Sliter med morskjærligheten

[AnonymBruker]

Det må være noe galt med meg. Jeg vet jo rasjonelt sett at barnet ikke er vanskelig for å være vanskelig mot meg. Barnet hyler og klager fordi det er noe galt, noe ubehagelig, et udekket behov. Men likevel får jeg sånne tanker og kjenner på en motvilje mot barnet. Spesielt hvis jeg er veldig sliten selv, da er det vanskelig å finne de kjærlige følelsene når barnet holder show langt utover kvelden. Har lyst til å stikke av, koble meg av, være i fred.

Og slik vil jeg jo ikke ha det. Jeg vil jo ikke at mamma sin kjærlighet, tid og oppmerksomhet er betinget av at barnet oppfører seg "fint". Vet ikke hva jeg skal gjøre med dette her.

Anonymkode: b36ef...8db

[Gjest the1andonly]

Sånn er det nok for de aller fleste. Fordet om jeg har fått barn og elsker den over alt på jord. Så blir jeg sliten, trenger en pause for å være for meg selv. Det er vanskelig å stå i følelsene til barnet og møte og forstå følelsene, spesielt når man selv er sliten. 

Jeg har selv en dårlig dag i dag og er så sliten og trøtt. Da er det ekstra vanskelig når ungen også er grinete. Blir skikkelig sur og sint. Men må bare stå i det til noen kan passe litt eller til ho sover dupp eller for natta så jeg får puste litt ☺️👍

[AnonymBruker]

the1andonly skrev (14 minutter siden):

Sånn er det nok for de aller fleste. Fordet om jeg har fått barn og elsker den over alt på jord. Så blir jeg sliten, trenger en pause for å være for meg selv. Det er vanskelig å stå i følelsene til barnet og møte og forstå følelsene, spesielt når man selv er sliten. 

Jeg har selv en dårlig dag i dag og er så sliten og trøtt. Da er det ekstra vanskelig når ungen også er grinete. Blir skikkelig sur og sint. Men må bare stå i det til noen kan passe litt eller til ho sover dupp eller for natta så jeg får puste litt ☺️👍

Kanskje? Ingen som snakker om det i alle fall. Jeg synes det er kjempevanskelig og klarer ikke alltid å håndtere det bra.

Anonymkode: b36ef...8db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Det må være noe galt med meg. Jeg vet jo rasjonelt sett at barnet ikke er vanskelig for å være vanskelig mot meg. Barnet hyler og klager fordi det er noe galt, noe ubehagelig, et udekket behov. Men likevel får jeg sånne tanker og kjenner på en motvilje mot barnet. Spesielt hvis jeg er veldig sliten selv, da er det vanskelig å finne de kjærlige følelsene når barnet holder show langt utover kvelden. Har lyst til å stikke av, koble meg av, være i fred.

Og slik vil jeg jo ikke ha det. Jeg vil jo ikke at mamma sin kjærlighet, tid og oppmerksomhet er betinget av at barnet oppfører seg "fint". Vet ikke hva jeg skal gjøre med dette her.

Anonymkode: b36ef...8db

Hvor gammel er barnet?

Tror de fleste har det sånn, meg selv inkludert. Nå har jeg i utgangspunktet en veldig blid baby, men jeg kan bli så sliten at jeg nesten ikke vil hente henne når hun våkner fra en lur. Andre ganger kan jeg se en video av en syk baby, og få lyst til å vekke henne😅

Den første tiden syntes jeg også det var litt vanskelig å skjønne at jeg hadde en baby, og hva jeg egentlig følte. 
 

For meg hjelper det å finne på ting hver dag, for jeg kjeder meg med babylek hele dagen. Vi drar på babysang, svømming, triller mye, møter andre, shopping😅 Alt for å få timene til å gå.
 

Sover barnet godt? 
 

Anonymkode: ab66c...9e9

[AnonymBruker]

Vanlig her i hvert fall. Det er jo kjempevanskelig å elske noen like høyt hele tida, særlig når man er sliten og den personen man skal elske sliter en ut enda mer. Selv om det ikke er med vilje. Sikkert ikke sånn for alle, men det er ganske menneskelig å ha det sånn. På helsestasjonen min var de for eksempel veldig klare på at dette var helt vanlig, og at det er lov å gå ut av rommet og lukke døra og ta en kort timeout om det blir for mye.

Anonymkode: 351f9...667

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Kanskje? Ingen som snakker om det i alle fall. Jeg synes det er kjempevanskelig og klarer ikke alltid å håndtere det bra.

Anonymkode: b36ef...8db

Når du mener du ikke håndterer det bra - hva gjør du da? 

 

Å være sliten er helt naturlig, og å ikke forgude alt barnet gjør til en hver tid er også helt naturlig. Å blir veldig frustrert når ting tar lengre tid enn det man har beregnet, og man virkelig trenger å få lit tid på kvelden for seg selv - helt naturlig. 

Det som hjalp meg mest i disse frustrerende fasene var å erkjenne at det faktisk ble sånn. dette gjaldt litt større barn som plutselig begynte å bruke lengre tid på å sovne - jeg var så innstilt på at de sov på et gitt tidspunkt, og halv ni til halv elleve fikk jeg se en serie og slappe av. Når barnet ikke sov til det tidspunktet ble jeg så frustrert at jeg nærmest ristet på innsiden. og da var det å jobbe med meg selv og egen innstilling det som hjelp - "okey, nå er det en periode det bare blir tv-serie fra halv ti tli halv elleve og det tåler jeg fint". Også ble det bonus når leggingen gikk kjappere. 

"Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det". Veldig klisje, og godt nok provoserende, men for meg er det en leveregel som gir meg et bedre liv. 

Anonymkode: 2fce2...6fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Det må være noe galt med meg. Jeg vet jo rasjonelt sett at barnet ikke er vanskelig for å være vanskelig mot meg. Barnet hyler og klager fordi det er noe galt, noe ubehagelig, et udekket behov. Men likevel får jeg sånne tanker og kjenner på en motvilje mot barnet. Spesielt hvis jeg er veldig sliten selv, da er det vanskelig å finne de kjærlige følelsene når barnet holder show langt utover kvelden. Har lyst til å stikke av, koble meg av, være i fred.

Og slik vil jeg jo ikke ha det. Jeg vil jo ikke at mamma sin kjærlighet, tid og oppmerksomhet er betinget av at barnet oppfører seg "fint". Vet ikke hva jeg skal gjøre med dette her.

Anonymkode: b36ef...8db

Det er naturlig å finne noen å prate om det med. Så første steg er fastlege, om du ikke har lyst til å gå rett til privat tilbyder av bistand. 
 

Barn hyler fordi de distanserer seg, gitt at de ikke er spedbarn. Når du er godt i gang med oppfølging av egen psyke så er det naturlig å lese seg litt opp. Det finnes en mengde teknikker som gjør at samarbeidet barn-voksen blir bedre enn det er. Ja, «folk flest» har et litt trått samarbeid med sine barn, men det er ikke dermed nødvendig å legge seg på den lista. Du kan oppdra barn bedre enn folk flest. Eksperter er rimelig enstemmige i at folk flest er helt elendige på oppdragelse. Øker man egen kompetanse til «god» så får man barn som oppfører seg meget mer behagelig.

Anonymkode: 84662...8ab

[AnonymBruker]

Det siste tabuet, det ingen snakker om, det å ikke like sine egne unger bestandig og noen angrer på hele ungen.

Det snakkes ikke om det, for inn på banen rykker da det moralske mamma-politiet. 

https://www.abcnyheter.no/helse-og-livsstil/2014/01/26/192094/jeg-vil-ikke-vaere-mamma?redirect=true

Anonymkode: bec91...6ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvor gammel er barnet?

Tror de fleste har det sånn, meg selv inkludert. Nå har jeg i utgangspunktet en veldig blid baby, men jeg kan bli så sliten at jeg nesten ikke vil hente henne når hun våkner fra en lur. Andre ganger kan jeg se en video av en syk baby, og få lyst til å vekke henne😅

Den første tiden syntes jeg også det var litt vanskelig å skjønne at jeg hadde en baby, og hva jeg egentlig følte. 
 

For meg hjelper det å finne på ting hver dag, for jeg kjeder meg med babylek hele dagen. Vi drar på babysang, svømming, triller mye, møter andre, shopping😅 Alt for å få timene til å gå.
 

Sover barnet godt? 
 

Anonymkode: ab66c...9e9

Barnet er 15mnd. Sover noen ganger ok, men ofte går hele kveldene med på legging og styr. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Når du mener du ikke håndterer det bra - hva gjør du da? 

 

Å være sliten er helt naturlig, og å ikke forgude alt barnet gjør til en hver tid er også helt naturlig. Å blir veldig frustrert når ting tar lengre tid enn det man har beregnet, og man virkelig trenger å få lit tid på kvelden for seg selv - helt naturlig. 

Det som hjalp meg mest i disse frustrerende fasene var å erkjenne at det faktisk ble sånn. dette gjaldt litt større barn som plutselig begynte å bruke lengre tid på å sovne - jeg var så innstilt på at de sov på et gitt tidspunkt, og halv ni til halv elleve fikk jeg se en serie og slappe av. Når barnet ikke sov til det tidspunktet ble jeg så frustrert at jeg nærmest ristet på innsiden. og da var det å jobbe med meg selv og egen innstilling det som hjelp - "okey, nå er det en periode det bare blir tv-serie fra halv ti tli halv elleve og det tåler jeg fint". Også ble det bonus når leggingen gikk kjappere. 

"Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det". Veldig klisje, og godt nok provoserende, men for meg er det en leveregel som gir meg et bedre liv. 

Anonymkode: 2fce2...6fe

Jeg blir så sint og frustrert at jeg har lyst til å riste ungen, så da går jeg ut. Men går jeg ut så blir ungen helt ifra seg, så det er ikke så lett. Det føles ikke bra. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er naturlig å finne noen å prate om det med. Så første steg er fastlege, om du ikke har lyst til å gå rett til privat tilbyder av bistand. 
 

Barn hyler fordi de distanserer seg, gitt at de ikke er spedbarn. Når du er godt i gang med oppfølging av egen psyke så er det naturlig å lese seg litt opp. Det finnes en mengde teknikker som gjør at samarbeidet barn-voksen blir bedre enn det er. Ja, «folk flest» har et litt trått samarbeid med sine barn, men det er ikke dermed nødvendig å legge seg på den lista. Du kan oppdra barn bedre enn folk flest. Eksperter er rimelig enstemmige i at folk flest er helt elendige på oppdragelse. Øker man egen kompetanse til «god» så får man barn som oppfører seg meget mer behagelig.

Anonymkode: 84662...8ab

Vet ikke hvor jeg skal henvende meg. Prøver å lese meg opp litt og ting ser fint ut på papiret men så vanskelig å omsette i praksis føler jeg. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det siste tabuet, det ingen snakker om, det å ikke like sine egne unger bestandig og noen angrer på hele ungen.

Det snakkes ikke om det, for inn på banen rykker da det moralske mamma-politiet. 

https://www.abcnyheter.no/helse-og-livsstil/2014/01/26/192094/jeg-vil-ikke-vaere-mamma?redirect=true

Anonymkode: bec91...6ec

Mye gjenkjennelig der ja. Nå tror jeg kanskje jeg hadde snev av fødselsdepresjon og føler at det nå har lettet litt generelt, men jeg kjenner ofte på de følelsene og tenker de tankene nå også. Ja, mye fordømmelse av det her på forumet i alle fall. 

Anonymkode: b36ef...8db

[AprilLudgate]

Jeg tror mer du er et høyst normalt sunt menneske?

[AnonymBruker]

Fløff skrev (26 minutter siden):

Jeg tror mer du er et høyst normalt sunt menneske?

Tror du? Jeg klarer ikke helt å tro at folk flest mestrer det her så dårlig 😕

Anonymkode: b36ef...8db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Barnet er 15mnd. Sover noen ganger ok, men ofte går hele kveldene med på legging og styr. 

Jeg blir så sint og frustrert at jeg har lyst til å riste ungen, så da går jeg ut. Men går jeg ut så blir ungen helt ifra seg, så det er ikke så lett. Det føles ikke bra. 

Vet ikke hvor jeg skal henvende meg. Prøver å lese meg opp litt og ting ser fint ut på papiret men så vanskelig å omsette i praksis føler jeg. 

Mye gjenkjennelig der ja. Nå tror jeg kanskje jeg hadde snev av fødselsdepresjon og føler at det nå har lettet litt generelt, men jeg kjenner ofte på de følelsene og tenker de tankene nå også. Ja, mye fordømmelse av det her på forumet i alle fall. 

Anonymkode: b36ef...8db

Jeg har en på 5 mnd, så kanskje ikke så mye å sammenligne..Tror uansett at det er bedre å gå ut av rommet og la barnet være litt i fra seg, enn at man tipper over og gjør noe dumt.

Det er kanskje ikke noe man prater mye om, men tror ikke det er uvanlig å kjenne på de følelsene. På en annen side kan det også være en ubehandlet fødselsdepresjon? Kanskje du kan snakke litt med legen din om det hvis det ikke blir bedre.

Får du noe avlastning? Partner, familie? 

Anonymkode: ab66c...9e9

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tror du? Jeg klarer ikke helt å tro at folk flest mestrer det her så dårlig 😕

Anonymkode: b36ef...8db

Altså, folk flest blir sprø i nøtta av hyl, vræl og timesvis med misnøye.

Dette på lite søvn.

Er en grunn til at man drømmer om ei uke alene på en strand  

Endret 5. mai 2022 av Fløff

[AnonymBruker]

Det skal ikke være sånn, du kan nok ha en fødselsdepresjon. Se videoen nederst på siden her:

https://www.landsforeningen1001dager.no/2022/04/19/omsorg/

❤️❤️❤️

Anonymkode: 0e901...726

[AnonymBruker]

Dette er en miks av bla at leggerutiner tar alt for  lang tid, og en blir regelrett drittlei av at det skal være sånn. 
I andre sammenhenger så er det viktig at dere som foreldre avlaster hverandre når barnet er syk, sutrete eller ikke vil roe seg. 

Anonymkode: e06b3...98b

[Gjest the1andonly]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Kanskje? Ingen som snakker om det i alle fall. Jeg synes det er kjempevanskelig og klarer ikke alltid å håndtere det bra.

Anonymkode: b36ef...8db

Da har du ikke funnet de rette vennene. Jeg er veldig åpen om at jeg klikker pga ungene iblant. I min egenvalgte barselgruppe så elsker alle ungene over alt på jord og beskytter dem fra alt og ofrer mye for ungene! Men vi er veldig åpne med hverandre og enige om at man blir helt koko på natta og drømmer om ei natt på hotell og er oppgitte av skriking, sutring, dårlig søvn og legging! Det er veldig slitsomt! Og det er veldig godt å lufte ut og klage og snakke om problemene med likesinnede så man kan bli møtt med forståelse, sympati og støtte! Min gjeng er super på å støtte hverandres og gi forståelse og sende motivasjon 💛