Det er jo ingen som gråter på sykehuset?

[AnonymBruker]

 

Ja, dette er sikkert en dust overskrift, men den speiler jo mine opplevelser. Er jeg unormalt emosjonell?

Barnet vårt ble hentet av ambulanse ikke så lenge etter levering i barnehagen med plutselig bortfall av bevissthet og pustevansker(4 år) Jeg har prøvd å vrenge hjernen min i jakt på lignende symptomer hjemme, men hun har vært helt fin.. Ingenting av lignende symptomer som har vist seg til kjenne hjemme.. Viser seg etter undersøkelse på legevakt og sykehus og barnet vårt har svulst på hjertet. En godartet heldigvis, men den er unormalt stor ogkrever kirurgisk og medisinsk behandling. 

Jeg har grått mine modige tårer og våket over henne. Gått i to dager gamle klær og glemt å spise. En ting som slår meg er at ingen virker å gråte åpenlyst på denneavdelingen? Og nei, man trenger selvsagt ikke å gå uten mat i 48 timer for å oppfylle "kravet mitt" om sulten. Men andre foreldre vi har møtt på har det helt ok? Er det ikke lenger ansett som ok å gråte åpenlyst? Jeg er jo kjemperedd og lei meg selv om barnet vårt vil med stor sannsynlighet og uten de største mén, vil overleve, men jeg sliter veldig med å holde tårene og gråten tilbake. Er det jeg som er unormalt dramatisk og emosjonell? Vi har ikke hatt særlig mye sykdom i slekten ellers, verken hos barn eller voksne eller eldre. Kanskje det har en sammenheng? Er jeg for lite "vant" med sykdom rett og slett? 😕

Anonymkode: 9e934...30f

[AnonymBruker]

Neida, men blir «herdet» etterhvert. mange gråter også privat, men de holder maska i offentligheten.

Anonymkode: 62256...12f

[AnonymBruker]

Det er mange som holder det tilbake, fordi at de ikke vil gråte i offentlighet. 
Men det er jo ikke feil å gråte foran folk heller. 

Anonymkode: 21039...a99

[AnonymBruker]

Det er jo forskjellige faser. Kanskje de andre har vært igjennom det? Eller gråter når de er alene, kanskje de vil være sterke for barna og ikke gjøre det verre enn nødvendig for dem. 
Alle reagerer forskjellig. Din måte er ikke den eneste rette.

 

Anonymkode: 62c1f...30b

[Silva Pluvialis]

Nei. Du er ikke unormalt dramatisk. Du er helt normal og har helt normale reaksjoner. God bedring til barnet, TS ❤️

[AnonymBruker]

De fleste gråter nok alene for å skåne ungene?

Man står jo sjeldent i ganga og henger på sykehus. 
 

Og noen har grått seg «ferdige». 

Anonymkode: ba48d...018

[AnonymBruker]

Husker da barnet vårt rett etter fødsel ble lagt inn på nyfødt intensiv. Det var tilknyttet en pleier hele tiden som var "vår" og jeg brukte litt tid på å snakke med dem og gråt mine bitre tårer både titt og ofte, jeg var veldig redd for babyen min. Husker jeg sa til den ene pleieren noe om at dere snakker vel mye med foreldrene og trøster og hører og ser mye fortvilelse. Men hun svarte faktisk at det var sjelden at noen slapp følelsene løs foran dem, det var ikke ofte at noen gjorde det så åpenlyst som meg. Så det er nok kanskje noe i at mange skjuler følelsene i offentligheten, og tar det mer privat. 

Anonymkode: 7111e...6f5

[AnonymBruker]

Barnet mitt ble alvorlig skadet i en ulykke i fjor sommer. Han var gjennom operasjoner og lå så en stund på Ullevål og det er fremdeles masse oppfølging og vi vet enda ikke om han blir helt bra 💔

Husker da vi kom med ambulansehelikopteret og de sendte ham rett i en 7 timers operasjon og jeg ante ikke hvordan det gikk - jeg gråt aldri. Jeg måtte liksom bare stå i det. For meg var det ikke noe alternativ å gråte, for da hadde jeg brutt sammen. Jeg var i en by langt hjemmefra og det var strenge koronarestriksjoner, så mannen måtte bli hjemme. 

Først i februar i år da jeg fikk vite at det ikke sikkert at han blir helt bra kom tårene. 8 måneder etter ulykken..

Det betyr jo ikke at jeg ikke var redd, lei meg, sint, fortvilet og helt knust på hans vegne. Men han taklet det som en helt, og da kunne ikke jeg bryte sammen.

Anonymkode: 59270...21b

[AnonymBruker]

Har ikke vært i så dramatisk situasjon som deg, men barnet mitt hat blitt hentet i ambulanse fra bhg. Jeg gikk inn i skjerpet modus, kjente ikke etter en gang om jeg var redd, jeg måtte bare være skjerpet og være der for barnet og få med meg hva legene sa. 

Anonymkode: c9f1d...946

[AnonymBruker]

Jeg har også erfaring med at jo alvorligere det er jo mer biter man bare tennene sammen og håndterer det, slik at det blir lite løssluppet gråt. For gråter man er man redd man aldri klarer å slutte å gråte og at man må være sterk for barnet.  

Anonymkode: 0c6e2...6ab

[AnonymBruker]

Vi reagerer forskjellig også. Da gutten min  var 2 år ble han innlagt fordi han mistet alle reflekser i kroppen.  Jeg klarte ikke å gråte, reagerer med veldig kvalme mens jeg står midt i det.

Anonymkode: efe40...381

[AnonymBruker]

Altså… jeg har jobbet på 3 forskjellige sykehus, og det er på ingen måte normalt at folk driver å suser rundt i korridoren mens de gråter og hojer. Dette er også ytterst sjeldent at skjer også på intensiven hvor jeg jobber nå. Selvsagt gråter de pårørende, men korridoren er ikke stedet hvor de velger å jazze seg opp.

når det er sagt håper jeg alt går godt for barnet ditt!

Anonymkode: 7aae7...112

[Mezzosoprena]

Du er ikke unormal, det er helt vanlig å gråte når du opplever noe slik. Men det er også vanlig å reagere på andre måter, gråte når det ikke finnes folk rundt deg, holde maska i offentligheten, gå i fight-modus og ikke reagere før senere... 

Selv reagerer jeg alltid med å bli "profesjonell" i slike situasjoner (har jobbet i helsevesenet). Jeg kan være utrolig "sterk" over lang tid fordi den syke trenger det mest i øyeblikket. Det ender alltid med en kraftig reaksjon når ting roer seg igjen...

Enkelt sagt: Alle reaksjoner i en slik situasjon er rett reaksjon for den det gjelder, det finnes rett og slett ingen standard på dette.

[AnonymBruker]

Noen er mer vant til sykehus enn andre. Jeg har selv vært mye på sykehus pga kronisk sykdom (i helt ufarlige situasjoner og mer dramatiske). Har familiemedlemmer som i tur og orden har vært innom uten at jeg har blitt veldig beveger emosjonelt, utover at jeg ikke ønsker at de skal ha det vondt etc. 

Når så et familiemedlem faktisk havnet i koma, trengte jeg noen dager på å faktisk forstå hvor alvorlig det var. Først når jeg forklarte en venninne på tlf hvordan det egentlig stod til med h*n, kom tårene. 
I de neste ukene som kom, ble tårer stort sett grått i bilen på vei hjem, i senga om natta og noen ganger på rommet. Andre pasienter eller pårørende så meg sjeldent gråte, bortsett fra rett etter alvorlige beskjeder eller ved dødsfallet. 
 Men om jeg gråt? I bøtter og spann. 
 

Det kan jo være flere på din avd har samme erfaring - de er der for noe som i utgangspunktet skal gå fint, og blir dermed ikke så beveget.

Anonymkode: 68d56...174

[AnonymBruker]

Når min var 2 år ble hun lagt inn pga hodeskade etter et fall, jeg tror ikke jeg gråt en eneste gang da. Jeg var litt hysterisk når jeg ringte etter hjelp når det skjedde, men gråt ikke da heller, var bare oppkavet. Når vi var på sykehuset var jeg litt utenfor meg selv, men samtidig veldig tilstede i situasjonen, vanskelig å forklare, jeg var veldig skjerpet. Jeg måtte jo være den voksne, mammaen, men inni meg var det helt kaos.

Senere ble jeg sykepleier, men jeg har sjelden møtt pårørende som gråter og gråter. Men folk er forskjellig.

Anonymkode: 619a4...634

[AnonymBruker]

Jeg tror de fleste pårørende som gråter gjør det inne hos legen, når man blir invitert inn i enerom og en pakke kleenex står på bordet og de gir deg dårlige nyheter.

Bortsett fra det har jeg grått på gangen, men da kom noen fremmede for å trøste, så jeg sluttet med det. Gråt inne på toalett, og utenfor sykehus med solbriller på. 

Det er vanskelig, men jeg prøver å holde gråten foran pasienten dersom jeg er pårørende. Jeg prøver å være sterk på vegne av den som er syk. 

Anonymkode: 08ffd...3b0

[AnonymBruker]

Når du står midt oppi det, har du ikke tid og ork til å gråte.

Anonymkode: 2ce77...1b8

[Fru Uperfekt]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Ja, dette er sikkert en dust overskrift, men den speiler jo mine opplevelser. Er jeg unormalt emosjonell?

Barnet vårt ble hentet av ambulanse ikke så lenge etter levering i barnehagen med plutselig bortfall av bevissthet og pustevansker(4 år) Jeg har prøvd å vrenge hjernen min i jakt på lignende symptomer hjemme, men hun har vært helt fin.. Ingenting av lignende symptomer som har vist seg til kjenne hjemme.. Viser seg etter undersøkelse på legevakt og sykehus og barnet vårt har svulst på hjertet. En godartet heldigvis, men den er unormalt stor ogkrever kirurgisk og medisinsk behandling. 

Jeg har grått mine modige tårer og våket over henne. Gått i to dager gamle klær og glemt å spise. En ting som slår meg er at ingen virker å gråte åpenlyst på denneavdelingen? Og nei, man trenger selvsagt ikke å gå uten mat i 48 timer for å oppfylle "kravet mitt" om sulten. Men andre foreldre vi har møtt på har det helt ok? Er det ikke lenger ansett som ok å gråte åpenlyst? Jeg er jo kjemperedd og lei meg selv om barnet vårt vil med stor sannsynlighet og uten de største mén, vil overleve, men jeg sliter veldig med å holde tårene og gråten tilbake. Er det jeg som er unormalt dramatisk og emosjonell? Vi har ikke hatt særlig mye sykdom i slekten ellers, verken hos barn eller voksne eller eldre. Kanskje det har en sammenheng? Er jeg for lite "vant" med sykdom rett og slett? 😕

Anonymkode: 9e934...30f

Jeg gråter ikke engang i begravelser, det gjør jeg heller hjemme. Er enkelte ting jeg foretrekker å gjøre innenfor husets 4 vegger og da er gråting en av dem.

[AnonymBruker]

Altså, du står og gråter i gangen? Jeg jobber på eb barneavdeling, og heldigvis er det svæææært sjeldent at noen gråter i gangen, da er det bare et par tårer som renner og tørkes fort bort. Jeg te ker det er fint, dere er med på å sikre pasienten litt personvern. Folk er veldig nysgjerrige, og står noen og hyler i gangen, så blir det fort noen blikk mot det barnet som bor på det aktuelle rommet 

 

inne på rommet derimot er det mange foreldre som gråter. Helt normal reaksjon 

Anonymkode: 7a8ff...d43

[MapleSirup]

De fleste gråter (i mer eller mindre grad) når de frykter for barna sine.

Et av mine barn var alvorlig skadet og jeg våknet om natten av at jeg gråt. Jeg var utrøstelig, men klarte å ta meg sammen bår jeg var på rommet hans.

Du er helt normal, det er vel litt tilfeldig at ingen andre føler det like dramatisk som deg akkurat disse dagene.

Lykke til. Ingenting er vanskeligere enn når det er vanskelig rundt barna våre❤️

Endret 29. april 2022 av MapleSirup