Gå ut i media og si man har lite venner

[AnonymBruker]

Leste nettopp en artikkel om ei som hadde blitt syk og opplevde at omgangskretsen hennes tok avstand etter hun ble syk. Når vi leser ting som det så tenker vel de fleste av oss at vedkommende har ordentlig dårlige venner, at da er de ikke noe å samle på osv. 

Samme med disse som bare rett og slett er ensomme og står frem med det. Der har også venner forsvunnet, og uansett hva vedkommende gjør så får h*n ikke venner. Her også har jeg hele tiden tenkt at det var dårlige venner h*n hadde. 

Men er alle disse som tidligere var deres venner, dårlige mennesker? De har vel en grunn til at de ikke lenger omgås? Jeg synes det er for lite fokus på den vinklingen. Er det den som står frem i avisen det er synd på, og alle tidligere venner er "de slemme" ?

Anonymkode: df048...65d

[AnonymBruker]

Vanskelig tema. Hvis man blir syk får en gjerne begrensninger. Hva kan en være med på, hvor mye kan man stille opp, hva trenger en av tilrettelegging og hensyn, hva har man råd til .. osv en haug av ting. Venner /mennesker har ingen forpliktelser overfor hverandre, så om en ikke vil ha med x på tur lenger fordi x ikke holder tempoet er det fullt lov. Moralskt høres det feil ut, men jeg tror ikke det alltid er bevisst engang. 
det kommer neppe en avisartikkel hvor en vennegjeng står fram og forklarer sin side ved at de ikke vil ha med Ola på hyttetur etter at han ble hofteoperert og ikke kan gå lange turer eller hjelpe til med fellesarbeid lenger. 

Anonymkode: 06a6a...fce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Leste nettopp en artikkel om ei som hadde blitt syk og opplevde at omgangskretsen hennes tok avstand etter hun ble syk. Når vi leser ting som det så tenker vel de fleste av oss at vedkommende har ordentlig dårlige venner, at da er de ikke noe å samle på osv. 

Samme med disse som bare rett og slett er ensomme og står frem med det. Der har også venner forsvunnet, og uansett hva vedkommende gjør så får h*n ikke venner. Her også har jeg hele tiden tenkt at det var dårlige venner h*n hadde. 

Men er alle disse som tidligere var deres venner, dårlige mennesker? De har vel en grunn til at de ikke lenger omgås? Jeg synes det er for lite fokus på den vinklingen. Er det den som står frem i avisen det er synd på, og alle tidligere venner er "de slemme" ?

Anonymkode: df048...65d

Kan du lenke til noen avisartikler der det hevdes at de gamle vennene er «slemme»? Er du sikker på at de finnes? Det er sårt å miste vennene sine fordi man i en periode av livet er så langt nede at man ikke er helt seg selv. Det betyr ikke at de man mister er slemme, men kanskje har de ikke «sett» at vennen de gir slipp på virkelig har slitt.

Anonymkode: 5a938...a65

[AnonymBruker]

Jeg er en som har falt ut av skole/jobb pga sykdom. Jeg ser ikle på tidligere venner som slemme, men man blir veldig glemt når man kommer i denne uheldige situasjonen med sykdom.. Jeg gjør og har gjort så godt jeg kan når det kommer til å ha et sosialt liv etter at jeg ble syk. Det er knalltøfft. Det hadde vært fint hvis de som kunne strakk ut en hånd, men når man er frisk selv så tenker man kanskje ikke så mye på det. Den som er syk går jo gikk av alle arenaer hvor det er normalt å stifte bekjentskaper, og alt sosialt med kollegaer, studenter osv.

Anonymkode: 43eaa...a39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan du lenke til noen avisartikler der det hevdes at de gamle vennene er «slemme»? Er du sikker på at de finnes? Det er sårt å miste vennene sine fordi man i en periode av livet er så langt nede at man ikke er helt seg selv. Det betyr ikke at de man mister er slemme, men kanskje har de ikke «sett» at vennen de gir slipp på virkelig har slitt.

Anonymkode: 5a938...a65

Selvfølgelig står det ikke skrevet rett frem at noen er slemme! Men leseren får jo automatisk medfølelse for den ensomme, noe som jo er naturlig. Men en kan jo spørre seg hvorfor ikke denne personen har venner? Har vedkommende selv vært flink til å stille opp for sine venner tidligere? De vennene som ikke er der mer, vet man årsaken til at de ikke snakkes mer? Kanskje strever de selv med sykdom, personlige kriser og dødsfall. Eller kanskje syntes de ikke vennskapet med denne ensomme var noe bra/fruktbart, kanskje fikk de lite ut av det, eller ga mer enn de fikk

Anonymkode: df048...65d

[AnonymBruker]

Da jeg ble syk, så forsvant noen av mine venner. Men jeg er jo ikke sure på de, og synes ikke de er dårlige mennesker. De 2 jeg anser som mine bestevenner, de forsvant ikke. De som forsvant var jo de man gjerne fant på festlige ting med. Og da jeg ble syk, så hadde jeg bare energi til meg og barna, og måtte jo avlyse eller takke nei hele tiden. Så jeg skjønner at de da forsvinner etterhvert. 

Anonymkode: 012a0...0a5

[AnonymBruker]

Jeg har venner i omgangskretsen som er blitt syke, og helt ærlig så er de som blir venneløse fint skyld i det selv. Det er en "jeg er berettiget til at andre gjør ditt og datt for meg fordi jeg er syk" -holdning, kombinert med "jeg er syk så andre må tilpasse seg meg", "det er synd i meg som er syk så jeg trenger ikke bidra" og "jeg som er syk kan klage så mye jeg vil og så må alle høre". Så kan man plusse på manglende innsikt i egen sykdom (begrensninger ofte) og at ingenting skal koste penger, og da blir det både lite kjekt, krevende og veldig lite givende å finne på noe med dem. Noen takker jo også nei til veldig mye, og inviterer sjelden selv, og da har man etterhvert ikke noe grunnlag for vennskapet. Folk som mister alle rundt må ta en titt i speilet og realitetsorientere seg selv.

Husker for en tid tilbake en tråd på KG der en var såret fordi alle vennene var borte. Men hun ville ikke ha besøk, ikke gå på besøk, ikke gjøre noe utenfor huset og helt ikke bare ha samtaler digitalt. Hvordan er det da meningen folk skal pleie det vennskapet, og hva får de andre igjen for å være venn med henne? 

Anonymkode: bb863...555

[Gjest AprilRyan]

Nei, jeg tror ikke at de er dårlige mennesker selv om jeg noen ganger får inntrykk av at den som har mistet vennene sine synes det. Ikke når de står frem i media, men har lest om folk her på kg som skriver det. Jeg tror derimot ikke at det er så enkelt som at de som forsvinner er dårlige mennesker, men klart man ser hvem som virkelig er ens gode venner i slike tilfeller.

Jeg setter også mine tvil til at de som står frem og sier at de har gjort alt mulig, men de får ikke venner uansett. Ikke nødvendigvis sånn at jeg ikke tror at de ikke har prøvd, men jeg tror at det er grunner til at folk er ensomme. Det er nesten som at når man leser slike artikler så kan man få inntrykk av at det er andre som ikke vil, men det er alltid en grunn til at man sliter med det.

Det kan være hvordan man oppfører seg. Kanskje man ikke klarer å slippe folk inn på seg eller kanskje man blir ekstremt intens og skremmer folk bort? Eller at man ikke er særlig mye sosial eller at man er lite fleksibel? Pluss flere andre grunner.

Men jeg vet at det har vært positivt for noen som har stått frem og at de på den måten får kontakt med flere.

[Avstand]

Biologi. Vi liker ikke «drasse» på andre. Vi søker mot nye og spennende ting og da naturlig nok mot folk som kan gi dette. 
Men hadde min venninne blitt syk, så hadde jeg ikke bare kuttet henne ut. Men så er jeg også litt sånn at jeg blir lett påvirket. Må jeg sitte og høre på andres elendighet og bitterhet så blir jeg selv syk og DA tar jeg avstand. 

[AnonymBruker]

Jeg ble hardt skadet i bilulykke for 17 år siden, og har mistet omtrent alle mine venner.

De eneste vennenejJeg har, er de som bor langt unna og som jeg snakker på telefonen.

Anonymkode: 20ef6...3b5

[AnonymBruker]

Hmm. Jeg vet ikke helt. Jeg har en venninne som er på vei mot ufør, på grunn av psyken/utmattelsessyndrom/+ litt andre diffuse plager. Jeg er veldig glad i henne, men jeg merker at livene våre er så ulike. Vi prøver å interessere oss for hverandres liv når vi en sjelden gang møtes (bor på ulike steder i landet) og chatter litt i ny og ne.

Men ja, vi lever så forskjellige liv. Hun prøver å interessere seg for mitt liv med jobb/mann/barn, jeg prøver å fortelle uten å være ufølsom i tilfelle hun sørger over at hun ikke har jobb og familie. Jeg prøver å interessere meg for det hun er opptatt av, som er helsen sin og dataspill. 

Vet ikke helt hvor jeg ville med dette, men... kanskje bare at det krever litt av begge parter å holde kontakten og å ha ting å snakke om. 

Anonymkode: a7985...a3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg har venner i omgangskretsen som er blitt syke, og helt ærlig så er de som blir venneløse fint skyld i det selv. Det er en "jeg er berettiget til at andre gjør ditt og datt for meg fordi jeg er syk" -holdning, kombinert med "jeg er syk så andre må tilpasse seg meg", "det er synd i meg som er syk så jeg trenger ikke bidra" og "jeg som er syk kan klage så mye jeg vil og så må alle høre". Så kan man plusse på manglende innsikt i egen sykdom (begrensninger ofte) og at ingenting skal koste penger, og da blir det både lite kjekt, krevende og veldig lite givende å finne på noe med dem. Noen takker jo også nei til veldig mye, og inviterer sjelden selv, og da har man etterhvert ikke noe grunnlag for vennskapet. Folk som mister alle rundt må ta en titt i speilet og realitetsorientere seg selv.

Husker for en tid tilbake en tråd på KG der en var såret fordi alle vennene var borte. Men hun ville ikke ha besøk, ikke gå på besøk, ikke gjøre noe utenfor huset og helt ikke bare ha samtaler digitalt. Hvordan er det da meningen folk skal pleie det vennskapet, og hva får de andre igjen for å være venn med henne? 

Anonymkode: bb863...555

Æsj, så usympatisk skrevet. Regner med du ikke har erfaring med å være langtidssyk selv, med alle de vonde følelsene som oppstår, usikkerheten, savnet etter å leve livet sitt som før, redselen for at resten av livet kommer til å være sånn som dette, redselen for å miste venner, men samtidig føle at man ikke har noe positivt å tilby venner lenger, og selvsagt, utfordringene i seg selv. Det er lett å få mørke tanker, det er lett å krype inn i set selv, ikke føle seg verdsatt lenger, ikke føle at noen har bruk for en lenger, ikke klare å være seg selv, den glade, sprudlende personen man var som alltid var der for andre. Det er da gode venner skal være der. Ikke forsvinn når den syke skyver deg unna, for den syke vil helst ha deg der, og den syke ønsker ikke noe annet enn å bli sett, og føle at venner fortsatt bryr seg genuint. Hvis du noen gang havner i den situasjonen selv, så vil du kjenne på alt dette, og da får vi håpe du har noen som gidder å bry seg.

Anonymkode: d0a0e...2ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hmm. Jeg vet ikke helt. Jeg har en venninne som er på vei mot ufør, på grunn av psyken/utmattelsessyndrom/+ litt andre diffuse plager. Jeg er veldig glad i henne, men jeg merker at livene våre er så ulike. Vi prøver å interessere oss for hverandres liv når vi en sjelden gang møtes (bor på ulike steder i landet) og chatter litt i ny og ne.

Men ja, vi lever så forskjellige liv. Hun prøver å interessere seg for mitt liv med jobb/mann/barn, jeg prøver å fortelle uten å være ufølsom i tilfelle hun sørger over at hun ikke har jobb og familie. Jeg prøver å interessere meg for det hun er opptatt av, som er helsen sin og dataspill. 

Vet ikke helt hvor jeg ville med dette, men... kanskje bare at det krever litt av begge parter å holde kontakten og å ha ting å snakke om. 

Anonymkode: a7985...a3e

Mange single faller uttafor sosialt som voksne, kansje det er fordi folk generellt er empatiske men ikke nok empatisk til å orke å drasse på de som man må begrense seg med. Da er det lettere å ha venner som er i samme situasjon. 

Jeg vet om en dame som nesten går i kjelleren bare jeg nevner "barnebarn" og det er krevende for meg. Jeg synes ikke det er ok å forvente at folk ikke skal nevne ting som de fleste snakker om fordi det er sårt. Da må man jo bearbeide det såre for å takle hverdagen. Jeg blir jo ikke lei meg om noen sier de har hatt en herlig jul feks, selv om jeg ofte er alene i jula, det har jeg jo bearbeidet. Blir feil å legge mine følelser over på uskyldige folk på den måten

Anonymkode: d2f51...da1