Jeg har begynt å prate høyt med meg selv, sliter med så mye. Er det normalt?

[AnonymBruker]

Jeg gikk på dps ifjor og begynte plutselig å prate høyt med meg selv når jeg er alene hjemme. Der forklarte jeg ting jeg slet med og om traumer osv. 

Hadde store problemer med å åpne meg for psykiateren, og alt kom ut hjemme. Jeg har aldri pratet høyt med meg selv før, men heller tenkt mye. 

Så skulle jeg flytte, og hun ville ikke henvise meg til det andre dps jeg flyttet til, for hun mente det ikke var hensiktsmessig siden jeg var så lukket og ikke klarte å åpne meg. Det gjorde meg sint og frustrert og fortvilet, men klarte ikke si noe siden jeg har problemer med det. 

Jeg syns det er veldig vanskelig å sitte her med traumer etter flere voldtekter for mange år siden som jeg aldri har fått prate om. Behandler visste om det. Og jeg tenker veldig negativt om meg selv. 

Jeg sitter fortsatt og prater høyt med meg selv dagen lang, og prøver å forklare for meg selv og liksompersoner hva som har skjedd. Sliter også mye med hvordan jeg ser på meg selv. 

Går til en psykiatrisk sykepleier i kommunen, og hun vil jeg skal rope og skrike for å åpne meg, men jeg klarer det ikke. Håper hun kan hjelpe meg. 

Anonymkode: af0d9...06b

[AnonymBruker]

Fakta er jo dessverre at du må snakke med dem, om det skal være noe vits i å gå der. De har ingen magiske triks for å få deg til å snakke, du må ønske selv å få hjelp. 

Hun hadde nok helt rett i at det ikke var hensiktsmessig å henvise deg til ny dps, men dersom du nå er klar for å faktisk snakke med behandler så kan du be om time hos fastlege og ny henvisning. 

Anonymkode: 5dca7...4eb

[AnonymBruker]

Hvorfor er det et problem å snakke med seg selv egentlig? Jeg gjør det selv. Så lenge samtalene ikke er destruktive så er det vel greit? 

Anonymkode: fb45a...b09

[AnonymBruker]

Jeg gjør/gjorde det ikke så mye som jeg burde ha gjort, men jeg bruker mikrofonen på mobilen og tar opp meg selv når jeg snakker, skriver ned endel også. Synes det hjelper litt, for da vet jeg at tanken er "arkivert" -føler jeg kverner mindre på de tingene etterpå, vel noen av dem, de dypeste tingene henger jo ved lengst.. Og klarer ikke skrive dagbok rutinemessig.  Har ikke delt det jeg sier, men kunne jo gjort det kanskje.

Anonymkode: 977f7...452

[AnonymBruker]

Hvis du synes det hjelper deg, så er det ingenting å skamme seg over. Du setter ord på det som plager deg, og "diskuterer" med deg selv, også kjennes det bedre etterpå?

Men du bør i tillegg snakke med andre, da kan du få andre perspektiver, og råd. Av og til trenger man andres tanker om det som plager en, men du må selvsagt gå til noen som du stoler på, og som du føler du kan åpne deg til.

Anonymkode: 8deff...823

[candykiss]

Personer som prater med seg selv sies å være mer intelligente enn de som ikke gjør det. Så det er ikke en unormal ting og gjøre. Jeg gjør det ofte selv også. Håper uansett du klarer og åpne deg en dag, er ikke noe gøy og bære på tunge tanker og traumer, det vet jeg alt om selv. 

Om du føler du ikke klikker med behandleren din, ikke gi opp men gå videre til du finner en som du føler deg trygg nok på å åpne deg for, du vil føle deg mye bedre og lettet for hver gang du går fra en time. Å vite at behandler virkelig forstår deg å gjør alt i sin makt for å hjelpe deg gir deg selvtilliten tilbake. Prøv og lat som du er hjemme hos deg selv når du er hos behandleren din. Ikke nøl med og åpne deg, selv om det kan være litt skummelt, push deg selv litt, å at du gjør dette for å få det bedre med deg selv. Ønsker deg lykke til på ferden❤️