Jeg syns livet er veldig tøft

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette, kanskje bare få ut tanker, og kanskje er det noen der ute som har erfart noe lignende.

Jeg har hatt det vanskelig i mange år, i snart 20 år, selv om det har hvert litt bedre perioder innimellom. Smerter i kroppen, ulike diagnoser som fører til smerte og utmattelse, som igjen fører til mye ensomhet fordi jeg ikke hadde kapasitet til å ta vare på så mange vennskap. Ensomhet fordi jeg ikke fint kjærligheten, dermed heller ingen barn (og nå er det for sent). Helsen går i bølgedaler, men fortsatt har jeg ikke overskudd til så mye utenom de faste gjøremål og deltidsjobb. Tankene rundt dette trykker meg ned, jeg er livredd for at livet forsvinner foran øynene mine, livredd for at jeg skal være alene resten av livet, redd for å ikke finne en partner, redd for at livet skal fortsette å passere, uten at jeg klarer å fylle det med gode minner og opplevelser. Dette fører til angst, og alle de fysiske symptomene angst fører med seg.

Vennekretsen er innskrenket pga dette. Så kom korona, og jeg har omtrent ikke sett mennesker på to år. (Er i risikogruppe og tok ingen sjanser). Men nylig har jeg sett litt venner igjen, og da har en ny bekymring dukket opp; jeg merker at de fleste vennene kjeder meg. En av dem er tvers gjennom god, og en genuin venn, men kjeder vettet av meg. En annen kan sitte en hel kveld å skravle om seg selv, men hører ikke etter når jeg snakker, noe jeg merker etter første setning, så da stopper jeg opp. Denne vennen merker tydeligvis ikke skjevheten, hun snakker, jeg lytter. En sånn kveld suger siste rest av energien ut av meg. Dette er bare to eksempler med to venninner, det fins flere. Poenget er at jeg er enormt ensom, men samtidig har jeg ikke lyst å være sammen med vennene jeg har, da de av ulike grunner kjeder meg eller irriterer meg. Jeg tror jeg var rausere med folk før, og vet ikke hva som er årsaken til at dette har endret seg. Jeg er absoutt ikke så spennende å være sammen med jeg heller, jeg har jo ingenting nytt å fortelle. Men jeg lytter genuint da, det må vel være det positive.

Ellers er det mye jeg ville likt å gjøre, men som jeg ikke klarer. Jeg har gode venner som inspirerer meg og som jeg trives med, men de bor langt unna, og jeg klarer ikke reise for å besøke dem. Ikke klarer jeg å ha overnattingsbesøk heller. 
 

Jeg er fortvilet, ser ingen glede i noe lenger, gleder meg ikke til noe som helst, og har altså mye redsel og frykt knyttet opp til at resten av livet skal være på samme måte. Jeg er bare midtveis i livet, men føler livet lenge har vært over. Sitter og mimrer tilbake til studietiden, da alt var så fint, da jeg hadde masse nære venner, da opplevelsene stod i kø, og samtalene var inspirerende, genuine, interessante.. 
 

Jeg har vært hos psykologer, til ingen nytte. Jeg vet jo hvordan det har blitt som det har blitt, men ingen kan hjelpe meg ut av det. Hva er poenget med all denne lidelsen? Og det verste er jo at det fins så mange mange mennesker som lider så mye mye mer enn meg. Så hva er poenget? Skal vi lide oss gjennom livet? Håpet om noe bedre er helt borte😔

Anonymkode: 6196f...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette, kanskje bare få ut tanker, og kanskje er det noen der ute som har erfart noe lignende.

Jeg har hatt det vanskelig i mange år, i snart 20 år, selv om det har hvert litt bedre perioder innimellom. Smerter i kroppen, ulike diagnoser som fører til smerte og utmattelse, som igjen fører til mye ensomhet fordi jeg ikke hadde kapasitet til å ta vare på så mange vennskap. Ensomhet fordi jeg ikke fint kjærligheten, dermed heller ingen barn (og nå er det for sent). Helsen går i bølgedaler, men fortsatt har jeg ikke overskudd til så mye utenom de faste gjøremål og deltidsjobb. Tankene rundt dette trykker meg ned, jeg er livredd for at livet forsvinner foran øynene mine, livredd for at jeg skal være alene resten av livet, redd for å ikke finne en partner, redd for at livet skal fortsette å passere, uten at jeg klarer å fylle det med gode minner og opplevelser. Dette fører til angst, og alle de fysiske symptomene angst fører med seg.

Vennekretsen er innskrenket pga dette. Så kom korona, og jeg har omtrent ikke sett mennesker på to år. (Er i risikogruppe og tok ingen sjanser). Men nylig har jeg sett litt venner igjen, og da har en ny bekymring dukket opp; jeg merker at de fleste vennene kjeder meg. En av dem er tvers gjennom god, og en genuin venn, men kjeder vettet av meg. En annen kan sitte en hel kveld å skravle om seg selv, men hører ikke etter når jeg snakker, noe jeg merker etter første setning, så da stopper jeg opp. Denne vennen merker tydeligvis ikke skjevheten, hun snakker, jeg lytter. En sånn kveld suger siste rest av energien ut av meg. Dette er bare to eksempler med to venninner, det fins flere. Poenget er at jeg er enormt ensom, men samtidig har jeg ikke lyst å være sammen med vennene jeg har, da de av ulike grunner kjeder meg eller irriterer meg. Jeg tror jeg var rausere med folk før, og vet ikke hva som er årsaken til at dette har endret seg. Jeg er absoutt ikke så spennende å være sammen med jeg heller, jeg har jo ingenting nytt å fortelle. Men jeg lytter genuint da, det må vel være det positive.

Ellers er det mye jeg ville likt å gjøre, men som jeg ikke klarer. Jeg har gode venner som inspirerer meg og som jeg trives med, men de bor langt unna, og jeg klarer ikke reise for å besøke dem. Ikke klarer jeg å ha overnattingsbesøk heller. 
 

Jeg er fortvilet, ser ingen glede i noe lenger, gleder meg ikke til noe som helst, og har altså mye redsel og frykt knyttet opp til at resten av livet skal være på samme måte. Jeg er bare midtveis i livet, men føler livet lenge har vært over. Sitter og mimrer tilbake til studietiden, da alt var så fint, da jeg hadde masse nære venner, da opplevelsene stod i kø, og samtalene var inspirerende, genuine, interessante.. 
 

Jeg har vært hos psykologer, til ingen nytte. Jeg vet jo hvordan det har blitt som det har blitt, men ingen kan hjelpe meg ut av det. Hva er poenget med all denne lidelsen? Og det verste er jo at det fins så mange mange mennesker som lider så mye mye mer enn meg. Så hva er poenget? Skal vi lide oss gjennom livet? Håpet om noe bedre er helt borte😔

Anonymkode: 6196f...82c

Jeg tror uansett sykdom eller ei, så vokser venner fra hverandre på ett vis. Det man husker fra ungdommen er gjerne den bekymringsløse tiden og den vokser man jo fra etterhvert den også. For meg høres det ut som du ikke helt har funnet ut av deg selv som syk og sammenligner deg og andre med noe som ikke er lenger. Jeg sliter som deg med kronisk sykdom, min er ennå fersk så sliter med aksept. Jeg sliter med å føle meg underlegen og dum i sosiale settinger -for føler jeg har endret meg, har  ingenting nytt å fare med og kan ikke lenger være med på det jeg kunne før, så distanserer meg på ett vis. Jeg prøver å finne vennskap som fungerer på mine premisser og arenaer og har fått en del kontakt med andre som sliter med samme utfordringene som meg som jeg ikke kjenner fra før. Da føler jeg mine egne og andres forventninger til meg er nullstilt og jeg kan bruke leg selv på en annen måte i mye relasjoner, en det som før var forventet av meg av andre og meg selv. Det har for min del løftet tilværelsen litt.

Anonymkode: 02d54...984

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tror uansett sykdom eller ei, så vokser venner fra hverandre på ett vis. Det man husker fra ungdommen er gjerne den bekymringsløse tiden og den vokser man jo fra etterhvert den også. For meg høres det ut som du ikke helt har funnet ut av deg selv som syk og sammenligner deg og andre med noe som ikke er lenger. Jeg sliter som deg med kronisk sykdom, min er ennå fersk så sliter med aksept. Jeg sliter med å føle meg underlegen og dum i sosiale settinger -for føler jeg har endret meg, har  ingenting nytt å fare med og kan ikke lenger være med på det jeg kunne før, så distanserer meg på ett vis. Jeg prøver å finne vennskap som fungerer på mine premisser og arenaer og har fått en del kontakt med andre som sliter med samme utfordringene som meg som jeg ikke kjenner fra før. Da føler jeg mine egne og andres forventninger til meg er nullstilt og jeg kan bruke leg selv på en annen måte i mye relasjoner, en det som før var forventet av meg av andre og meg selv. Det har for min del løftet tilværelsen litt.

Anonymkode: 02d54...984

Tusen takk for svar. Leit å høre at du har fått en kronisk sykdom❤️ Ja, du har rett, venner vokser jo ofte fra hverandre. Men noen langvarige vennskap vil man jo gjerne beholde, man kjenne hverandre så godt, har delt så mye sammen. Dessuten syns jeg det er veldig vanskelig å opprette nye vennskap, jeg har prøvd flere ganger, men det virker som de fleste ikke har kapasitet til annet enn kjernefamilien og sin allerede nære vennekrets. Hvor finner du nye vennskap? Du nevner at du finner vennskap i mennesker som har lignende utfordringer, men hvor får du kontakt med dem? 
 

Jeg mistenker at jeg krever mye av et vennskap eller av andre forhold, eller ikke egentlig «krever», i ordets rette forstand, men det de viktig for meg at vi har god kjemi, god kommunikasjon. Det er noe ubeskrivelig over et godt forhold, om det er vennskap eller kjæreste, når man trives godt sammen, slapper av sammen, når man kan si hva som helst og bli forstått. Jeg føler det er så sjeldent. Kanskje det er derfor jeg er singel også, fordi jeg ikke har funnet akkurat den følelsen. Jeg vet ærlig talt ikke hvor jeg skal finne denne partneren, eller hvor jeg skal finne nye venner, når jeg ikke er i form til å være med på noe organisert hvor man f.eks treffer andre mennesker ukentlig. Føler meg låst i situasjonen.

Anonymkode: 6196f...82c

[Rainstorm2.0]

Hei TS, jeg ligger våken og grubler på litt samme ting som du skrev om for 2 år siden. Jeg lurte på om du har funnet noe mer ut av ting, noen gode løsninger de siste årene? ❤️

[AnonymBruker]

Rainstorm2.0 skrev (På 3.7.2024 den 3.35):

Hei TS, jeg ligger våken og grubler på litt samme ting som du skrev om for 2 år siden. Jeg lurte på om du har funnet noe mer ut av ting, noen gode løsninger de siste årene? ❤️

Hei Rainstorm😊 Leit å høre at du grubler på de samme tingene❤️ Jeg har fortsatt de samme fysiske utfordringene/ kroniske tilstandene, men jeg skjønte gradvis mer og mer at jeg måtte gjøre et eller annet for å komme ut av ensomheten og følelsen av å ikke ha noe innhold i livet. Jeg kan ikke gjøre noe med smertetilstandene, men jeg måtte prøve å gjøre noe med livet ellers, jeg måtte prøve å skape litt innhold i livet kunne gi positivitet, glede og gode minner. Det var ikke lett å tørre, når jeg visste hvor lite jeg orket å gjøre, men jeg tok opp igjen en gammel fritidsinteresse, hvor det samles en stor gjeng ukentlig. Noen av de sendte jeg litt fra før, andre var helt nye mennesker og bli kjent med. Jeg klarer ikke være med hele tiden, men jeg har blitt nok kjent med dem til at jeg blir invitert med på fester o.l, og det prøver jeg alltid å få til uansett hvordan formen er. Det krever at jeg bare hiver meg ut i det, selv om jeg fysisk sett på det har mye smerter og følelse av å være utslitt, men så gir det så mye tilbake, og det har skapt mange fine minner og tenke tilbake på. Det som er enda bedre, er at jeg møtte en mann der, som nå har blitt kjæresten min☺️ Kjærligheten var også noe jeg trodde jeg ikke skulle tørre å åpne opp igjen for, jeg med alle mine utfordringer og mye behov for hvile og egentid. Men her også var det bare kaste seg ut i det, og det har gått over all forventning. Vi gjør mye kjekt i lag, og jeg har så masse fine minner fra det siste året både sammen med han, og sammen med de andre fra den fritidsinteressen, så nå føler jeg livet ser helt annerledes ut, selv om jeg fysisk sett er på samme sted med kroniske tilstander og sykdommer. Så uansett hva du står i, anbefaler jeg å ta kontakt med andre, bli med på kjekke ting som skjer, selv om du føler du ikke har overskudd til det. Det gjelder å finne en balanse mellom hvile og opplevelser😊 Jeg blir selvfølgelig fortsatt både lei meg og frustrert over at kroppen ikke fungerer som jeg ønsker, og de må få slippe til. Men nå er det i alle fall ikke bare negative, vanskelige følelser i livet mitt, nå er det også mye positivt😊

Anonymkode: 6196f...82c

[AnonymBruker]

Du sier at du har snakket med psykologer, ts, men du fremstiller fremdeles lovet ditt som et ikke ferdig sørget kapittel. Har dere snakket om behovet for å sørge? Og så komme fra sorg over i aksept og en mer konstruktiv tankegang? 

For du har gått glipp av noe det er legitimt å sørge over. God helse, karriere, egne barn, forhold - livsdrømmer av ulikt slag. Det er noe du kan og bør la deg sørge over. Samtidig som du annerkjenner at ingen lever et helt liv uten sorg. Det er ikke meningen.

Og etter at du har hatt en god og rensende sorg-prosess er tiden inne for å finne bistand til å tenke «dette kan jeg» heller enn å fokusere på alt det du ikke kan. For du kan fokusere på alt du ikke kan til du blir blå - det endrer ikke noe som helst. Men dersom du bruker de samme kreftene på å lære deg å tilrettelegge for egen mestring? Da kan du realistisk endre eget liv. Om så bare en helgetur til en venninne av gangen.

Anonymkode: 4ea97...31e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Du sier at du har snakket med psykologer, ts, men du fremstiller fremdeles lovet ditt som et ikke ferdig sørget kapittel. Har dere snakket om behovet for å sørge? Og så komme fra sorg over i aksept og en mer konstruktiv tankegang? 

For du har gått glipp av noe det er legitimt å sørge over. God helse, karriere, egne barn, forhold - livsdrømmer av ulikt slag. Det er noe du kan og bør la deg sørge over. Samtidig som du annerkjenner at ingen lever et helt liv uten sorg. Det er ikke meningen.

Og etter at du har hatt en god og rensende sorg-prosess er tiden inne for å finne bistand til å tenke «dette kan jeg» heller enn å fokusere på alt det du ikke kan. For du kan fokusere på alt du ikke kan til du blir blå - det endrer ikke noe som helst. Men dersom du bruker de samme kreftene på å lære deg å tilrettelegge for egen mestring? Da kan du realistisk endre eget liv. Om så bare en helgetur til en venninne av gangen.

Anonymkode: 4ea97...31e

Det kan hende du svarte på HI nå, som er to år tilbake i tid? Eller leste du kanskje det siste innlegget også? Ja, jeg kjenner til viktigheten av å sørge over alt som ikke ble, det har jeg gjort mye av. Jeg har også kommet til en form for aksept, men sorgen kan rulle inn over meg igjen og igjen likevel, selv om hverdagen min stort sett er preget av aksept. Jeg har fortsatt mye å jobbe med, det er nok en livslang prosess. Jeg møter stadig situasjoner der gamle følelser blir trigget, gjerne hvis det dukker opp noe jeg har veldig lyst til å klare og mestre, og jeg kjenner på sterk lyst til å få det til, og jeg kan prøve, men må gjerne kaste inn håndkle. Da kommer alle de samme sorgfølelsene og frustrasjonen opp igjen. Men jeg tror jeg raskere kommer ut av det nå, enn før. Samtidig har jeg lært at alle følelser skal kjennes på og tas imot, så jeg tillater meg å kjenne på alt som kommer opp. Det betyr bare at det fortsatt er gammelt grums som trenger mer bearbeiding. 

Tusen takk for innlegget ditt, du sier mye viktig her som er til god hjelp❤️

Anonymkode: 6196f...82c

[Rainstorm2.0]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei Rainstorm😊 Leit å høre at du grubler på de samme tingene❤️ Jeg har fortsatt de samme fysiske utfordringene/ kroniske tilstandene, men jeg skjønte gradvis mer og mer at jeg måtte gjøre et eller annet for å komme ut av ensomheten og følelsen av å ikke ha noe innhold i livet. Jeg kan ikke gjøre noe med smertetilstandene, men jeg måtte prøve å gjøre noe med livet ellers, jeg måtte prøve å skape litt innhold i livet kunne gi positivitet, glede og gode minner. Det var ikke lett å tørre, når jeg visste hvor lite jeg orket å gjøre, men jeg tok opp igjen en gammel fritidsinteresse, hvor det samles en stor gjeng ukentlig. Noen av de sendte jeg litt fra før, andre var helt nye mennesker og bli kjent med. Jeg klarer ikke være med hele tiden, men jeg har blitt nok kjent med dem til at jeg blir invitert med på fester o.l, og det prøver jeg alltid å få til uansett hvordan formen er. Det krever at jeg bare hiver meg ut i det, selv om jeg fysisk sett på det har mye smerter og følelse av å være utslitt, men så gir det så mye tilbake, og det har skapt mange fine minner og tenke tilbake på. Det som er enda bedre, er at jeg møtte en mann der, som nå har blitt kjæresten min☺️ Kjærligheten var også noe jeg trodde jeg ikke skulle tørre å åpne opp igjen for, jeg med alle mine utfordringer og mye behov for hvile og egentid. Men her også var det bare kaste seg ut i det, og det har gått over all forventning. Vi gjør mye kjekt i lag, og jeg har så masse fine minner fra det siste året både sammen med han, og sammen med de andre fra den fritidsinteressen, så nå føler jeg livet ser helt annerledes ut, selv om jeg fysisk sett er på samme sted med kroniske tilstander og sykdommer. Så uansett hva du står i, anbefaler jeg å ta kontakt med andre, bli med på kjekke ting som skjer, selv om du føler du ikke har overskudd til det. Det gjelder å finne en balanse mellom hvile og opplevelser😊 Jeg blir selvfølgelig fortsatt både lei meg og frustrert over at kroppen ikke fungerer som jeg ønsker, og de må få slippe til. Men nå er det i alle fall ikke bare negative, vanskelige følelser i livet mitt, nå er det også mye positivt😊

Anonymkode: 6196f...82c

Hei du 😊

Jeg ble altså så glad av å lese dette, at jeg fikk ei lita rørt tåre i øyekroken. 🥲 Ofte i eget liv, eller når jeg hører om øyeblikkssituasjoner fra andre, da er det så lett å tenke at ting ikke beveger seg fremover. Forskjellen mellom det du skrev for to år siden og dette er jo fantastisk, og jeg kjenner det gir meg håp. Og på et vis, om jeg tenker meg øyeblikkssituasjonen for 2 år siden for meg selv også, innser jeg jo at det faktisk er ganske milevis forskjell til nå, selv om jeg har en vei igjen å gå.

Glad på dine vegne. Takk for svar, og lykke til videre ❤️