Enebarn

[AnonymBruker]

Vi har et enebarn. Av medisinske grunner kan vi ikke få flere. Vi har forventninger til barnet og hun setter seg ned med lekser etter skoletid, rydder bort etter seg i hverdagen, har enkelte arbeidsoppgaver i løpet av uka som blir gjort, og er generelt god på å hjelpe til når hun får beskjed. I det store og hele får vi gode og positive tilbakemeldinger på henne.

Det jeg har merket meg i det siste er at å få nei i noen sammenhenger skaper masse følelser hos henne. Hun er vant til å få nei til "småting" som nei til is og godteri i uka, nei til å være oppe lenger om kvelden osv. Det hun ikke får særlig nei til er å få besøk, og dra på besøk. Siden hun er enebarn og vi bor litt avsides til så sier jeg som regel alltid ja til besøk, fordi det som regel alltid passer (med litt tilpassninger). Men de få gangene det ikke passer, og barnet har fått det for seg at det passer så skaper det mye frustrasjon hos henne når det kommer nei fra meg. Jeg blir selv litt opprørt av det og det vekker mye følelser i meg også. Besøk må avtales pga stedet vi bor, og hun kan ikke bare sette seg på sykkelen eller gå til venninnene sine.

Jeg blir dratt i ulike retninger. Jeg er veldig glad for at hun ønsker å være med venner, og jeg ønsker jo også å legge dette til rette for henne siden hun er enebarn. Jeg blir lei meg de få gangene hun får nei og blir sint for det, fordi jeg som regel sier ja og jeg syns hun burde tåle å få nei en sjelden gang.  En del av meg tenker jeg bør si nei mer for at hun skal takle det bedre, men en annen del av meg får meg ikke til å si nei når det passer. Jeg strekker meg ofte langt mtp på at mye av besøket skjer uplanlagt og ting må legges litt til rette for å få det til, men det bunner igjen i det ønske jeg har om at hun skal få være mye med andre siden hun er enebarn.

Noen tanker rundt dette?

Anonymkode: 2a80e...1f2

[AnonymBruker]

Men får hun kun "nei?" eller får hun en forklaring på hvorfor? 

"jeg forstår du blir lei deg fordi du ville så gjerne ha besøk/dra på besøk. Klart du ville ha besøk og så sier mamma nei og da kjenner du at du blir lei deg. (pause) I dag passer det ikke fordi vi skal " bla, bla". I morgen passer det bedre å ha besøk/dra på besøk, kan vi avtale noe da?" 

At du selv blir lei deg hjelper ikke barnet ditt. Barnet ditt må ha en forståelse av at følelsen hennes er lov å ha, for hun hadde en forventning om å få ja. Klart hun blir lei seg da, det betyr ikke at hun ikke har lov til å kjenne på den følelsen selv om du sier nei? Og så må du jobbe litt med at du forklarer din egen følelse for henne. For hun forstår vel ikke hvorfor du blir lei deg når hun ikke forstår. 

Anonymkode: 7c470...1c5

[Gjest loveli]

Her synes jeg du er for opptatt av at du ønsker takknemlighet av barnet fordi du ofte må tilpasse deg henne for at hun skal få leke med vennene sine.

Men det er ikke sånn at alle barn helt naturlig er takknemlige for alt foreldrene gjør for dem. Det skal heller ikke være sånn. Du har valgt å få barn og har som eneste oppgave å gi henne et så godt liv som mulig.

La henne bli sint når hun ikke får være med vennene sine, det er helt naturlig for et barn å reagere når de ikke får det som de vil.

Et barn som blir strassent når det ikke får is til kveldsmat har ikke evnen til å heller være takknemlig for at det fikk is etter lunsj. Alle barn lever her og nå.

Du må legge fra deg hele tankesett om at du forventer takknemlighet fra barnet.

Som forelder har vi et ansvar for at barnets følelser blir møtt på en god måte og hun må lære at alle følelser er lov å ha. Videre må hun lære seg å regulere følelsene.

Og du må forklare henne hvorfor du sier nei. Da vil hun forstå. Men forvent fortsatt ikke takknemlighet for alle gangene du har sagt ja, for det er ikke sånn det funker for små barn.

Endret 2. mai 2022 av loveli

[AnonymBruker]

Kjenner meg såå igjen.  Jeg er også oppvokst som enebarn og bidde litt avsides. Var mye lik barnet du beskriver.   Dette med besøk var iallefall veldig sårt for meg for alle de andre i klassen bodde innenfor kanskje 1 km å gå fra hverandre. Mange i samme klynge i et byggefelt.  Alle kunne treffe venner med å gå rett ut.  Jeg følte meg sååå utenfor. Foreldrene mine tilrettela masse med kjøring og henting, men ble aldri det samme. De andre kunne bare treffes ute hele tiden

Anonymkode: 23abf...ae2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Men får hun kun "nei?" eller får hun en forklaring på hvorfor? 

"jeg forstår du blir lei deg fordi du ville så gjerne ha besøk/dra på besøk. Klart du ville ha besøk og så sier mamma nei og da kjenner du at du blir lei deg. (pause) I dag passer det ikke fordi vi skal " bla, bla". I morgen passer det bedre å ha besøk/dra på besøk, kan vi avtale noe da?" 

At du selv blir lei deg hjelper ikke barnet ditt. Barnet ditt må ha en forståelse av at følelsen hennes er lov å ha, for hun hadde en forventning om å få ja. Klart hun blir lei seg da, det betyr ikke at hun ikke har lov til å kjenne på den følelsen selv om du sier nei? Og så må du jobbe litt med at du forklarer din egen følelse for henne. For hun forstår vel ikke hvorfor du blir lei deg når hun ikke forstår. 

Anonymkode: 7c470...1c5

Jeg er nok dessverre for rask til å bare si nei, uten å ta meg tid til å høre nok etter på henne. Hun er 11 og god med ord, og jeg skjønner jo hun blir frustrert når jeg avfeier med et nei før hun syns hun har sagt sin side ferdig først.

Anonymkode: 2a80e...1f2

[AnonymBruker]

loveli skrev (28 minutter siden):

Her synes jeg du er for opptatt av at du ønsker takknemlighet av barnet fordi du ofte må tilpasse deg henne for at hun skal få leke med vennene sine.

Men det er ikke sånn at alle barn helt naturlig er takknemlige for alt foreldrene gjør for dem. Det skal heller ikke være sånn. Du har valgt å få barn og har som eneste oppgave å gi henne et så godt liv som mulig.

La henne bli sint når hun ikke får være med vennene sine, det er helt naturlig for et barn å reagere når de ikke får det som de vil.

Et barn som blir strassent når det ikke får is til kveldsmat har ikke evnen til å heller være takknemlig for at det fikk is etter lunsj. Alle barn lever her og nå.

Du må legge fra deg hele tankesett om at du forventer takknemlighet fra barnet.

Som forelder har vi et ansvar for at barnets følelser blir møtt på en god måte og hun må lære at alle følelser er lov å ha. Videre må hun lære seg å regulere følelsene.

Og du må forklare henne hvorfor du sier nei. Da vil hun forstå. Men forvent fortsatt ikke takknemlighet for alle gangene du har sagt ja, for det er ikke sånn det funker for små barn.

Jeg forstår at takknemlighet ikke er medfødt, men på et tidspunkt må man vel kunne forvente at barn kan være takknemlig for det gode som skjer? Jeg tenker at det er en del av livet å lære seg om takknemlighet også?

Anonymkode: 2a80e...1f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Kjenner meg såå igjen.  Jeg er også oppvokst som enebarn og bidde litt avsides. Var mye lik barnet du beskriver.   Dette med besøk var iallefall veldig sårt for meg for alle de andre i klassen bodde innenfor kanskje 1 km å gå fra hverandre. Mange i samme klynge i et byggefelt.  Alle kunne treffe venner med å gå rett ut.  Jeg følte meg sååå utenfor. Foreldrene mine tilrettela masse med kjøring og henting, men ble aldri det samme. De andre kunne bare treffes ute hele tiden

Anonymkode: 23abf...ae2

Takk for at du tok deg tid til å svare, og for å legge det frem fra din side, og kanskje hvordan jenta vår oppfatter det.

Jeg skulle ønske vi kunne bodd annerledes til, men slik det ser ut nå så vil det eventuelt ta tid å få gjort noe med.

Anonymkode: 2a80e...1f2

[AnonymBruker]

Hvor gammel er hun? Vår ene datter ble 12 år og lagde plutselig et voldsomt baluba hver gang da hun fikk nei til overnatting i ukedagene, en regel som har eksistert alltid hos oss og hos de fleste andre. Også drama og sinne for ikke å kunne være hos venninner hele dagen flere dager på rad, kom hjem altfor sent hjem på kvelden, uten å ha spist middag eller gjort lekser, så vi sa nei innimellom. 

Det hadde nok mest med alder og pubertet å gjøre, ikke avstand eller enebarn (som hun ikke er), men testing av grenser, også har de jo SÅÅ lyst, og da er vi verdens verste foreldre. Hun mente vi straffet henne og hindret henne i å møte venninnene hennes (som hun hadde vært hos hele helgen), fordi vi sa at middag måtte spises de fleste dager, lekser gjøres og hun skulle i seng før kl.22 som hovedregel. Det gikk over.

Anonymkode: 6a2ea...84c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hvor gammel er hun? Vår ene datter ble 12 år og lagde plutselig et voldsomt baluba hver gang da hun fikk nei til overnatting i ukedagene, en regel som har eksistert alltid hos oss og hos de fleste andre. Også drama og sinne for ikke å kunne være hos venninner hele dagen flere dager på rad, kom hjem altfor sent hjem på kvelden, uten å ha spist middag eller gjort lekser, så vi sa nei innimellom. 

Det hadde nok mest med alder og pubertet å gjøre, ikke avstand eller enebarn (som hun ikke er), men testing av grenser, også har de jo SÅÅ lyst, og da er vi verdens verste foreldre. Hun mente vi straffet henne og hindret henne i å møte venninnene hennes (som hun hadde vært hos hele helgen), fordi vi sa at middag måtte spises de fleste dager, lekser gjøres og hun skulle i seng før kl.22 som hovedregel. Det gikk over.

Anonymkode: 6a2ea...84c

Takk for svar!

Hun er 11 år, så det kan jo være noen begynnende hormoner hos henne.

Anonymkode: 2a80e...1f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for at du tok deg tid til å svare, og for å legge det frem fra din side, og kanskje hvordan jenta vår oppfatter det.

Jeg skulle ønske vi kunne bodd annerledes til, men slik det ser ut nå så vil det eventuelt ta tid å få gjort noe med.

Anonymkode: 2a80e...1f2

Mente selvsagt ikke at dere må flytte. Men det med venner på fritiden er jo så ekstremt viktig i den alderen og da er det nok mye følelser involvert, spesielt viss hun hadde sett for seg at det skulle bli Sånn og kanskje så smått lagt planer.  Det er trist å høre på neste dag hva de andre gjorde sammem dagen før. 

Skulle tro man fikk "nok" etter dagen på skolen sammen men 😅  (tror ikke jeg hadde orka å henge med kollegaer hver dag etter jobb 🙈).

Hvis hun i tillegg har kontakt med venner via mobil så er det kanskje enda fortere å føle seg utenfor?  

Anonymkode: 23abf...ae2

[AnonymBruker]

At hun blir sint fordi hun får et nei har nok ikke så mye med at hun er enebarn å gjøre, tror det er ganske vanlig for alle barn. 

Anonymkode: 2d48c...fe3

[AnonymBruker]

Det finnes grunn hun får nei. Barn må lære seg at det passer ikke alltid. Jeg synes det er veldig viktig for alle barn, enebarn også. Kusina mi har enebarn og hun blir sååå opprørt over alt barnet gjør eller når barnet er lei seg. Det er veldig vanskelig å se på for meg for jeg vet hvordan kusina ble oppdratt, hvor mye erfaring hun fikk gjennom lek,samspill, det å ta ansvar,få nei osv. Men jeg ser at hennes reaksjoner på barnet er et ekstremt tilfelle. Vil bare si hold ut.

Anonymkode: 0316e...a96

[AnonymBruker]

Haha, jeg sitter akkurat her og er irritert fordi barnet mitt tok med seg to stykker hjem fra skolen i dag. De hadde ringt foreldrene til de andre barna på vei hjem, men forventet at jeg synes det var greit. Kunne ikke akkurat si nei når begge hadde fått ja fra sine foreldre😅

Anonymkode: 3af42...513