Hvorfor fyller vi livet med forpliktende gjøremål og ansvar?

[AnonymBruker]

Vi lever et liv hvor arbeidslivet, samfunnet, familien og livet krever mer og mer av deg. Den familiære tidsklemma trykker ned mange. De fleste snakker om den fordømte tidsklemma som de fleste har. Men tidsklemma er selvskapt. Vi dynker oss selv ned med forpliktende gjøremål og ansvar på alle fronter. For ikke nok med at vi skal ta oss av hus og hage, hjem, jobb og gjerne med turnus, overtid, være sosial, være en partner, være en forelder til en, to eller tre barn, eie ett eller flere husdyr, være venn, inneha tillitsverv, delta på dugnad, trene osv, men vi skal overprestere de lux på alle områder. Når man fra før av står så godt i forpliktelsene så søker man gjerne å få flere barn, flere husdyr, mer ansvar, flere planer og enda flere forpliktelser. 

Hvorfor gjør mennesker dette? Hva er dette behovet for å stadig øke forpliktelsene, gjøremålene og ansvaret? Hvorfor er det slik at ro, stillhet og et minimalistisk liv ikke er godt nok lengre? Hva skyldes denne overkompenseringen, og hvorfor gjør vi det? 

Noe sier meg at vi er verdens dårligste menneskeslag i å faktisk leve livet. Generasjon prestasjon på alle kanter. 
99% av alle som skylder på tidsklemma har skapt den helt selv, og det verste av alt er at de stadig gjør det verre for seg selv. 
Jeg gir dem null sympati. 

"Livet trykker en fra alle kanter, men ett nytt barn, ja det skal vi ha! Og gjerne en ny jobb med mer ansvar. Helst turnus, slik at jeg får turnustillegg. Klart det. Og når man først er i gang så hvorfor ikke bare få seg et husdyr til også. Samt at man alltids er åpen for å finne seg en elsker på si, bare for å skape enda mer kaos for en selv og alle andre. Imellomtiden skal jeg gå ned 20 kg og bli hobbybodybuilder. Seff, det klarer jeg. Alle andre klarer jo det så... Men herregud så sliten jeg er......".

Ikke rart man tilslutt kollapser. 

Anonymkode: 371af...4b6

[AnonymBruker]

Jeg stusser også på dette. Folk klager over hamsterhjulet, tidsklemma og alt presset de føler på og ting som må gjøres og ordnes. 

Hvorfor har de laget seg et slikt liv? Jeg ønsker ikke å leve slik og har derfor valgt å ikke få barn. Jeg har jobb, men ikke en jobb som krever så mye overtid at jeg blir utslitt. Utenom det har jeg de forpliktelser jeg ønsker og trives med, resten har jeg sagt fra meg.

Folk må velge det livet de trives med.

Anonymkode: de556...d0f

[AnonymBruker]

Og hvis alle valgte å ikke sitte i styre i borettslaget, være fastleger, ta på seg studentverv, så hadde vi ikke hatt et samfunn i det hele tatt. 

 

 

Anonymkode: c5e04...fc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg stusser også på dette. Folk klager over hamsterhjulet, tidsklemma og alt presset de føler på og ting som må gjøres og ordnes. 

Hvorfor har de laget seg et slikt liv? Jeg ønsker ikke å leve slik og har derfor valgt å ikke få barn. Jeg har jobb, men ikke en jobb som krever så mye overtid at jeg blir utslitt. Utenom det har jeg de forpliktelser jeg ønsker og trives med, resten har jeg sagt fra meg.

Folk må velge det livet de trives med.

Anonymkode: de556...d0f

Ja, ikke sant. Problemet er vel at mange ikke lever det livet de trives med. De vet knapt hva det livet innebærer, fordi de har fyllt på med forpliktelser, gjøremål og ansvar til langt over hodet, og ser ingen vei ut av det.

Jeg skjønner ikke hvorfor folk ikke stopper opp og sorterer livet deres bedre. Distanserer seg fra dårlige forbindelser, fjerner unødvendige verv, sier mer nei til ting de ikke har lyst til og på og prøver å "lande" seg selv på et overkommelig plan rundt det som faktisk betyr noe.

Å leve er undervurdert. Fåtallet av oss gjør det. Og det er en nymotens ting. Mine besteforeldre var mye mer avslappet og nøt livet mye bedre enn mine foreldre, på tross av at mine besteforeldre jobbet ganske mye hardere. Fordi de hadde prioritert, og ikke følte de måtte prestere. 

Får du et barn og har du en krevende jobb, så greit, men du må legge rammene i livet opp mot det. 

Anonymkode: 371af...4b6

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Og hvis alle valgte å ikke sitte i styre i borettslaget, være fastleger, ta på seg studentverv, så hadde vi ikke hatt et samfunn i det hele tatt. 

 

 

Anonymkode: c5e04...fc8

Jeg sitter i styreverv, jeg. Men jeg sitter ikke i flere enn jeg orker, og jeg kombinerer det ikke med barn, jobb med masse overtid, forventning om at huset må være prikkfritt, trening fire ganger i uka fordi jeg må holde meg i form, sminke hver dag for det er hva samfunnet krever, hjemmelaget brød og middag fra bunnen av hver dag osv. 

Anonymkode: de556...d0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Og hvis alle valgte å ikke sitte i styre i borettslaget, være fastleger, ta på seg studentverv, så hadde vi ikke hatt et samfunn i det hele tatt. 

Anonymkode: c5e04...fc8

Jeg har ikke eksludert noe av dette i teksten min. Vær gjerne både det ene og andre andre, men ikke kjører deg selv ned. 

Du kan fint være en fastlege. Men du bør ikke være fastlege, styrer i borettslag, leder i idrettsforeningen, 3-barnsmor, leve i et dårlig samboerskap, ha en flørt på siden, være "verdens beste venn", ha ansvar for hus og hjem, drive på med kompetanseøkning OG være en aktiv person som opererer med treningsmål for å være fit.

Skjønner du at jeg snakker om kompleksiteten i det? En kompleksitet mange har.

Anonymkode: 371af...4b6

[Bacteria]

Jeg er enig med deg på mange plan, men stusser litt over måten du beskriver turnus på. I mange yrker er ikke dette selvvalgt, det er rift om dagjobber og hvis du ikke tar videreutdanning/omskolering er du tvunget til turnus. 
Turnusarbeidere har 11/2 t kortere arbeidsuke enn dagarbeidere. 

[AnonymBruker]

Bacteria skrev (2 minutter siden):

Jeg er enig med deg på mange plan, men stusser litt over måten du beskriver turnus på. I mange yrker er ikke dette selvvalgt, det er rift om dagjobber og hvis du ikke tar videreutdanning/omskolering er du tvunget til turnus. 
Turnusarbeidere har 11/2 t kortere arbeidsuke enn dagarbeidere. 

Klart, det jeg skrev om valg gjelder ikke alle.

Men mange velger dette helt frivillig, på tross av tidsklemma dem lever i. Det var disse jeg tenkte mest på. Og så har du dem som velger å jobbe i turnus, men også er kvalifisert til dagjobb. 

Fakta om turnusarbeid er uansett at det krever mer av livet ditt, særlig familielivet, og det tærer mer på helsen, selv om du har 1-2 timer kortere arbeidsuke. 

Et annet poeng er at når du først har et turnusyrke du ikke kan komme deg bortifra, så handler det om å legge til rette for det i livet. Er det da smart med 2-3 barn, 2 hunder, styreverv, være treningsnarkoman, være hypersosial når du har fri osv? Innlegget mitt handler egentlig om totalkapasitet, som vi som mennesker er ekstremt dårlig på å beregne. Jobb gjerne turnus, men kanskje du skal nøye deg med ett barn da, ingen husdyr, ingen verv eller foreninger, litt vennskap, litt trening, litt ditt, litt mer av datt, istedenfor å kjøre fullt av alt. 

Anonymkode: 371af...4b6

[AnonymBruker]

Skjønner hvor du vil. Allikevel, når det skal velges foreldre kontakter i klassen til ungen på foreldremøter, og alle begynner å se i gulvet, så er det faktisk noen som føler på en ansvarsfølelse. Det er en jobb som må gjøres. Når alle foreldre tenker som deg, så er det noen som blir nødt til å bære større byrder.  

Men enig i at mye av dette med å være treningsnarkoman ol kun er et status jag, og at mange ikke tåler å ikke "nå opp" i konkurransen. Derfor slenger de seg på og føler de MÅ. Også blir det en evig vond sirkel.

Anonymkode: c5e04...fc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skjønner hvor du vil. Allikevel, når det skal velges foreldre kontakter i klassen til ungen på foreldremøter, og alle begynner å se i gulvet, så er det faktisk noen som føler på en ansvarsfølelse. Det er en jobb som må gjøres. Når alle foreldre tenker som deg, så er det noen som blir nødt til å bære større byrder.  

Men enig i at mye av dette med å være treningsnarkoman ol kun er et status jag, og at mange ikke tåler å ikke "nå opp" i konkurransen. Derfor slenger de seg på og føler de MÅ. Også blir det en evig vond sirkel.

Anonymkode: c5e04...fc8

Poenget var ikke at du ikke skal ta på deg noe. Det handler om totalbelastning. Hvis du ikke har anledning og egentlig ikke kan, så sier du ikke ja, uansett hvor mye andre ser ned i bakken. Du burde aldri tenke at slike ting er ditt ansvar. Det er jo ikke det, uansett hvor mye du føler det. 

Alle burde rydde i livet sitt og sette begrensninger slik at man får kjøpt seg litt frihet, tid og ro. Hva som bør begrenses handler om totalbelastning. Det er fullt mulig å være støttekontakt hvis du vil og kan det, men da må du gjerne ofre noe på veien for å være det. Man kan ikke kjøre på i full gass inn i det uendelige, og la tidsklemma skrenke deg inn. Hva slags liv er egentlig det? 

Å si nei er det mest undervurderte du kan gjøre.

Anonymkode: 371af...4b6

[AnonymBruker]

Begynte å innse dette selv for noen år siden. Har ikke barn, så den delen utgår. Men har fulltidsjobb og selvsagt et hjem og en hage som skal stelles og vedlikeholdes. 

Jeg brukte mye av 20årene på å jobbe meg ihjel. Ekstravakter, helgejobber hele tiden. Hver gang det var en festival, konsert, whatever, stilte jeg opp som ekstra på jobb. Betalingen var jo ikke noe å juble over uansett, så i ettertid tenker jeg bare...hvorfor? Jeg gikk glipp av så mye. Har gått glipp av hele somre pga jobb i mange år. Kan sikkert telle på en hånd hvor mange konserter jeg har vært på, eller bare generelt arrangement, være det kultur eller noe annet. Jeg var rundt 28 sikkert da min (da nye) sjef sa at "i år vil jeg du skal ta ferie" - Fordi det vanlige på jobben var å bare ta ut feriepenger og jobbe i ferien. Fordi "man trenge da ikke ferie". Ferien min da hadde vært for eksempel ei uke i romjula og ei uke i påsken. (Da jobben stenger uansett). Bare at ferie om sommeren fungerte ikke uansett, fordi vi ikke klarte få inn mange nok ferievikarer.  

Nå i tredveårene mine er det fortsatt slag i slag på jobb. Overtid, stress, prestasjon etc hele sommeren. Ikke tid til matpause, ikke tid til dopause, etc. Ingen fellesferie. Jobben er fysisk og psykisk krevende (Psykisk i den grad man må ha hodet med seg 8 timer i strekk ellers blir det feil og rot).

Jeg er ikke 19 og har utømmelig energi lengre, og merker godt at 40 timers-uke på jobb + overtid og så fridag hvor jeg må gjøre alt av ærrend, husvask, hagestell, etc etc. Føles mer som å leve for jobben enn å faktisk ha et liv. Jobben er også ikke en typisk 9-4 jobb, så det kan være at jeg enten jobber hele ettermiddagen til mot midnatt eller bare er helt fullstendig ferdigkokt etter tidligvakt.  

Etter denne sommeren skal jeg ta noen runder med meg selv og se om jeg kan ordne slik at jeg jobber for eks 70 eller 80%. For eksempel 4 dager i uken istedet for 5 dager. For jeg får ikke "levd livet". Føler det passerer meg mens jeg er på vei til og fra jobb. Hver dag jeg drar til jobb, ser jeg mange andre mennesker kose seg på cafe for eksempel, eller bare med en is i parken eller hva som helst. Jeg tror det er 4 år siden jeg var på kino, rett og slett fordi det aldri passer med skiftplanen min. 

Dere andre som kjenner seg igjen i beskrivelsen.... tenk på det dere også. Om dere føler at dere lever bare for å dra til jobben/være en arbeidsmaur uten grunn. Hva er poenget? 

Jobben min er egentlig en drittjobb, dårlig betalt er det også. Så hvorfor jeg har orket å stå på pinne så lenge skjønner jeg ikke. 

Anonymkode: 31df2...322

[AnonymBruker]

Man står da helt fritt til selv å velge hvilke oppgaver man påtar seg. Når man velger å påta seg for mange oppgaver, så man si fra seg noe. Så enkelt. Det er et valg. 

Anonymkode: d3077...5b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Begynte å innse dette selv for noen år siden. Har ikke barn, så den delen utgår. Men har fulltidsjobb og selvsagt et hjem og en hage som skal stelles og vedlikeholdes. 

Jeg brukte mye av 20årene på å jobbe meg ihjel. Ekstravakter, helgejobber hele tiden. Hver gang det var en festival, konsert, whatever, stilte jeg opp som ekstra på jobb. Betalingen var jo ikke noe å juble over uansett, så i ettertid tenker jeg bare...hvorfor? Jeg gikk glipp av så mye. Har gått glipp av hele somre pga jobb i mange år. Kan sikkert telle på en hånd hvor mange konserter jeg har vært på, eller bare generelt arrangement, være det kultur eller noe annet. Jeg var rundt 28 sikkert da min (da nye) sjef sa at "i år vil jeg du skal ta ferie" - Fordi det vanlige på jobben var å bare ta ut feriepenger og jobbe i ferien. Fordi "man trenge da ikke ferie". Ferien min da hadde vært for eksempel ei uke i romjula og ei uke i påsken. (Da jobben stenger uansett). Bare at ferie om sommeren fungerte ikke uansett, fordi vi ikke klarte få inn mange nok ferievikarer.  

Nå i tredveårene mine er det fortsatt slag i slag på jobb. Overtid, stress, prestasjon etc hele sommeren. Ikke tid til matpause, ikke tid til dopause, etc. Ingen fellesferie. Jobben er fysisk og psykisk krevende (Psykisk i den grad man må ha hodet med seg 8 timer i strekk ellers blir det feil og rot).

Jeg er ikke 19 og har utømmelig energi lengre, og merker godt at 40 timers-uke på jobb + overtid og så fridag hvor jeg må gjøre alt av ærrend, husvask, hagestell, etc etc. Føles mer som å leve for jobben enn å faktisk ha et liv. Jobben er også ikke en typisk 9-4 jobb, så det kan være at jeg enten jobber hele ettermiddagen til mot midnatt eller bare er helt fullstendig ferdigkokt etter tidligvakt.  

Etter denne sommeren skal jeg ta noen runder med meg selv og se om jeg kan ordne slik at jeg jobber for eks 70 eller 80%. For eksempel 4 dager i uken istedet for 5 dager. For jeg får ikke "levd livet". Føler det passerer meg mens jeg er på vei til og fra jobb. Hver dag jeg drar til jobb, ser jeg mange andre mennesker kose seg på cafe for eksempel, eller bare med en is i parken eller hva som helst. Jeg tror det er 4 år siden jeg var på kino, rett og slett fordi det aldri passer med skiftplanen min. 

Dere andre som kjenner seg igjen i beskrivelsen.... tenk på det dere også. Om dere føler at dere lever bare for å dra til jobben/være en arbeidsmaur uten grunn. Hva er poenget? 

Jobben min er egentlig en drittjobb, dårlig betalt er det også. Så hvorfor jeg har orket å stå på pinne så lenge skjønner jeg ikke. 

Anonymkode: 31df2...322

Ja, nettopp. Et prakteksempel på et liv som blir spist opp av tidsklemma. Spørsmålet er hva er vitsen med dette, og kan du gjøre ting annerledes for å få det bedre? Svaret på sistnevnte er alltid ja. Det er sjeldent du er helt 100% låst opp mot noe. 

Folk velger livet i tidsklemma foran sitt eget liv. Det gir ingen mening. Og hva taper man på veien? Jo vennskap, egen helse og gode øyeblikk. På ett eller annet punkt mister du også pusten din. Du ender opp med å puste overfladisk, uten å skjønne hvorfor du gidder. 

Å redusere/endre jobb kan være ett av mange svar på en kompleks tidsklemme. Den er likevel kompleks, så det er ikke den eneste løsningen.

Anonymkode: 371af...4b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Man står da helt fritt til selv å velge hvilke oppgaver man påtar seg. Når man velger å påta seg for mange oppgaver, så man si fra seg noe. Så enkelt. Det er et valg. 

Anonymkode: d3077...5b8

Men poenget er at folk ikke gjør det fordi de ser ikke sine egne begrensninger, og velger heller å dure på videre som de prestasjonsbaserte JA-menneskene man er. Noen finner også mening og lyst i oppgavene de sier ja til, på tross av at de egentlig ikke har kapasitet eller tid. På mange måter handler det om selvinnsikt og overflateroller. Folk mister seg selv helt i tidsklemma, og mister bakkekontakten, verdiene, gledene og hva de selv egentlig står for. 

Å si nei til både oppgaver, verv, familieøkelse, elskere, venner, familie, arbeidsgiver, samfunn osv er egentlig inni hampen enkelt. Men vi gjør det ikke likevel.

Anonymkode: 371af...4b6

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vi lever et liv hvor arbeidslivet, samfunnet, familien og livet krever mer og mer av deg. Den familiære tidsklemma trykker ned mange. De fleste snakker om den fordømte tidsklemma som de fleste har. Men tidsklemma er selvskapt. Vi dynker oss selv ned med forpliktende gjøremål og ansvar på alle fronter. For ikke nok med at vi skal ta oss av hus og hage, hjem, jobb og gjerne med turnus, overtid, være sosial, være en partner, være en forelder til en, to eller tre barn, eie ett eller flere husdyr, være venn, inneha tillitsverv, delta på dugnad, trene osv, men vi skal overprestere de lux på alle områder. Når man fra før av står så godt i forpliktelsene så søker man gjerne å få flere barn, flere husdyr, mer ansvar, flere planer og enda flere forpliktelser. 

Hvorfor gjør mennesker dette? Hva er dette behovet for å stadig øke forpliktelsene, gjøremålene og ansvaret? Hvorfor er det slik at ro, stillhet og et minimalistisk liv ikke er godt nok lengre? Hva skyldes denne overkompenseringen, og hvorfor gjør vi det? 

Noe sier meg at vi er verdens dårligste menneskeslag i å faktisk leve livet. Generasjon prestasjon på alle kanter. 
99% av alle som skylder på tidsklemma har skapt den helt selv, og det verste av alt er at de stadig gjør det verre for seg selv. 
Jeg gir dem null sympati. 

"Livet trykker en fra alle kanter, men ett nytt barn, ja det skal vi ha! Og gjerne en ny jobb med mer ansvar. Helst turnus, slik at jeg får turnustillegg. Klart det. Og når man først er i gang så hvorfor ikke bare få seg et husdyr til også. Samt at man alltids er åpen for å finne seg en elsker på si, bare for å skape enda mer kaos for en selv og alle andre. Imellomtiden skal jeg gå ned 20 kg og bli hobbybodybuilder. Seff, det klarer jeg. Alle andre klarer jo det så... Men herregud så sliten jeg er......".

Ikke rart man tilslutt kollapser. 

Anonymkode: 371af...4b6

Vi fyller livet med plikter og gjøremål helt enkelt fordi vi har livsviktige behov vi ikke kommer unna i dette livet...

Mat..vann...dobesøk...klær...beskyttelse mot elementene...reproduksjon for å opprettholde livet...og det var bare de mest elementære behovene som må oppfylles for å overleve dagen...

[AnonymBruker]

Just now, ABM said:

Vi fyller livet med plikter og gjøremål helt enkelt fordi vi har livsviktige behov vi ikke kommer unna i dette livet...

Mat..vann...dobesøk...klær...beskyttelse mot elementene...reproduksjon for å opprettholde livet...og det var bare de mest elementære behovene som må oppfylles for å overleve dagen...

Reproduksjon trenger man ikke for å overleve dagen. Dobesøk ordner seg selv. Klær har man i hauger og lass og trenger bare påfyll noen ganger i året. Beskyttelse mot elemtene har man hvis man har tak over hodet, samme med mat og vann. Vi lever i Norge, det er hovedsaklig kun de hjemløse som sliter med det du tar opp her.

HI handler mer om alle tilleggsforpliktelsene vi tar på oss som er høyere enn vår totalkapasitet. Så klager man på at samfunnet er et hamsterhjul, det er så mye press, det er tidsklemme osv. Men det er oss selv som har satt oss i denne situasjonen med å ta på oss mer en vi klarer.

Anonymkode: de556...d0f

[AnonymBruker]

ABM skrev (1 minutt siden):

Vi fyller livet med plikter og gjøremål helt enkelt fordi vi har livsviktige behov vi ikke kommer unna i dette livet...

Mat..vann...dobesøk...klær...beskyttelse mot elementene...reproduksjon for å opprettholde livet...og det var bare de mest elementære behovene som må oppfylles for å overleve dagen...

Tror du misset det jeg egentlig skrev om. Jeg skrev ikke om basale behov, jeg snakker om alt det andre vi fyller livet vårt med foran å velge livet i seg selv. 

Reproduksjon kan dog tilhøre, ettersom barn ikke er en menneskerett i seg selv, og er et valg man tar. Man må ingen ting når det kommer til barn. Noen velger karriere foran barn, og det kaller jeg god butikk når du har innsett at begge delene ikke går. Problemet kommer når folk med dominerende karrierer og X-antall interesser velger barn fordi de føler de "må", når dem egentlig ikke har plass til det, og heller ikke kutter ned på livet de har når barnet kommer, men kjører heller dobbelt i mange år.

Anonymkode: 371af...4b6

[Gjest Adobyen]

Og de av oss som ikke er med på alt dette, men lever av vanlige inntekter, nøktern bolig, uten mange millioner i investeringer.. motekjør, skal-ha, vi blir sett ned på 😂. Kan ikke bry meg mindre…

[AnonymBruker]

Filosof Kaja Melsom har skrevet en liten og lettlest bok om dette; "Den fordømte friheten". Ble obs på denne da jeg hørte henne snakke om at det egentlig er veldig merkelig at de aller fleste velger å få barn selv om man jo blir så ufri og har mindre tid til å gjøre alle tingene som fremheves som attraktive på SOME-plattformer. Fritt etter hukommelsen er vel en tese (av flere!) her at det å binde seg så opp i så ekstremt mange ting er en slags forsvarsmekanisme mot dagens prestasjonsjag: du unnskylder ditt slitne utseende med at du er travel småbarnsmor uten tid til trening eller sminke, du unnskylder å ikke prestere maks på jobb med at du har så mye greier på gang på privaten osv. Det å lesse på seg mange oppgaver gjør at man har en unnskyldning for å utføre oppgavene uperfekt.

Personlig tror jeg mye av mitt eget tidspress i stor grad skyldes tvangstanker om å dels prøve å tjene mest mulig penger (noe som fører til mye jobbing) og også være så økonomisk som mulig (som fører til idiotisk mye tid brukt på prissammenligninger etc). Helt enig at det er idioti å holde på sånn men det er ikke lett å fri seg fra den tenkningen.

Anonymkode: e71f4...1da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Man står da helt fritt til selv å velge hvilke oppgaver man påtar seg. Når man velger å påta seg for mange oppgaver, så man si fra seg noe. Så enkelt. Det er et valg. 

Anonymkode: d3077...5b8

Det er faktisk ikke et valg, heller et press fra samfunnet som man ikke kommer unna. Norge er et veldig konformt samfunn hvor alle skal passe inn i en bitteliten boks, og nåde den som vil ut av boksen. Da er det mobbing, utestenging og anklager om «at man tror at man er noe» .
Da forstår jeg at folk er redde for å skille seg ut og leve livene sine på egne premisser. Det er samfunnet  og kulturen som er lagt opp slik dessverre, og på den måten fortsetter alle å jage fasade og slite seg ut for å passe inn. Gud så slitsomt! 

Anonymkode: ef44f...560