Bruker meg opp på jobb, orker ikke noe hjemme

[AnonymBruker]

Jeg er så skamfull over dette, og det sitter så langt inne å "si det høyt". Men jeg har nådd et bunnpunkt der jeg er totalt på felgen. Har to barn 100%, pga far som plutselig har meldt seg ut etter skillsmisse. Samværet/ansvaret vil jeg uansett beholde slik det er, da jeg setter barna høyest i verden. Jeg eier hus, bil og alt som hører til, alene. Jobber 100 % i et fysisk og psykisk krevende yrke, der det er lønna som er positiv. Finner dessverre ikke en annen jobb med denne utdannelsen som gir samme lønn eller mindre ansvar. Så jeg føler meg kvalt. Jeg har ikke råd til å omskolere meg. Og jeg må ha såpass i lønn for å klare å betale på alt, selv om vi er sparsommelige. Jeg får det jeg skal i bidrag og utvidet barnetrygd, og vi klarer oss greit akkurat slik som prisene er nå.

Tingen er at jobben tapper meg såpass at jeg orker knapt noen ting etter arbeidstid. Trening får jeg gjennom det fysiske på jobben. Det er ikke hver dag det er varm felles middag f.eks. Og ikke hver ettermiddag jeg makter å stå opp fra sofaen rett og slett. Bruker meg også opp mentalt på jobb, da det er mange mennesker å hjelpe, mye lyd og inntrykk. Vil bare ligge i et mørkt stille rom, og tenke på meg selv. Men det kan jeg ikke, pga barna. Det er alltid noe som må følges opp, siden samfunnet nå har åpnet opp igjen. Jeg trivdes godt under pandemien når det var strenge restriksjoner. Da var det sosialt akseptert å være mye hjemme og styre med seg og sitt. Mens nå kommer alle de sosiale kravene igjen, på alle områder.

Barna er så store at de klarer å lage enkle middager til oss. Men det blir ofte veldig enkelt, billig og kanskje "simpelt". Vi har det ryddig, men ikke rent, for jeg orker ikke. Det hoper seg fort opp med klesvask, og alt tar veldig lang tid med meg. Jeg prøver å få til samkjøring på de få fritidsaktivitetene vi har råd til, men bilene er som oftest full, så jeg kjører ofte alene. Da er jeg som et slakt resten av dagen/kvelden. Jeg sover dårlig, og føler meg aldri skikkelig uthvilt, og har ikke nettverk til å stille opp. Kan ha barnevakt noen helger i året. Føler jeg svømmer og svømmer i et dypt basseng der jeg aldri når frem til kanten.

Noen gode råd jeg ikke har tenkt over?

Anonymkode: 8894f...42d

[AnonymBruker]

Sykemelding for en periode? 

Anonymkode: afaeb...e42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sykemelding for en periode? 

Anonymkode: afaeb...e42

Vil legen være enig i det da? Er så redd det blir verre å starte opp igjen etter en sykmelding 🙈

Anonymkode: 8894f...42d

[got2go]

Ja nei, du får jo bare stå i det siden du ikke kan skifte jobb. Men å lage middag klarer du, helt seriøst. Ikke la barna lide.

Endret 29. april 2022 av got2go

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vil legen være enig i det da? Er så redd det blir verre å starte opp igjen etter en sykmelding 🙈

Anonymkode: 8894f...42d

Går det an med delvis sykemelding? Ikke alltid det er gunstigst med full sykemelding hvis terskelen for å komme tilbake blir stor.

Anonymkode: 36b8a...d83

[AnonymBruker]

got2go skrev (2 minutter siden):

Ja nei, du får jo bare stå i det siden du ikke kan skifte jobb. Men å lage middag klarer du, helt seriøst. Ikke la barna lide.

Oi, snakk om god hjelp fra deg uten å være i andres sko

Anonymkode: 8894f...42d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Går det an med delvis sykemelding? Ikke alltid det er gunstigst med full sykemelding hvis terskelen for å komme tilbake blir stor.

Anonymkode: 36b8a...d83

Får vel bestille en legetime og høre hva han selv sier. Jeg har gått på ekstra D- og B-vitaminer i 3 mnd nå, uten noen virkning der ihvertfall. Takk ❤

Anonymkode: 8894f...42d

[got2go]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Oi, snakk om god hjelp fra deg uten å være i andres sko

Anonymkode: 8894f...42d

Jamen hva annet kan du rådes til? Ikke vil du skifte jobb, og ikke vil du ha barna mindre.

[AnonymBruker]

Hva med å begynne med en samtale med fastlegen? Bestill en time og fortell hvordan du har det, kopier gjerne innlegget du har skrevet her. Du trenger noen å snakke med også. Du trenger ikke "bestille" en sykmelding, bare si ærlig hvordan du har det og still deg åpen for innspill. 

Anonymkode: 61d70...053

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Får vel bestille en legetime og høre hva han selv sier. Jeg har gått på ekstra D- og B-vitaminer i 3 mnd nå, uten noen virkning der ihvertfall. Takk ❤

Anonymkode: 8894f...42d

Vi postet visst samtidig. Ja, jeg ville begynt der. Bestill deg en time og hør hva vedkommende sier. 

Det er ikke det minste rart at du er utmattet. Lykke til.  

 

Anonymkode: 61d70...053

[AnonymBruker]

Har det helt likt.. har jobb m 4 timers pendletid, kollegaer og sjef som tar det celdig seriøst at ingen har hjemmekontor. Så er det spysjuka, korona osv. Orker ikke rydde, trene, og litselig har jeg nå lås i ryggen og 50% sykemelding. Torr du ikke kollegaer fortsatt maser på at jeg skal pendle inn de 4 timene for å sitte med dem slik at de skal slippe å skrive med meg på chat. 😓😡

Anonymkode: c09ec...23b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har det helt likt.. har jobb m 4 timers pendletid, kollegaer og sjef som tar det celdig seriøst at ingen har hjemmekontor. Så er det spysjuka, korona osv. Orker ikke rydde, trene, og litselig har jeg nå lås i ryggen og 50% sykemelding. Torr du ikke kollegaer fortsatt maser på at jeg skal pendle inn de 4 timene for å sitte med dem slik at de skal slippe å skrive med meg på chat. 😓😡

Anonymkode: c09ec...23b

Føler med deg ❤ håper du finner gode løsninger for deg og dine!

Anonymkode: 8894f...42d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Får vel bestille en legetime og høre hva han selv sier. Jeg har gått på ekstra D- og B-vitaminer i 3 mnd nå, uten noen virkning der ihvertfall. Takk ❤

Anonymkode: 8894f...42d

Skjønner at det er tøft!❤ Er det slik at alle arbeidsplasser er tilsvarende? Eller kan det finnes steder du kan utøve samme yrke men mindre hardkjør?

Anonymkode: 36b8a...d83

[Rucula]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har det helt likt.. har jobb m 4 timers pendletid, kollegaer og sjef som tar det celdig seriøst at ingen har hjemmekontor. Så er det spysjuka, korona osv. Orker ikke rydde, trene, og litselig har jeg nå lås i ryggen og 50% sykemelding. Torr du ikke kollegaer fortsatt maser på at jeg skal pendle inn de 4 timene for å sitte med dem slik at de skal slippe å skrive med meg på chat. 😓😡

Anonymkode: c09ec...23b

bytt jobb!! fort!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Føler med deg ❤ håper du finner gode løsninger for deg og dine!

Anonymkode: 8894f...42d

Takk. Utrolig irriterende at kollegaer skal mase meg inn på jobb for å utveksle noen ord når de knapt gidder si hei. Åja lås i ryggen ja, vel vi kan utsette møtet en time. 🤷‍♀️

Anonymkode: c09ec...23b

[Avstand]

Slik er det visst for mange. Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig å finne folk som kan ta over jobben en liten periode. Mange arbeidsledige sies det! Men ikke rart når arbeidsgiverne er så gjerrige på antall ansatte! Nå har det seff noe å si hvor innviklet oppgavene dine er da. Men det må være lov å ta en pause v og til, jobbe litt redusert en liten periode. Bedre det, enn at det plutselig sier helt stopp! 

[AnonymBruker]

Jeg hadde det veldig likt som deg. Endte med at det satte seg fysisk i kroppen, og jeg ble sykemeldt 100% i 9 måneder, deretter 30%. Hadde nok klart meg med kortere sykemelding hadde jeg gått til legen tidligere. Jeg jobber fortsatt kun 70% 1,5 år etter jeg først ble sm, og kommer til å fortsette med det. 

Anonymkode: 5924a...162

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg er så skamfull over dette, og det sitter så langt inne å "si det høyt". Men jeg har nådd et bunnpunkt der jeg er totalt på felgen. Har to barn 100%, pga far som plutselig har meldt seg ut etter skillsmisse. Samværet/ansvaret vil jeg uansett beholde slik det er, da jeg setter barna høyest i verden. Jeg eier hus, bil og alt som hører til, alene. Jobber 100 % i et fysisk og psykisk krevende yrke, der det er lønna som er positiv. Finner dessverre ikke en annen jobb med denne utdannelsen som gir samme lønn eller mindre ansvar. Så jeg føler meg kvalt. Jeg har ikke råd til å omskolere meg. Og jeg må ha såpass i lønn for å klare å betale på alt, selv om vi er sparsommelige. Jeg får det jeg skal i bidrag og utvidet barnetrygd, og vi klarer oss greit akkurat slik som prisene er nå.

Tingen er at jobben tapper meg såpass at jeg orker knapt noen ting etter arbeidstid. Trening får jeg gjennom det fysiske på jobben. Det er ikke hver dag det er varm felles middag f.eks. Og ikke hver ettermiddag jeg makter å stå opp fra sofaen rett og slett. Bruker meg også opp mentalt på jobb, da det er mange mennesker å hjelpe, mye lyd og inntrykk. Vil bare ligge i et mørkt stille rom, og tenke på meg selv. Men det kan jeg ikke, pga barna. Det er alltid noe som må følges opp, siden samfunnet nå har åpnet opp igjen. Jeg trivdes godt under pandemien når det var strenge restriksjoner. Da var det sosialt akseptert å være mye hjemme og styre med seg og sitt. Mens nå kommer alle de sosiale kravene igjen, på alle områder.

Barna er så store at de klarer å lage enkle middager til oss. Men det blir ofte veldig enkelt, billig og kanskje "simpelt". Vi har det ryddig, men ikke rent, for jeg orker ikke. Det hoper seg fort opp med klesvask, og alt tar veldig lang tid med meg. Jeg prøver å få til samkjøring på de få fritidsaktivitetene vi har råd til, men bilene er som oftest full, så jeg kjører ofte alene. Da er jeg som et slakt resten av dagen/kvelden. Jeg sover dårlig, og føler meg aldri skikkelig uthvilt, og har ikke nettverk til å stille opp. Kan ha barnevakt noen helger i året. Føler jeg svømmer og svømmer i et dypt basseng der jeg aldri når frem til kanten.

Noen gode råd jeg ikke har tenkt over?

Anonymkode: 8894f...42d

Kjenner meg igjen, og det selv om jeg stortrives med jobben min. Er også så og si 100% alenemor, og mye som skal følges opp overalt. Kjenner godt igjen det behovet for å være alene og bare tenke på seg selv. Er så sliten av å være alene om alle plikter og alt som må holdes styr på.

Har dessverre ingen gode råd, men henger meg på i tråden om noen andre har det 

Anonymkode: 82338...bbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skjønner at det er tøft!❤ Er det slik at alle arbeidsplasser er tilsvarende? Eller kan det finnes steder du kan utøve samme yrke men mindre hardkjør?

Anonymkode: 36b8a...d83

Alle arbeidsplasser er dessverre tilsvarende. Mye faglig ansvar, mye fysiske og mentale anstrengelser. Jeg må omskolere meg/ta en ny bachelor innen noe helt annet for å bytte jobb. Tar jeg en master så blir det bare mer krav og større vanskelighetsgrad. For siden jeg ble alene, så fikk jeg ihvertfall byttet fra turnusjobb til dagjobb - og likevel beholde lønna 🙈

Har vurdert å flytte da, siden vi bor for landlig til å kunne velge og vrake i jobber generelt. Men da blir det dyrere utgifter igjen, som fører til andre bekymringer. Samt at barna trives så godt her.

Anonymkode: 8894f...42d

[Akryl]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg er så skamfull over dette, og det sitter så langt inne å "si det høyt". Men jeg har nådd et bunnpunkt der jeg er totalt på felgen. Har to barn 100%, pga far som plutselig har meldt seg ut etter skillsmisse. Samværet/ansvaret vil jeg uansett beholde slik det er, da jeg setter barna høyest i verden. Jeg eier hus, bil og alt som hører til, alene. Jobber 100 % i et fysisk og psykisk krevende yrke, der det er lønna som er positiv. Finner dessverre ikke en annen jobb med denne utdannelsen som gir samme lønn eller mindre ansvar. Så jeg føler meg kvalt. Jeg har ikke råd til å omskolere meg. Og jeg må ha såpass i lønn for å klare å betale på alt, selv om vi er sparsommelige. Jeg får det jeg skal i bidrag og utvidet barnetrygd, og vi klarer oss greit akkurat slik som prisene er nå.

Tingen er at jobben tapper meg såpass at jeg orker knapt noen ting etter arbeidstid. Trening får jeg gjennom det fysiske på jobben. Det er ikke hver dag det er varm felles middag f.eks. Og ikke hver ettermiddag jeg makter å stå opp fra sofaen rett og slett. Bruker meg også opp mentalt på jobb, da det er mange mennesker å hjelpe, mye lyd og inntrykk. Vil bare ligge i et mørkt stille rom, og tenke på meg selv. Men det kan jeg ikke, pga barna. Det er alltid noe som må følges opp, siden samfunnet nå har åpnet opp igjen. Jeg trivdes godt under pandemien når det var strenge restriksjoner. Da var det sosialt akseptert å være mye hjemme og styre med seg og sitt. Mens nå kommer alle de sosiale kravene igjen, på alle områder.

Barna er så store at de klarer å lage enkle middager til oss. Men det blir ofte veldig enkelt, billig og kanskje "simpelt". Vi har det ryddig, men ikke rent, for jeg orker ikke. Det hoper seg fort opp med klesvask, og alt tar veldig lang tid med meg. Jeg prøver å få til samkjøring på de få fritidsaktivitetene vi har råd til, men bilene er som oftest full, så jeg kjører ofte alene. Da er jeg som et slakt resten av dagen/kvelden. Jeg sover dårlig, og føler meg aldri skikkelig uthvilt, og har ikke nettverk til å stille opp. Kan ha barnevakt noen helger i året. Føler jeg svømmer og svømmer i et dypt basseng der jeg aldri når frem til kanten.

Noen gode råd jeg ikke har tenkt over?

Anonymkode: 8894f...42d

Du må fokusere på å få ny jobb