt selv ha hjelp? Eller sier det dette fordi det er dette ungdommen tror du vil høre? Vet ungdommen hva som er roten til at denne har det vondt?

Nei, ungdommen vet ikke årsaken, men jeg har noen mistanker. Jeg må innrømme at jeg ikke lot det være et valg om hjelp eller ikke hjelp, jeg sa bare at dette må vi finne ut av,dette er for vondt til å gå rundt med alene. 

Anonymkode: 57d6a...1ce

[Hippogriff]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Nei, ungdommen vet ikke årsaken, men jeg har noen mistanker. Jeg må innrømme at jeg ikke lot det være et valg om hjelp eller ikke hjelp, jeg sa bare at dette må vi finne ut av,dette er for vondt til å gå rundt med alene. 

Anonymkode: 57d6a...1ce

Fint. Ungdommen har behov for at du er den voksne og tar slike valg på ditt barns vegne. De er enda unge og sårbare. Så jeg syns du handler helt riktig. 

[AnonymBruker]

Min tenåringsdatter har slitt med selvmordstanker til og fra i et par år. Hun skader ikke seg selv, men da hun endelig åpnet seg for noen uker siden var det helt tydelig at hun er sliten av å ha det sånn og på en måte redd for tankene. Hun har opplevd at flere rundt henne har tatt livet sitt de siste par årene, og det er klart det gjør at det kommer nærmere.

Vi dro til fastlegen, som reagerte helt annerledes enn deres, ts. Vi fikk ikke tatt alt på første time, men legen satte opp ny time om et par uker, på slutten av dagen, sånn at de ikke trenger å se på klokka. Utrolig glad for det. I tillegg anbefalte legen å ta kontakt med familieteamet i kommunen her. De har visst helsesykepleier og psykolog, og man kan visst komme dit som enkeltperson og ikke bare ved problemer i familiedynamikken, for eksempel. Har kommunen deres noe sånt? Har ikke fått time der enda, har akkurat tatt kontakt, så jeg kan ikke si noe om hvordan det fungerer dessverre.

Jeg er ikke redd for at hun skal gjøre noe sånn egentlig, det virket som om hun var klar for å få hjelp til å bli kvitt disse tankene. Samtidig vet jeg jo at noen av og til tar livet sitt litt spontant, så det ligger i bakhodet.

En klem til deg, ts! Det er ikke lett å ta imot det de kommer med i sånne situasjoner, men samtidig må vi jo tåle det, for hvordan skal de ellers tåle det selv?

Anonymkode: abb44...ebc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Min tenåringsdatter har slitt med selvmordstanker til og fra i et par år. Hun skader ikke seg selv, men da hun endelig åpnet seg for noen uker siden var det helt tydelig at hun er sliten av å ha det sånn og på en måte redd for tankene. Hun har opplevd at flere rundt henne har tatt livet sitt de siste par årene, og det er klart det gjør at det kommer nærmere.

Vi dro til fastlegen, som reagerte helt annerledes enn deres, ts. Vi fikk ikke tatt alt på første time, men legen satte opp ny time om et par uker, på slutten av dagen, sånn at de ikke trenger å se på klokka. Utrolig glad for det. I tillegg anbefalte legen å ta kontakt med familieteamet i kommunen her. De har visst helsesykepleier og psykolog, og man kan visst komme dit som enkeltperson og ikke bare ved problemer i familiedynamikken, for eksempel. Har kommunen deres noe sånt? Har ikke fått time der enda, har akkurat tatt kontakt, så jeg kan ikke si noe om hvordan det fungerer dessverre.

Jeg er ikke redd for at hun skal gjøre noe sånn egentlig, det virket som om hun var klar for å få hjelp til å bli kvitt disse tankene. Samtidig vet jeg jo at noen av og til tar livet sitt litt spontant, så det ligger i bakhodet.

En klem til deg, ts! Det er ikke lett å ta imot det de kommer med i sånne situasjoner, men samtidig må vi jo tåle det, for hvordan skal de ellers tåle det selv?

Anonymkode: abb44...ebc

Takk, og klem tilbake. 

Ja, vi var i kontakt med familieteamet, det var der ungdommen fikk snakke med en lærer. De har visst stort sett kun miljøterapeuter, en psykolog (men får ikke time hos vedkommende) og ingen sykepleiere.

Læreren hadde ikke vært til noe hjelp, men snakket mest om seg selv (da jeg var ung, jeg føler at, personlige anekdoter osv). 

Anonymkode: 57d6a...1ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk, og klem tilbake. 

Ja, vi var i kontakt med familieteamet, det var der ungdommen fikk snakke med en lærer. De har visst stort sett kun miljøterapeuter, en psykolog (men får ikke time hos vedkommende) og ingen sykepleiere.

Læreren hadde ikke vært til noe hjelp, men snakket mest om seg selv (da jeg var ung, jeg føler at, personlige anekdoter osv). 

Anonymkode: 57d6a...1ce

Hmmm, det høres jo på ingen måte optimalt ut....

Et annet forslag: Fastlegen vår sa at for å komme til BUP, så må det foreligge en diagnose. Om det er angst, depresjon, hva vet jeg. Vet ikke hvor dere bor, men finnes det private leger der? Kan dere i så fall bestille time hos en sånn, og få en "second opinion" og eventuelt at vedkommende kan få nok innsikt til å mistenke en type depresjon for eksempel, og dermed henvise? Går det an? Jeg aner ikke altså, men det høres ut som om det bør tenkes alternativt.... Jeg aner ikke hvor jeg hadde begynt hvis fastlegen ikke hadde tatt det såpass på alvor hos oss....

Anonymkode: abb44...ebc

[AnonymBruker]

Vi er hos BUP for utredning av datteren vår, men jeg kjenner andre som har barn med depresjon eller lignende problematikk som går der med ungdommene sine for å få hjelp. I vår kommune trenger man altså ikke en diagnose for å få hjelp hos BUP! Men det tar tid å komme dit, da, fastlegen og skolen (helst i samarbeid) må henvise, og vi måtte vente i 3 mnd ca.

Anonymkode: 1a5e6...f24

[AnonymBruker]

Carrot skrev (1 time siden):

Hvordan reagerte du som forelder når du ble oppmerksom på dette? Kan barnet ditt snakke med deg om det som skjer på innsiden i forhold til den mentale helsen uten at du fokuserer på det som skjer på utsiden i form av skading? Det er ikke sikkert du som forelder er den eneste som kan hjelpe barnet ditt, så å søke veiledning er nok fint, men det som er helt sikkert er at om du blir lei deg, sint, frustrert osv så gjør det situasjonen verre for barnet som skader seg i motsetning til om du klarer møter situasjonen åpent og lyttende, være kun støttende og med foreldrekappen av liksom.. 

Kan du på noen som helst måte underbygge det jeg har uthevet her? 

Mener du virkelig at foreldre ikke skal få uttrykke sine følelser fordi "det automatisk gjør situasjonen verre for barnet"... 

Det er lov å ha to tanker i hodet samtidig, at foreldrene får lov til å uttrykke  sine følelser og ha en reaksjon, samtidig som de også møter situasjonen åpent og lyttende..  

Er det rart barn og ungdom i dag ikke tåler noe, hvis det er slik at de skal bli forskånet for alle foreldres følelser og reaksjoner, samtidig som de kun skal være støttende, lyttende og akseptere alt. 

Og som nevnt, jeg ser frem til at du underbygger påstandene dine. 

Samtidig så vil jeg si, barn- og ungdommer som har slike utfordringer har en sammenheng med hvor mye tid de har tilbragt alene på sosiale medier gjennom barn- og ungdomstiden - UTEN VEILEDNING FRA FORELDRENE.  

Anonymkode: 23e2d...507