Unnvikende og engstelig tilknytningsstil i parforhold

[AnonymBruker]

Hei.

 

Jeg er i et forhold med en mann hvor jeg er den engstelige praten og han er den unnvikende. Jeg har hatt en traumatiserende barndom med foreldre med rus og vold. Ble flyttet i fosterhjem da jeg var 6, noe som ble min redning. Jeg er i dag 31 år, har en god utdanning og fast jobb. Kjæresten min har bodd hos foreldrene sine hele livet, men oppveksten var preget av en far som ikke var helt god. Ikke noe fysisk, men psykisk. Han har også god utdanning og fast jobb. Begge har klart seg relativt bra i livet, inntil nå. 
 

Vi traff hverandre tidlig i fjor og datet lenge. Da spørsmålet om forhold dukket opp etter 8 mnd, fikk han panikk og sa han følte jeg var mer kompis enn kjæreste. Det ble slutt, jeg kuttet all kontakt, men han tok kontakt litt her og der. Etter en ukes tid tok han kontakt og ønsket å prate med meg. Han sa han hadde vært feig og angret på det valget han tok. Det var en solid forklaring, noe som resulterte i at vi ble kjærester.  
 

Siden dette har det vært vondt og vanskelig. Jeg forsøker å fortelle han om mine behov og hvordan jeg ønsker at vi skal ha det. Han ignorerer, holder meg på avstand, vil ha alt på sine premisser. Han er god på p gi meg fysisk nærhet, men det er vel det. Vi har det over gjennomsnittet bra, men usikkerheten ødelegger. Det er lite følelser, sexen holder han igjen på, lite omsorg og varme. Han har begynt i terapi for å ta tak i barndom og sin følelsemessige utilgjengelighet. Noe jeg fikk han til å gjøre. Han vet han trenger hjelp og har tatt tak i det med litt hjelp fra meg og en kamerat. 
 

Men det er merkbart at jeg med min engstelige tilknytningsstil og hans unnvikende, skaper problemer. Jeg ønsker noe forutsigbart og en fremtid. Han klarer derimot ikke å planlegge fremtid eller å svare meg på om han vil satse på forholdet. Dette er vondt. Jeg skjønner ikke hvorfor han da vil være sammen med meg når forholdet blir skjevt i investering og følelsesmessig avstand fra hans side. Jeg har satset og gitt alt. Jeg tok det valget, men han våger ikke. Vi skal nå i parterapi sammen, noe jeg forslo, men som han ikke ønsket. Han ville heller i terapi alene. Nå har han derimot snudd og foreslått parterapi fordi han mener forholdet holder på å rakne. Det jeg ikke forstår er at han vil det når han ikke klarer å svare meg på om han vil satse på forholdet. Jeg for min del har kommet til et veiskille nå hvor jeg har gitt han beskjed om at jeg ikke kan ha det sånn her lenger. Enten må det bli bedre eller så må jeg gå. 

 

Noen som har erfaring med liknende problematikk? Jeg tr imot tips og råd med stor takk. Langt innlegg, men det måtte til for å få litt mer innsikt i problemet. 

Anonymkode: 6bbb1...818

[MakeItHappen]

Les Hold meg av Sue Johnson. Den tar for seg slike problemstillinger. 

Er forøvrig i samme båt selv. Det krever mye jobbing, men når man er klar over det er det lettere å snakke om hva man trenger. Feks om han kan trygge deg på et vis så du ikke blir den pågående, så unngår dere den negative runddansen hvor han trekker seg unna når du blir pågående. Jeg tror den eneste som kan snu det er den med ambivalent stil, med hjelp fra den andre. Men spørsmålet er da om du får det du trenger. 

[AnonymBruker]

Takk. Hvem er du i forholdet, den unnvikende eller den engstelige? Jeg har nok pushet for mye i det siste, men det er fordi jeg opplever at jeg ikke blir sett, hørt, respektert eller får det jeg har behov for. Dermed har avstanden blitt større. Han har behov for en umenneskelig frihet som jeg mener tilhører en som er singel. Jeg mener jeg kontrollerer han når jeg ber han om å si ifra hva han har av planer sånn at jeg vet hva jeg har å forholde meg til og kan planlegge selv. Dette orker han ikke og blir sint. 
 

Jeg jobber med meg selv daglig ifh til tankekjør og komme meg opp av min egen grøft. Jeg har stengt alt ute av opplevelser og hatt en altfor stor belastning fra familie. Gikk på en skikkelig smell i høst. Har kommet meg etter det, men kjenner at dette er tungt og det er stadig noen små skritt frem og noen tilbake. 
 

Ts

Anonymkode: 6bbb1...818

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Han har behov for en umenneskelig frihet som jeg mener tilhører en som er singel. Jeg mener jeg kontrollerer han når jeg ber han om å si ifra hva han har av planer sånn at jeg vet hva jeg har å forholde meg til og kan planlegge selv. Dette orker han ikke og blir sint. 

Anonymkode: 6bbb1...818

Hva med om du snur tankegangen din, og slutter å vente på hans innspill? 

Jeg har begynt å bare legge mine planer, så får kjæresten planlegge inntil/i tråd med mine planer hvis vi skal gjøre ting sammen. 

Anonymkode: b7670...ccd

[MakeItHappen]

Jeg er den engstelige. Det har blitt lettere nå som jeg er klar over mitt eget reaksjonsmønster. Vi tok en time hos parterapeut og det hjalp  kommunikasjonen. Nå jobber jeg aktivt med meg selv, og jeg syns det hjelper relasjonen litt. Han har blitt mer søkende mot meg. Men om jeg syns jeg får nok er jeg usikker på. Vi må finne den rette balansen så vi får det til å fungere. Vi har nettopp flyttet sammen og det er først nå disse mønstrene har blitt synlige.

[AnonymBruker]

Vi har mer eller mindre «bodd» sammen siden vi ble sammen i høst og det har bare blitt verre. Det blir en evig ond sirkel. jeg har aldri mast eller krevd spesielt mye av han, men det lille jeg krever orker han ikke forholde seg til. Det er det han svarer når jeg spør hvorfor han er sammen med meg, at det er så enkelt. Han klarer bare å svare de praktiske sidene ved meg, ingen følelsemessige sider. 
 

Hvordan er kjæresten din oppe i dette som den unnvikende parten? Hva gjør han for å komme seg ut av den tilknytningsstilen og hvordan er han mot deg? Jeg opplever jo at det er pga kjæresten min at ting hos meg blir verre. Jeg har selvfølgelig mitt å jobbe med, men vil faktisk strekke meg så langt å si at det er han som er roten til at forholdet er dårlig og rakner. 
 

 

Anonymkode: 6bbb1...818

[AnonymBruker]

Har akkurat gått ut av et liknende forhold. Nå i ettertid ser jeg hvor ensom og nedbrutt jeg var i forholdet, følte at ingenting hjalp, jeg prøvde å få til en sunn kommunikasjon men endte opp med all jobben alene. Jeg ble utrygg i forholdet av å ikke føle meg hørt, sett og forstått på noen plan. Kjenner først nå at jeg hadde kronisk angst i den relasjonen. Tro meg, du har det bedre alene ved å dekke egne behov og prioritere egen livskvalitet framfor alt annet, istedetfor å måtte be om bekreftelsen fra noen som ikke ser deg.

Det er tungt og vondt først, men det blir fort bedre. Første uka er alltid verst. 
 

Ønsker deg lykke til, du fortjener kun det beste! 

Anonymkode: 3a46d...db1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Har akkurat gått ut av et liknende forhold. Nå i ettertid ser jeg hvor ensom og nedbrutt jeg var i forholdet, følte at ingenting hjalp, jeg prøvde å få til en sunn kommunikasjon men endte opp med all jobben alene. Jeg ble utrygg i forholdet av å ikke føle meg hørt, sett og forstått på noen plan. Kjenner først nå at jeg hadde kronisk angst i den relasjonen. Tro meg, du har det bedre alene ved å dekke egne behov og prioritere egen livskvalitet framfor alt annet, istedetfor å måtte be om bekreftelsen fra noen som ikke ser deg.

Det er tungt og vondt først, men det blir fort bedre. Første uka er alltid verst. 
 

Ønsker deg lykke til, du fortjener kun det beste! 

Anonymkode: 3a46d...db1

Ønsket han å ta imot hjelp og gå i terapi/psykolog? Min går i terapi og ønsker nå parterapi for å redde et raknende forhold. Problemet nå er at det alltid kommer ting i veien for parterapien. Jobben kommer i veien for en time som allerede er utsatt en gang. 

Anonymkode: 6bbb1...818

[MakeItHappen]

Jeg merker han prøver og han har blitt mer observant ovenfor meg etter at jeg trakk meg litt unna. Han gjør ikke så mye annet enn at han prøver å gi meg litt av det jeg trenger. Det vanskelige er å ikke vite hvordan han har det og hva han tenker/føler. Merker at jeg pålegger han følelser og tanker jeg tror han har som virker negativt i denne runddansen. Jeg tolker det negativt.

[Juniper]

Jeg er ikke engstelig, og mannen min er definitivt ikke unnvikende, så dette bygger på generelle bettaktninger.

Det siste først. Det at han vil i terapi med deg nå, er en form for brannslukking. Som han sier kjenner han at forholder rakner og at du er på vei vekk. Han ønsker å beholde deg, og dermed foreslår han terapi. Endringene hos han blir trolig små og kortvarige.

Det hele koker ned til at du trenger noe han ikke kan eller vil levere. Du trenger trygghet, forutsigbarhet og bekreftelse. Nokså vanlige ting i et forhold. Veldig få hadde giddet en som ikke ga dette.

Jeg er redd for at det kan gå på din mentale helse løs, at du føler at alt må handle om det han ønsker og forventer. Hans manglende vilje til normal oppførsel.

Jeg foreslår at dere i det minste bor hver for dere framover. Er det han som er hos deg, eller omvendt? En av dere får flytte hjem. 

Mannen vil ha alle godene ved et forhold, men ingen av forpliktelsene. Ei dame som ikke slet selv ville tatt tak i dette umiddelbart og satt krav, og så gått videre fordi kravene ikke ble møtt. Og derfor vil han trolig beholde deg. Du lar han holde på som han vil! Brutalt sagt.

Om du vil gjøre et siste forsøk med han, så kan du prøve å speile hans oppførsel. Vær like lite villig til å planlegge, ikke gi han bekreftelser, ikke ta hensyn, og så videre. Enkelte forstår ikke ting før de får kjenne det på kroppen selv. Jeg er bare redd for at du er for myk og engstelig til å kunne være tøff nok til at det virker.

Masse lykke til! Og husk at det finnes betraktelig enklere menn der ute! Du kaster bort tiden din! 

[AnonymBruker]

Jepp, jeg har litt samme erfaringer med min eks. Hver gang jeg spurte om noe for fremtiden, det kunne være så enkelt som når vi skulle spise middag så jeg fikk vite om jeg kunne gå meg en tur/gjøre noe annet før middag, gikk alt helt i stå for ham. Han ble sint og stressa og følte at jeg hadde underliggende intensjoner. Det stressa selvsagt meg, som liker ro og fred og forutsigbarhet. Jeg hadde store problemer med dette, og var på vei ut flere ganger. Men vi snakket om det, og jeg sa jeg ikke orka, og så levde vi videre med problemet hvor jeg lot være å "plage" ham med sånt (altså bare begynte med en veldig selvutslettende oppførsel), og han slapp å bli plaga. For å få husfred egentlig. 

Vi greide til og med å få barn sammen, og det håndterte han særdeles dårlig på grunn av barndommen. Han tilta helt, for å si det mildt. Det var overhodet ikke liv laga, han fungerer ikke i forhold. Og jeg går i terapi for å unngå å havne i situasjoner hvor jeg utsletter meg selv i forhold, ettersom jeg har mange av tegnene på engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse uten at jeg har det. 

Uten at jeg kjenner dere to og alt dere har sammen, så virker det ikke helt som om dere matcher helt når dere er så ekstremt forskjellige i hver deres retning. For vår del hadde vi aldri greid å kommunisere ordentlig, fordi han aldri klarte å "legge fra seg" det at jeg mente noe annet med å spørre om ting som skulle skje framover i tid. Han mente jo hver gang at jeg skulle bestemme over ham og hans bruk av tid, når jeg bare ville vite planene hans så jeg kunne planlegge selv. Og om jeg levde livet mitt uten å spørre ham først, så ble han sur fordi jeg ikke levde etter hans timeplan. Da skulle han helst hatt middag mens jeg var ute og gikk tur, for eksempel. Og det skulle jeg ha skjønt helt av meg selv.

Anonymkode: 2de9d...f74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

...Han mente jo hver gang at jeg skulle bestemme over ham og hans bruk av tid, når jeg bare ville vite planene hans så jeg kunne planlegge selv. Og om jeg levde livet mitt uten å spørre ham først, så ble han sur fordi jeg ikke levde etter hans timeplan. Da skulle han helst hatt middag mens jeg var ute og gikk tur, for eksempel. Og det skulle jeg ha skjønt helt av meg selv.

Anonymkode: 2de9d...f74

Hadde han noen diagnose ol siden han var så ulogisk? 

Anonymkode: b7670...ccd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Hadde han noen diagnose ol siden han var så ulogisk? 

Anonymkode: b7670...ccd

Han er diagnostisert med ADHD og PTSD, men jeg mistenker også borderline. 

Anonymkode: 2de9d...f74