"Vi er bare venner" går igjen her. Ja? Vi lever ikke i en romantisk Disney-film. Har mennesker urealistiske forventninger til forhold?

[AnonymBruker]

Jeg syns det er bra man har vennskapet som grunnlag. Tenker at ikke kanskje alle har det heller?

Det er det jeg liker med mannen min. Han er både venn og kjæreste! Og iblant en jobbpartner også. Vi har et hus og en familie som krever organisering, akkurat som ditt også kanskje?

Jeg har inntrykk av at mange romantiserer det å være i forhold, at det nærmest skal være passion 24/7, ved siden av jobb, unger og annet som kommer i hverdagen og helg.

Anonymkode: a4a29...70b

[AnonymBruker]

Synes også et godt vennskap i bunnen er et godt utgangspunkt. Og har personlig aldri hverken ønsket meg eller tenkt at et forhold skal være rosenrødt disneyperfeksjon, med lidenskap rundt hvert hjørne,  og har ingen i min omgangskrets som er av den oppfatningen heller.

Men når vennskap er alt man har sammen, over flere år og forsøk på å opprettholde eller gjenopprette et kjærlighetsforhold, så er det for meg absolutt ikke nok. Det må man forøvrig være to stk sammen som jobber for, og når den ene parten er fornøyd med å ha det slik, og den andre ikke, ja da ble det brudd til slutt. Selv om vi er gode venner. 

Anonymkode: 4dd2a...324

[AnonymBruker]

Å ha samme grunnleggende verdier, tilgi hverandre for det feilaktige menneske man er og feilene man gjør (ALLE gjør feil), snakke sammen og møte hverandre på halvveien. Etter 3-4 år er vel den værste forelskelsen gitt seg for de fleste, da går man over i kjærlighet og i å velge hverandre - hver dag. 

Anonymkode: 3fae8...613

[AnonymBruker]

Det er vel det med "bare" venner som er cluet her. Å være venn med kjæresten sin må jo være en selvfølge. Men den dagen man slutter å ha sex og ikke lenger elsker hverandre så er det kanskje ikke så god stemning lenger. 

Anonymkode: 5fb84...49c

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Synes også et godt vennskap i bunnen er et godt utgangspunkt. Og har personlig aldri hverken ønsket meg eller tenkt at et forhold skal være rosenrødt disneyperfeksjon, med lidenskap rundt hvert hjørne,  og har ingen i min omgangskrets som er av den oppfatningen heller.

Men når vennskap er alt man har sammen, over flere år og forsøk på å opprettholde eller gjenopprette et kjærlighetsforhold, så er det for meg absolutt ikke nok. Det må man forøvrig være to stk sammen som jobber for, og når den ene parten er fornøyd med å ha det slik, og den andre ikke, ja da ble det brudd til slutt. Selv om vi er gode venner. 

Anonymkode: 4dd2a...324

Vel, det du beskriver er jo et vennskap. Noe man fint kan ha med nettopp en venn. Så kan man ha passion med en eller flere andre når det passer deg. Dette er jo grunnen til at langvarige forhold er en tap/tap situasjon.

Anonymkode: ebc4d...b7f

[AnonymBruker]

Vi er jo bestevenner, og har det i "bunn". Men forholdet er jo også mye mer, som jeg ikke har med noen andre. Det er ofte klem og kyss. Stryking og holding om natten. En åpenhet/sårbarhet om følelser som jeg ikke har med egne foreldre, eller mine nærmeste venninner. Og også noe udefinerbart, som gjør oss til mye mer enn bare venner. 

Har vært sammen i 20 år. 

Anonymkode: 2d32d...4b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vi er jo bestevenner, og har det i "bunn". Men forholdet er jo også mye mer, som jeg ikke har med noen andre. Det er ofte klem og kyss. Stryking og holding om natten. En åpenhet/sårbarhet om følelser som jeg ikke har med egne foreldre, eller mine nærmeste venninner. Og også noe udefinerbart, som gjør oss til mye mer enn bare venner. 

Har vært sammen i 20 år. 

Anonymkode: 2d32d...4b0

Og det tror jeg kommer når man har vennskap og har det båndet. Skjønner veldig godt det du poengterer her.

Og det er milevis unna disse romantiske filmene jeg tror mange forventer. Livet er ikke slik.

Anonymkode: a4a29...70b

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg syns det er bra man har vennskapet som grunnlag. Tenker at ikke kanskje alle har det heller?

Det er det jeg liker med mannen min. Han er både venn og kjæreste! Og iblant en jobbpartner også. Vi har et hus og en familie som krever organisering, akkurat som ditt også kanskje?

Jeg har inntrykk av at mange romantiserer det å være i forhold, at det nærmest skal være passion 24/7, ved siden av jobb, unger og annet som kommer i hverdagen og helg.

Anonymkode: a4a29...70b

det er jo bare i starten det er passion. Trodde alle var inneforstått med det

[AnonymBruker]

Tja, jeg vet ikke helt om jeg og mannen min er bestevenner. Jeg vet ikke engang om vi ville vært så veldig gode venner i det hele tatt, om vi ikke var i et forhold. Han er veldig ekstrovert og et festmenneske, jeg er introvert og trives best hjemme med en god bok. Våre "felles" interesser inkluderer TV/film (der han alltid velger hva vi skal se, for jeg er ikke interessert nok til å faktisk ha noe særlig preferanser), matlaging (igjen hans hobby, jeg nøyer meg med kakebaking og en og annen lasagne), politikk (ikke samme parti), musikk (hvert vårt tiår), dataspill/brettspill (som vi uansett aldri har tid til) og først og fremst våre felles barn, hus og kjæledyr. 

Vi har minimalt med felles referanserammer da vi er fra forskjellige land og født i forskjellige tiår, vi har også lite felles venner og rakk ikke ha så mange felles opplevelser i bunn før vi fikk barn (ikke fordi vi fikk barn altfor tidlig, men fordi vi var blakke og ikke hadde råd til reiser, festivaler, etc). 

Så hva holder oss sammen? Akkurat den biten om "passion". Jeg er fremdeles som nyforelsket når jeg ser på ham, synes han er verdens mest sexy (selv om han nærmer seg 50 og har pappakropp), elsker lukten av ham og å kunne ta på ham. Så ville ikke undervurdert akkurat det. 

Anonymkode: 46529...852

[Gjest Geitis]

Jeg tar det som en selvfølge at man har ett godt vennskap i bunn av ett hvert bra forhold, men uten nærhet og intimitet så er det ikke ett kjæresteforhold etter min mening, men bare ett vennskap. 

Det er nok mange som er fornøyde i forhold hvor kroppslig nærhet og intimitet ikke eksisterer akkurat som veldig mange ikke ønsker å være i ett forhold uten det.

Begge deler er like normalt tror jeg. Det som forundrer meg er at så mange holder sammen med noen de egentlig ikke liker, ikke er venn med og ikke kunne tenke seg å dele seng med. 

[AnonymBruker]

Men er ikke poenget at etter x antall år må man velge hverandre, velge sexlivet, prioritere og jobbe litt mer for det? Så lenge alt annet flyter godt selvsagt. Man kan ikke forvente at man skal kaste seg over hverandre etter 20 år og føle det samme som da alt var nytt og spennende. Men mindre man er veldig lidenskapelige typer da, og krangler hele tiden kanskje 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: 3fae8...613

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg syns det er bra man har vennskapet som grunnlag. Tenker at ikke kanskje alle har det heller?

Det er det jeg liker med mannen min. Han er både venn og kjæreste! Og iblant en jobbpartner også. Vi har et hus og en familie som krever organisering, akkurat som ditt også kanskje?

Jeg har inntrykk av at mange romantiserer det å være i forhold, at det nærmest skal være passion 24/7, ved siden av jobb, unger og annet som kommer i hverdagen og helg.

Anonymkode: a4a29...70b

Hvorfor plager det deg at noen velger å ha høye krav til livet?  

Altså - vi lever mellom 80 og 100 korte år på jorden. Om noen ikke ønsker forhold dersom det forholdet er mest hverdag - er ikke det ålreit? Om noen ikke ønsker å bruke 18-30 år av lovet på å oppdra barn - er ikke det ålreit? 

Hvorfor tenker noen at vi mennesker har som hensikt å finne en make og formere oss? Det er muligens hensikten til en av de ganske enkle dyrene, men selv mer avanserte dyr som hunder og ravner har ikke «skaffe partner, formere seg» som egenverdi. Så å sette mennesker under ravner og mer som lemmen eller mus er jo en kraftig undervurdering av vår verdi. 

Og om mine barn skal ha som mening i livet «skaffe partner - formere seg» så var det ikke mye poeng i å få dem. Meningen med livet er å leve det, ts. Sånn en selv vil. Om det innebærer stormfulle forhold med elskere heller enn å gifte seg med en som «duger» så er selvsagt det meget positivt.

Anonymkode: f54a0...a8e

[Gjest CamillaCollett]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg syns det er bra man har vennskapet som grunnlag. Tenker at ikke kanskje alle har det heller?

Det er det jeg liker med mannen min. Han er både venn og kjæreste! Og iblant en jobbpartner også. Vi har et hus og en familie som krever organisering, akkurat som ditt også kanskje?

Jeg har inntrykk av at mange romantiserer det å være i forhold, at det nærmest skal være passion 24/7, ved siden av jobb, unger og annet som kommer i hverdagen og helg.

Anonymkode: a4a29...70b

Men hvorfor skriver du dette, du som har en mann som både er venn og kjæreste? Da har jo du det alle ønsker seg? Å være "bare venner" er noe helt annet. Hvor mange av dine venner kunne du tenke deg å dele hele livet med? Hvordan synes du det høres ut å dele ansvar og plikter med en venn, og være romantisk og seksuelt avholdende?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvorfor plager det deg at noen velger å ha høye krav til livet?  

Altså - vi lever mellom 80 og 100 korte år på jorden. Om noen ikke ønsker forhold dersom det forholdet er mest hverdag - er ikke det ålreit? Om noen ikke ønsker å bruke 18-30 år av lovet på å oppdra barn - er ikke det ålreit? 

Hvorfor tenker noen at vi mennesker har som hensikt å finne en make og formere oss? Det er muligens hensikten til en av de ganske enkle dyrene, men selv mer avanserte dyr som hunder og ravner har ikke «skaffe partner, formere seg» som egenverdi. Så å sette mennesker under ravner og mer som lemmen eller mus er jo en kraftig undervurdering av vår verdi. 

Og om mine barn skal ha som mening i livet «skaffe partner - formere seg» så var det ikke mye poeng i å få dem. Meningen med livet er å leve det, ts. Sånn en selv vil. Om det innebærer stormfulle forhold med elskere heller enn å gifte seg med en som «duger» så er selvsagt det meget positivt.

Anonymkode: f54a0...a8e

Hvorfor tenker du at det er å ha høye krav til livet å finne noen hvor alt funker med, man er hverandres beste venner, men man må jobbe litt for å beholde lidenskapen? Og få barn og hverdagen til å gå opp i en periode? Eller misforstår jeg deg? Da jeg og mannen møttes var vi på hverandre over alt, hele tiden. Nå er han min beste venn, partner, og vi har et bra fysisk og psykisk samhold. Men det fysiske er selvsagt ikke som da vi først møttes. Mindre lidenskap, men mer nytelse siden vi begge vet hva den andre liker, og er trygge.

Mulig jeg misforstod innlegget ditt 😅

Anonymkode: 3fae8...613

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor tenker du at det er å ha høye krav til livet å finne noen hvor alt funker med, man er hverandres beste venner, men man må jobbe litt for å beholde lidenskapen? Og få barn og hverdagen til å gå opp i en periode? Eller misforstår jeg deg? Da jeg og mannen møttes var vi på hverandre over alt, hele tiden. Nå er han min beste venn, partner, og vi har et bra fysisk og psykisk samhold. Men det fysiske er selvsagt ikke som da vi først møttes. Mindre lidenskap, men mer nytelse siden vi begge vet hva den andre liker, og er trygge.

Mulig jeg misforstod innlegget ditt 😅

Anonymkode: 3fae8...613

Sorry, skriver som anonym, mente Hvorfor tenker du at det IKKE er å ha høye krav*** etc

Anonymkode: 3fae8...613

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Men er ikke poenget at etter x antall år må man velge hverandre, velge sexlivet, prioritere og jobbe litt mer for det? Så lenge alt annet flyter godt selvsagt. Man kan ikke forvente at man skal kaste seg over hverandre etter 20 år og føle det samme som da alt var nytt og spennende. Men mindre man er veldig lidenskapelige typer da, og krangler hele tiden kanskje 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: 3fae8...613

Jeg vil ikke si at vi jobber hardt. Men vi prioriterer. Vi booker oss en helgetur, gjerne noe med stikkord som luksus, god vin, spa/bad, som gjør at det blir naturlig med nærhet. Vi har en datenight i uka. Innimellom så enkelt som takeaway sushi og en god chablis en sen kveld, og den gode samtalen. 

Og så tar vi vare på oss selv. Jeg føler jeg alltid blir angrepet for å skrive det her inne. For mange mener at man skal elske hverandre uansett, selv om vekten peker oppover, man knapt husker hva en sminkekost er, hår vokser her og der. Jeg tror jo vi ville vært glade i hverandre uansett. Men det at vi jobber med å ta oss bra ut gjør at man selv får mer selvtillit, og med det lyst på fysisk nærhet. Men også at partneren tenner lettere, selv om man har bodd med "det samme" i 20 år. 

Anonymkode: 2d32d...4b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg vil ikke si at vi jobber hardt. Men vi prioriterer. Vi booker oss en helgetur, gjerne noe med stikkord som luksus, god vin, spa/bad, som gjør at det blir naturlig med nærhet. Vi har en datenight i uka. Innimellom så enkelt som takeaway sushi og en god chablis en sen kveld, og den gode samtalen. 

Og så tar vi vare på oss selv. Jeg føler jeg alltid blir angrepet for å skrive det her inne. For mange mener at man skal elske hverandre uansett, selv om vekten peker oppover, man knapt husker hva en sminkekost er, hår vokser her og der. Jeg tror jo vi ville vært glade i hverandre uansett. Men det at vi jobber med å ta oss bra ut gjør at man selv får mer selvtillit, og med det lyst på fysisk nærhet. Men også at partneren tenner lettere, selv om man har bodd med "det samme" i 20 år. 

Anonymkode: 2d32d...4b0

Enig med deg, og vi gjør det samme, men etter flere år hvor alt har vært så lett fordi den andre "er perfekt" og man er nyforelsket, tror jeg dette regnes som jobb for de fleste. Og derfor så mange går fra hverandre / ikke finner "den rette". Den rette kommer til å ha mange feil og mangler, og man kommer ikke bare til å le og ha det gøy resten av livet. Vi giftet oss nylig og noe av det fineste presten sa var at man skal "tåle hverandre" og faktisk "holde ut". Man skal finne sin person som man kan være seg selv med. Typ en bestevenn. Hvem sitter nyforelsket og syns alt er enkelt etter 20-40 år?

Det er jo ikke sånn at vi hele tiden jobber og sliter og gjør ting vi ikke vil, men man må rett og slett sette det på to-do-lista når man er i Familien AS. Kanskje jeg egentlig er for sliten til en kjærestetur, men så gjør jeg det likevel, fordi jeg vet det er viktig for oss.

Anonymkode: 3fae8...613

[AnonymBruker]

Jeg må si jeg undres over dem som trenger å oppleve ny forelskelse og nye forhold så manye ganger i livet? Er jo mye av det samme hver gang, og bedre å oppleve svingningene, utviklingen, avstanden og nærheten med en og samme person?

Forutsetter at man ikke slår seg sammen med den første og beste da

Anonymkode: b3c99...44c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg må si jeg undres over dem som trenger å oppleve ny forelskelse og nye forhold så manye ganger i livet? Er jo mye av det samme hver gang, og bedre å oppleve svingningene, utviklingen, avstanden og nærheten med en og samme person?

Forutsetter at man ikke slår seg sammen med den første og beste da

Anonymkode: b3c99...44c

Jeg tror mange trenger å lære, ikke bare høre at gresset ikke er grønnere på den andre siden, hjelper ikke å høre fra andre. Hjernen elsker endorfin, så det er nok noe veldig basalt over det hele.

Anonymkode: 3fae8...613

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Den rette kommer til å ha mange feil og mangler, og man kommer ikke bare til å le og ha det gøy resten av livet. Vi giftet oss nylig og noe av det fineste presten sa var at man skal "tåle hverandre" og faktisk "holde ut". Man skal finne sin person som man kan være seg selv med. Typ en bestevenn. Hvem sitter nyforelsket og syns alt er enkelt etter 20-40 år?

Det er jo ikke sånn at vi hele tiden jobber og sliter og gjør ting vi ikke vil, men man må rett og slett sette det på to-do-lista når man er i Familien AS. Kanskje jeg egentlig er for sliten til en kjærestetur, men så gjør jeg det likevel, fordi jeg vet det er viktig for oss.

Anonymkode: 3fae8...613

Jeg synes faktisk det er kjempeenkelt. Ting bare flyter med oss, og er godt, og nært. Latter er det hver dag, selv da vi har vært på det laveste, med dødsfall, og prøverørsforsøk, og motgang. 

Og dette med mange feil og mangler høres bare rart ut for meg. Han har sine sider, men ingenting jeg vil si irriterer. Ikke en eneste gang har det slått meg at jeg må "tåle han" og "holde ut", da tror jeg ikke jeg hadde vært her. 

Nyforelsket etter 20 år? Nei. Men det er savn, og det er kribling, og det slår meg ofte hvor mye han betyr for meg. 

Er det virkelig så mange i denne tråden som mener at man ikke kan forvente dette av et forhold? Er ikke det et trist liv? 

Anonymkode: 2d32d...4b0