Jeg hater å være gravid og klarer ikke bli glad i ungen i magen.

[AnonymBruker]

Jeg er 6 måneder på vei med et barn jeg trodde jeg ville ha, men da jeg innså hvilken dust av en mann jeg er sammen med har det gått opp for meg at livet mitt aldri vil bli bra igjen og at jeg har gjort noe dumt ved å si ja til å bli gravid og faktisk bli det. Jeg hater livet mitt nå, og ønsker ikke leve lengre. Jeg klarer heller ikke bli glad i barnet i magen, og hater spesielt når han sparker fordi da blir jeg ordentlig påminnet at han er der inne i magen. Jeg vil bare adoptere bort ungen og aldri se den, men det blir jo litt vanskelig når faren vil ha barnet. Jeg vurderer da å bare gi barnet til far og aldri se meg tilbake. Alt er sørgelig, jeg hater alt ved å gå gravid og jeg sitter mye i kjedsomheten med mine egne mørke tanker. Samboer bryr seg såklart KUN om seg selv og han ser ikke hvor mye jeg dør av visner hver dag av dette, og jeg klarer ikke finne glede i noe lengre. Jeg har null kjemi med jordmoren jeg går til som kun sitter og snakket om vektøkning og fokuserer på urinprøven. Prate med hun om noe annet enn å si at alt går bra funker dårlig, og jeg merker at nå bryr jeg meg ikke selv lengre heller. Akkurat nå ligger jeg og gråter og fantaserer om et liv jeg aldri vil få igjen. Og jeg vet heller ikke hvorfor jeg skriver her inne, jeg bare trengte å si at jeg hater alt og at livet rakner totalt. Alle rundt meg forventer at jeg skal være lykkelig og jeg har bare lyst til å dø når de snakker om hvor hyggelig det må være. 

Anonymkode: e37a9...1d7

[AnonymBruker]

Da ville jeg gått til legen din, forklar hvordan du føler deg, evt. Skriv det i et brev du tar med. Be om henvisning til psykolog, du må få hjelp, kan jo være en depresjon som gjør at du føler det slik, og at med riktig behandling så får du det bedre igjen. Også ville jeg vurdert forholdet til mannen, har du familie rundt deg?

Anonymkode: c9ffc...99e

[AnonymBruker]

Før du blir sensurert bort, og før hjertene kommer: Ta en prat med fastlegen. Ja, det suger å innse at man har valgt feil, og sitte der med et liv/et valg om å få barn man angrer på. Utfordringen er at barnet ikke kan lide oppi dette her. Du må gjøre det beste utav det. Fedre forlater barna sine. Mødre kan også gjøre det, det er bare enda mindre sosialt akseptabelt fordi det er en dobbel standard her. Mange av hjertene og mammahjerte-menneskene her inne klarer ikke ha empati nok til å skjønne dette. 

Ta en prat med fastlegen din om hva du føler. Du har reelle tunge tanker som du trenger å få luftet, om ikke annet. Og før hjertene kommer med svangerskaps/barselsdepresjonene sine; Kanskje det, men det er faktisk mulig å genuint angre på livsvalgene sine. Det vil voksne, intelligente mennesker respektere. Har du en depresjon som lar seg løse, slik at alt blir bra? Vet ikke, det kan bare du vite. Men oppsøk fastlegen og få hjelp til å sortere, og ta det som det kommer. Det er det eneste du kan gjøre akkurat nå. 

Anonymkode: ddbc3...136

[AnonymBruker]

Støtter AB over. Bestill en legetime og snakk 100 % ærlig om tankene dine. 

Anonymkode: 89ae3...198

[AnonymBruker]

Du trenger noen å prate med først og fremst, psykolog? Få klarnet opp i tankene og så tar du det derfra. Om å adoptere bort er det du velger så er det en mulighet, livet ditt er ikke ødelagt. Dette ordner seg 

Anonymkode: c2e05...d25

[AnonymBruker]

Vet du hva, jeg klarte heller ikke glede meg i graviditeten. Jeg ble kjempedårlig og forstod liksom ikke at jeg skulle bli mamma. Ikke før babyen var der. I det øyeblikket jeg fikk han opp på brystet skjedde det noe inni meg. Hjertet holdt på å eksplodere av kjærlighet, stolthet og alt jeg ville var å beskytte den lille. Å bli mamma ble det beste som har hendt meg. 

Det kan bli sånn for deg og. Mange er deprimerte i graviditeten, det er nesten vanlig! 

Søk hjelp hos fastlegen, og hold ut! Dette kan være det beste som har skjedd deg. Du ser det bare ikke enda ❤

Anonymkode: 54c5f...b51

[Anonym6789]

Jeg var ikke i samme livssituasjon som deg med en kjip mann, men jeg hatet også å være gravid. Alt som minnet meg på graviditeten gjorde meg sur og grinete, og følte ingenting for babyen.jeg angret noe vannvittig. 

Det gikk umiddelbart over når han ble født! 

Men som de over skriver, dra til legen å få hjelp mot de tunge tankene 

[AnonymBruker]

Det er tabu å snakke om, men det er faktisk ganske vanlig å føle på at man angrer på barnet og at det ødelegger livet etc. Dette både på grunn av hormoner og fordi vi sliter med å ta innover oss hva som faktisk skal skje. Jeg var sikker på at jeg hadde valgt feil selv, men heldigvis tok jeg kraftig feil der! Barnet mitt er mitt alt!❤ Plutselig var det ikke så farlig at mannen ble drittsekk i etterkant, for han var ikke viktig lenger. Jeg gikk fra han og klarer meg veldig fint alene. 

Men som andre sier; snakk med noen om dette. Du er deprimert og det er vondt å ha det sånn.

Anonymkode: 69e10...4c1

[Rhodiola]

Kjære trådstarter,

Jeg må dessverre stenge tråden din fordi vi ikke tillater at man skriver om selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). 

Vi vil oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen,
Rhodiola, mod.