Samlivsbrudd og tanker

[AnonymBruker]

Ønsker å høre om andres råd/erfaringer! Trenger ikke å høre om at «dette burde jeg tenkt på tidligere» osv. 

 

Jeg og barnefar hadde en pang-start på forholdet. Vi datet 4-6 måneder og ble så kjærester. 6 mnd senere ble jeg gravid uplanlagt mens jeg gikk på pilla. Jeg klarte ikke tanken på abort når jeg sa de to strekene. Babyen var så ønsket av meg. Jeg tvang aldri barnefar til å ta ansvar, jeg ba om hans mening og vi hadde en god dialog om babyen i magen. Han var like glad som meg over livet som vokste og vi var enstemmig i at det ikke blir abort. 
Også kom ungen inn i livet som en virvelvind og jeg elsker å være mammaen hans. Han er mitt livs store kjærlighet. 

Vi eier hus(litt for dyrt hus egentlig som vi kjøpte i høst). 
 

Men… han jeg bor sammen med nå ligner ikke litt engang på han jeg ble sammen med!!

Han er totalt forandret og jeg liker det ikke. I tillegg har jeg funnet ut ag han løy ganske mye om sine interesser og livsstil mens vi datet. Jeg har nesten klisterhjerne og husker nesten alt så derfor vet jeg godt hva han sa til meg i starten av forholdet. 
Eksempelvis så spurte jeg om han gamet eller noe sånt, og da sa han «nei det har han aldri gjort. Han er mer fan av å være aktiv». Dette har brent seg fast fordi jeg forstår ikke spilling, og jeg syns at voksne mennesker bør ha bedre ting å drive med. Nå skal andre få lov å gjøre som de vil, jeg vil bare ikke ha en kjæreste som bruker uendelig mye tid på det. Om han spiller zelda på en regnsværsdag driter jeg i det liksom. 
 

Og her om dagen kom han med en kommentar om at han ville kjøpe seg gamingmaskin. Og jeg bare «hæ hvorfor det?» og da svarte han at han vei lei av at jeg ikke aksepterte den han var og fikk en skikkelig lang lekse i at jeg kutter ballene hans av osv. Dette kom helt ut av det blå! Og etter da så har han sagt at før meg så spilte han masse, men at jeg fikk han til å selge gaming PCen og alt, men jeg visste jo ikke engang at han hadde en? Han sa til meg at maskinen han hadde var fra da han jobbet frilans..

Og sånn er det med nesten alt jeg trodde var våre «felles interesser». Han liker tydeligvis ikke miljø og bærekraft, ikke trening og friluftsliv, han liker ikke å lage mat og kan ingenting om vin. Og dette var ting han sa til meg at han virkelig brydde seg om. 

Jeg liker ikke denne fyren jeg bor med lengre. Han dusjer ikke(kanskje 1 gang i uka), han rydder ikke etter seg, er drit sur på meg hele tiden og kjefter høyt foran ungen, han sier jeg tvinger han til alt og at det er jeg som skulle ha dette huset og møblene og hele pakka. 
Jeg skjønner ikke hvorfor han ikke hr stoppet meg da hvis han var så uenig? Jeg har betalt alle møblene våre av egen lomme. Jeg kjøpte bilen av egen lomme. Han har jo ikke kjøpt en dritt av det vi har, men han kunne jo sagt fra om han var uenig? Jeg spør alltid om hans mening!! 
 

Jeg føler meg skikkelig ulykkelig. Jeg trives ikke her, jeg liker ikke han og jeg er livredd for at barnet skal ta skade av oss eller at barnet skal bli slik sin far. Men jeg har ikke råd til å kjøpe han ut av huset, og jeg klarer ikke flytte en gang til… 🥺 jeg flyttet så utrolig mye i livet mitt og nå føler jeg endelig en slags tilhørighet/at dette er hjemme. 

Anonymkode: db011...d36

[viren]

Hei! For en kjip situasjon å havne i. Du er ikke den første som gikk inn i et forhold hvor den andre parten enten viste seg å være en helt annen, eller endret seg voldsomt etter å ha fått barn.

Du sier at du ikke har råd til å kjøpe han ut av huset, og da er det eneste alternativet å flytte selv om du ikke har lyst. Det er enten det eller å bli i et forhold hvor du er dypt ulykkelig, og hvor barnet må høre høylytt kjefting fra den ene forelderen. Mange ting kan man løse ved hjelp av gode samtaler, og å inngå kompromisser. Men du kan ikke endre hvem han er, så sannsynligheten for at dere kommer til å få det bedre er dessverre ikke veldig stor. Jo raskere du finner deg et annet sted å bo, jo raskere kan du slå rot der og føle deg hjemme. Til syvende og sist er det bare et hus, et hjem kan du skape hvor som helst.

[AnonymBruker]

Dette høres jo helt rart ut, det høres ut som at han ble en helt annen person over natta? Du har jo kjent han en stund, med tanke på at dere har et barn sammen osv. Det må jo være noe psykisk inni bildet her, eller har dere ikke kommunisert noe som helst i løpet av den tiden du har kjent han? Du burde jo konfrontere han med dette, kanskje han er deprimert eller noe. 

Anonymkode: 8518e...38e

[AnonymBruker]

Kan dette være en slags barseldepresjon? Der han prøver å "skylde" på deg for at han er deprimert? (Siden du gikk gravid, og dermed liksom er "ansvarlig" for babyen deres, om det gir noen mening) Jeg forsvarer ikke altså, jeg bare prøver å tenke om det kan ligge noe mer bak når han plutselig har endret seg såpass mye? Hva sier han selv til hvorfor han sur og kjefter hele tiden, og til hvorfor hygienen er blitt så dårlig? 

Anonymkode: cbb07...1c1

[AnonymBruker]

Enten har han løyet for å få deg interessert (de fleste gjør vel det til en viss grad), eller så høres han deprimert ut.

Faren til barna mine ble ganske lik etter barn nummer to kom til. Han var enig i at vi skulle beholde, og mente det ikke var noe å snakke om. Plutselig snur han helt og vil IKKE ha flere barn (fint at jeg da er 7 mnd gravid..) 

Legger all skyld på meg, jobben, står opp og starter krangler av ingenting. Viste seg at han var alvorlig deprimert,  men han søkte hjelp for sent og jeg kunne ikke la barna leve i ett så usunt miljø lenger. 

Be han oppsøke hjelp! På egenhånd og som par. Vil han ikke, så må du ta steget selv. Barn fortjener en trygg oppvekst.  Du føler deg også hjemme i et nytt hus, og slipper å tråkke på eggskall.

Anonymkode: 32842...27e

[AnonymBruker]

Høres ut som min samboer.. 

Han er lystløgner og lyver ofte på seg bra egenskaper og sånt for å fremstå som en interessant. F.eks har han skryti av at han hadde platekontrakt i usa og ble headhunta av manageren til en kjent artist/gruppe (husker ikke hvem/hvilken). Så kommer det frem fra en i familien hans at det aldri har eksistert noen platekontrakt og at han heller ikke er headhunta av denne manageren. (Hvem sier nei til en manager som jobber for og med verdenskjente artister/grupper?) 

Han kan kjefte på meg for at jeg ikke har rukket å rydde etter meg og barnet, for jeg er den som 99% av tiden vi er hjemme er med barnet. Men at han selv har 20 tomflasker med brus ved siden av senga, har masse matavfall og emballasje på benken eller at han har 5 brukte tallerkner på skrivebordet, det gjør ikke noe - for han måtte rekke å se fotball/tv mens han drev på og "glemte" å rydde.. 

 

Uansett: jeg er der hvor jeg planlegger/manner meg opp/samler krefter til å ta samtalen om at han må flytte ut og at vi går ifra hverandre. 
Han bidrar i svært liten grad med husarbeid og stiller spørsmål ved hvorfor han må betale barnehageregninga.. (jeg betaler ALT av utgifter og har ikke så mye til overs etter at strøm, Internett, kommunale avgifter etc.. Lånet betaler jeg alene fordi lånet bare står i mitt navn) Har allerede vært på samtale hos familievernkontoret for å tømme tankene mine og få litt input/synspunkter som kan hjelpe meg til å tenke klarere og ta beslutningen som er best for meg og barnet. 

Anonymkode: bacff...0df

[AnonymBruker]

Huff så fælt føler veldig med dere. Jeg og eksmannen hadde ikke et bra forhold i det hele tatt. Han også er en lystløgner, jugde om mye rart, var ekstremt dårlig økonomisk ved å ikke betale regninger, kjefta høylytt på meg og ungene.

Tro meg, du/dere vil få et 10 ganger bedre liv uten menn som er sånn.

Vi gikk fra hverandre for snart 1 år siden, og har det mye bedre på egenhånd med barna 😊 

Anonymkode: aca5e...c99