Å bli ledd av når du er sint

[AnonymBruker]

eller hvis man skal flytte ett eller annet for eksempel til verandaen, men bare kaster tingene opp på verandaen. Men de aldri ser seg for på FØR de faktisk kaster ting, og tingene ender selvfølgelig opp med å treffe noen andre. Dette kan jo selvfølgelig være temmelig ubehagelig for den andre personen. 

men dette bare ler dem seg skakke av. Det er visst verdens mest "morsomme" ting, at folk får vondt... 

Anonymkode: 9ec59...36a

[Anonymbruker***]

Jeg lar meg ikke hisse opp lett, blir kun sint når jeg føler meg utsatt for større tillitsbrudd eller krengelse. Sjeldent er jeg sint uten å være temmelig lei meg i tillegg. Så å skulle bli ledd av i de situasjonene hvor jeg blir sint hadde vært skikkelig nedrig. Kan ikke huske å bli ledd når jeg har vært sint siden jeg var barn faktisk. 

[AnonymBruker]

Fra jeg var 10-12 til jeg var ung voksen ble sinnet mitt ofte ledd bort og latterliggjort. Hvis jeg var sur eller sint for noe, følte meg urettferdig behandlet og sa fra om det, pleide foreldrene mine å si "åå, få se hvor sur du er da, åå så sint, må ikke fly i taket nå" mens de flirte og lo. Jeg tror det var for å avvæpne situasjonen, deeskalere og roe ned, eller prøve å få meg blid igjen, men det hadde totalt motsatt effekt. Jeg følte meg dum og nedverdiget, og ble bare enda sintere, i tillegg til lei meg og såret. Jeg sluttet å ta opp ting når jeg var sint, lei, skuffet, irritert, såret osv.

Det har ført til at jeg til den dag i dag har vanskelig for å si fra når jeg opplever ting som får meg til å føle disse "negative" følelsene. Jeg blir istedenfor passiv aggressiv, og det fører hvertfall ingen steder. Eller så begynner jeg bare å gråte, selv om det ikke nødvendigvis er tristhet jeg føler på. Jeg har snakket ut med foreldrene mine om dette, de har beklaget seg og anerkjent at det var dumt av dem å prøve å løse situasjonene på denne måten. Jeg jobber med meg selv med å tørre å stå i følelsene og si fra, men det går så som så... 

Anonymkode: d8b70...dc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.5.2022 den 12.51):

Jeg ler ofte av sinte folk. Og, nei, det er ikke for å avvæpne dem. Det er fordi de er latterlige og selv har valgt å være latterlige. Å gjøre dem ikke-sinna er en oppgave de selv må ta på seg. Deres sinne er et valg som aldri er mitt ansvar. Man skal aldri ta sinte folk på alvor fordi sinne er en latterlig følelse. 

Anonymkode: 9550b...595

Og ellers går det bra? 

Anonymkode: 541fd...347

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.5.2022 den 12.43):

Kom på en ting som skjedde mellom foreldrene mine i blant. Mamma ble sint for et eller annet, kunne være forskjellig men typisk for at hun måtte gjøre alt husarbeidet og pappa ikke trådte til. Da kunne han flire og le av at hun var sint. Jeg vet ikke om han tenkte at han skulle avvæpne situasjonen kanskje? Men det var jo ikke det han oppnådde, det resulterte vel bare i at hun følte seg latterliggjort og ikke tatt på alvor.

Med oss barna kunne han gjøre det samme, eventuelt forsøke å avlede oss og få oss til å smile. Jeg tror ikke det er så bra, ingen av oss barna er i dag komfortable med å vise andre at vi er sinte. Sinne er en ulovlig følelse som du skal gjemme bort og ikke slippe ut.

Noen som har opplevd å bli ledd av når dere ble sinte? Hvordan føltes det og hva gjorde det med relasjonen deres?

Anonymkode: 9470d...152

Jeg har sjeldent opplevd det. Er vant til at folk tar følelser på alvor og evt spør om de ikke forstår årsakene. Har aldri opplevd ufin dynamikk mellom mine foreldre. Har sett begge mine foreldre sinte. Vet de iblant krangla om husarbeid, og begge var i sorg over ei død søster så de kunne bli litt trigga av ting rundt det. De var likevel rolige og tålmodige når vi var hormonelle, teite tenåringer, de var aldri kjip tilbake. Husker en lærer lo av meg en gang og at jeg ikke en gang blei lei meg, bare tenkte at den læreren var helt idiot. For mine foreldre var ikke sånn.

Kjæresten lo av mitt sinne en gang i starten av forholdet vårt, og da sa jeg til ham at det gjør du aldri mer om vi skal være sammen. Jeg må prøve å være rolig men han må også prøve å høre etter på det jeg har å si. 

Etter noen år hadde vi en stor men litt diffus konflikt og da skjedde det igjen, at han lo. Da ropte jeg først til ham at han måtte ta seg sammen, og så ble jeg veldig kald. Jeg var tilbøyelig til å slå opp med ham, hvis han syntes å le var ok. Men vi fikk snakket ut og gjort noe med det som skapte situasjonen for oss i utgangspunktet. Jeg skjønner hvorfor han var litt umoden der og da, og han har skjønt at jeg er villig til å gå fra sånn oppførsel og han har gjort opp for seg. 

Anonymkode: 541fd...347