Jobbe på avdeling for spiseforstyrrelser

[AnonymBruker]

Noen som har erfaring med det og vil dele litt? Jeg vurderer å søke, men vet ikke hva jeg går til eventuelt. Har ingen erfaring på dette feltet. Er relativt nyutdannet vernepleier. 

Anonymkode: c4b19...9fb

[AnonymBruker]

Da tror jeg at jeg hadde bedt avdelingen om mulighet for å hospitere noen vakter. Selvom du får tilbakemeldinger her om at det er superkjekt, så er det jo ikke sikkert at det passer for deg likevel.

Lykke til😀

Anonymkode: fcb8a...3e4

[AnonymBruker]

Jeg har vært innlagt på slik avdeling,og tror det krever en spesiell type menneske for å jobbe der. 

Du skal tåle å stå i mange fortvilte situasjoner og samtidig holde fast på vedtatt behandling. Du må tåle å se unge mennesker som mister sin ungdom pga selvdestruktiv adferd. Og du må akseptere at du neppe helt forstår pasientens indre opplevelser. Til det er sykdommen altfor kompleks.

Anonymkode: e5cde...b2f

[AnonymBruker]

Er det på en barne/ungdomsavdeling eller voksne? Å jobbe med barn/unge innen dette feltet tror jeg må være veldig krevende, også fordi man kan bli vitne til at familier nærmest går i oppløsning fordi sykdommen er så vanvittig sterk. Men så er det jo også veldig givende når man lykkes med behandlingen og klarer å hjelpe den unge tilbake til livet.

Jeg har vært innlagt på avdeling for voksne og er selv snart utdannet sykepleier. Jeg kunne aldri tenkt meg å jobbe innenfor dette feltet, rett og slett fordi jeg vet at å jobbe mot en spiseforstyrrelse noen ganger kan være et nærmest håpløst prosjekt. Senneset sa det så fint, noe sånt som at "når den som skal vise veien ikke vil at du skal finne frem". Husker det ikke ordrett, men det var så treffende. 

Men for all del, det er sikkert både interessant og utfordrende. Og jeg er nok litt farget av å ha hatt spiseforstyrrelse selv.

Anonymkode: 466e1...a78

[AnonymBruker]

Kan ikke si noe om å jobbe der,  men har vært innlagt selv på en avdeling for spiseforstyrrelser - aldersgruppe 16-25 år.  Jeg tror helt ærlig at den arbeidsplassen var givende for de som var miljøterapeuter. Det var mange fine øyeblikk og mye hjelp å få. Likevel- du må være forberedt på mye vanskelig. Det er SUPERTØFT å "å legge bort" SF og følge behandling, særlig i starten når kroppen er så underernært at hjernen ikke klarer å tenke. Det var flere runder der jeg opplevde å miste kontroll pga en ansatt tok mer smør på brødskiva mi, kostlista ble økt eller at vektoppgang ble større enn forventa. Det kunne resultere i hyling, at jeg begynte å slå hodet mot veggen, ukontrollert gråting etc. Til tross for dette (som sikkert er supertøft) var det miljøtersputene i teamet mitt som egentlig ble mine behandlere, og jeg tror det er givende. De hjalp meg mye mer enn psykiater som jeg kun så annenhver uke. Noen av de husker jeg fortsatt og er takknemlig for at de jobbet der den gangen.

Anonymkode: 32110...4ca