KG såpeopera

[Entern]

Cid skrev (Akkurat nå):

Har ikke sett den 

[Gjest Cid]

Entern skrev (4 minutter siden):

Har ikke sett den 

Ikke jeg heller men hørt mye om machete og Danny Trejo i samme setning så må være populær, tror der er flere filmer, god skuespiller

[Entern]

Cid skrev (1 minutt siden):

Ikke jeg heller men hørt mye om machete og Danny Trejo i samme setning så må være populær, tror der er flere filmer, god skuespiller

Han er god til å spille onde henchmen o.l. og er artig på reklame, virker som artig fyr forsåvidt. Men tror ikke jeg gidder å se Machete altså 😆

Han var best som knivkaster i Desperado 😁

[Gjest Kvakkekyllingen]

Cid skrev (1 time siden):

Du da?

Jeg er ikke så veldig i siget. Skal sove:p

[Gjest Cid]

Kvakkekyllingen skrev (6 minutter siden):

Jeg er ikke så veldig i siget. Skal sove:p

Gamer her, natta

[Gjest Cid]

🧳

[Frøkenfryden]

Villfisker skrev (7 timer siden):

Ja 😊 Sånn skal hunden ha det. Frisk og sunn, og masse kos, lek, og aktivitet 😊

Fikk lyst til å være hunden din heller enn å gå på jobb i dag❤️😃🐶

[Frøkenfryden]

Ganske imponert over folks kreative episoder her! 😃👍 Verdens beste pauseunderholdning på jobb. Takk❤️

[Gjest Cid]

Frøkenfryden skrev (14 minutter siden):

Ganske imponert over folks kreative episoder her! 😃👍 Verdens beste pauseunderholdning på jobb. Takk❤️

Tidlig jobb?

[Frøkenfryden]

Cid skrev (30 minutter siden):

Tidlig jobb?

Jepp! Men refererte til i går mest, leste da🙂

[Gjest Cid]

Frøkenfryden skrev (Akkurat nå):

Jepp! Men refererte til i går mest, leste da🙂

Blir nok rorbua i dag med

[AliceNextDoor]

Han satt på venteværelset og bladde i Se&Hør hvor han kunne lese om Durek og Bendris. De ville blitt et pent par, tenkte han, og kikket igjen på klokken på veggen. Øynene hans var blodrøde i omrisset, hans høyre ben ristet nervøst opp og ned som om det jogget. Selv om han nettopp hadde kikket for 34. gang på klokken på veggen så kikket han for 52. gang på armbåndsuret sitt. Kunne ikke timen bare snart begynne.
Han fikk ikke tenkt ferdig tanken før resepsjonisten åpnet vinduet til skranken sin og sa til ham at han kunne gå inn nå.
Resepsjonisten var kledd som en sykepleier i en hvit kneppet sykepleieruniform. Hun var sminket noe rikt med kraftig rosa farge på leppene og aldeles for mye mascara. Rougen var ujevn og usymetrisk, og det var plassert en liten skjønnhetsflekk til høyre for munnen. Det var ikke særlig vanskelig å se at det var en mann. @lurven tenkte ikke så mye over det, men syntes det var fint at også denne personen hadde funnet seg til rette i sin følelsesmessige naturlige drakt åpent ute i samfunnet.
Han reiste seg og gikk inn til legens kontor. Kontoret var som hentet fra tidlig 80-tall med brune møbler og strietapet på veggene. Legen selv satt bak et overfylt og imponerende svært skrivebord. Det var lavt, men dekket allikevel psykiateren som satt bak der. Han var absolutt ikke i stil med sitt eget kontor, han var i 40årene og velfrisert, men kanskje en anelse grå her og der i håret. Hadde på seg en plettfri lyseblå skjorte med et mørkeblått slips i silke som var knytt sammen perfekt i halsen. Han hadde tindrende smilende øyne og tok i mot pasienten sin med åpenhet og varme. Som en trener som var klar for å jobbe sammen med sin favoritt-idrettsutøver.

"- Velkommen @lurven, har du sovet godt i natt?" sa han entsiastisk til pasienten sin. @lurven som han het, nikket nervøst mens han satte seg ned og svarte med mutt stemme.
"- Ja. Det tror jeg at jeg har. Jeg har jo det."
"- Så bra!", svarte psykiateren mens han rettet seg opp mot papirene som lå på bordet og begynte notere. "Jeg ser at i dag har du vært hos oss i seks uker, hvordan tenker du det har vært siden du ble båret inn her?" Han fortsatte å skrive mens han snakket. Ikke avvisende, men heller ikke helt inkluderende. @lurven merket seg dette og følte han ikke fikk helt innsikt i hva legen hadde egentlig til hensikt.
"- Jeg vet egentlig ikke", svarte han mens han kikket seg rundt. Han husket den første dagen. "Jeg så en limousin i går, og da begynte jeg å gråte igjen. Men det går bra. Føler jeg."
"- Så bra!", utbrøt psykiateren mens han rettet seg opp i stolen. Han så på pasienten sin og smilte.
"- Bra at jeg gråt?" @lurven smilte nervøst uten at det var ment som et smil. Han ble usikker på hele situasjonen, kjente han.
"- Nei, nei, ikke sånn ment! Men så bra at du føler deg bedre!" Psykiateren reiste seg opp og satte seg på skrivebordet mens han la armene nonchalant i kryss.
"- Jeg vet at det har vært tungt for deg, men hele denne affæren med din nabo må snart slippe sånn at du får levd et så normalt liv som du klarer, vet du."
Begge så på hverandre. Det var et minefelt. Psykiateren fortsatte, og reiste seg opp mens han spankluerte bestemt frem og tilbake.
@lurven tygget litt på ordene før han snakket.
"- Jo, det har vel det. Jeg vet jo det. Jeg prøver, men over 20 år med å titte på henne... Det er så rart at det er over."
"- Men det ER over!", avbrøt psykiateren han med. "- Kvinnen du drømmer om har gått videre. Hva het hun igjen..?"
"- Alice", skjøt @lurven fort og uanfektet inn.
"- Alice var det ja. Jeg må innrømme at vi diskuterte en god del på kammerset om hun egentlig har gjengjelt dine tanker slik du fortalte om..."
"- Vi skrev navnene våre inn i trær! Hun vet hvem jeg er!" brøt @lurven inn. Akkurat dette var et viktig poeng for han. Hele forvirringen hans bunnet jo her.
"- Ja, ja. Ikke ta sånn på vei, vi har konkludert med det. Men kan du se at for oss høres det ut som en rar sang?"
"- Nei det kan jeg ikke." Han følte seg tråkket på. Han skulle bare visst. @lurven besinnet seg allikevel for han visste at på bakrommet satt også han svære sykepleieren med sobril og sprøyter. Han var svær og uregjerlig, @Cid som han hadde fått med seg at sykepleieren het var ikke en man køddet med. Lurven orket ikke mer reimer og sedativer.
"- Helt greit, jeg respekterer dine følelser!", svarte psykiateren og gestikulerte. Det var som om det ikke var dette han ville prate om.
"- Vi har bestemt oss for at det ikke er hensiktsmessig å holde deg inne for behandling mer, det blir ikke bedre enn det er nå. Du trenger å komme deg ut og få luft. Derfor har jeg her dokumentene for å skrive deg ut, trenger bare din signatur. Vi skal dessuten leie ut fløyen du bor på til AirBnB. Turistsesong, vet du. Vi trenger alle de pengene vi kan dra inn."
@lurven var forskrekket. Var det virkelig sant? Endelig?
Han stotret frem "- Javel? Allerede?"
"- Allerede, min gode mann! Signer og så kan du gå, men skynd deg, jeg har en hel fløy å slippe løs!"
@lurven signerte, reiste seg og beveget seg nølende mot døren som en hamster som slippes løs fra buret sitt og ut i en bakgård full av katter.
"- Er du sikker?", spurte han nølende til psykiateren?
"- Sikrere enn en Volvo!", svarte psykiateren mens han slo ut med armene og viftet Lurven avgårde.

Ute på fortauet var solen plutselig og hard som en ambolt som ble kastet i mot han. Det var rart å høre lydene fra fugler i tærne i harmoni med biler og trafikk sammen med mennesker som beveget seg hastig hit og dit. Det var godt, og sammen med alle de duftene og aromaene han før hadde vært en del av. Det var også overveldende, han hadde tross alt brukt seks uker innesperret på Dikemark. Og før det, nesten et halvt år inne i leiligheten sin hvor han hadde levd på grandiosa levert på døren sammen med vann og eplejuice. Og øl. Han trengte en øl nå.
I neven hadde han en liten konvolutt hvor det lå en handlekupong på 400 kroner. Denne hadde han fått for å handle nødvendige matvarer. Med ett kom han på hvordan leiligheten hans hadde sett ut da han ble hentet derfra med tvang mens han sang på gamle Smokie-sanger. Boulevard of Broken Dreams, It's a Heartache og lignende. Leiligheten hans var sannsynligvis ikke noe hyggelig sted nå, så kanskje det var best å starte med en øl i parken og så stikke innom sin venn @Kvakkekyllingen. Kanskje hun hadde tid til å prate med han, selv om hun hadde blitt så brått avvist på sine tilnærmelser da naboen hadde reist. Sally, som hun egentlig het.
han hadde ikke satt mer enn et skritt i bakken da det svingte inn en bil foran han, en mørkeblå Mercedes-Benz. En limousine. Han kjente beina sviktet under han, det ble absolutt for mye for han. Pokkers limousiner! Svetten begynte fosse fra han, han kjente at ørene hans laget rar rør-lyd av lydene rundt han og at synet ble innsnevret til en tunnell. Han pustet tungt da døren gikk opp. Ut kom en kvinne. Det var ikke henne. Det var ikke Alice. Han stirret på kvinnen og var for all del lettet. Men det var fremdeles for mye.
Kvinnen som kom ut av limousinen hadde fått øye på han og hastet imot.
"- Men kjære deg, @lurven, hva gjør du her ute? Du skal jo være inne på avdelingen?!"
Det var lederen for VPP der han hadde vært utredet, @Frøkenfryden. Hun var forvirret og forskrekket over å finne @lurven der.
"- Jeg ble utskrevet. De sa jeg kunne dra.."
"- Kunne dra?? Du kan aldeles ikke dra noe sted! Hvem er det som har sagt dette?"
@lurven fisket frem arket som han hadde fått av psykiateren. Han var ør av situasjonen og lå med hodet opp mot fanget til @Frøkenfryden mens han ennå hev etter pusten. Pulsen begynte endelig roe seg.
"- Her, jeg fikk denne av han. Han sa jeg kunne dra"
@Frøkenfryden tok imot papiret og leste. Hun ble hvit i ansiktet og måpte mer.
" - Å herregud! Hvordan er det mulig?", utbrøt hun stille og for seg selv, men fremdeles tydelig nok til at @lurven kunne få det med seg. Han var forvirret og sliten.
"- Er det noe galt?"
" - Ja. Neida. Sitt her litt så skal jeg ordne noe."
@Frøkenfryden la han i stabilt sideleie og puttet jakken sin under hodet hans. Han stresset ned, sjåføren av limousinen hadde kommer ut med en flaske vann til han og tok seg av han mens @Frøkenfryden hastig trykket på telefonen, løftet den til øret og snakket fort og høyt i den.

"- Kode rød på alle avdelinger, nå har @TheHairyToothfairy sluppet løs igjen og atter en gang lekt psykiater for å skrive ut alle pasientene slik at han selv kan rømme! Alarmer nødetatene og ring heimevernet også! Dette er alvor! Husk at han er sleip og utilregnelig!"
"- Dere kan også forvente at @Entern er med han denne gangen og! Sikkert forkledd som sykepleier, akkurat som sist!"

@lurven tenkte fort gjennom hva som hadde hendt. Selvfølelig var det for godt til å være sant. Han burde skjønt noe var galt, en positivt innstilt psykiater? Han burde luktet lunten der.

 

 

[Entern]

AliceNextDoor skrev (7 minutter siden):

Han satt på venteværelset og bladde i Se&Hør hvor han kunne lese om Durek og Bendris. De ville blitt et pent par, tenkte han, og kikket igjen på klokken på veggen. Øynene hans var blodrøde i omrisset, hans høyre ben ristet nervøst opp og ned som om det jogget. Selv om han nettopp hadde kikket for 34. gang på klokken på veggen så kikket han for 52. gang på armbåndsuret sitt. Kunne ikke timen bare snart begynne.
Han fikk ikke tenkt ferdig tanken før resepsjonisten åpnet vinduet til skranken sin og sa til ham at han kunne gå inn nå.
Resepsjonisten var kledd som en sykepleier i en hvit kneppet sykepleieruniform. Hun var sminket noe rikt med kraftig rosa farge på leppene og aldeles for mye mascara. Rougen var ujevn og usymetrisk, og det var plassert en liten skjønnhetsflekk til høyre for munnen. Det var ikke særlig vanskelig å se at det var en mann. @lurven tenkte ikke så mye over det, men syntes det var fint at også denne personen hadde funnet seg til rette i sin følelsesmessige naturlige drakt åpent ute i samfunnet.
Han reiste seg og gikk inn til legens kontor. Kontoret var som hentet fra tidlig 80-tall med brune møbler og strietapet på veggene. Legen selv satt bak et overfylt og imponerende svært skrivebord. Det var lavt, men dekket allikevel psykiateren som satt bak der. Han var absolutt ikke i stil med sitt eget kontor, han var i 40årene og velfrisert, men kanskje en anelse grå her og der i håret. Hadde på seg en plettfri lyseblå skjorte med et mørkeblått slips i silke som var knytt sammen perfekt i halsen. Han hadde tindrende smilende øyne og tok i mot pasienten sin med åpenhet og varme. Som en trener som var klar for å jobbe sammen med sin favoritt-idrettsutøver.

"- Velkommen @lurven, har du sovet godt i natt?" sa han entsiastisk til pasienten sin. @lurven som han het, nikket nervøst mens han satte seg ned og svarte med mutt stemme.
"- Ja. Det tror jeg at jeg har. Jeg har jo det."
"- Så bra!", svarte psykiateren mens han rettet seg opp mot papirene som lå på bordet og begynte notere. "Jeg ser at i dag har du vært hos oss i seks uker, hvordan tenker du det har vært siden du ble båret inn her?" Han fortsatte å skrive mens han snakket. Ikke avvisende, men heller ikke helt inkluderende. @lurven merket seg dette og følte han ikke fikk helt innsikt i hva legen hadde egentlig til hensikt.
"- Jeg vet egentlig ikke", svarte han mens han kikket seg rundt. Han husket den første dagen. "Jeg så en limousin i går, og da begynte jeg å gråte igjen. Men det går bra. Føler jeg."
"- Så bra!", utbrøt psykiateren mens han rettet seg opp i stolen. Han så på pasienten sin og smilte.
"- Bra at jeg gråt?" @lurven smilte nervøst uten at det var ment som et smil. Han ble usikker på hele situasjonen, kjente han.
"- Nei, nei, ikke sånn ment! Men så bra at du føler deg bedre!" Psykiateren reiste seg opp og satte seg på skrivebordet mens han la armene nonchalant i kryss.
"- Jeg vet at det har vært tungt for deg, men hele denne affæren med din nabo må snart slippe sånn at du får levd et så normalt liv som du klarer, vet du."
Begge så på hverandre. Det var et minefelt. Psykiateren fortsatte, og reiste seg opp mens han spankluerte bestemt frem og tilbake.
@lurven tygget litt på ordene før han snakket.
"- Jo, det har vel det. Jeg vet jo det. Jeg prøver, men over 20 år med å titte på henne... Det er så rart at det er over."
"- Men det ER over!", avbrøt psykiateren han med. "- Kvinnen du drømmer om har gått videre. Hva het hun igjen..?"
"- Alice", skjøt @lurven fort og uanfektet inn.
"- Alice var det ja. Jeg må innrømme at vi diskuterte en god del på kammerset om hun egentlig har gjengjelt dine tanker slik du fortalte om..."
"- Vi skrev navnene våre inn i trær! Hun vet hvem jeg er!" brøt @lurven inn. Akkurat dette var et viktig poeng for han. Hele forvirringen hans bunnet jo her.
"- Ja, ja. Ikke ta sånn på vei, vi har konkludert med det. Men kan du se at for oss høres det ut som en rar sang?"
"- Nei det kan jeg ikke." Han følte seg tråkket på. Han skulle bare visst. @lurven besinnet seg allikevel for han visste at på bakrommet satt også han svære sykepleieren med sobril og sprøyter. Han var svær og uregjerlig, @Cid som han hadde fått med seg at sykepleieren het var ikke en man køddet med. Lurven orket ikke mer reimer og sedativer.
"- Helt greit, jeg respekterer dine følelser!", svarte psykiateren og gestikulerte. Det var som om det ikke var dette han ville prate om.
"- Vi har bestemt oss for at det ikke er hensiktsmessig å holde deg inne for behandling mer, det blir ikke bedre enn det er nå. Du trenger å komme deg ut og få luft. Derfor har jeg her dokumentene for å skrive deg ut, trenger bare din signatur. Vi skal dessuten leie ut fløyen du bor på til AirBnB. Turistsesong, vet du. Vi trenger alle de pengene vi kan dra inn."
@lurven var forskrekket. Var det virkelig sant? Endelig?
Han stotret frem "- Javel? Allerede?"
"- Allerede, min gode mann! Signer og så kan du gå, men skynd deg, jeg har en hel fløy å slippe løs!"
@lurven signerte, reiste seg og beveget seg nølende mot døren som en hamster som slippes løs fra buret sitt og ut i en bakgård full av katter.
"- Er du sikker?", spurte han nølende til psykiateren?
"- Sikrere enn en Volvo!", svarte psykiateren mens han slo ut med armene og viftet Lurven avgårde.

Ute på fortauet var solen plutselig og hard som en ambolt som ble kastet i mot han. Det var rart å høre lydene fra fugler i tærne i harmoni med biler og trafikk sammen med mennesker som beveget seg hastig hit og dit. Det var godt, og sammen med alle de duftene og aromaene han før hadde vært en del av. Det var også overveldende, han hadde tross alt brukt seks uker innesperret på Dikemark. Og før det, nesten et halvt år inne i leiligheten sin hvor han hadde levd på grandiosa levert på døren sammen med vann og eplejuice. Og øl. Han trengte en øl nå.
I neven hadde han en liten konvolutt hvor det lå en handlekupong på 400 kroner. Denne hadde han fått for å handle nødvendige matvarer. Med ett kom han på hvordan leiligheten hans hadde sett ut da han ble hentet derfra med tvang mens han sang på gamle Smokie-sanger. Boulevard of Broken Dreams, It's a Heartache og lignende. Leiligheten hans var sannsynligvis ikke noe hyggelig sted nå, så kanskje det var best å starte med en øl i parken og så stikke innom sin venn @Kvakkekyllingen. Kanskje hun hadde tid til å prate med han, selv om hun hadde blitt så brått avvist på sine tilnærmelser da naboen hadde reist. Sally, som hun egentlig het.
han hadde ikke satt mer enn et skritt i bakken da det svingte inn en bil foran han, en mørkeblå Mercedes-Benz. En limousine. Han kjente beina sviktet under han, det ble absolutt for mye for han. Pokkers limousiner! Svetten begynte fosse fra han, han kjente at ørene hans laget rar rør-lyd av lydene rundt han og at synet ble innsnevret til en tunnell. Han pustet tungt da døren gikk opp. Ut kom en kvinne. Det var ikke henne. Det var ikke Alice. Han stirret på kvinnen og var for all del lettet. Men det var fremdeles for mye.
Kvinnen som kom ut av limousinen hadde fått øye på han og hastet imot.
"- Men kjære deg, @lurven, hva gjør du her ute? Du skal jo være inne på avdelingen?!"
Det var lederen for VPP der han hadde vært utredet, @Frøkenfryden. Hun var forvirret og forskrekket over å finne @lurven der.
"- Jeg ble utskrevet. De sa jeg kunne dra.."
"- Kunne dra?? Du kan aldeles ikke dra noe sted! Hvem er det som har sagt dette?"
@lurven fisket frem arket som han hadde fått av psykiateren. Han var ør av situasjonen og lå med hodet opp mot fanget til @Frøkenfryden mens han ennå hev etter pusten. Pulsen begynte endelig roe seg.
"- Her, jeg fikk denne av han. Han sa jeg kunne dra"
@Frøkenfryden tok imot papiret og leste. Hun ble hvit i ansiktet og måpte mer.
" - Å herregud! Hvordan er det mulig?", utbrøt hun stille og for seg selv, men fremdeles tydelig nok til at @lurven kunne få det med seg. Han var forvirret og sliten.
"- Er det noe galt?"
" - Ja. Neida. Sitt her litt så skal jeg ordne noe."
@Frøkenfryden la han i stabilt sideleie og puttet jakken sin under hodet hans. Han stresset ned, sjåføren av limousinen hadde kommer ut med en flaske vann til han og tok seg av han mens @Frøkenfryden hastig trykket på telefonen, løftet den til øret og snakket fort og høyt i den.

"- Kode rød på alle avdelinger, nå har @TheHairyToothfairy sluppet løs igjen og atter en gang lekt psykiater for å skrive ut alle pasientene slik at han selv kan rømme! Alarmer nødetatene og ring heimevernet også! Dette er alvor! Husk at han er sleip og utilregnelig!"
"- Dere kan også forvente at @Entern er med han denne gangen og! Sikkert forkledd som sykepleier, akkurat som sist!"

@lurven tenkte fort gjennom hva som hadde hendt. Selvfølelig var det for godt til å være sant. Han burde skjønt noe var galt, en positivt innstilt psykiater? Han burde luktet lunten der.

 

 

Hahahahahahahahaha det der er det beste hittil så utrolig gøy 🤣🤣🤣

[Gjest Kvakkekyllingen]

AliceNextDoor skrev (9 minutter siden):

Han satt på venteværelset og bladde i Se&Hør hvor han kunne lese om Durek og Bendris. De ville blitt et pent par, tenkte han, og kikket igjen på klokken på veggen. Øynene hans var blodrøde i omrisset, hans høyre ben ristet nervøst opp og ned som om det jogget. Selv om han nettopp hadde kikket for 34. gang på klokken på veggen så kikket han for 52. gang på armbåndsuret sitt. Kunne ikke timen bare snart begynne.
Han fikk ikke tenkt ferdig tanken før resepsjonisten åpnet vinduet til skranken sin og sa til ham at han kunne gå inn nå.
Resepsjonisten var kledd som en sykepleier i en hvit kneppet sykepleieruniform. Hun var sminket noe rikt med kraftig rosa farge på leppene og aldeles for mye mascara. Rougen var ujevn og usymetrisk, og det var plassert en liten skjønnhetsflekk til høyre for munnen. Det var ikke særlig vanskelig å se at det var en mann. @lurven tenkte ikke så mye over det, men syntes det var fint at også denne personen hadde funnet seg til rette i sin følelsesmessige naturlige drakt åpent ute i samfunnet.
Han reiste seg og gikk inn til legens kontor. Kontoret var som hentet fra tidlig 80-tall med brune møbler og strietapet på veggene. Legen selv satt bak et overfylt og imponerende svært skrivebord. Det var lavt, men dekket allikevel psykiateren som satt bak der. Han var absolutt ikke i stil med sitt eget kontor, han var i 40årene og velfrisert, men kanskje en anelse grå her og der i håret. Hadde på seg en plettfri lyseblå skjorte med et mørkeblått slips i silke som var knytt sammen perfekt i halsen. Han hadde tindrende smilende øyne og tok i mot pasienten sin med åpenhet og varme. Som en trener som var klar for å jobbe sammen med sin favoritt-idrettsutøver.

"- Velkommen @lurven, har du sovet godt i natt?" sa han entsiastisk til pasienten sin. @lurven som han het, nikket nervøst mens han satte seg ned og svarte med mutt stemme.
"- Ja. Det tror jeg at jeg har. Jeg har jo det."
"- Så bra!", svarte psykiateren mens han rettet seg opp mot papirene som lå på bordet og begynte notere. "Jeg ser at i dag har du vært hos oss i seks uker, hvordan tenker du det har vært siden du ble båret inn her?" Han fortsatte å skrive mens han snakket. Ikke avvisende, men heller ikke helt inkluderende. @lurven merket seg dette og følte han ikke fikk helt innsikt i hva legen hadde egentlig til hensikt.
"- Jeg vet egentlig ikke", svarte han mens han kikket seg rundt. Han husket den første dagen. "Jeg så en limousin i går, og da begynte jeg å gråte igjen. Men det går bra. Føler jeg."
"- Så bra!", utbrøt psykiateren mens han rettet seg opp i stolen. Han så på pasienten sin og smilte.
"- Bra at jeg gråt?" @lurven smilte nervøst uten at det var ment som et smil. Han ble usikker på hele situasjonen, kjente han.
"- Nei, nei, ikke sånn ment! Men så bra at du føler deg bedre!" Psykiateren reiste seg opp og satte seg på skrivebordet mens han la armene nonchalant i kryss.
"- Jeg vet at det har vært tungt for deg, men hele denne affæren med din nabo må snart slippe sånn at du får levd et så normalt liv som du klarer, vet du."
Begge så på hverandre. Det var et minefelt. Psykiateren fortsatte, og reiste seg opp mens han spankluerte bestemt frem og tilbake.
@lurven tygget litt på ordene før han snakket.
"- Jo, det har vel det. Jeg vet jo det. Jeg prøver, men over 20 år med å titte på henne... Det er så rart at det er over."
"- Men det ER over!", avbrøt psykiateren han med. "- Kvinnen du drømmer om har gått videre. Hva het hun igjen..?"
"- Alice", skjøt @lurven fort og uanfektet inn.
"- Alice var det ja. Jeg må innrømme at vi diskuterte en god del på kammerset om hun egentlig har gjengjelt dine tanker slik du fortalte om..."
"- Vi skrev navnene våre inn i trær! Hun vet hvem jeg er!" brøt @lurven inn. Akkurat dette var et viktig poeng for han. Hele forvirringen hans bunnet jo her.
"- Ja, ja. Ikke ta sånn på vei, vi har konkludert med det. Men kan du se at for oss høres det ut som en rar sang?"
"- Nei det kan jeg ikke." Han følte seg tråkket på. Han skulle bare visst. @lurven besinnet seg allikevel for han visste at på bakrommet satt også han svære sykepleieren med sobril og sprøyter. Han var svær og uregjerlig, @Cid som han hadde fått med seg at sykepleieren het var ikke en man køddet med. Lurven orket ikke mer reimer og sedativer.
"- Helt greit, jeg respekterer dine følelser!", svarte psykiateren og gestikulerte. Det var som om det ikke var dette han ville prate om.
"- Vi har bestemt oss for at det ikke er hensiktsmessig å holde deg inne for behandling mer, det blir ikke bedre enn det er nå. Du trenger å komme deg ut og få luft. Derfor har jeg her dokumentene for å skrive deg ut, trenger bare din signatur. Vi skal dessuten leie ut fløyen du bor på til AirBnB. Turistsesong, vet du. Vi trenger alle de pengene vi kan dra inn."
@lurven var forskrekket. Var det virkelig sant? Endelig?
Han stotret frem "- Javel? Allerede?"
"- Allerede, min gode mann! Signer og så kan du gå, men skynd deg, jeg har en hel fløy å slippe løs!"
@lurven signerte, reiste seg og beveget seg nølende mot døren som en hamster som slippes løs fra buret sitt og ut i en bakgård full av katter.
"- Er du sikker?", spurte han nølende til psykiateren?
"- Sikrere enn en Volvo!", svarte psykiateren mens han slo ut med armene og viftet Lurven avgårde.

Ute på fortauet var solen plutselig og hard som en ambolt som ble kastet i mot han. Det var rart å høre lydene fra fugler i tærne i harmoni med biler og trafikk sammen med mennesker som beveget seg hastig hit og dit. Det var godt, og sammen med alle de duftene og aromaene han før hadde vært en del av. Det var også overveldende, han hadde tross alt brukt seks uker innesperret på Dikemark. Og før det, nesten et halvt år inne i leiligheten sin hvor han hadde levd på grandiosa levert på døren sammen med vann og eplejuice. Og øl. Han trengte en øl nå.
I neven hadde han en liten konvolutt hvor det lå en handlekupong på 400 kroner. Denne hadde han fått for å handle nødvendige matvarer. Med ett kom han på hvordan leiligheten hans hadde sett ut da han ble hentet derfra med tvang mens han sang på gamle Smokie-sanger. Boulevard of Broken Dreams, It's a Heartache og lignende. Leiligheten hans var sannsynligvis ikke noe hyggelig sted nå, så kanskje det var best å starte med en øl i parken og så stikke innom sin venn @Kvakkekyllingen. Kanskje hun hadde tid til å prate med han, selv om hun hadde blitt så brått avvist på sine tilnærmelser da naboen hadde reist. Sally, som hun egentlig het.
han hadde ikke satt mer enn et skritt i bakken da det svingte inn en bil foran han, en mørkeblå Mercedes-Benz. En limousine. Han kjente beina sviktet under han, det ble absolutt for mye for han. Pokkers limousiner! Svetten begynte fosse fra han, han kjente at ørene hans laget rar rør-lyd av lydene rundt han og at synet ble innsnevret til en tunnell. Han pustet tungt da døren gikk opp. Ut kom en kvinne. Det var ikke henne. Det var ikke Alice. Han stirret på kvinnen og var for all del lettet. Men det var fremdeles for mye.
Kvinnen som kom ut av limousinen hadde fått øye på han og hastet imot.
"- Men kjære deg, @lurven, hva gjør du her ute? Du skal jo være inne på avdelingen?!"
Det var lederen for VPP der han hadde vært utredet, @Frøkenfryden. Hun var forvirret og forskrekket over å finne @lurven der.
"- Jeg ble utskrevet. De sa jeg kunne dra.."
"- Kunne dra?? Du kan aldeles ikke dra noe sted! Hvem er det som har sagt dette?"
@lurven fisket frem arket som han hadde fått av psykiateren. Han var ør av situasjonen og lå med hodet opp mot fanget til @Frøkenfryden mens han ennå hev etter pusten. Pulsen begynte endelig roe seg.
"- Her, jeg fikk denne av han. Han sa jeg kunne dra"
@Frøkenfryden tok imot papiret og leste. Hun ble hvit i ansiktet og måpte mer.
" - Å herregud! Hvordan er det mulig?", utbrøt hun stille og for seg selv, men fremdeles tydelig nok til at @lurven kunne få det med seg. Han var forvirret og sliten.
"- Er det noe galt?"
" - Ja. Neida. Sitt her litt så skal jeg ordne noe."
@Frøkenfryden la han i stabilt sideleie og puttet jakken sin under hodet hans. Han stresset ned, sjåføren av limousinen hadde kommer ut med en flaske vann til han og tok seg av han mens @Frøkenfryden hastig trykket på telefonen, løftet den til øret og snakket fort og høyt i den.

"- Kode rød på alle avdelinger, nå har @TheHairyToothfairy sluppet løs igjen og atter en gang lekt psykiater for å skrive ut alle pasientene slik at han selv kan rømme! Alarmer nødetatene og ring heimevernet også! Dette er alvor! Husk at han er sleip og utilregnelig!"
"- Dere kan også forvente at @Entern er med han denne gangen og! Sikkert forkledd som sykepleier, akkurat som sist!"

@lurven tenkte fort gjennom hva som hadde hendt. Selvfølelig var det for godt til å være sant. Han burde skjønt noe var galt, en positivt innstilt psykiater? Han burde luktet lunten der.

 

 

Å hjelpe meg 🤣😁 Dette er jo som å lese en bok. Skikkelig krim. Er du forfatter? 😁

[Frøkenfryden]

AliceNextDoor skrev (12 minutter siden):

Han satt på venteværelset og bladde i Se&Hør hvor han kunne lese om Durek og Bendris. De ville blitt et pent par, tenkte han, og kikket igjen på klokken på veggen. Øynene hans var blodrøde i omrisset, hans høyre ben ristet nervøst opp og ned som om det jogget. Selv om han nettopp hadde kikket for 34. gang på klokken på veggen så kikket han for 52. gang på armbåndsuret sitt. Kunne ikke timen bare snart begynne.
Han fikk ikke tenkt ferdig tanken før resepsjonisten åpnet vinduet til skranken sin og sa til ham at han kunne gå inn nå.
Resepsjonisten var kledd som en sykepleier i en hvit kneppet sykepleieruniform. Hun var sminket noe rikt med kraftig rosa farge på leppene og aldeles for mye mascara. Rougen var ujevn og usymetrisk, og det var plassert en liten skjønnhetsflekk til høyre for munnen. Det var ikke særlig vanskelig å se at det var en mann. @lurven tenkte ikke så mye over det, men syntes det var fint at også denne personen hadde funnet seg til rette i sin følelsesmessige naturlige drakt åpent ute i samfunnet.
Han reiste seg og gikk inn til legens kontor. Kontoret var som hentet fra tidlig 80-tall med brune møbler og strietapet på veggene. Legen selv satt bak et overfylt og imponerende svært skrivebord. Det var lavt, men dekket allikevel psykiateren som satt bak der. Han var absolutt ikke i stil med sitt eget kontor, han var i 40årene og velfrisert, men kanskje en anelse grå her og der i håret. Hadde på seg en plettfri lyseblå skjorte med et mørkeblått slips i silke som var knytt sammen perfekt i halsen. Han hadde tindrende smilende øyne og tok i mot pasienten sin med åpenhet og varme. Som en trener som var klar for å jobbe sammen med sin favoritt-idrettsutøver.

"- Velkommen @lurven, har du sovet godt i natt?" sa han entsiastisk til pasienten sin. @lurven som han het, nikket nervøst mens han satte seg ned og svarte med mutt stemme.
"- Ja. Det tror jeg at jeg har. Jeg har jo det."
"- Så bra!", svarte psykiateren mens han rettet seg opp mot papirene som lå på bordet og begynte notere. "Jeg ser at i dag har du vært hos oss i seks uker, hvordan tenker du det har vært siden du ble båret inn her?" Han fortsatte å skrive mens han snakket. Ikke avvisende, men heller ikke helt inkluderende. @lurven merket seg dette og følte han ikke fikk helt innsikt i hva legen hadde egentlig til hensikt.
"- Jeg vet egentlig ikke", svarte han mens han kikket seg rundt. Han husket den første dagen. "Jeg så en limousin i går, og da begynte jeg å gråte igjen. Men det går bra. Føler jeg."
"- Så bra!", utbrøt psykiateren mens han rettet seg opp i stolen. Han så på pasienten sin og smilte.
"- Bra at jeg gråt?" @lurven smilte nervøst uten at det var ment som et smil. Han ble usikker på hele situasjonen, kjente han.
"- Nei, nei, ikke sånn ment! Men så bra at du føler deg bedre!" Psykiateren reiste seg opp og satte seg på skrivebordet mens han la armene nonchalant i kryss.
"- Jeg vet at det har vært tungt for deg, men hele denne affæren med din nabo må snart slippe sånn at du får levd et så normalt liv som du klarer, vet du."
Begge så på hverandre. Det var et minefelt. Psykiateren fortsatte, og reiste seg opp mens han spankluerte bestemt frem og tilbake.
@lurven tygget litt på ordene før han snakket.
"- Jo, det har vel det. Jeg vet jo det. Jeg prøver, men over 20 år med å titte på henne... Det er så rart at det er over."
"- Men det ER over!", avbrøt psykiateren han med. "- Kvinnen du drømmer om har gått videre. Hva het hun igjen..?"
"- Alice", skjøt @lurven fort og uanfektet inn.
"- Alice var det ja. Jeg må innrømme at vi diskuterte en god del på kammerset om hun egentlig har gjengjelt dine tanker slik du fortalte om..."
"- Vi skrev navnene våre inn i trær! Hun vet hvem jeg er!" brøt @lurven inn. Akkurat dette var et viktig poeng for han. Hele forvirringen hans bunnet jo her.
"- Ja, ja. Ikke ta sånn på vei, vi har konkludert med det. Men kan du se at for oss høres det ut som en rar sang?"
"- Nei det kan jeg ikke." Han følte seg tråkket på. Han skulle bare visst. @lurven besinnet seg allikevel for han visste at på bakrommet satt også han svære sykepleieren med sobril og sprøyter. Han var svær og uregjerlig, @Cid som han hadde fått med seg at sykepleieren het var ikke en man køddet med. Lurven orket ikke mer reimer og sedativer.
"- Helt greit, jeg respekterer dine følelser!", svarte psykiateren og gestikulerte. Det var som om det ikke var dette han ville prate om.
"- Vi har bestemt oss for at det ikke er hensiktsmessig å holde deg inne for behandling mer, det blir ikke bedre enn det er nå. Du trenger å komme deg ut og få luft. Derfor har jeg her dokumentene for å skrive deg ut, trenger bare din signatur. Vi skal dessuten leie ut fløyen du bor på til AirBnB. Turistsesong, vet du. Vi trenger alle de pengene vi kan dra inn."
@lurven var forskrekket. Var det virkelig sant? Endelig?
Han stotret frem "- Javel? Allerede?"
"- Allerede, min gode mann! Signer og så kan du gå, men skynd deg, jeg har en hel fløy å slippe løs!"
@lurven signerte, reiste seg og beveget seg nølende mot døren som en hamster som slippes løs fra buret sitt og ut i en bakgård full av katter.
"- Er du sikker?", spurte han nølende til psykiateren?
"- Sikrere enn en Volvo!", svarte psykiateren mens han slo ut med armene og viftet Lurven avgårde.

Ute på fortauet var solen plutselig og hard som en ambolt som ble kastet i mot han. Det var rart å høre lydene fra fugler i tærne i harmoni med biler og trafikk sammen med mennesker som beveget seg hastig hit og dit. Det var godt, og sammen med alle de duftene og aromaene han før hadde vært en del av. Det var også overveldende, han hadde tross alt brukt seks uker innesperret på Dikemark. Og før det, nesten et halvt år inne i leiligheten sin hvor han hadde levd på grandiosa levert på døren sammen med vann og eplejuice. Og øl. Han trengte en øl nå.
I neven hadde han en liten konvolutt hvor det lå en handlekupong på 400 kroner. Denne hadde han fått for å handle nødvendige matvarer. Med ett kom han på hvordan leiligheten hans hadde sett ut da han ble hentet derfra med tvang mens han sang på gamle Smokie-sanger. Boulevard of Broken Dreams, It's a Heartache og lignende. Leiligheten hans var sannsynligvis ikke noe hyggelig sted nå, så kanskje det var best å starte med en øl i parken og så stikke innom sin venn @Kvakkekyllingen. Kanskje hun hadde tid til å prate med han, selv om hun hadde blitt så brått avvist på sine tilnærmelser da naboen hadde reist. Sally, som hun egentlig het.
han hadde ikke satt mer enn et skritt i bakken da det svingte inn en bil foran han, en mørkeblå Mercedes-Benz. En limousine. Han kjente beina sviktet under han, det ble absolutt for mye for han. Pokkers limousiner! Svetten begynte fosse fra han, han kjente at ørene hans laget rar rør-lyd av lydene rundt han og at synet ble innsnevret til en tunnell. Han pustet tungt da døren gikk opp. Ut kom en kvinne. Det var ikke henne. Det var ikke Alice. Han stirret på kvinnen og var for all del lettet. Men det var fremdeles for mye.
Kvinnen som kom ut av limousinen hadde fått øye på han og hastet imot.
"- Men kjære deg, @lurven, hva gjør du her ute? Du skal jo være inne på avdelingen?!"
Det var lederen for VPP der han hadde vært utredet, @Frøkenfryden. Hun var forvirret og forskrekket over å finne @lurven der.
"- Jeg ble utskrevet. De sa jeg kunne dra.."
"- Kunne dra?? Du kan aldeles ikke dra noe sted! Hvem er det som har sagt dette?"
@lurven fisket frem arket som han hadde fått av psykiateren. Han var ør av situasjonen og lå med hodet opp mot fanget til @Frøkenfryden mens han ennå hev etter pusten. Pulsen begynte endelig roe seg.
"- Her, jeg fikk denne av han. Han sa jeg kunne dra"
@Frøkenfryden tok imot papiret og leste. Hun ble hvit i ansiktet og måpte mer.
" - Å herregud! Hvordan er det mulig?", utbrøt hun stille og for seg selv, men fremdeles tydelig nok til at @lurven kunne få det med seg. Han var forvirret og sliten.
"- Er det noe galt?"
" - Ja. Neida. Sitt her litt så skal jeg ordne noe."
@Frøkenfryden la han i stabilt sideleie og puttet jakken sin under hodet hans. Han stresset ned, sjåføren av limousinen hadde kommer ut med en flaske vann til han og tok seg av han mens @Frøkenfryden hastig trykket på telefonen, løftet den til øret og snakket fort og høyt i den.

"- Kode rød på alle avdelinger, nå har @TheHairyToothfairy sluppet løs igjen og atter en gang lekt psykiater for å skrive ut alle pasientene slik at han selv kan rømme! Alarmer nødetatene og ring heimevernet også! Dette er alvor! Husk at han er sleip og utilregnelig!"
"- Dere kan også forvente at @Entern er med han denne gangen og! Sikkert forkledd som sykepleier, akkurat som sist!"

@lurven tenkte fort gjennom hva som hadde hendt. Selvfølelig var det for godt til å være sant. Han burde skjønt noe var galt, en positivt innstilt psykiater? Han burde luktet lunten der.

 

 

Følte jeg var på ferie med dødsspennende Jo Nesbø-bok eller noe!! Wow🤩🤩🤩

[Gjest lurven]

AliceNextDoor skrev (56 minutter siden):

Han satt på venteværelset og bladde i Se&Hør hvor han kunne lese om Durek og Bendris. De ville blitt et pent par, tenkte han, og kikket igjen på klokken på veggen. Øynene hans var blodrøde i omrisset, hans høyre ben ristet nervøst opp og ned som om det jogget. Selv om han nettopp hadde kikket for 34. gang på klokken på veggen så kikket han for 52. gang på armbåndsuret sitt. Kunne ikke timen bare snart begynne.
Han fikk ikke tenkt ferdig tanken før resepsjonisten åpnet vinduet til skranken sin og sa til ham at han kunne gå inn nå.
Resepsjonisten var kledd som en sykepleier i en hvit kneppet sykepleieruniform. Hun var sminket noe rikt med kraftig rosa farge på leppene og aldeles for mye mascara. Rougen var ujevn og usymetrisk, og det var plassert en liten skjønnhetsflekk til høyre for munnen. Det var ikke særlig vanskelig å se at det var en mann. @lurven tenkte ikke så mye over det, men syntes det var fint at også denne personen hadde funnet seg til rette i sin følelsesmessige naturlige drakt åpent ute i samfunnet.
Han reiste seg og gikk inn til legens kontor. Kontoret var som hentet fra tidlig 80-tall med brune møbler og strietapet på veggene. Legen selv satt bak et overfylt og imponerende svært skrivebord. Det var lavt, men dekket allikevel psykiateren som satt bak der. Han var absolutt ikke i stil med sitt eget kontor, han var i 40årene og velfrisert, men kanskje en anelse grå her og der i håret. Hadde på seg en plettfri lyseblå skjorte med et mørkeblått slips i silke som var knytt sammen perfekt i halsen. Han hadde tindrende smilende øyne og tok i mot pasienten sin med åpenhet og varme. Som en trener som var klar for å jobbe sammen med sin favoritt-idrettsutøver.

"- Velkommen @lurven, har du sovet godt i natt?" sa han entsiastisk til pasienten sin. @lurven som han het, nikket nervøst mens han satte seg ned og svarte med mutt stemme.
"- Ja. Det tror jeg at jeg har. Jeg har jo det."
"- Så bra!", svarte psykiateren mens han rettet seg opp mot papirene som lå på bordet og begynte notere. "Jeg ser at i dag har du vært hos oss i seks uker, hvordan tenker du det har vært siden du ble båret inn her?" Han fortsatte å skrive mens han snakket. Ikke avvisende, men heller ikke helt inkluderende. @lurven merket seg dette og følte han ikke fikk helt innsikt i hva legen hadde egentlig til hensikt.
"- Jeg vet egentlig ikke", svarte han mens han kikket seg rundt. Han husket den første dagen. "Jeg så en limousin i går, og da begynte jeg å gråte igjen. Men det går bra. Føler jeg."
"- Så bra!", utbrøt psykiateren mens han rettet seg opp i stolen. Han så på pasienten sin og smilte.
"- Bra at jeg gråt?" @lurven smilte nervøst uten at det var ment som et smil. Han ble usikker på hele situasjonen, kjente han.
"- Nei, nei, ikke sånn ment! Men så bra at du føler deg bedre!" Psykiateren reiste seg opp og satte seg på skrivebordet mens han la armene nonchalant i kryss.
"- Jeg vet at det har vært tungt for deg, men hele denne affæren med din nabo må snart slippe sånn at du får levd et så normalt liv som du klarer, vet du."
Begge så på hverandre. Det var et minefelt. Psykiateren fortsatte, og reiste seg opp mens han spankluerte bestemt frem og tilbake.
@lurven tygget litt på ordene før han snakket.
"- Jo, det har vel det. Jeg vet jo det. Jeg prøver, men over 20 år med å titte på henne... Det er så rart at det er over."
"- Men det ER over!", avbrøt psykiateren han med. "- Kvinnen du drømmer om har gått videre. Hva het hun igjen..?"
"- Alice", skjøt @lurven fort og uanfektet inn.
"- Alice var det ja. Jeg må innrømme at vi diskuterte en god del på kammerset om hun egentlig har gjengjelt dine tanker slik du fortalte om..."
"- Vi skrev navnene våre inn i trær! Hun vet hvem jeg er!" brøt @lurven inn. Akkurat dette var et viktig poeng for han. Hele forvirringen hans bunnet jo her.
"- Ja, ja. Ikke ta sånn på vei, vi har konkludert med det. Men kan du se at for oss høres det ut som en rar sang?"
"- Nei det kan jeg ikke." Han følte seg tråkket på. Han skulle bare visst. @lurven besinnet seg allikevel for han visste at på bakrommet satt også han svære sykepleieren med sobril og sprøyter. Han var svær og uregjerlig, @Cid som han hadde fått med seg at sykepleieren het var ikke en man køddet med. Lurven orket ikke mer reimer og sedativer.
"- Helt greit, jeg respekterer dine følelser!", svarte psykiateren og gestikulerte. Det var som om det ikke var dette han ville prate om.
"- Vi har bestemt oss for at det ikke er hensiktsmessig å holde deg inne for behandling mer, det blir ikke bedre enn det er nå. Du trenger å komme deg ut og få luft. Derfor har jeg her dokumentene for å skrive deg ut, trenger bare din signatur. Vi skal dessuten leie ut fløyen du bor på til AirBnB. Turistsesong, vet du. Vi trenger alle de pengene vi kan dra inn."
@lurven var forskrekket. Var det virkelig sant? Endelig?
Han stotret frem "- Javel? Allerede?"
"- Allerede, min gode mann! Signer og så kan du gå, men skynd deg, jeg har en hel fløy å slippe løs!"
@lurven signerte, reiste seg og beveget seg nølende mot døren som en hamster som slippes løs fra buret sitt og ut i en bakgård full av katter.
"- Er du sikker?", spurte han nølende til psykiateren?
"- Sikrere enn en Volvo!", svarte psykiateren mens han slo ut med armene og viftet Lurven avgårde.

Ute på fortauet var solen plutselig og hard som en ambolt som ble kastet i mot han. Det var rart å høre lydene fra fugler i tærne i harmoni med biler og trafikk sammen med mennesker som beveget seg hastig hit og dit. Det var godt, og sammen med alle de duftene og aromaene han før hadde vært en del av. Det var også overveldende, han hadde tross alt brukt seks uker innesperret på Dikemark. Og før det, nesten et halvt år inne i leiligheten sin hvor han hadde levd på grandiosa levert på døren sammen med vann og eplejuice. Og øl. Han trengte en øl nå.
I neven hadde han en liten konvolutt hvor det lå en handlekupong på 400 kroner. Denne hadde han fått for å handle nødvendige matvarer. Med ett kom han på hvordan leiligheten hans hadde sett ut da han ble hentet derfra med tvang mens han sang på gamle Smokie-sanger. Boulevard of Broken Dreams, It's a Heartache og lignende. Leiligheten hans var sannsynligvis ikke noe hyggelig sted nå, så kanskje det var best å starte med en øl i parken og så stikke innom sin venn @Kvakkekyllingen. Kanskje hun hadde tid til å prate med han, selv om hun hadde blitt så brått avvist på sine tilnærmelser da naboen hadde reist. Sally, som hun egentlig het.
han hadde ikke satt mer enn et skritt i bakken da det svingte inn en bil foran han, en mørkeblå Mercedes-Benz. En limousine. Han kjente beina sviktet under han, det ble absolutt for mye for han. Pokkers limousiner! Svetten begynte fosse fra han, han kjente at ørene hans laget rar rør-lyd av lydene rundt han og at synet ble innsnevret til en tunnell. Han pustet tungt da døren gikk opp. Ut kom en kvinne. Det var ikke henne. Det var ikke Alice. Han stirret på kvinnen og var for all del lettet. Men det var fremdeles for mye.
Kvinnen som kom ut av limousinen hadde fått øye på han og hastet imot.
"- Men kjære deg, @lurven, hva gjør du her ute? Du skal jo være inne på avdelingen?!"
Det var lederen for VPP der han hadde vært utredet, @Frøkenfryden. Hun var forvirret og forskrekket over å finne @lurven der.
"- Jeg ble utskrevet. De sa jeg kunne dra.."
"- Kunne dra?? Du kan aldeles ikke dra noe sted! Hvem er det som har sagt dette?"
@lurven fisket frem arket som han hadde fått av psykiateren. Han var ør av situasjonen og lå med hodet opp mot fanget til @Frøkenfryden mens han ennå hev etter pusten. Pulsen begynte endelig roe seg.
"- Her, jeg fikk denne av han. Han sa jeg kunne dra"
@Frøkenfryden tok imot papiret og leste. Hun ble hvit i ansiktet og måpte mer.
" - Å herregud! Hvordan er det mulig?", utbrøt hun stille og for seg selv, men fremdeles tydelig nok til at @lurven kunne få det med seg. Han var forvirret og sliten.
"- Er det noe galt?"
" - Ja. Neida. Sitt her litt så skal jeg ordne noe."
@Frøkenfryden la han i stabilt sideleie og puttet jakken sin under hodet hans. Han stresset ned, sjåføren av limousinen hadde kommer ut med en flaske vann til han og tok seg av han mens @Frøkenfryden hastig trykket på telefonen, løftet den til øret og snakket fort og høyt i den.

"- Kode rød på alle avdelinger, nå har @TheHairyToothfairy sluppet løs igjen og atter en gang lekt psykiater for å skrive ut alle pasientene slik at han selv kan rømme! Alarmer nødetatene og ring heimevernet også! Dette er alvor! Husk at han er sleip og utilregnelig!"
"- Dere kan også forvente at @Entern er med han denne gangen og! Sikkert forkledd som sykepleier, akkurat som sist!"

@lurven tenkte fort gjennom hva som hadde hendt. Selvfølelig var det for godt til å være sant. Han burde skjønt noe var galt, en positivt innstilt psykiater? Han burde luktet lunten der.

 

 

😆  du burde bli forfatter, og det mener jeg helt seriøst🧐.

Du er flink med ord!

[TheHairyToothfairy]

Igjen ble jeg skurken! 🧐

Uansett fabelaktig! 

[Gjest lurven]

TheHairyToothfairy skrev (Akkurat nå):

Igjen ble jeg skurken! 🧐

Uansett fabelaktig! 

Kommer en superhelt episode snart, hvem vil du være da.

[TheHairyToothfairy]

Cid skrev (13 timer siden):

Ikke jeg heller men hørt mye om machete og Danny Trejo i samme setning så må være populær, tror der er flere filmer, god skuespiller

Machete er fet! 

[Gjest Athena Catalina]

lurven skrev (1 minutt siden):

Kommer en superhelt episode snart, hvem vil du være da.

Ikke meg du spør, men jeg vil gjerne være Black Widow