Litt deppa

[Gjest Gjest]

Skriver dette innlegget for å få ut litt frustrasjon. Har nå i tre dager kranglet med minn mann, og vurderer sterkt å gå fra ham nå... Grunnen til det er hans manglende lyst på å begynne å få barn nå. Vi giftet oss i sommer, og ble enige om å vente med å prøve fordi vi skulle bruke høst og neste vår på å reise og pleie kjærligheten. Men dette har det ikke blitt noe av. Litt fordi han var lei av å reise (vi har reist mye i år), litt fordi han byttet jobb og ikke kunne få fri fredag eller mandag, slik at vi kunne reise bort en lang helg.

Så, siden vi ble enige om å utsette prøvingen pga reising, og det ikke ble noe reising så har jeg sagt at vi like gjerne kan bli prøvere. Da fikk jeg slengt i trynet at han ikke er klar for å få barn og vil vente 2-3 år! Jeg ble kjempe lei meg så klart. Dette er det noen uker siden han har sagt. Jeg har prøvd å få ham på andre tanker, men uten hell.

I det siste har jeg stort sett sovnet med våte øyne, jeg har trekt meg unna ham, og kjenner at jeg bygger opp en viss hat mot ham...

Så nå sitter jeg her og føler meg helt tom. Lurer på om jeg har noe glede av å være i dette ekteskapet dersom jeg må vente flere år med å begynne å prøve å få barn?

Hvordan klarer dere andre som må vente å få bort fokus fra det?

Hilsen ei jente som er veldig lei seg

[Murmelmy]

Jeg føler virkelig med deg! Vet han at dette er så viktig for deg? Dere er tross alt to i dette forholdet og to som må ta dette valget. Er du helt sikker på at han forstår hvor viktig dette er for deg? At han kan miste deg over dette?

Har på følelsen av at jeg vet hvem du er. Og dersom du vil sende meg en PM så må du mer enn gjerne gjøre det. Noen ganger er det veldig greit å "snakke" med noen som er objektive og som ikke kjenner en in real life.

Vil bare gi deg en stor og håper dette ordner seg for dere.

[Skytte]

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner at du opplever dette som kjipt - fordi du har hatt forventninger om noe annet. Men hadde dere snakket om når dere ville ha barn før - jeg får nesten inntrykk av at dere har hatt to forekjellige oppfatninger av dette...? Hvordan kan dere ha hatt det?

At du føler ekteskapet er meningsløst hvis dere ikke prøver å få barn innen kort tid synes jeg er trist. Selvsagt har jeg litt forståelse for det også, for det har jo å gjøre med hvordan du planlegger livet ditt, og hva du evt har fått forventninger om. Men sett at dere ikke hadde fått til å få barn - ville ekteskapet vært meningsløst da? Jeg håper dere har andre ting viktige sammen også.

Til slutt håper jeg at dere får snakket ordentlig om dette, og forhåpentligvis blir enige. Jeg vet jo ikke hvor gamle dere er eller hvorfor han vil vente, men man er jo to som bør være enige, enten man velger å vente eller sette igang nå.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Sitter her etter enda en søvnløs natt.

Ja, han vet hovr viktig dette er for meg. Jeg tar det så tungt fordi vi ble enige om å begynne å prøve til sommeren, og den eneste grunnen hvorfor vi ville vente var reisingen.

Så nå har han enten ombestemt seg, eller så har han brukt det som unnskyldning for å hale ut tiden.

Dette med å begynne å prøve er viktig for meg, og dette vet han, fordi flere i familien min har slitt for å få barn, og flere har måttet gjennom IVF. Barn er så klart ikke grunnen hvorfor jeg giftet meg med ham, men siden mye av livet mitt handler om dette nå, og jeg er en utålmodig sjel, så føles alt annet meningsløst akkurat nå.

Ellers så er vi midt i 20-årene, og har alle rammene rundt det å få barn i orden, hus, økonomi, foreldre som støtter oss, søsken som veldig gjerne vil bli tanter og onkler.

Jeg hadde egentlig aldri trodd at dette skulle bli et problem i ekteskapet vårt, for hittil så har i hatt det veldig bra, vi har vært enige om stort sett alt, har satt pris på å være sammen,og hverandre mens de siste nettene sover vi i hver vår seng...

Tusen takk for omtanke, det varmer. Det er godt mulig at jeg sender deg en PM Antoine. til dere

[BettyB]

Hei trådstarter,

jeg forstår veldig godt at du har lyst på barn og at du vil starte nå i og med at det har vært problemer med å få barn i familien. MEN, ikke at du vil gå i fra mannen din pga at forskjellige meninger på området. Har dere snakket SKIKKELIG i sammen om temaet, satt dere ned og veid for og imot?

Har dere vært sammen lenge før dere giftet dere? Jeg giftet meg i Januar i år og vet hvor vanskelig det kan være å kommunisere skikkelig i sammen de første månedene. Vi har hatt det tøft i perioder, men kommunikasjon har reddet oss.

Det er mye som skal klaffe når to stifter bo i sammen, vær så snill og ta tiden til hjelp og se om det ikke går bedre etter hvert. Det er alt for mange ekteskap som ryker pga av dårlig kommunikasjon!

Masse lykke til ihvertfall Håper det ordner seg for dere!!!

[Murmelmy]

Trådstarter; Skjønner godt at du har det tøft nå. I hvertfall om dere hadde kommet til en enighet som han nå ikke holder sin del av. Da har dere egentlig godt inn i ekteskapet på forskjellig grunnlag.

BettyB her nevner så er kommunikasjon veldig viktig. Kanskje det viktigste i et ekteskap eller forhold generelt. Men du trodde jo dere var enige om dette med barn, for dere hadde jo snakket om det!

Som du kanskje har lest så sliter vi litt med å bli gravide. Men vi vil jo begge to ha barn så snart som mulig.

Som nevnt tidligere er det bare å sende meg en PM

[Gjest ¤Escada¤]

Kjenner meg VELDIG igjen her.... Både på det ene og d andre.... Lurer litt på om d kan være kommunikasjonen som ødelegger mest for meg selv... Min mann har også kommet med lovnader om når vi skulle begynne med smått.. men gått tilbake på det og snakker om å får barn om noen år.. kanskje 2-3... Og jeg er såklart uenig! Men begge må jo være enig.... d sier jo alle... Men har vi ingenting vi skulle sagt her eller?!? Synes at ting føles så uretferdig.. Selvfølgelig gifta jeg meg med min mann for 2 år siden fordi jeg elska han og at vi har hatt d bra sammen... Men savnet er SÅ stort etter barn... at jeg nesten begynner å lure på om jeg har funnet feil mann for meg...? Tanken streifer meg værtfall når han viser så lite omtanke når han vet hvor mye dette betyr for meg.. Kom ik med noen gode råd her... men siden tråden min ligna litt måtte jeg av frustrasjon bare si noen ord om d her.. Føler værfall me deg!

Endret 14. november 2005 av ¤Escada¤

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Hei Escada!

Ja, jeg tror nok at det desverre er flere som kjenner seg igjen i min tråd. Vi hadde noen utrolig tøffe dager i forrige uke, men disse er heldigvis for denne gangen over. Vi fikk snakket litt, og han sa at han fikk helt panikk på tanken å få barn nå, han måtte bruke litt tid på å fordøye det.

Så nå har vi veldig veldig smått begynt med prøvingen (hopper av i svingen, og satser på sikker periode), men vi ble enige om å begynne for fullt til sommeren dersom jeg ikke blir gravid i mellomtiden.

Men det er som du sier, hvorfor skal de kunne bestemme sånt. Hvorfor må vi bare finne oss i det. Det er vi som går gravide, det er vi som føder den ungen, det er vi som går hjemme med den i et år, vi skulle egentlig hatt mer å si synes nå jeg.

Ønsker deg uansett lykke til, føler virkelig med deg. Det er veldig godt å ha KG og få ut litt frustrasjon

[BlaBla]

Skjønner frustrasjonen din, men man er jo to om saken. Begge må være klar for det. Er det uenighet må man møtes på mitten. Ja det er du som går gravid i 9 mnd, men du bør ikke gå hjemme et år. 3 uker før og 6 uker etter fødselen er forbeholdt mor.

Hvis du skulle hatt mere å si en far, og du går fra han, må jo han sitte å betale. Så man må være 2 om saken.

[Gjest Piper]

Må dere reise for å pleie kjærligheten?

Tror du at du vil få fortere barn, om du går i fra han?

Elsker du han, fordi han kan gi deg et barn?

[Murmelmy]

Må dere reise for å pleie kjærligheten?

Tror du at du vil få fortere barn, om du går i fra han?

Elsker du han, fordi han kan gi deg et barn?

←

Ehhh? Passe negativ her, eller hva???

[Gjest Gjest]

Tror mange menn har innebygget angst for å binde seg - både med tanke på forhold og barn. Kan være greit å avtale å få unge om ett år, men når året har gått kan de få aldeles hetta. I alle fall gjorde min det. Men det er viktig å kommunisere og for å gjøre dette må begge få sagt det de mener og føler. Tror det er viktig å ikke starte samtalen med "jeg vil ha unge nå og håper du er enig", heller prøve med når vil du ha unge, hva tenker og føler du rundt det - og vente på svar!

Vi hadde også avtalt å prøve om et år, men da året var gått og vi prata om det var det utrolig mye som gjorde at det passet bedre neste år. Helt til han fikk tenk litt på det og tygd litt på det (noen uker). Nå er han klar som bare det. Tror jenter ofte tenker mer på å få barn enn menn gjør, venner oss til tanken og innstiller oss på det. Tror mennene må få samme mulighet. Lykke til!

[Gjest Bertine]

Hei trådstarter,

jeg forstår veldig godt at du har lyst på barn og at du vil starte nå i og med at det har vært problemer med å få barn i familien. MEN, ikke at du vil gå i fra mannen din pga at forskjellige meninger på området. Har dere snakket SKIKKELIG i sammen om temaet, satt dere ned og veid for og imot?

Har dere vært sammen lenge før dere giftet dere? Jeg giftet meg i Januar i år og vet hvor vanskelig det kan være å kommunisere skikkelig i sammen de første månedene. Vi har hatt det tøft i perioder, men kommunikasjon har reddet oss.

Det er mye som skal klaffe når to stifter bo i sammen, vær så snill og ta tiden til hjelp og se om det ikke går bedre etter hvert. Det er alt for mange ekteskap som ryker pga av dårlig kommunikasjon!

Masse lykke til ihvertfall   Håper det ordner seg for dere!!!

←

Veldig enig med deg betty!

Jeg har også grått endel netter fordi mannen ikke ville begynne å prøve med en gang vi var gift. Både pga skole og jobb, økonomi osv... men også fordi han mente det var viktig at vi først bare var oss to ilag!

Ja, det er tungt å vente når en så veldig vil ha små!!

Men 1 år går kjempe fort! Bruk heller tiden til å snakke sammen, ikke bare om barn men også hva dere vil ha ut av livet som ektefolk!

Dette er på ingen måte negativt til deg, men vi hadde ikke vondt av å vente 1 år!

[Gjest ¤Escada¤]

Sjønner her at d er mange av dere som er gift... Kor mange år etter at dere ble gift har mannen villet være med på å bli prøvere? Altså hvor lang tid tok d etter at dere var gift før han ville ha en liten baby og? :klø:

[BlaBla]

Jeg og mannen min har vært sammen i 7(1998) år i desember. Gift (2002) i 3 av disse. Begynte å prøve mai04. Ble gravid juni05.

Vi ble enige om dette da. Det falt seg bare helt naturlig. Men det er veldig forskjell på folk. Før vi ble gravide gjorde vi som vi ville i forhold til aktiviteter. Tror dette hjelper når man blir eldre å ha opplevd litt. Tror mange "venter" på noe.

Jeg tror det er viktig å ikke presse, hvis du er klar, nevn det bare og se hva han sier. Kanskje ikke så lett bestandig, men i mitt forhold er det kommunikasjonen som har gjort at vi er kommet så lang. Vi er like forelsket som vi var når vi møttes. Det går ikke en dag uten at vi sier at vi elsker hverandre.

Lykke til alle sammen.

[smile]

Sjønner her at d er mange av dere som er gift... Kor mange år etter at dere ble gift har mannen villet være med på å bli prøvere? Altså hvor lang tid tok d etter at dere var gift før han ville ha en liten baby og? :klø:

←

Vi har vært gift i over to år og nå er det helt greit med barn for han. Men jeg har villet mye lengre tid enn han! I tillegg har vi vært par i mange, mange år.....

Som noen over her snakket om tror jeg kommunikasjon har veldig mye å si. Så trådstarter, jeg må nok si meg enig i at det første året som gift var mye mer slitsomt i forhold til kommunikasjon enn hva det er nå.

Uansett, lykke til!

[liv]

Vi har vært gift i litt over 4 år, mannen er ikke helt klar enda.

[Gjest Gjest]

Jeg ser jo av et av de siste innleggene til trådstarter at det hjalp å snakke skikkelig om det. "Hjalp" betyr forøvrig ikke at den som vil mest får det som hun vil

Først må jeg si jeg får litt klaus når jeg får inntykk av at en del nokså bastant kan mene at mannen er en kjiping fordi han ikke ønsker barn (ikke bare i debatten her, men generelt, folk jeg omgåes også). Jeg er jente selv, i slutten av tjueåra, og i et bra samboerforhold - sammen i tre år. Men jeg ønsker meg IKKE barn nå, og synes derfor ikke det er vanskelig å sette meg inn i situasjonen til den som bremser. Å få barn medfører en STOR forandring i livet - tid, økonomi, prioriteringer kan bli ganske annerledes, og man kan jo ikke bare snu det heller. Har inntrykk av at mange ikke tenker på at den søte babyen skal henge ved deg resten av livet, bli stor og ekkel tenåring og alt...

Uansett. Jeg tror også det er sant at mange menn ikke tenker å mye på det der med barn som mange jenter gjør. Derfor har EN tanke kanskje blitt lagd i hodet for en stund siden, og så er det DEN som dukker opp hver gang temaet bringes på banen. Samboern min er sånn med ting som skal gjøres i huset, for å trekke en parallell - altså at han ikke tenker over problemstillingen før jeg "tvinger" han til det, SÅ gjør han seg opp en mening en stund etter dette... Selv er jeg sikkert sånn på mine områder.

Derfor er det fint å høre at dere har snakket sammen og at han har tygd litt på det - og kommet deg i møte. Han har jo også rett til å sette foten ned, men det er jo ikke noe godt utgangspunkt for et langt forhold, da, om man skal være uenige om mange viktige ting...