Faren min ringer meg 1-2 ganger i uka, jeg orker ikke snakke med han så ofte.

[AnonymBruker]

Dette ble et veldig langt innlegg, men jeg må bare få alt ut.
 

Jeg har vokst opp med en far som har vært litt fraværende. Vi har hatt ganske lite samvær under oppveksten (typ annenhver helg, og noen ferier). Han har rett og slett ikke vært veldig investert, og i ungdomstiden spesielt ble jeg jeg møtt med lite forståelse. Tror det er dette som har ført til at vi ikke har så mye til felles. Dette var lenge ganske sårt for meg, jeg ønsket et tettere forhold og en far jeg følte kjente meg. Men etterhvert så slo jeg meg veldig til ro med at han er som han er, og det kan ikke forandres. dette har jeg egentlig levd veldig fint med i mange år, gjennom mesteparten av 20-årene. Vi hadde kontakt nå og da, han har ringt meg omtrent 1x i mnd, kanskje også annenhver mnd noen ganger. Når vi bodde nærmere møttes vi av og til til middag. 
 

Men så har ting endret seg, nå bor vi lengre fra hverandre, og han har i tillegg fått kreft (som foreløpig holdes i sjakk). Han har begynt å ringe meg hver eneste uke. Av og til ringer han også flere ganger i uka. Mulig at det er fordi han har fått et nytt perspektiv på livet, eller at det har noe med flyttinga å gjøre (litt rart men 🤷🏻‍♀️). Jeg syntes uansett det er fryktelig irriterende, og klarer ikke riste av meg irritasjonen når jeg ser han ringer enda en gang. Han ringer kun for å si hei og tørrprate. Jeg er så sykt lei. Vi har ingenting å snakke om, og det rekker jo ikke å skje noe nytt man kan fortelle. Samtidig så får jeg dårlig samvittighet når jeg ikke tar telefonen, eller når jeg ikke ringer opp igjen. Da blir jeg egentlig enda mer irritert, for jeg burde ikke ha dårlig samvittighet ovenfor en far som ikke har vært der for meg i oppveksten. 
 

jeg har prøvd følgende: 

1. sende en sms og spørre om det er noe spesielt. For å så svare at alt er bra og at det ikke er noe nytt siden sist når han sier at han bare ville si hei. 
 

2. ringe opp en annen dag/tid når jeg har overskudd til det.

..men begge disse tingene resulterer bare i at han ringer en dag eller to senere uansett. 
han tar jo ikke et hint.

Hvordan kan jeg si ifra til han direkte at jeg syntes han ringer for mye, uten at han blir lei seg? jeg har jo ikke lyst til å lage rigide regler på hvor lang tid det skal ta før han kan ringe meg heller.. men samtidig er jeg lei av at dette drar unødvendig mye energi fra meg, det har liksom blitt en «greie». 
 

Tilleggsinfo: jeg er 33 år og gravid. har vært sykemeldt i flere mnd. Har lite overskudd og veldig lite innhold i dagene mine. (men ringingen har vart lengre enn jeg har gått gravid). Venter tvillinger og vet at det kommer til å bli fryktelig hektisk når de kommer. Jeg orker ikke at denne ringingen skal holde på da, og at jeg har dårlig samvittighet hengene over meg. Og nei, min far kommer ikke til å forstå at jeg har nok å gjøre og ikke tid til en prat. 
han er pensjonert, er gift og har et godt nettverk og hobbyer. Han er ikke ensom.

 

Anonymkode: dc8f1...f33

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke løsningen på problemet ditt, men ville bare si at jeg kjenner meg igjen.

Min far tok også opp kontakten betraktelig da han ble syk. Jeg var riktignok eneste barn og det var ingen andre. Tror han kjente på et behov både for å dele ting før det var for seint, generelt småsnakk, samt antagelig også litt angstdøyving for å tenke på noe annet enn sykdom og fremtiden.

Det var svært krevende, fordi livet mitt ikke var så enkelt på den tiden. Jeg hadde lite overskudd til å være omsorgsperson for min forelder. Men det var som sagt ingen andre, så jeg sto i det så godt jeg kunne, Og siden han etter hvert ble så syk at han døde, var jeg selvsagt glad for at jeg hadde tatt det valget om å stå i det i ettertid.

Anonymkode: f17b6...38d

[Anonymous 91]

Min far,kan ringe 3 ganger i uka og tar ikke hinte han heller. Ikke en gang når jeg sier at det blir litt mye 

[AnonymBruker]

Hm. Krevende den der.

Men syns du er nær en løsning selv da. Hva med at du fortsetter sende sms de gangen han ringer som du gjør og ringe tilbake eller tar telefonen Max en gang i uka. Eller det du syns er greit. Si du har snakket med ham mandag. Ikke ring eller ta telefonen for det har gått en uke pluss. ( om en gang i uka)

i utviklingen av det prosjektet kan du jo etterhvert si : du kan ikke vi avtale å ringes en fast kveld få hver mandag kveld (ev annenhver mandag om det er det du vil ) for da kan jeg sette av tiden og vi kan snakke uforstyrret og jeg har ikke hodet alle andre steder. Megasøtt smilefjes. Litt mye nå og sliten i hodet ang graviditet og slikt he he og trenger litt mer struktur i hverdagen 😅 er mandag bra for deg ca kl 18. litt styrere mulig men tror det kan bli kjempebra

eller noe som ligner

Teknikken her er vel å sette grenser med sukker på

du får det mer som du vil uten å såre. Og før du blir så forbanna at du bare må be ham dra til indre Helvetica 

Anonymkode: f2444...9ce

[AnonymBruker]

Men hvor lenge vil han prate, da? Om han vil snakke i evigheter,  kan jeg forstå at du blir lei, men men det er snakk om fem minutter, forstår jeg ikke hva du klager over. Har heller ikke noe nært forhold til min far, men nå som han er over 80, ringer jeg ham h er dag. Lar ham fortelle om sine småting (må innrømme at jeg ofte sjekket FB eller noe slikt samtidig på telefonen eller ringer mens jeg kjører). Det tar ikke lang tid, men betyr nok mye for ham. 

Anonymkode: 0e3f4...f9e

[AnonymBruker]

Din far ga seg livet i gave. Vær takknemlig.

Anonymkode: 015e9...b4f

[AnonymBruker]

Har det samme problemet med min mor, hun ringer annenhver dag 🙉

Jeg har faktisk sakt på en fin måtte at det blir for mye, men da ble hun dødens fornærmet. 

 

Anonymkode: 993a3...8d5

[Angelheart2]

Uff, denne er litt lei og jeg kjenner meg så godt igjen. Pappa ringte gjerne hver eneste dag, han hadde aldri noe han egentlig ville og ofte sa han akkurat det samme som dagen før. Han hadde heller ikke så stor forståelse for at jeg kanskje ikke alltid hadde tid til å snakke. Hvis jeg sa at jeg måtte ringe tilbake så sa han bare "ja, men jeg skulle bare høre om...." og så var han i gang. 

Pappa døde i jula, helt brått og uventet. Nå savner jeg de intetsigende samtalene og tar meg selv i å bli bekymret for at jeg ikke har hørt noe fra han på noen dager. 
Ingen løsning på ditt problem, altså, bare en påminnelse om at tiden vi har være nærmeste her i livet kan være kortere enn man tror, så man bør ta vare på det man har. 

[Alauda]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette ble et veldig langt innlegg, men jeg må bare få alt ut.
 

Jeg har vokst opp med en far som har vært litt fraværende. Vi har hatt ganske lite samvær under oppveksten (typ annenhver helg, og noen ferier). Han har rett og slett ikke vært veldig investert, og i ungdomstiden spesielt ble jeg jeg møtt med lite forståelse. Tror det er dette som har ført til at vi ikke har så mye til felles. Dette var lenge ganske sårt for meg, jeg ønsket et tettere forhold og en far jeg følte kjente meg. Men etterhvert så slo jeg meg veldig til ro med at han er som han er, og det kan ikke forandres. dette har jeg egentlig levd veldig fint med i mange år, gjennom mesteparten av 20-årene. Vi hadde kontakt nå og da, han har ringt meg omtrent 1x i mnd, kanskje også annenhver mnd noen ganger. Når vi bodde nærmere møttes vi av og til til middag. 
 

Men så har ting endret seg, nå bor vi lengre fra hverandre, og han har i tillegg fått kreft (som foreløpig holdes i sjakk). Han har begynt å ringe meg hver eneste uke. Av og til ringer han også flere ganger i uka. Mulig at det er fordi han har fått et nytt perspektiv på livet, eller at det har noe med flyttinga å gjøre (litt rart men 🤷🏻‍♀️). Jeg syntes uansett det er fryktelig irriterende, og klarer ikke riste av meg irritasjonen når jeg ser han ringer enda en gang. Han ringer kun for å si hei og tørrprate. Jeg er så sykt lei. Vi har ingenting å snakke om, og det rekker jo ikke å skje noe nytt man kan fortelle. Samtidig så får jeg dårlig samvittighet når jeg ikke tar telefonen, eller når jeg ikke ringer opp igjen. Da blir jeg egentlig enda mer irritert, for jeg burde ikke ha dårlig samvittighet ovenfor en far som ikke har vært der for meg i oppveksten. 
 

jeg har prøvd følgende: 

1. sende en sms og spørre om det er noe spesielt. For å så svare at alt er bra og at det ikke er noe nytt siden sist når han sier at han bare ville si hei. 
 

2. ringe opp en annen dag/tid når jeg har overskudd til det.

..men begge disse tingene resulterer bare i at han ringer en dag eller to senere uansett. 
han tar jo ikke et hint.

Hvordan kan jeg si ifra til han direkte at jeg syntes han ringer for mye, uten at han blir lei seg? jeg har jo ikke lyst til å lage rigide regler på hvor lang tid det skal ta før han kan ringe meg heller.. men samtidig er jeg lei av at dette drar unødvendig mye energi fra meg, det har liksom blitt en «greie». 
 

Tilleggsinfo: jeg er 33 år og gravid. har vært sykemeldt i flere mnd. Har lite overskudd og veldig lite innhold i dagene mine. (men ringingen har vart lengre enn jeg har gått gravid). Venter tvillinger og vet at det kommer til å bli fryktelig hektisk når de kommer. Jeg orker ikke at denne ringingen skal holde på da, og at jeg har dårlig samvittighet hengene over meg. Og nei, min far kommer ikke til å forstå at jeg har nok å gjøre og ikke tid til en prat. 
han er pensjonert, er gift og har et godt nettverk og hobbyer. Han er ikke ensom.

 

Anonymkode: dc8f1...f33

Kommer jo helt an på omfanget. Om det er et par minutters samtale om hvordan du/han ha det, må det vel være greit, synes jeg. Om han derimot ønsker en lengre samtale skjønner jeg det kan bli litt belastende. SMS er gull for å avvise på en høflig og grei måte.

[mingus]

Så lenge det ikke er timelange samtaler, så misunner jeg deg den der altså. Mistet min far til kreft for 3 år siden, og skulle så gjerne skravlet med han 2 dager i uka og fortalt om barna. Han døde bare et par uker etter han ble bestefar som han lengtet sånn etter, så ja.. prat med han iallfall en dag i uka, er mitt råd 💜

[AnonymBruker]

Min mor ringer meg hver dag🙈

Og snakker minst en halvtime hver gang.

Anonymkode: 708aa...676

[Jensine]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Din far ga seg livet i gave. Vær takknemlig.

Anonymkode: 015e9...b4f

Ja det var sikkert litt av en utfordring for ham🙃

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Min far var heller ikke særlig interessert i meg før han ble syk. Vi hadde samme kontakt som TS og far, annenhver helg, en og annen ferie. I perioder kuttet han all kontakt. Nå ringer han gjerne et par ganger om dagen. Hver eneste dag. Han spør aldri hvordan jeg har det, eller hvordan det går med familien. Han vil bare klage, meg, meg, meg. Jeg mistet mitt yngste barn omtrent da han ble syk, og tenkte at han tross alt er familie, så jeg slapp han på en måte inn i livet. Jeg angrer på det hver eneste gang telefonen ringer. Jeg har strengt tatt mer enn nok med min egen sorg og mitt andre barn, som er traumatisert av hva som hendte. Han ga meg en svimlende sum penger nylig, så jeg tenker på dem hver gang jeg hører på han. Tenker på det som en godt betalt jobb. Det hjelper.

Anonymkode: 6e371...4ad

[AnonymBruker]

Min far pleide å ringe 1-2 ganger i uka. Vi snakket da en halv times tid. Nå er han borte og jeg skulle gitt hva som helst for å få snakket med han igjen ❤️

Anonymkode: 7e3bb...81a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Din far ga seg livet i gave. Vær takknemlig.

Anonymkode: 015e9...b4f

Hvorfor det? Hun ba ikke om livet. Det var hans valg å gi fra seg sæden til mora hennes.

Anonymkode: 50785...e66

[AnonymBruker]

Du gjør gjør du vil, men det kan være at han angrer på sin oppførsel da du vokste opp? 
Det er for sent å få et godt forhold når han er død og begravet. 

Anonymkode: d19ae...bfa

[AnonymBruker]

En av mine foreldre ringer meg i snitt 5 ganger daglig. Ja, jeg har telt tilbake i loggen..

Anonymkode: dfae3...d03

[AnonymBruker]

Hold en type kontakt med han som du kjenner du kan leve med uten dårlig samvittighet, fra den dagen han dør. 

Anonymkode: f63f7...399

[AnonymBruker]

Ts her. 
 

det er ikke timeslange samtaler det er snakk om, kan være 5-15 min. Men det er egentlig ikke poenget. Dette er mer en jeg ønsker. Hyppigere enn jeg ønsker.  
 

Nå har han et behov for kontakt og det er forventet at jeg stiller opp. Han har ikke stilt opp for meg tidligere. Han har fått mange sjanser og de har han vært uinteressert i å ta. Disse samtalene er jo oftere enn det han ville se meg fra 6-års alderen og oppover.
 

jeg er redd dette bare vil fortsette når barna kommer, og at jeg kommer til å si ifra til han på en lite grei måte da, når jeg er utslitt og det bare har rent over. Derfor ønsker jeg å ta den samtalen nå, men er usikker på hvordan/hva jeg skal si. 
 

plan B blir å avvise på melding og håpe han tar hintet på sikt, men føler ikke at dette er en god løsning. 

Anonymkode: dc8f1...f33

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke helt hvordan dette er et problem, to ganger i uka er vel ikke så ofte at det bør utgjøre noe problem 🤷‍♀️
Men det du kan gjøre er selvsagt å ta telefonen hver gang han ringer, med beskjeden: «Hei, jeg er litt opptatt nå. Var det noe spesielt?  Ikke det nei? Nei, men da får vi snakkes en annen dag. Hadet bra «. 
 

Rinse and repeat.

Anonymkode: 94984...284