Lurer på om jeg vil bli singel og bo for meg selv. Bare tanker eller ligger det noe bak det?

[AnonymBruker]

Har et forhold på snart 10 år. Han. er en flott fyr, for all del, men det er ikke noe passion i samholdet vårt. Vi er venner og det er det. Ingen barn.

Jeg er sær og har mine egne interesser og tanker. Han har sine. Jeg merker at jeg blir mer og mer frustrert når vi "krasjer" der. Jeg merker at jeg mer og mer vil gjøre slik jeg vil. Ikke alltid inngå kompromiss på disse tingene. Jeg tenker at jeg vil klare meg selv, bo for meg selv, ha det slik jeg vil ha det og klare meg selv.

Men.. Er dette normale tanker dere alle kan kjenne seg igjen i, eller er dette noe jeg burde følge opp?

Er dette litt sånn "gresset er grønnere" tanker? Nei, det er ikke slik at jeg vil finne meg en ny en. Men jeg vil klare meg selv. Eventuelt bli særboere? Men tror ikke han vil det muligens....

Er dette bare et savn etter hvordan livet var i 20-årene eller er det noe annet som ligger bak?

Kan komme med litt tilleggsinfo: han er litt opptatt av jobb og karriere, jeg var det, men er mer opptatt av tid og frihet. Her krasjer vi totalt! Jeg kunne gjerne jobbet deltid. Han kommer med poeng som "det har vi ikke råd til" og der er neste punkt. Han er mer materialistisk enn meg, her blir det også krasj! Han vil gjerne ha større leilighet og etterhvert hytte. Jeg vil ha mindre leilighet og ingen hytte. Og jeg trenger ikke så mye "ting"

Ja, dere skjønner tegninga. Er dette vanelige "problemer" eller har vi blitt for forskjellige i våres samliv og verdier?

Anonymkode: 52480...c45

[AnonymBruker]

Å bo for seg selv er beste måten å leve på fant jeg ut  Så kan man ha en kjæreste når det passer seg.

Jeg er i 40åra nå.

Anonymkode: e9df6...dbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

han er litt opptatt av jobb og karriere, jeg var det, men er mer opptatt av tid og frihet. Her krasjer vi totalt! Jeg kunne gjerne jobbet deltid. Han kommer med poeng som "det har vi ikke råd til" og der er neste punkt. Han er mer materialistisk enn meg, her blir det også krasj! Han vil gjerne ha større leilighet og etterhvert hytte. Jeg vil ha mindre leilighet og ingen hytte. Og jeg trenger ikke så mye "ting"....

Anonymkode: 52480...c45

Det er nok vanlig at mannen vil sikre hverdagen og alderdommen ved å jobbe mye, mens dama ikke tenker på mer enn et ønske om mer fritid her og nå. Å være gammel dame med lite penger er ikke så fett, ihvertfall ikke om man ikke skjønte at det bar mot minstepensjon. Du finner nok tidsnok ut hva du har råd til om du skal være singel og jobbe redusert. 

Anonymkode: c2a52...586

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Det er nok vanlig at mannen vil sikre hverdagen og alderdommen ved å jobbe mye, mens dama ikke tenker på mer enn et ønske om mer fritid her og nå. Å være gammel dame med lite penger er ikke så fett, ihvertfall ikke om man ikke skjønte at det bar mot minstepensjon. Du finner nok tidsnok ut hva du har råd til om du skal være singel og jobbe redusert. 

Anonymkode: c2a52...586

Kjedelig om man dør året før man blir pensjonist da. Eller ikke har helse til å gjøre det man endelig skulle, som pensjonist.

Anonymkode: 52480...c45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men.. Er dette normale tanker dere alle kan kjenne seg igjen i, eller er dette noe jeg burde følge opp?

Er dette litt sånn "gresset er grønnere" tanker? Nei, det er ikke slik at jeg vil finne meg en ny en. Men jeg vil klare meg selv. Eventuelt bli særboere? Men tror ikke han vil det muligens....

Nesten alle sneier nok innom slike tanker. Men de aller fleste ønsker jo å bo og være sammen med noen. Så er det nok noen av oss som vet at vi kan trives alene, og som også ser at vi har sider med oss som ikke fungerer så godt i et samboerskap. Det er mange som midt i hverdagens stress og mas tror de kan leve alene, men for de aller fleste av de så mistrives de med å bo alene når det kommer til stykket. Så de søker straks mot et nytt forhold etter noen måneder alene. 

Å VIRKELIG ville bo alene alene er noe helt annet enn å bo alene grunnet samlivsbrudd eller at man ikke finner noen. Å VIRKELIG ville bo alene handler om å trives i eget selskap og at det FAKTISK er den levemåten som er det beste for enn selv. Tanker om det er så sin sak, men om man virkelig vil bo og leve alene så føler man i hele hodet og kropp at det er det rette. Man kjenner inni seg, med hele seg, at dette er det rette for meg. Forskjellen kan best beskrives som forskjellen mellom å tro og vite. 

Når jeg gikk ut av mitt samboerforhold så visste jeg at jeg aldri kom til å bo med en kjæreste igjen. Jeg hadde forsøkt med alt jeg hadde å få det til å fungere. Visste også at det ikke kun var min samboer som var problemet, like mye at jeg passer og trives best alene. 11 år senere så har jeg ikke tvilt en dag, jeg føler hver morgen og kveld det samme, at dette er riktig for meg. 

Det jeg forsøker å si 🙄er at det er lett å tenke seg til en tilværelse alene, men og faktisk trives med en sånn tilværelse er nok for noen ganske få...

Anonymkode: c8b36...13f

[AnonymBruker]

Hvorfor har du vært sammen med samme fyr i 10 år om det ikke er barn i bildet? 😄 Hva er vitsen? Hehe. 

 

Kan ikke se hvordan å tilbringe ennå flere år med samme fyr kan ha noe som helst positivt for seg. Å være for seg selv, kunne gjøre hva man vil, ligge med hvem man vil når man vil, spise hva man vil, reise hvor man vil, være sammen med hvem man vil, bruke tiden på hva man vil. Det er jo mildt sagt et bedre liv? Hva får man igjen i å ha en samboer uten barn? En medlåntaker så man kan ta opp mere gjeld? Sex har man jo strengt tatt mer av og bedre så lenge man er moderat+ attraktiv, og alt det sosiale og relasjonelle har man venner til. 

Anonymkode: ee732...228