Jeg blir litt oppgitt...

[AnonymBruker]

En kollega av meg som jeg har jobbet tett med i mange år lever i et dødt ekteskap følelsesmessig, de bare bor sammen. Hadde det ikke vært for barna hadde han gått for lenge siden sier han. Det har jeg full forståelse for kan være tungt, han har et tett og nært forhold til barna. Men det er bare det at barna er 28  og 34 år og har stiftet egne familier. Han er redd "barna" ville holde med kona og se på han som den fæle som ødelegger en familie. Hører gjerne fra voksne som har opplevd at foreldrene har gått i fra hverandre. Men også fra dere som ikke har opplevd det, men hva hadde dere tenkt om de hadde gjort det? Som voksen vet man at ting ikke er svart/hvitt og har foreldrene det bedre som skilt så unner man de vel det. PS: Det er ingen ny dame med i bildet her. 

Anonymkode: 41541...1d0

[AnonymBruker]

Min mor gikk fra min far for en ny mann etter over 30 års ekteskap. De giftet seg da de var 19. Begge har alltid vært gode foreldre og vi har et nært forhold, så jeg støttet selvsagt begge to, det samme gjorde brødrene mine. Kunne aldri falt meg inn å kutte ut mamma for noe sånt ❤️ 

Anonymkode: 2dc9e...f54

[AnonymBruker]

Jeg tror det er noe han skylder på fordi han er for feig til å gå fra kona. Veldig mange menn som lever i døde ekteskap tør ikke å bryte ut fordi da må de endre på mye i livet sitt. Må handle og lage mat, vaske huset og vaske klærne sine selv. Dessuten må de skaffe en egen bolig og bygge opp et eget liv. Mange som ikke tør det. Mr praktisk å forbli gift selv om forholdet er aldri så dårlig. 

Anonymkode: b2b70...254

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ingen som har tatt avstand fra en av foreldrene, under slike omstendigheter.  Utroskap og andre svik kan være verre, men voksne barn har forhåpentligvis opplevd litt forskjellig selv etterhvert. Idealistiske tenåringer kan være de mest fordømmende. 

Som noen andre sier, så skaper han unnskyldninger for seg selv. 

Anonymkode: 2b5b1...b9a