Stemor og ulike situasjoner i hverdagen

[AnonymBruker]

Lang historie kort, har vært sammen med en mann i godt over 4 år nå. Han og eks har et felles barn med lang sykdomshistorikk. Helt siden jeg møtte han har sykdomshistorikk for barnet vært aktuelt, og det har vært sånn siden jeg ble introdusert for barnet. Faste medisiner er en del av hverdagen, blodprøver med jevne mellomrom, og av og til legebesøk. 

Helt fra starten av har far gjort det han kan for å inkludere meg. For å få hverdagslogistikken til å gå opp har jeg også gitt medisiner og fulgt opp. Noen ganger har jeg tatt med barnet for å ta rutinemessige blodprøver (ikke et legebesøk, vi tar kun prøver og drar igjen) og de ringer mor eller far når resultatet er klart. 

Mor har fra start vært vanskelig rundt alle situasjoner hvor jeg etterhvert ble sentral. Først sa hun at jeg ikke kunne få hente i barnehage, og at hun skulle gi beskjed til de som jobbet der om at jeg ikke fikk lov å hente. Hun mente barnet kun ønsket at far skulle hente, men dette opplevde vi aldri som et ønske fra barnet. 

Jeg ble kjent med barnet i 4-5 års alder, og har fulgt barnet fra barnehage til nå skole. Da vi ga beskjed til mor om at jeg måtte stå på liste på SFO for å hente, så svarte hun at det var greit, men at hun forventer at far hovedsaklig skal hente. Vi mener at vår hverdagslogistikk er opp til oss, så lenge barnet er fornøyd uansett. 

Nå vil mor nekte meg å være med på sykehus ol. fordi vi hadde en uenighet om oppdragelse av barnet. Hun mener hun alltid vet hva som er best for barnet og hva barnet trenger, og at jeg derfor ikke har noe med noe å gjøre. 

Problemet for meg er ikke å ikke få være med på sykehus, jeg har kun tatt enkle ting som blodprøver for å hjelpe med logistikken i hverdagen. Har tilbudt meg å ta andre timer i fars samværstid hvis han ikke kan, men mor nekter og tar de selv. Det er selvfølgelig også helt greit. 

Men hva gjør man hvis barnet uttrykker at de vil ha deg der, og mor sier at det ikke er greit? Hun sier barnet er for lite til å vite sitt eget beste, og det har hun sagt hele veien. Nå er barnet 7, og vi to har et veldig sterkt bånd. 

Jeg har ingen problem med å være utenfor, men jeg vil stille opp for barnet hvis barnet vil ha meg der. Å si nei til å bli med vil jo fremstå som at jeg ikke kan/vil når barnet trenger meg, og det føles utrolig sårt. Nå snakker jeg ikke om hvis barnet må være på sykehuset over lengre tid, da er det en selvfølge at mor eller far er der og at jeg evt kommer på besøk. 

Jeg er jo der gjennom alt i hverdagen, og tar like mye ansvar som foreldrene i alle hverdagslige oppgaver, men får ikke være der for barnet selv om det er ønsket. Mor sier besteforeldre kan være der, fordi det er annerledes, men ikke jeg. 

Jeg har ingen rettigheter her, og jeg vet det. Men det føles også noen ganger som om mor holder meg utenfor fordi hun kun vil at barnet skal trenge mor, og ikke stemor. Jeg vil kun barnets beste men hun ignorerer alt jeg og far sier, og fokuserer på seg selv og at det er sårt for henne at andre enn hun og far er der. 

Jeg mener dette ikke handler om henne men om barnet og hva barnet ønsker. Ber ikke barnet meg om å være der så holder jeg meg unna. Men mor nekter å akseptere all form for min tilstedeværelse uansett hva barnet sier. 

Far og mor har delt foreldreansvar, men mor sier allikevel at hun bestemmer 100% og nekter å ta i mot fars tilbakemeldinger. 

Anonymkode: 5f022...41b

[AnonymBruker]

Mor er nok redd for å bli erstattet da hun nok ser at du og barnet hennes har et godt forhold.

Har vært der mor er, og kjent mye på de følelsene. Men jeg har heldigvis greid å sette mine egne følelser til side for barnas beste. Det kunne jo vært så uendelig mye verre. Barna mine kikke hatt en stemor som mislikte dem og som ønsket dem dit peppern gror!

Så jeg prøver å alltid tenke på at barna har det best med å ha en stemor som er glad i dem og ønsker å stille opp for dem, til tross for at jeg følte det var vondt å bli byttet ut. 

Barnefar forlot meg for stemor, jeg måtte flytte ut og hun flyttet inn etter kort tid. Barna var små 1, 2 og 4 år. Så de vet omtrent ikke om noe annet og tilpasset seg raskt.

Anonymkode: 42580...08c

[AnonymBruker]

Så vond situasjon! 

Du virker fantastisk ts ❤️

Her bør mannen din ta grep. Selvsagt kan barnet invitere deg til sykehuset. 

Anonymkode: 68776...ea9

[Burugla63]

Har stått i samme situasjon her får mor bite i det sure eple å ta de tingene far ikke har mulighet til å ta med barnet på. Så får hun slite med det for å si det sånn . Fortsetter hun slik kommer barnet hennes til å legge merke til hennes oppførsel ovenfor deg . Så mor taper alt ved å holde på sånn , å barnet er heldig som har deg TS som stiller opp. 

[AnonymBruker]

Det er vondt med brudd, og ei ny dame skal overta partneren vår 100% og ungene våre 50%. Men vi må faktisk oppføre oss voksne fordiom. Jeg antar at du er en oppegående og omsorgsfull kvinne, så da må jo far bestemme over sitt samvære slik hun bestemmer over sitt, og så snakker de normalt sammen og samarbeider og blir enige om ting som må samkjøres.

Å nekte deg å f.eks hente i barnehagen er usaklig med mindre du kjører uforsvarlig eller lignende.

Jeg tenker at de kanskje skulle hatt et møte på familievernkontoret og snakket sammen. Det er ikke hun som bestemmer 100%. De er to likestilte foreldre. Og barnet er heldig og har en omsorgsfull bonusmamma han er glad i, og det bør moren hans være takknemlig for. Det er mange skilsmissebarn som mistrives etter skilsmissen pga nye partnere som ikke liker barna til de de har blitt sammen med.

Anonymkode: 469b1...2b3

[AnonymBruker]

Det er ikke vanskelig å se dette fra din side, men hva hjelper det egentlig? Du kommer deg ikke videre i denne saken om kvinneguiden er aldri så enig med deg. Vi har ikke noe vi skulle ha sagt.

Det beste for barnet er at de voksne samarbeider og ikke krangler, og da kan du ikke gjøre så mye mer enn du gjør i dag. Å presse fram konflikt her fører ingen vei.

Anonymkode: 289cc...1b2

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som du er en stor ressurs for familien deres, men for mor er det nok vanskelig å se. For henne er nok ikke du noe hun har behov for, og det virker jo ikke som hun gjør seg veldig vanskelig. Dersom ikke far kan, stiller hun opp. Noe som ikke kan gjøre logistikken hos dere noe særlig vanskeligere. Jeg forstår deg godt, samtidig forstår jeg mor. Barnet hennes er på samvær hos far, ikke hos stemor. Du kan skiftes ut, slik hun ble, men det kan ikke besteforeldre. 

Anonymkode: 0658d...944

[got2go]

Jeg syns du høres ut som ei flott stemor! Hadde fvk vært en ide?

[AprilLudgate]

Jeg ville jo snudd litt på det da:

Hvorfor skal du være med på sykehuset om de allerede er 2 voksne med?

Jeg skjønner det er slitsomt, men det finnes mange måter å stille opp på. Og på ett punkt kan du jo tenke at du lar mor få gjennom sine ønsker når tross alt det ikke går utover barnet?

Du kan jo støtte masse når hun kommer hjem.

Veldig sjeldent 3 voksne dukker opp for timene til 1 barn - særlig nå i covidtider. Som jo har vart i 2 år av disse 4 årene. 

[AnonymBruker]

Ser det litt fra begge sider da jeg selv har en fot i hver leir.

Som mor kan det være vondt å se at far nedprioriterer barnet sitt og ikke følger opp der det trenger det. Tenker spesielt på sykehusbesøk ol. Jeg vil heller være der selv for barna i en sårbar situasjon da jeg vet at det kan være vanskelig for dem å si hva de egentlig ønsker.

Dette med å hente i bhg virker rart, men kan det være at mor mente at du kom inn i bildet for raskt? Uansett burde far si ifra til mor før stemor plutselig begynner å hente.

Som «stemor» har jeg sett hvor fint det kan være for barnet å ha en til voksenperson som er glad i en, og som viser interesse. Tenker at det her er viktig å være i forkant av alt, og informere og avklare ting på forhånd for å unngå konflikt og usikkerhet.
 

Jeg tror til slutt ikke noen ønsker å være vanskelig (avhengig av historikk selvfølgelig), men alt kan løses så mye bedre med å spille på lag sammen og snakke på forhånd, istedenfor å bli overrumplet og komme i uønsket forsvarsposisjon.

Anonymkode: 5a798...2fc

[AnonymBruker]

Fløff skrev (3 timer siden):

Jeg ville jo snudd litt på det da:

Hvorfor skal du være med på sykehuset om de allerede er 2 voksne med?

Jeg skjønner det er slitsomt, men det finnes mange måter å stille opp på. Og på ett punkt kan du jo tenke at du lar mor få gjennom sine ønsker når tross alt det ikke går utover barnet?

Du kan jo støtte masse når hun kommer hjem.

Veldig sjeldent 3 voksne dukker opp for timene til 1 barn - særlig nå i covidtider. Som jo har vart i 2 år av disse 4 årene. 

Jeg forsto det som at ikke alle 3 skal være til stedet, men at stemor ikke får lov å gå selvom det skulle passe best for foreldrene den dagen, eller fordi barnet ønsker det. 

Anonymkode: 97246...191

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg forsto det som at ikke alle 3 skal være til stedet, men at stemor ikke får lov å gå selvom det skulle passe best for foreldrene den dagen, eller fordi barnet ønsker det. 

Anonymkode: 97246...191

Leste gjennom en gang til, og TS skriver følgende:

- far har inkludert TS helt fra start i oppfølging av barnet, inkludert helsespørsmål. 
 

- mor tar timer far ikke kan på selv (altså mor kan)

- mor har ment far må hente hovedsakelig/oftest, bonusmor&far har sagt at dette bestemmer de selv

 

Slik jeg leser dette har trolig bonusmor kommer alt for tidlig på banen på å følge opp barnets helse. 
 

Og først nå etter 4 år sammen, så er syketimer et tema. Da ønsker mor følge selv når far ikke kan.

Jeg skjønner godt at mor reagerer egentlig. 
 

Bonusmor skriver «fordi mor mener hun kan mer om barnets helse enn meg»……ja, med mindre TS er spesialist innen faget så bør jo far/mor primært følge opp og skal også ha ordet i saker som angår barnets helse. Sammen med spesialisthelsetjenesten/sykehus.

Ikke en bonusforelder 🤷‍♀️
 

Så er det jo veldig snilt å tilby seg når tiden kniper for begge foreldre, og mor motsetter seg jo ikke at TS er en positiv støttespiller og viser omsorg.

Hun reagerer på at bonusmor plutselig skal dukke opp på sykehuset istedetfor far og mor.

Det hadde jeg og reagert veldig på. 
 

Om hun hadde klikket for at bonusmor er med i konfirmasjonen eller bursdagen er jo saken åpenbar.

Men her synes jeg det er far og bonusmor tråkker over en grense. 
 

Dette er barnets helse og liv, ikke bursdagsfesten. 

[AnonymBruker]

Du snakker mye om logistikk. Jeg kan forstå henting i bhg, men hvorfor skal du være med på sykehustimer? Selvfølgelig drar mor med barnet hvis far ikke kan. Og selvfølgelig kan mor/far mer om barnets helse enn deg, med mindre du er spesialist innenfor feltet. 

Må du være med barnet på sykehus/lege for at du skal inkluderes? Jeg mistenker far her synes det er greit at andre gjør dette for ham. Så slipper han. 

Anonymkode: 2a5e2...903

[AnonymBruker]

Greit å hente på sfo, men det er langt over grensen å kreve at du skal få overta sykehustimer. Du er ikke den som har ansvar for barnet, du har ikke foreldreansvar, du er en voksenperson men faktisk ikke forelder i barnets liv. Jeg forstår veldig godt at mor reagerer, du legger også for dagen en forakt for mor i måten du skriver på som tilsier at du ikke forstå din rolle. Selvfølgelig kjenner mor sitt eget barn og barnets helse bedre enn deg, at du ikke forstår det er i seg selv nok til å be deg skygge banen. 

Anonymkode: af284...b36

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Lang historie kort, har vært sammen med en mann i godt over 4 år nå. Han og eks har et felles barn med lang sykdomshistorikk. Helt siden jeg møtte han har sykdomshistorikk for barnet vært aktuelt, og det har vært sånn siden jeg ble introdusert for barnet. Faste medisiner er en del av hverdagen, blodprøver med jevne mellomrom, og av og til legebesøk. 

Helt fra starten av har far gjort det han kan for å inkludere meg. For å få hverdagslogistikken til å gå opp har jeg også gitt medisiner og fulgt opp. Noen ganger har jeg tatt med barnet for å ta rutinemessige blodprøver (ikke et legebesøk, vi tar kun prøver og drar igjen) og de ringer mor eller far når resultatet er klart. 

Mor har fra start vært vanskelig rundt alle situasjoner hvor jeg etterhvert ble sentral. Først sa hun at jeg ikke kunne få hente i barnehage, og at hun skulle gi beskjed til de som jobbet der om at jeg ikke fikk lov å hente. Hun mente barnet kun ønsket at far skulle hente, men dette opplevde vi aldri som et ønske fra barnet. 

Jeg ble kjent med barnet i 4-5 års alder, og har fulgt barnet fra barnehage til nå skole. Da vi ga beskjed til mor om at jeg måtte stå på liste på SFO for å hente, så svarte hun at det var greit, men at hun forventer at far hovedsaklig skal hente. Vi mener at vår hverdagslogistikk er opp til oss, så lenge barnet er fornøyd uansett. 

Nå vil mor nekte meg å være med på sykehus ol. fordi vi hadde en uenighet om oppdragelse av barnet. Hun mener hun alltid vet hva som er best for barnet og hva barnet trenger, og at jeg derfor ikke har noe med noe å gjøre. 

Problemet for meg er ikke å ikke få være med på sykehus, jeg har kun tatt enkle ting som blodprøver for å hjelpe med logistikken i hverdagen. Har tilbudt meg å ta andre timer i fars samværstid hvis han ikke kan, men mor nekter og tar de selv. Det er selvfølgelig også helt greit. 

Men hva gjør man hvis barnet uttrykker at de vil ha deg der, og mor sier at det ikke er greit? Hun sier barnet er for lite til å vite sitt eget beste, og det har hun sagt hele veien. Nå er barnet 7, og vi to har et veldig sterkt bånd. 

Jeg har ingen problem med å være utenfor, men jeg vil stille opp for barnet hvis barnet vil ha meg der. Å si nei til å bli med vil jo fremstå som at jeg ikke kan/vil når barnet trenger meg, og det føles utrolig sårt. Nå snakker jeg ikke om hvis barnet må være på sykehuset over lengre tid, da er det en selvfølge at mor eller far er der og at jeg evt kommer på besøk. 

Jeg er jo der gjennom alt i hverdagen, og tar like mye ansvar som foreldrene i alle hverdagslige oppgaver, men får ikke være der for barnet selv om det er ønsket. Mor sier besteforeldre kan være der, fordi det er annerledes, men ikke jeg. 

Jeg har ingen rettigheter her, og jeg vet det. Men det føles også noen ganger som om mor holder meg utenfor fordi hun kun vil at barnet skal trenge mor, og ikke stemor. Jeg vil kun barnets beste men hun ignorerer alt jeg og far sier, og fokuserer på seg selv og at det er sårt for henne at andre enn hun og far er der. 

Jeg mener dette ikke handler om henne men om barnet og hva barnet ønsker. Ber ikke barnet meg om å være der så holder jeg meg unna. Men mor nekter å akseptere all form for min tilstedeværelse uansett hva barnet sier. 

Far og mor har delt foreldreansvar, men mor sier allikevel at hun bestemmer 100% og nekter å ta i mot fars tilbakemeldinger. 

Anonymkode: 5f022...41b

Du virker som stemoren over alle stemødre . Virkelig trist at ikke bonus-mor kan se hvilken ressurs hun har i deg ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Mor er nok redd for å bli erstattet da hun nok ser at du og barnet hennes har et godt forhold.

Har vært der mor er, og kjent mye på de følelsene. Men jeg har heldigvis greid å sette mine egne følelser til side for barnas beste. Det kunne jo vært så uendelig mye verre. Barna mine kikke hatt en stemor som mislikte dem og som ønsket dem dit peppern gror!

Så jeg prøver å alltid tenke på at barna har det best med å ha en stemor som er glad i dem og ønsker å stille opp for dem, til tross for at jeg følte det var vondt å bli byttet ut. 

Barnefar forlot meg for stemor, jeg måtte flytte ut og hun flyttet inn etter kort tid. Barna var små 1, 2 og 4 år. Så de vet omtrent ikke om noe annet og tilpasset seg raskt.

Anonymkode: 42580...08c

Nå handlet ikke tråden om deg og dine følelser. 

Anonymkode: 60e94...406

[AnonymBruker]

Jeg forstår moren. Mulig hun opplever deg som en inntrenger som «eier» barnet hennes. 
 

Slik jeg hadde ønsket det så er jeg og far hovedomsorgspersoner. Stemor trenger ikke stå frem med sine meninger, det må være fryktelig provoserende for mor. Stemor sine meninger kan heller luftes med mannen, så skal mannen være talsperson. 
 

Mor er mor uansett hva. Ikke ta for mye plass TS. Uansett hvor lenge du har vært i livet til barnet. 
 

Hadde jeg vært stemor, og barnet ønsket meg på sykehuset, så hadde ikke jeg stått på og trengt meg på. Jeg hadde sagt til barnet at jeg kan ikke komme men vi sees når du kommer hjem. Sett slike grenser ts. Hvis ikke så bidrar du til konflikt som sikkert barnet får med seg. Situasjonen er som den er, du er en stemor. Du skal rette deg etter foreldrene til barnet. Du kan jo være med på at barnet liker deg bedre enn mor, vær heller på lag med mor. 
 

Det er tre sider av hver sak. Det er din side, mor sin side, og den riktige siden. 
 

Ligg lavt, foreldrene bestemmer. 

Anonymkode: c591b...7de

[AnonymBruker]

Fløff skrev (På 29.4.2022 den 17.13):

Leste gjennom en gang til, og TS skriver følgende:

- far har inkludert TS helt fra start i oppfølging av barnet, inkludert helsespørsmål. 
 

- mor tar timer far ikke kan på selv (altså mor kan)

- mor har ment far må hente hovedsakelig/oftest, bonusmor&far har sagt at dette bestemmer de selv

 

Slik jeg leser dette har trolig bonusmor kommer alt for tidlig på banen på å følge opp barnets helse. 
 

Og først nå etter 4 år sammen, så er syketimer et tema. Da ønsker mor følge selv når far ikke kan.

Jeg skjønner godt at mor reagerer egentlig. 
 

Bonusmor skriver «fordi mor mener hun kan mer om barnets helse enn meg»……ja, med mindre TS er spesialist innen faget så bør jo far/mor primært følge opp og skal også ha ordet i saker som angår barnets helse. Sammen med spesialisthelsetjenesten/sykehus.

Ikke en bonusforelder 🤷‍♀️
 

Så er det jo veldig snilt å tilby seg når tiden kniper for begge foreldre, og mor motsetter seg jo ikke at TS er en positiv støttespiller og viser omsorg.

Hun reagerer på at bonusmor plutselig skal dukke opp på sykehuset istedetfor far og mor.

Det hadde jeg og reagert veldig på. 
 

Om hun hadde klikket for at bonusmor er med i konfirmasjonen eller bursdagen er jo saken åpenbar.

Men her synes jeg det er far og bonusmor tråkker over en grense. 
 

Dette er barnets helse og liv, ikke bursdagsfesten. 

Hvorfor hadde du reagert på det, egentlig? Hvorfor skal ikke bonusforeldre få lov til å stille opp for barn som de er glad i? Er det kun fordi de ikke er biologiske foreldre? Jeg har aldri forstått den logikken. Stemødre blir altså behandlet så annenrangs i samfunnet vårt at det er en skam. De skal alltid «stå bakerst», ikke ha egne meninger, ikke blande seg, og for guds skyld ikke tro at de kan bestemme noe som helst som har med barna til mannen å gjøre. Det er merkelig hvordan «barnets beste» plutselig ikke er så viktig lenger når de voksne - særlig mødre - lar sjalusien ta overhånd. For det kan ikke være andre årsaker enn sjalusi på stemor som gjør at mor nekter TS å være på sykehuset. Og det kan ikke være andre årsaker enn sjalusi som gjør at du ville «reagert» selv, eller, Fløff? 

Anonymkode: 6bcb7...1e8

[AnonymBruker]

Jeg håper du ikke er i nærheten så dominerende som min ex sin nye kone. 
Der har problemene oppstått fordi hun ville ta over alle fars plikter i forhold til barnet vårt. 
Far skulle bare jobbe og gi henne all oppmerksomhet i den lille fritiden han hadde. 
Jeg hadde bare ett krav og det var at far tok seg tid til å ta bare på barnet og gjøre sine plikter i forhold til skole osv. 

Da ble det bråk, og i dag er det null kontakt mellom oss som foreldre. 
Det handler ikke om sjalusi fra min side, men at jeg godtar ikke å bli overkjørt av den sjalu kona til exen. 
Det er regler for hvor mye en kan involvere seg pga barnas personvern, og en steforelder har ikke rett til å få innsyn i alt. 
 

Er det vanskelig for far å gjøre sin del av ansvaret for barnet? 
Gjør mor sin del uten hjelp fra andre, eller er utfordringene med barnets sykdom såpass krevende at det er behov for ekstra omfattende tiltak ? 

 

Anonymkode: eb8fb...16b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4/29/2022 den 20.37):

Nå handlet ikke tråden om deg og dine følelser. 

Anonymkode: 60e94...406

Hva er dette slags unødvendig svar? Innlegget du referer til prøver jo bare å vise hvordan mor kan føle det og opplevelser i ca samme gate.

Anonymkode: 42580...08c