Halvbroren min har fått kreft og vil ikke ha kontakt med oss.

[AnonymBruker]

Dette er en lang historie men skal prøve å gjøre det så kort som mulig i tillegg til å få med alle de viktigste detaljene. 

min mor møtte en fyr og de ble etterhvert i et forhold, han viste seg å være voldelig og aggressiv etter hvert. Mamma ble gravid med barnet hans, og han fortsatte å banke henne mens hun var gravid, på ett punkt jaga han henne med kniv ut på gata og polititet gjorde ingenting. Etter hvert ble barnet født og barnevernet møtte opp på sykehuset, arresterte fyren og tok barnet. Han vokste opp i fosterhjem. Vi fikk møte han kun en håndfull av ganger oppigjennom oppveksten, men etterhvert som han ble eldre så begynte fostermor å finne på unnskyldninger for å ikke møte oss, selv om mamma er og var verdens snilleste, mest omsorgsfulle og støttende person. 
 

Nå i dag fikk vi vite at han har kreft, ikke igjennom han selv, men igjennom ei venninne av han som var bekymra fordi han hadde lagt ut en melding på Snapchat storyen hans hvor det sto «orker ikke mere, sorry». Det viser seg at han har hatt kreft i to år uten av at vi har fått noe informasjon. Vi har prøvd å fått mer kontakt med han og fosterfamilien hele tiden men de har funnet på unnskyldninger. 
 

vi ringte forsterker i dag og hun bekrefter at han har kreft og er innlagt med mulig spredning. Hun sier også at han har sagt før han ble 18 at «om mamma ikke tar kontakt med meg innen jeg er 18 så bryter jeg fullstendig kontakt», mamma prøvde hele tiden å få kontakt men fostermor sa ikke fra, så nå vil han ikke ha kontakt med oss mer, han er 24 år gammel. Jeg sliter med depresjon fra før og nå ble jeg så sinnsykt fra meg. Har alltid ønska meg en storebror som jeg kan se opp til men nå har han kreft og er veldig syk. Følte bare for å vente litt.. 

Anonymkode: 3a34c...555

[AnonymBruker]

Så leit å høre. 

Kan det være en mulighet å skrive ett brev til han, hvor dere forklarer alt, og at dere har prøvd å få kontakt med han?

Anonymkode: 0d1df...57d

[lillevill]

Uff så trist. Han burde få vite at moren har forsøkt. Skriv et brev.

[AnonymBruker]

12 minutter siden, lillevill said:

Uff så trist. Han burde få vite at moren har forsøkt. Skriv et brev.

Ja kanskje det er en mulighet. 

Anonymkode: 3a34c...555

[AnonymBruker]

Er bare så jævla redd for å miste han. Selv om jeg nesten ikke har hatt kontakt med han så er jeg jo glad i han. 

Anonymkode: 3a34c...555

[AnonymBruker]

Dette er veldig identifiserende for de det gjelder. 

Anonymkode: 3a731...881

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du sørger over noe som kunne vært, og at det ikke blitt som du skulle ønske. Samtidig så er det en grunn til at barnevernet faktisk tok over omsorgen og at din mor aldri har fått den tilbake, selv om du oppfatter henne som snill og god så betyr det slett ikke at det er slik hun har vært alltid, og det å ikke forlate en voldelig partner som er en fare for barnet er definitivt en dårlig avgjørelse, der bv handlet helt rett. Du legger også veldig mye skyld på fostermor, sannsynligvis fordi du må ha et sted å plassere skyld, og da velger du en som ikke står deg nær. Men halvbroren din er vokst opp i fosterfamilien, det er de som er hans nærmeste familie. Dersom din mor faktisk hadde hatt interesse av sin sønn kunne hun tatt seg sammen for lengst for å bedre kontakten, det går ikke an å skylde på fostermor i 24 år. Her må din mor ta skylden på egen kappe, selv om det er vondt å innrømme. Men du kan jo skrive et brev til din bror, ikke skylde på noen, men si at du ønsker å bli bedre kjent og få mer kontakt. Så blir det opp til han om han vil svare på initativet ditt eller la det ligge. 

Anonymkode: 9ef72...5fd

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg skjønner at du sørger over noe som kunne vært, og at det ikke blitt som du skulle ønske. Samtidig så er det en grunn til at barnevernet faktisk tok over omsorgen og at din mor aldri har fått den tilbake, selv om du oppfatter henne som snill og god så betyr det slett ikke at det er slik hun har vært alltid, og det å ikke forlate en voldelig partner som er en fare for barnet er definitivt en dårlig avgjørelse, der bv handlet helt rett. Du legger også veldig mye skyld på fostermor, sannsynligvis fordi du må ha et sted å plassere skyld, og da velger du en som ikke står deg nær. Men halvbroren din er vokst opp i fosterfamilien, det er de som er hans nærmeste familie. Dersom din mor faktisk hadde hatt interesse av sin sønn kunne hun tatt seg sammen for lengst for å bedre kontakten, det går ikke an å skylde på fostermor i 24 år. Her må din mor ta skylden på egen kappe, selv om det er vondt å innrømme. Men du kan jo skrive et brev til din bror, ikke skylde på noen, men si at du ønsker å bli bedre kjent og få mer kontakt. Så blir det opp til han om han vil svare på initativet ditt eller la det ligge. 

Anonymkode: 9ef72...5fd

Barnevernet selv har gått ut for litt siden til min mor og fortalt at om dette hadde vært i dag, så hadde barna fortsatt bodd hos henne. Så det er tydelig at håndteringen av slike saker samt reglene har endret seg siden 90-tallet. Alle, og da mener jeg alle som står oss nært har samme vinkling fra saken, at fostermor har stoppa den biologiske mora fra å få møtt sønnen ofte nok. Til og med exen til mamma (min biologiske far) har prøvd alt han Kan for å ta opp saken igjen for å få rettferdighet til min mor. 

Anonymkode: 3a34c...555

[AnonymBruker]

Jeg tror du sørger og savner mer en drøm enn den han er.

Han vil jo ikke ha kontakt med dere. Det må dere nesten akseptere.

Og du må huske på at mest sannsynligvis føler halvbroren din at fostermor er moren hans. Det er henne han har vokst opp med, og henne han føler lojalitet til. Sånn som du føler for din mor. Han vil nok ikke høre på det øret der dere snakker fostermor ned, vil jeg tro.

Som et siste forsøk ville jeg skrevet et brev der dere ikke nevner fostermor på noe vis. Hvis du/dere skal nevne noe om det så kan dere si at mor prøvde å ta kontakt men kom ikke gjennom/nådde ikke inn/fikk ikke tilgang til kontakt med han. Ikke legg skylden på noen og ikke si hvordan/hvorfor/hvem osv.

Du kan si at du/dere ønsker kontakt, men at du/dere vil respektere det om han ikke ønsker kontakt. Og at han alltid er velkommen til å ta kontakt senere når som helst og at dere er glad i han.

 

Litt på siden her. Jeg har også alltid ønsket meg en storebror å se opp til. Og jeg har en storebror. Vi har kontakt, men null kjemi. Han liker meg nok ikke noe særlig dessverre.

Så selv om søsken har vokst opp sammen og har kontakt så er det ikke alltid så rosenrødt likevel. Kan hende din halvbror er lik sin far og rett og slett ikke er en så veldig likandes fyr..

Anonymkode: 9ab93...05d

[AnonymBruker]

Jeg synes at dere skal respektere ønsket hans. For meg virker det litt som at dere forsøker å ta kontakt for å tilfredsstille egne følelser, samtidig som dere ikke tar hensyn til hans. Dere vet at han kan dø, og er desperate etter kontakt, til tross for at det ikke er dere han ønsker å bruke sin tilmålte tid på. 

Anonymkode: 465f0...726

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg synes at dere skal respektere ønsket hans. For meg virker det litt som at dere forsøker å ta kontakt for å tilfredsstille egne følelser, samtidig som dere ikke tar hensyn til hans. Dere vet at han kan dø, og er desperate etter kontakt, til tross for at det ikke er dere han ønsker å bruke sin tilmålte tid på. 

Anonymkode: 465f0...726

Enig, jeg er den eldre halvsøsteren som ikke ønsker kontakt med min far eller hans nye barn. Og det er tydeligvis mine yngre søsken ganske sinna over. Men tingen er, de har aldri behandlet meg som familie, da særlig min far og stemor, så da syntes jeg det er jævlig sent å komme når jeg er 30 og liksom skulle «være familie». De er ikke min familie, de jeg vokste opp med, de som stilte opp for meg og som så meg vokse opp, de er familien min nå. Det er selvfølgelig primært min far/stemor sin skyld, men det endrer ikke den fakta at jeg ikke er interessert i noe kontakt med noen av dem. Det må mine såkalte søsken bare finne seg i. De bestemmer ikke over meg, jeg skylder dem ingenting. Broren din har kreft og har vel mest sannsynelig lyst å bruke den siste tiden han har med de han er glad i, hans ordentlige familie. Du er ikke en del av den, skyld på moren din for det. Syntes det er selvopptatt å prøve å «ta» av hans siste tid for å fylle dine egne behov. Si at at han kan ta kontakt om han ønsker og aksepter det hvis han ikke gjør det. Og slutt å unnskyld moren din, hun har åpenbart feilet som hans mor. Alt dette er hennes skyld.

Anonymkode: 6e50b...e1a

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Enig, jeg er den eldre halvsøsteren som ikke ønsker kontakt med min far eller hans nye barn. Og det er tydeligvis mine yngre søsken ganske sinna over. Men tingen er, de har aldri behandlet meg som familie, da særlig min far og stemor, så da syntes jeg det er jævlig sent å komme når jeg er 30 og liksom skulle «være familie». De er ikke min familie, de jeg vokste opp med, de som stilte opp for meg og som så meg vokse opp, de er familien min nå. Det er selvfølgelig primært min far/stemor sin skyld, men det endrer ikke den fakta at jeg ikke er interessert i noe kontakt med noen av dem. Det må mine såkalte søsken bare finne seg i. De bestemmer ikke over meg, jeg skylder dem ingenting. Broren din har kreft og har vel mest sannsynelig lyst å bruke den siste tiden han har med de han er glad i, hans ordentlige familie. Du er ikke en del av den, skyld på moren din for det. Syntes det er selvopptatt å prøve å «ta» av hans siste tid for å fylle dine egne behov. Si at at han kan ta kontakt om han ønsker og aksepter det hvis han ikke gjør det. Og slutt å unnskyld moren din, hun har åpenbart feilet som hans mor. Alt dette er hennes skyld.

Anonymkode: 6e50b...e1a

Hun har ikke feilet som mor. Det er bokstavligtalt ingenting som tilsier at hun er en dårlig mor. Min far derimot car aldri der i oppveksten, møtte aldri opp på møter, aldri på stevner, og betalte ikke en gang barnebidrag. Min mor hadde 3 jobber på en gang for å forsørge oss. Min mor dro på hvert eneste stevne om det så var på tvers av landet, min mor Støtta meg når jeg var på mitt laveste. Det kan godt hende at fostermor til min bror også var en god mor, men min mor har ikke gjort noe som tilsier at min halvbror ikke kan bo hos Oss. Det var eksen hennes som prøvde å ta livet av henne, og det er backa opp av vitner og papirer som beskriver saken, hun ble ikke tatt på alvor av politiet før hun skulle føde, ta dukket de opp, tok barnet og arresterte fyren. Dere kjenner ikke min historie. 

Anonymkode: 3a34c...555

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg synes at dere skal respektere ønsket hans. For meg virker det litt som at dere forsøker å ta kontakt for å tilfredsstille egne følelser, samtidig som dere ikke tar hensyn til hans. Dere vet at han kan dø, og er desperate etter kontakt, til tross for at det ikke er dere han ønsker å bruke sin tilmålte tid på. 

Anonymkode: 465f0...726

Vi har gjort absolutt ingenting for å få han til å ikke ville ha kontakt. I alle år oppigjennom oppveksten har vi prøvd å fått til møter så ofte som vi har rett på, men minst 70-80% av tiden, ble det full stopp hos fostermor da hun fant på unnskyldninger hele tiden. 

Anonymkode: 3a34c...555

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hun har ikke feilet som mor. Det er bokstavligtalt ingenting som tilsier at hun er en dårlig mor. Min far derimot car aldri der i oppveksten, møtte aldri opp på møter, aldri på stevner, og betalte ikke en gang barnebidrag. Min mor hadde 3 jobber på en gang for å forsørge oss. Min mor dro på hvert eneste stevne om det så var på tvers av landet, min mor Støtta meg når jeg var på mitt laveste. Det kan godt hende at fostermor til min bror også var en god mor, men min mor har ikke gjort noe som tilsier at min halvbror ikke kan bo hos Oss. Det var eksen hennes som prøvde å ta livet av henne, og det er backa opp av vitner og papirer som beskriver saken, hun ble ikke tatt på alvor av politiet før hun skulle føde, ta dukket de opp, tok barnet og arresterte fyren. Dere kjenner ikke min historie. 

Anonymkode: 3a34c...555

Du trenger å vokse opp og forstå at din opplevelse med din mor ikke trenger å være lik broren din sin opplevelse med din mor. Du vet ikke faktisk hva som skjedde, da du ikke var født enda. Og folk har en tendens til å legge skylden på alle andre enn seg selv. Tror du ærlig talt at barnevernet ville tatt ungen med mindre moren din støttet og fortsatt ville være sammen med han? Om hun ikke hadde satt seg i en posisjon der barnet ville vært i fare? Sjekk de faktiske barneverns dokumentene som ble skrevet på den tiden så skal vi nok se at du blir overrasket. Det er ikke noe gøy å finne ut at foreldrene man har ikke er perfekte, men sånn er det. Mine halvsøsken kunne sagt det samme som deg. «Pappa har alltid støttet meg, han har dukket opp på fotballkamper, han var alltid rolig og snill».. vel min eldre søster (på min mor sin side, som var 6år da min pappa ble sammen med mamma) sa at min far pleide å true mamma med å slå henne da de kranglet, at han var utro (mest sannsynlig med stemoren min) og når mamma tok telefonen og hun ringte så var det ingen som svarte og mamma skrek og gråt til telefonen.. jeg kan si at min far har aldri betalt barnebidrag, han har aldri vært på en skoleavslutning, han har aldri sett meg spille en fotballkamp, eller da jeg danset. Å kunne spørre om å få en leke eller noe så simpelt som utstyr til sportene jeg spilte var nesten helt umulig, samtidig som mine halvsøsken fikk nintento osv. Så for dem er min far en fantastisk far, for meg er han en deadbeat-dad. Så for gudsskyld la den stakkars broren din være i fred, du virker så sykt ignorant og selvopptatt

Anonymkode: 6e50b...e1a

[Loboto]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har gjort absolutt ingenting for å få han til å ikke ville ha kontakt. I alle år oppigjennom oppveksten har vi prøvd å fått til møter så ofte som vi har rett på, men minst 70-80% av tiden, ble det full stopp hos fostermor da hun fant på unnskyldninger hele tiden. 

Anonymkode: 3a34c...555

Men om han er 24 kunne dere jo bare kontakte han direkte? Hvorfor gå gjennom fostermor når han er myndig?

[AnonymBruker]

Du er sikkert veldig ung, og har det ikke helt enkelt du heller (har en dyp depresjon, og vokst opp uten far). Du må konsentrere deg om deg selv og ditt liv. Det er fryktelig sørgelig når folk på 24 får kreft uansett hvem de er. 
Denne mannen vil ikke ha kontakt, har aldri villet det, og det er hans valg. Han har hatt en annen familie hele livet fra han ble født, det spiller ingen rolle hvem og hva som er årsaken til det, det er som det er. 
Situasjonen er selvfølgelig tyngende for din mor, men det er en sorg som har vart i 24 år. 
Du burde ikke dvele og involvere deg ytterligere, hva godt kan det komme ut av det for ham? For deg? 
 

Anonymkode: 1ace1...6c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vi har gjort absolutt ingenting for å få han til å ikke ville ha kontakt. I alle år oppigjennom oppveksten har vi prøvd å fått til møter så ofte som vi har rett på, men minst 70-80% av tiden, ble det full stopp hos fostermor da hun fant på unnskyldninger hele tiden. 

Anonymkode: 3a34c...555

Men selv om dere ikke har gjort noe halt er det heller ingen grunn til at han skal ønske å ha noe kontakt med dere - dere er ikke hans familie, samme hvem sin skyld det er.

Dette er ikke fostermor sin skyld, men din brors biologiske far sin skyld. Leit for moren din og for så vidt for deg, men sånn er livet.

Anonymkode: 8e984...314

[AnonymBruker]

Noe skurrer når mor ikke kunne ta seg av sønnen sin, til tross for eksen.

Tror ikke du vet hele historien her, og jeg skjønner at han føler seg sviktet av mor. La han være i fred om det er det han ønsker, noe annet er bare utrolig egoistisk!
 

Anonymkode: b30d1...4fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Noe skurrer når mor ikke kunne ta seg av sønnen sin, til tross for eksen.

Tror ikke du vet hele historien her, og jeg skjønner at han føler seg sviktet av mor. La han være i fred om det er det han ønsker, noe annet er bare utrolig egoistisk!
 

Anonymkode: b30d1...4fa

Det er ikke sikkert han føler seg sviktet, han kom i fosterhjem som nyfødt, altså har han en helt annen mor og en helt annen familie han har hatt hele livet, det er som å være adoptert antageligvis. Hvis hans har følt at hans biologiske familie er ham helt uvedkommende, bare fremmede, vil jo ikke det endre seg etter 24 år. Han har en mor. Han har kanskje søsken. Han bryr seg kanskje ikke om biologi. Og nå er han livstruende syk, da er det nok ikke noe overskudd til å ta kontakt med noen for andres del i hvert fall. Og for egen del ville han jo tatt kontakt hvis han ønsket det og trengte det.

Anonymkode: 1ace1...6c4