Singel og ensom

[AnonymBruker]

Jeg er skilt, har to barn og føler meg veldig alene. Jeg har noen venninner jeg pleide å gå tur med men de har aldri tid og jeg hører ikke noe fra dem. I det siste har jeg begynt å jobbe overtid i helgene når barna ikke er her fordi jeg har ikke venner. Jeg kan likegodt være på jobb istedet for å sitte hjemme alene. I begynnelsen synes jeg det var greit fordi jeg kom ut av et veldig vanskelig ekteskap. Det er ikke slik at jeg er på utkikk etter en mann heller. Det er nok for sent og jeg treffer ikke noen i min hverdag. Men jeg føler meg veldig alene og glemt av alle. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er en kvinne på 50 år. 

Anonymkode: d2fe6...4b8

[AnonymBruker]

Du kunne tenkt deg en fuckboy?

Anonymkode: 57653...339

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du kunne tenkt deg en fuckboy?

Anonymkode: 57653...339

Det var ikke det jeg skrev. 

Anonymkode: d2fe6...4b8

[AnonymBruker]

Har du prøvd Tinder? Det er jo menn der på din alder også. 

Anonymkode: 491ef...324

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Du kunne tenkt deg en fuckboy?

Anonymkode: 57653...339

Hva er vitsen med useriøse svar? Kan du ikke bare holde deg borte fra tråden istedetfor å svare sånn? 

Anonymkode: 491ef...324

[Jacuzzi]

Jeg føler med deg, TS. Selv er jeg singel og midt i 30-årene, og har et lignende problem: alle vennene mine er midt i småbarnsfasen og har ikke tid til å treffe folk, eller de henger kun med andre folk som er i par og/eller har små barn. For meg har denne ensomheten plutselig kommet veldig brått på, slik som det gjerne gjorde for deg da ekteskapet ditt ble oppbrutt. 

Jeg tenker det beste vi kan gjøre for å bedre egen situasjon, er å prøve å skaffe nye venner. Da helst folk som er i samme situasjon som oss selv, andre folk uten partnere? Du som er rundt 50, kan jeg rent konkret anbefale å begynne å oppsøke ulike arrangementer. Enslige voksne er den gruppa mennesker i hele samfunnet som bruker mest penger på kulturarrangementer, faktisk. Jeg jobber i bransjen, og ser flere av dem på arrangementene mine. Debattkvelder og litteraturkvelder på kulturhus/bibliotek o.l., eller formiddagsarrangementer i helgene. Der kan du gjerne komme i kontakt med nye mennesker? Eller i hvert fall ha noe annet å gjøre på enn å bare jobbe overtid. 

Hvis ingen av kollegaene dine er "aktuelle som venner" heller, har du tenkt på muligheten for å bytte jobb? Nytt miljø kan bety ny vennekrets. Men her er det jo ingen garantier, selvsagt. Men mitt sosiale miljø blomstrer heldigvis på jobb til tross for at vennene mine på fritiden har forsvunnet. Uten dette jobbmiljøet, hadde jeg ikke hatt noen, så det er jeg utrolig takknemlig for!

[Natta1980]

du er sikkert bare inne i en fase. det går over. livet består av oppturer og nedturer. ting pleier å gå seg til

[AnonymBruker]

Har du feks noen kollegaer som kan bli en venn?

Anonymkode: df432...c3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Har du feks noen kollegaer som kan bli en venn?

Anonymkode: df432...c3a

Jeg har snille kollegaer som jeg har et godt forhold til. Noen av dem treffer jeg av og til på fritiden. Det er vel bare det at jeg ikke trives med å være alene samtidig så orker jeg ikke tanken på dating. Ekteskapet mitt varte i nesten 20 år. Plutselig sitter man der alene og føler alle andre har det så bra. 

Anonymkode: d2fe6...4b8

[AnonymBruker]

Kjenner følelsen  hadde det sånn I flere år. Det skal sterk rygg til for å bære ensomheten. Heldigvis har jeg det, tenkte flere ganger at "dette her er det faktisk mange som ikke hadde holdt ut". Det ble på en måte mitt mantra.

Anonymkode: 2ad16...be9

[AnonymBruker]

Omfavn ensomheten. Tenk på friheten du har. Du kan gjøre akkurat det du vil 😃 Du blir vant til å være alene og etterhvert blir det en befrielse og noe du blir avhengig av. Sånn er det for meg. Men jeg har ikke barn da..

Anonymkode: 9cfaa...aaa

[MapleSirup]

Du trenger en hobby og venner! Hva med å begynne å gå ut på lokal kafé eller pub? Så havner man lett i samtale med noen som man kanskje treffer der igjen…

Meld deg på noen kurs, det trenger ikke være store greiene:

Turgruppe med DNT, bibliotekets venner, kajakk, klatrekurs. Yoga wadever…

Jeg er like ganmel som deg og jeg er ikke for gammel til noe av det jeg har lyst til🙅🏻‍♀️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har snille kollegaer som jeg har et godt forhold til. Noen av dem treffer jeg av og til på fritiden. Det er vel bare det at jeg ikke trives med å være alene samtidig så orker jeg ikke tanken på dating. Ekteskapet mitt varte i nesten 20 år. Plutselig sitter man der alene og føler alle andre har det så bra. 

Anonymkode: d2fe6...4b8

Jeg vet ikke hvor du bor eller hvilke tilbud som finnes der, men jeg har hatt stor glede av å melde meg inn i diverse foreninger, og det kan jo være alt mulig rart, ut fra hvilke interesser man har (hobbyer, trening etc). Jeg går på enkelte foredrag som interesserer meg også. Kanskje møter man ikke venner for livet, men man får sett mennesker og slått av en prat. I foreningene blir man en del av et miljø, møter likesinnede, ofte arrangeres det sosiale sammenkomster også. Jeg er ikke noen utadvendt type, men har hatt glede av dette. Synes det er lettere enn å invitere meg selv hjem til folk etc. Og jeg har oppdaget at det finnes mange i samme båt som meg, som jeg ikke ville vist om ellers. Det hjelper også. Stor klem og lykke til.

Anonymkode: 132f7...e0b

[AnonymBruker]

Ønsker du deg nytt forhold med en mann eller nye venninner/ nye interesser, TS?

Anonymkode: 0af16...a70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ønsker du deg nytt forhold med en mann eller nye venninner/ nye interesser, TS?

Anonymkode: 0af16...a70

Det er det jeg ikke vet. Etter å ha vært i et forhold i 20 år er det vanskelig å være alene fordi alle rundt her enten er opptatt med familiene sine og de som var single raskt finner en ny.  Hvorfor sliter jeg så mye etter 4 år og ikke klarer å finne min plass. Koronapandemien hjalp ikke akkurat, heller. 

Anonymkode: d2fe6...4b8

[AnonymBruker]

Jeg er i ganske lik situasjon som deg, ts, men jeg har vært alene bare et par måneder. Men jeg tenker at kanskje kan du prøve å lære deg å trives med å være i ditt eget selskap, finne ut av hva du liker å drive med, utvikle sider av deg selv, altså noe som er uavhengig av andre? For jeg tror det er noe man kan lære, men at vi automatisk ofte tror at vi trenger noen andre for å ha det bra.

Anonymkode: cee73...e56

[AnonymBruker]

Føler med deg, Er 47,ungene har flyttet ut, kjenner på ensomheten. jeg har hunder , det hjelper på. Men heller ikke mange venner, har noen få , men blir ikke til at vi treffes. Snakkes en sjelden gang på tlf.  Vært singel noen år, gått på en del tur dater,men det fader ut og det er ikke mye respons å få.  Har vært i tre forhold  mitt liv og er takknemlig for å få hatt lov å kjent på forelskelse og det å ha det godt i forhold, men desverre varte ikke det.  Har lyst å finne en mann å dele livet med ,men gud så vanskelig det er. Er så mye som skal klaffe.  Samtidig syns jeg det er deilig å være alene, sover best alene og kan spise og legge meg når jeg vil.  Men savner en å bry meg om, som og bryr seg om meg, det å føle på tiltrekking og ha en å støtte seg til når hverdagen er tung.  

Anonymkode: 477e0...6be