Har noen her opplevd at den ene i forholdet vil ut av forholdet, for så å klare å fikse ting?

[AnonymBruker]

Lurer rett og slett på om det er mulig.

Anonymkode: cde7d...e9a

[AnonymBruker]

Står i en posisjon der jeg lurer på ganske det samme. Jeg gikk, og opplever egentlig at det var noe jeg måtte gjøre for å kunne se hvor bra hun er, og hvor bra hun er for meg. Hva gjør jeg videre? 

Anonymkode: 21605...a23

[Diezel]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Står i en posisjon der jeg lurer på ganske det samme. Jeg gikk, og opplever egentlig at det var noe jeg måtte gjøre for å kunne se hvor bra hun er, og hvor bra hun er for meg. Hva gjør jeg videre? 

Anonymkode: 21605...a23

Noen ganger er det vel bare det som må til rett og slett… Du kan jo snakke med henne og forteller hva du tenker?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Står i en posisjon der jeg lurer på ganske det samme. Jeg gikk, og opplever egentlig at det var noe jeg måtte gjøre for å kunne se hvor bra hun er, og hvor bra hun er for meg. Hva gjør jeg videre? 

Anonymkode: 21605...a23

Er det lenge siden? 

Anonymkode: 25105...f91

[AnonymBruker]

20 hours ago, AnonymBruker said:

Er det lenge siden? 

Anonymkode: 25105...f91

Snart et halvt år siden. 

Anonymkode: 21605...a23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.5.2022 den 15.08):

Står i en posisjon der jeg lurer på ganske det samme. Jeg gikk, og opplever egentlig at det var noe jeg måtte gjøre for å kunne se hvor bra hun er, og hvor bra hun er for meg. Hva gjør jeg videre? 

Anonymkode: 21605...a23

Da kan du heller skape deg et positivt bilde av hva hun var for deg, og så går du videre, og gjør det bedre i neste forhold. 

Anonymkode: db833...af5

[AnonymBruker]

Samboer ville ut av forholdet for noen år siden, ville ikke reparere noe og ville bare ha meg ut. Så slik ble det. Ingenting jeg kunne si som kunne endre han. 

Vi bodde fra hverandre et års tid og han angret seg hele veien. Det tok meg hele året for å tørre å prøve med han igjen. Jeg var redd for at han nok en gang skulle angre seg og jeg følte meg ikke trygg på han. 

Han viste hele det året at det var meg han ville ha, han jobbet med sine ting og vi bygde et bedre vennskap. Nå har vi holdt sammen en stund igjen og det er bedre enn noen gang. Så jeg tror at alt er mulig. 

For oss så var det best å være fra hverandre en stund. 

Anonymkode: 8c5d8...f7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Snart et halvt år siden. 

Anonymkode: 21605...a23

Det er mange som ville blitt superglade om eksen deres kom tilbake og sa det du skrev tidligere om at du har sett hvor bra hun er-og så sett om hun var åpen for å prøve igjen. 

Anonymkode: 3bee8...9dc

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon. Mange som har vært der. Vært slutt i 4 måneder. Er det for lang tid? Jeg prøver å få henne tilbake, ser henne i et nytt lys (selvfølgelig, men har aldri sagt et skjevt ord til henne, hun er et flott menneske som jeg beundrer-jeg har bare vært lite tilpasningsdyktig) men hun vil ikke. 

Hva kan man si for å berge et forhold der hun egentlig har lukket døra, men fremdeles vil prate og treffes? Eller er det slik at man nesten aldri vil få en ny sjanse? Har gjort samme tabben flere ganger. Tungt at man alltid må begynne på nytt. Og ja, jeg forstår at dette er krevende for den andre parten. 💔

Anonymkode: e0f1b...baa

[AnonymBruker]

Det spørs vel litt hvordan ting endte da du dro? Har du en følelse på at hun vil ta imot deg og høre på deg, eller er det fare for at hun ikke ønsker å snakke med deg igjen? Har ingen erfaringer med dette selv, men kjenner at jeg ville vært skeptisk og brukt lang tid på å stole på en eks som valgte å gå fremfor å jobbe med forholdet mens vi var sammen og han hadde sjansen… 

Anonymkode: 0bd92...6ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er i samme situasjon. Mange som har vært der. Vært slutt i 4 måneder. Er det for lang tid? Jeg prøver å få henne tilbake, ser henne i et nytt lys (selvfølgelig, men har aldri sagt et skjevt ord til henne, hun er et flott menneske som jeg beundrer-jeg har bare vært lite tilpasningsdyktig) men hun vil ikke. 

Hva kan man si for å berge et forhold der hun egentlig har lukket døra, men fremdeles vil prate og treffes? Eller er det slik at man nesten aldri vil få en ny sjanse? Har gjort samme tabben flere ganger. Tungt at man alltid må begynne på nytt. Og ja, jeg forstår at dette er krevende for den andre parten. 💔

Anonymkode: e0f1b...baa

Jeg har en eks som lenge har prøvd hardt for å få oss til å prøve på ny.

Men det ble skilsmisse på grunn av svik (utroskap) og jeg stoler ikke lenger på ham. Så det spørs hva som var grunnen til at det ble slutt mellom dere. Har hun mistet troen på deg, blir det vanskelig.

 

Anonymkode: c4638...25d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.5.2022 den 15.05):

Lurer rett og slett på om det er mulig.

Anonymkode: cde7d...e9a

Kommer jo helt an på grunnen til,at man vil ut av forholdet. Meg og samboer har hatt nesten brudd minst 8 ganger i løpet av de 8 årene vi har bodd sammen😅 Ene gangen flytte han ut og bodde en uke i Airbnb leilighet. Men det ordnet seg alltid.

Konfliktene våre var standard uenigheter som inngår i alle par…som da eskalerte. Gjerne høylytt og med personangrep som gjorde at vi mistet følelser for hverandre der og da. Noen ga arr for livet, men det begynner å heles nå.

Vi har en sterk kjærlighetsforhold den dag i dag.

Anonymkode: 65abd...5c5

[Trolltunge]

Ja.

Jeg gikk av den ganske klassiske årsaken at jeg slet meg ut med å ha altfor mye ansvar, og han kalte det at jeg maste når jeg prøvde å ta opp med ham hvor urimelig og urettferdig belastning angående ansvar for absolutt alt var. Vårt hjem, vår familie, våre barn, men jeg var utslitt, mens han hadde tid til intrresser, venner og trening, og kunne likevel uten å nøle klage på ting han mente jeg ikke hadde gjort, eller ikke gjort bra nok, samt droppe å gjøre ting han hadde lovet å gjøre, og skyve det over på meg, med en hvilken som helst dårlig unnskyldning. 

Da jeg ble utslitt, frustrert og ikke minst såret over at han ikke var en partner, men en ekstra belastning, både i alt jeg måtte gjøre for ham og at han tok energi med misnøye, da ble jeg kalt urimelig. Fordi jeg ikke var en søt og grei kjæreste lenger. Gjorde ikke lenger det meste med et smil, og hadde ikke overskudd til å være søt, sexy og gøyal kjæreste for ham i tillegg. Han så ikke sin rolle og sin urimelighet i at situasjonen var blitt slik. Så jeg gikk, og det var også urimelig. Da var han såret, sinna og kunne ikke forstå det. Hadde visst ikke sett det komme, for han tok meg ikke på alvor før det skjedde, og da var det visst jeg som sviktet. Igjen. 

Jepp, ikke særlig original historie. 

Jeg var så lei ham da jeg gikk at jeg ikke engang orket å ha noe kontakt med ham. Var bare glad for at ungene var store nok til å lage avtaler selv. På en måte visket jeg ham nesten ut av livet mitt med en bred pensel. Jeg ville ikke se ham, ville ikke prate med ham, orket ham ikke mer. Jeg følte meg helt tom. Jeg hadde prøvd å få til dialog så lenge innen jeg gikk at jeg var tom for ord, tom for håp og tom for gode følelser. 

Derfor vet jeg egentlig i liten grad når sinnet hans gikk over til selvransakelse og selvkritikk. Når han begynte å reflektere over hvordan han/vi hadde kommet i den situasjonen. 

Vi var fra hverandre 7 måneder, nærmest uten kontakt overhodet. Det eneste jeg hørte om han var det ungene nevnte. Jeg var opptatt av at de skulle ha en god relasjon til sin far, så jeg satte ingen grenser for hva de fortalte meg. 

I motsetning til årsaken til bruddet var årsaken til at det ble oss igjen (forhåpentligvis) mer spesiell. Slik situasjonen hadde vært- svært slitsom- trodde jeg selv at jeg bare var utslitt, men det viste seg at jeg var alvorlig syk. Mine bønner om hjelp og støtte hadde kommet ut fra et større behov for det, men det ble ikke oppdaget siden respons på det hadde vært klaging, surhet, gretten mann og ekstra årsaker til å bli sliten (og overse at annet kunne ligge bak). Så brudd midt i en flytteprosess, som også var en stor belastning. Jeg hadde vært syk lenge, og oppi alt hadde det vært vanskelig å forstå. Jeg våknet opp på sykehuset, og så trådte han til. 

Jeg kan egentlig knapt huske hvordan han kom inn i livet mitt igjen for å være ærlig, men da jeg omsider ble meg selv igjen hadde han vært der en god stund. Heldigvis ikke som samme mann som tidligere. Både hans refleksjoner over sin rolle i at det gikk som det gikk og min sykdom hadde på mange måter vekket ham opp fra egoisme og selvsentrerthet. Det tok meg tid å tro på varig endring, men nå er der 5? 6? år siden han flyttet inn igjen, og jeg har siden hatt en voksen partner. 

Så ja det er mulig, men jeg skal ærlig si at jeg tviler på at han hadde fått en ny sjanse dersom jeg ikke hadde vært syk, og ikke helt meg selv. Jeg tror egentlig ikke det. Hell i uhell kanskje, for nå er jeg veldig glad for at han fikk en ny sjanse. Vi er partnere, beste venner, kjærester og et velfungerende par nå. ❤

PS! Jeg måtte også endre meg for at vi skulle komme hit. Jeg måtte slippe tak i ansvar, og la ham ta det. Feile til han lærte om nødvendig. Jeg måtte også lære meg å kommunisere mer direkte og tydelig. 

Endret 6. mai 2022 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (28 minutter siden):

Derfor vet jeg egentlig i liten grad når sinnet hans gikk over til selvransakelse og selvkritikk. Når han begynte å reflektere over hvordan han/vi hadde kommet i den situasjonen. 

Uten at jeg vet det, så kan det nok hende at han skjønte hva du hadde snakket om da han satt der med alt rundt unger og husarbeid alene...og ingen som lagde noe ekstra noen gang for ham heller...

Bra det ordna seg og du ble bedre 😊

Anonymkode: 151ee...121

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Uten at jeg vet det, så kan det nok hende at han skjønte hva du hadde snakket om da han satt der med alt rundt unger og husarbeid alene...og ingen som lagde noe ekstra noen gang for ham heller...

Bra det ordna seg og du ble bedre 😊

Anonymkode: 151ee...121

Vi har snakket mye om hvordan vi kom til bruddet og også om prosessen ved å finne sammen igjen. Han er en flott og sjarmerende mann, og de siste ord jeg hørte fra ham da jeg kjørte ham til ny leilighet var at nå skulle han virkelig kose seg med å være singel. Man kan ikke si annet enn at han gjorde en god innsats for det, og det manglet nok ikke kvinner som ville varte ham opp på alle måter de månedene. 

Han så nok bare sin side ved alt, og dessuten trodde han at vi to var skåret i stein. Han tok ikke meldingene om at vi gikk mot brudd seriøst. Ikke engang da det skjedde. Han var overbevist om at jeg ville angre meg og be ham komme tilbake. Han var sinna og såret, og begynte visst ikke å reflektere skikkelig før tiden gikk, og det var stille fra meg. Ingen telefoner, ingen "tur innom ", ingen bønner om at vi skulle snakke ut og ordne opp mellom oss. Den første tiden hadde han bare ventet på det, og han har innrømmet at han var så såret og forbanna at han tenkte at når jeg kom og tryglet skulle jeg få steke "i mitt eget fett" en stund, før han selvfølgelig skulle flytte tilbake. Det var jo oss to! Den ene store kjærligheten, det var ham for meg, og meg for ham. 

Å oppleve at jeg ikke tok kontakt, ikke engang når det hadde gått lang tid, det var sjokket som fikk ham til å begynne å tenke og reflektere over hvordan dette kunne skje. Han visste at jeg hadde elsket ham svært høyt, og at han elsket meg høyt, så hvordan kunne det ha seg at vi var i slik situasjon? Det var først da han begynte å se på egen oppførsel, og innse at jeg ikke hadde vært urimelig, men at han hadde vært det. 

Som nevnt måtte likevel jeg også endre meg etter at vi fant sammen igjen. Vi gikk til familieterapi en stund, og måtte snakke gjennom alt som hadde ført frem til at det ble brudd. Jeg måtte innse at jeg var skyld i det også. Jeg hadde for det første skjemt ham bort, og fordi han ble sur og kalte det mas når jeg prøvde å ta opp ting feiget jeg for ofte ut av å stå opp for meg selv, og kreve. Ikke be, men kreve svært tydelig. 

Det er ikke bare bare å gå i seg selv, og ikke bare bare å bygge opp igjen et forhold når det er så mange såret følelser i ting som har skjedd og vært, men vi klarte det. Måtte bestemme oss for å sette strek over alt som gikk galt og se fremover, og dessuten jobbe med vår rolle i forholdet begge to. 

Vi har stort fokus på å kommunisere hyggelig og oppbyggende mot hverandre i hverdagen nå. Behandle hverandre fint jevnt over, og ta ting opp på ordentlige måter. Han kaller det ikke lenger mas om jeg vil ta noe opp med ham, og vi er veldig opptatt av både samarbeid og å ha det hyggelig sammen. Det har vært en krevende prosess, men resultatet er at vi har det veldig bra sammen nå, og følelser er sterke og gode. Det er latter og smil mellom oss to nå, gode samtaler, samarbeid, godt sexliv og to mennesker som trives med hverandre og har det godt. Han sier selv at han var dum. Det krever også langt mindre av ham, og gir ham langt mer, å være en god partner. Han hadde det heller ikke bra da han var en dårlig partner. Dårlig stemning og krangel tok mer energi og glede fra ham også enn det å ta sin del av ansvaret for alt krever av energi. Nå gjør han faktisk langt mer enn avtalt, og er likevel en langt gladere og mer fornøyd mann, far og ektemann. 

Egentlig burde han begynne med å holde kurs for menn som står i fare for å miste sin familie, ved å være egoistisk og selvsentrert, og fortelle dem om hvor mye mindre det krever, og hvor mye mer det gir, å være en god partner, istedenfor en dårlig. Han har virkelig "sett lyset" angående det selv. 💖

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (11 timer siden):

Ja.

Jeg gikk av den ganske klassiske årsaken at jeg slet meg ut med å ha altfor mye ansvar, og han kalte det at jeg maste når jeg prøvde å ta opp med ham hvor urimelig og urettferdig belastning angående ansvar for absolutt alt var. Vårt hjem, vår familie, våre barn, men jeg var utslitt, mens han hadde tid til intrresser, venner og trening, og kunne likevel uten å nøle klage på ting han mente jeg ikke hadde gjort, eller ikke gjort bra nok, samt droppe å gjøre ting han hadde lovet å gjøre, og skyve det over på meg, med en hvilken som helst dårlig unnskyldning. 

Da jeg ble utslitt, frustrert og ikke minst såret over at han ikke var en partner, men en ekstra belastning, både i alt jeg måtte gjøre for ham og at han tok energi med misnøye, da ble jeg kalt urimelig. Fordi jeg ikke var en søt og grei kjæreste lenger. Gjorde ikke lenger det meste med et smil, og hadde ikke overskudd til å være søt, sexy og gøyal kjæreste for ham i tillegg. Han så ikke sin rolle og sin urimelighet i at situasjonen var blitt slik. Så jeg gikk, og det var også urimelig. Da var han såret, sinna og kunne ikke forstå det. Hadde visst ikke sett det komme, for han tok meg ikke på alvor før det skjedde, og da var det visst jeg som sviktet. Igjen. 

Jepp, ikke særlig original historie. 

Jeg var så lei ham da jeg gikk at jeg ikke engang orket å ha noe kontakt med ham. Var bare glad for at ungene var store nok til å lage avtaler selv. På en måte visket jeg ham nesten ut av livet mitt med en bred pensel. Jeg ville ikke se ham, ville ikke prate med ham, orket ham ikke mer. Jeg følte meg helt tom. Jeg hadde prøvd å få til dialog så lenge innen jeg gikk at jeg var tom for ord, tom for håp og tom for gode følelser. 

Derfor vet jeg egentlig i liten grad når sinnet hans gikk over til selvransakelse og selvkritikk. Når han begynte å reflektere over hvordan han/vi hadde kommet i den situasjonen. 

Vi var fra hverandre 7 måneder, nærmest uten kontakt overhodet. Det eneste jeg hørte om han var det ungene nevnte. Jeg var opptatt av at de skulle ha en god relasjon til sin far, så jeg satte ingen grenser for hva de fortalte meg. 

I motsetning til årsaken til bruddet var årsaken til at det ble oss igjen (forhåpentligvis) mer spesiell. Slik situasjonen hadde vært- svært slitsom- trodde jeg selv at jeg bare var utslitt, men det viste seg at jeg var alvorlig syk. Mine bønner om hjelp og støtte hadde kommet ut fra et større behov for det, men det ble ikke oppdaget siden respons på det hadde vært klaging, surhet, gretten mann og ekstra årsaker til å bli sliten (og overse at annet kunne ligge bak). Så brudd midt i en flytteprosess, som også var en stor belastning. Jeg hadde vært syk lenge, og oppi alt hadde det vært vanskelig å forstå. Jeg våknet opp på sykehuset, og så trådte han til. 

Jeg kan egentlig knapt huske hvordan han kom inn i livet mitt igjen for å være ærlig, men da jeg omsider ble meg selv igjen hadde han vært der en god stund. Heldigvis ikke som samme mann som tidligere. Både hans refleksjoner over sin rolle i at det gikk som det gikk og min sykdom hadde på mange måter vekket ham opp fra egoisme og selvsentrerthet. Det tok meg tid å tro på varig endring, men nå er der 5? 6? år siden han flyttet inn igjen, og jeg har siden hatt en voksen partner. 

Så ja det er mulig, men jeg skal ærlig si at jeg tviler på at han hadde fått en ny sjanse dersom jeg ikke hadde vært syk, og ikke helt meg selv. Jeg tror egentlig ikke det. Hell i uhell kanskje, for nå er jeg veldig glad for at han fikk en ny sjanse. Vi er partnere, beste venner, kjærester og et velfungerende par nå. ❤

PS! Jeg måtte også endre meg for at vi skulle komme hit. Jeg måtte slippe tak i ansvar, og la ham ta det. Feile til han lærte om nødvendig. Jeg måtte også lære meg å kommunisere mer direkte og tydelig. 

Dette er jo en utrolig historie, men jeg får håpe ingen tror det er realistisk at menn som oppfører seg så totalt uansvarlig, sutrete og selvopptatt som det du beskriver, kan gjennomgå en total personlighetsendring. Jeg kjenner mange som har vært i forhold med sånne menn, og som har gitt dem nye sjanser. Det går aldr bra, men din mann er tydeligvis unntaket.

Anonymkode: 52516...d65

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Dette er jo en utrolig historie, men jeg får håpe ingen tror det er realistisk at menn som oppfører seg så totalt uansvarlig, sutrete og selvopptatt som det du beskriver, kan gjennomgå en total personlighetsendring. Jeg kjenner mange som har vært i forhold med sånne menn, og som har gitt dem nye sjanser. Det går aldr bra, men din mann er tydeligvis unntaket.

Anonymkode: 52516...d65

Jeg vil egentlig si meg enig. Jeg deler mer min historie for at menn som er slik selv skal innse noe enn som tips til kvinner om hva som kan løse slikt. Vi kvinner kan rett og slett ikke løse slikt. Man kan generelt ikke endre andre, bare seg selv. Det kan medføre noe endring hos andre, men så utrolig endring som min mann har gjort i seg selv må komme innenfra, fra personen selv. Det må være et eget ønske og fokus. 

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (33 minutter siden):

Jeg vil egentlig si meg enig. Jeg deler mer min historie for at menn som er slik selv skal innse noe enn som tips til kvinner om hva som kan løse slikt. Vi kvinner kan rett og slett ikke løse slikt. Man kan generelt ikke endre andre, bare seg selv. Det kan medføre noe endring hos andre, men så utrolig endring som min mann har gjort i seg selv må komme innenfra, fra personen selv. Det må være et eget ønske og fokus. 

Vel, jeg tror svært få (menn og kvinner) kan endre grunnleggende trekk ved sin egen personlighet selv om de aldri så mye måtte ønske å gjøre det. Men med din mann var det kanskje mer snakk om rette opp noen uvaner, som kanskje mest skyldtes umodenhet? Han hadde tydeligvis potensiale til å kvitte seg med dem, men trengte sjokkbehandling for å modnes/ansvarliggjøres😂

Anonymkode: 52516...d65

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Vel, jeg tror svært få (menn og kvinner) kan endre grunnleggende trekk ved sin egen personlighet selv om de aldri så mye måtte ønske å gjøre det. Men med din mann var det kanskje mer snakk om rette opp noen uvaner, som kanskje mest skyldtes umodenhet? Han hadde tydeligvis potensiale til å kvitte seg med dem, men trengte sjokkbehandling for å modnes/ansvarliggjøres😂

Anonymkode: 52516...d65

Slikt som dette handler da generelt mest om forståelse, modning og å føle og ta ansvar enn personlighet. Jeg kjenner virkelig ingen som har personlighet til å like husarbeid og traust ansvar. Modne og fornuftige mennesker gjør det likevel. 

Det er som regel en umoden selvopptatthet som ligger bak slikt, og det kan endres. Om vedkommende selv skjønner at det må til. 

Ja det må gjerne et sjokk til. At andre setter ned foten, og slik oppførsel får konsekvenser. Jeg hadde en svært umoden svoger, som regelrett snyltet på familien, og ikke tok ansvar for eget liv. Min svigermor og brødrene fant seg dessverre i det i årevis, men så gikk de lei, og satte ned foten. Da måtte han begynne å forsørge seg selv. Det var hva som fikk ham til å ta tak i eget liv og egen oppførsel. Nå er han en gift mann med to barn, i full jobb. Det kunne ingen ha trodd for 10-15 år siden. Det hadde nok aldri blitt slik dersom de ikke satte foten ned heller. Det var et sjokk for ham, men et nødvendig sjokk. Uten det hadde han nok aldri modnet ut av å ikke ta ansvar. Han var trossalt over 30 år da familien fikk nok. Da var han sur faktisk. Snakket ikke med sin mor på tre år. 

Det viser jo litt at det er nødvendig å sette grenser for uakseptabel oppførsel, men også at det ofte ikke er evner eller persolighet slikt går på, men at man må være motivert til modning selv. Det blir man gjerne når konsekvenser av å ikke modne til å ta ansvar blir å tape svært mye. Selvopprettholdelse er en sterk drive for mennesker, og selv en mann som i ekteskapet aldri lager så mye som en brødskive selv ville ikke sultet om kona forlot ham. 

Lærdommen i min historie, min svogers historie og så altfor mange historier er vel egentlig at folk blir motivert selv til å endre seg når konsekvenser av å ikke gjøre det blir svært ubehagelige. Derfor bør man sette ned foten, og ikke tilrettelegge for umoden oppførsel. Jeg gjorde det, for lenge, til jeg gikk fullstendig lei. Det ligger ikke bare på min mann at situasjonen ble som den ble. Jeg tilrettela og aksepterte urimelighet, så han slapp å bli en moden og ansvarlig partner. Han hadde tydeligvis evnen til annet. Ikke er han egentlig en slem person heller, men ja han trengte sjokket ved brudd- konsekvenser av sin oppførsel- for å modnes til god partner. 

Mye av det jeg har måtte jobbe med angående meg selv i etterkant er å ta det som selvfølgelig at han kan gjøre/løse ting. Ikke blande meg inn, og for all del ikke ta over. Jeg må stole på, og forvente, at han er en voksen og ansvarlig person. Da ble han det også. 

[AnonymBruker]

On 5/5/2022 at 4:50 PM, AnonymBruker said:

Det er mange som ville blitt superglade om eksen deres kom tilbake og sa det du skrev tidligere om at du har sett hvor bra hun er-og så sett om hun var åpen for å prøve igjen. 

Anonymkode: 3bee8...9dc

Takk for svar. Tenker på dette hver dag, og føler jeg stort sett har bestemt meg. Hvordan gjør en dette best i praksis? Vi har ikke sett hverandre siden det ble slutt, og hun har syntes det har vært best å ikke ha noe kontakt. 

Hvordan setter jeg dette igang? Telefon? Sms? Messenger? Hva sier jeg? Hva spør jeg om? Burde jeg ta kontakt med en venninne av henne først for å høre hvor landet ligger? 

Litt rådløs her, og setter pris på all hjelp. 

Anonymkode: 21605...a23