Vennepar har mistet omsorgen for barna. Hva kan jeg si for å trøste?

[AnonymBruker]

Ja, som overskriften sier så har et vennepar av oss mistet omsorgen for sine tre barn. Det er ikke vold eller rus inni bildet men, to foreldre med diagnoser som gjør at de ikke kan å stimulere barna på riktig måte. Det har vært masse ressurser inni bildet hos familien og barnevernet har prøvd alt av tiltak uten at det har ført frem så nå er det bestemt at barnevernet overtar omsorgen.

Jeg forstår barnevernet veldig godt og syntes de gjør helt rett her. Foreldrene er selvfølgelig helt knust og skjønner virkelig ikke hva de har gjort feil. Dette er mennesker som er veldig oppegående på ting de har interesse for (gjennom felles hobbyer vi kjenner dem) men, der stopper også "intelligensen". Så hva kan jeg/vi si for å trøste men, samtidig ikke være enig med dem i at dem ikke har gjort noe feil? Jeg ønsker ikke å såre dem men, jeg ønsker heller ikke å være med på å bygge oppunder at barnevernet er den store stygge ulven her. 

Noen råd/tips?

Anonymkode: 956a0...dd9

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, som overskriften sier så har et vennepar av oss mistet omsorgen for sine tre barn. Det er ikke vold eller rus inni bildet men, to foreldre med diagnoser som gjør at de ikke kan å stimulere barna på riktig måte. Det har vært masse ressurser inni bildet hos familien og barnevernet har prøvd alt av tiltak uten at det har ført frem så nå er det bestemt at barnevernet overtar omsorgen.

Jeg forstår barnevernet veldig godt og syntes de gjør helt rett her. Foreldrene er selvfølgelig helt knust og skjønner virkelig ikke hva de har gjort feil. Dette er mennesker som er veldig oppegående på ting de har interesse for (gjennom felles hobbyer vi kjenner dem) men, der stopper også "intelligensen". Så hva kan jeg/vi si for å trøste men, samtidig ikke være enig med dem i at dem ikke har gjort noe feil? Jeg ønsker ikke å såre dem men, jeg ønsker heller ikke å være med på å bygge oppunder at barnevernet er den store stygge ulven her. 

Noen råd/tips?

Anonymkode: 956a0...dd9

Ja, la vær å si så mye! 

[AnonymBruker]

Det er nok best å ikke ta opp det temaet. De skjønner jo tydeligvis vis ikke hvor det skorter hos de. Snakk om den felles hobbyen dere har, da blir de i det minste distrahert.

Anonymkode: 01f62...891

[AnonymBruker]

Vært borti noe av det samme selv. Vi har «løst» det med å fortsette å ha omgang via felles hobby og felles venner, men vi unngår temaet barn. Det fine er at de etter flere år nå greier å skjønne mer hvorfor ting ble som det ble, og de kan nå snakke positivt om feks koselig samvær de hadde i helga. Det er enklere å forholde seg til, og vi kan nå snakke mer om barna.

Anonymkode: e64ad...493

[Puny]

Bare bekreft følelsene deres hvis de tar det opp. « ja det skjønner jeg føles helt forferdelig», «ja jeg skjønner at du er sint». «Jeg skjønner at du er fortvilet.» men ikke gå inn på skyld, rett og galt, det er jo uansett ikke noe du kan gjøre noe med. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde droppa de. Om de var oppegående hadde de søkt hjelp før det var for sent. Høres ut som de satte egne interesser og hobby før barnas beste, egoistisk. 

Anonymkode: 2d8d3...474

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg hadde droppa de. Om de var oppegående hadde de søkt hjelp før det var for sent. Høres ut som de satte egne interesser og hobby før barnas beste, egoistisk. 

Anonymkode: 2d8d3...474

De HAR jo tatt i mot masse hjelp. Leste du ikke hele innlegget?? 

Anonymkode: cd42e...c6c

[AnonymBruker]

Hva driver de med? 

Anonymkode: 22b35...54a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg hadde droppa de. Om de var oppegående hadde de søkt hjelp før det var for sent. Høres ut som de satte egne interesser og hobby før barnas beste, egoistisk. 

Anonymkode: 2d8d3...474

Huff  

Anonymkode: bd2cb...061

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg hadde droppa de. Om de var oppegående hadde de søkt hjelp før det var for sent. Høres ut som de satte egne interesser og hobby før barnas beste, egoistisk. 

Anonymkode: 2d8d3...474

Det går vel ganske tydelig frem av innlegget til TS at de faktisk ikke var så veldig "oppegående" på andre arenaer, så det er tvilsomt at det dreier seg om egoistiske, ondskapsfulle mennesker. Hun skriver de har diagnoser, så det betyr at de kan fungere godt på et område, men ikke på andre. Ingen grunn til å droppe dem som venner av den grunn. Men du høres generelt ut som et ganske overfladisk og korttenkt person, så i ditt tilfelle ville det nok vært til det beste for alle parter.

Anonymkode: 078e4...ed3

[AnonymBruker]

Om de tar der det opp, oppmuntre de til samarbeid med fosterforeldre. 

Kanskje snakk om måter de kan involver seg i barnsliv uten å foreldre retten? 

Anonymkode: 77763...cc3

[Silva Pluvialis]

Personlig hadde jeg nok ikke taklet å fortsette et vennskap med noen som mistet barna til barnevernet, men skjønner det slik at du ønsker å være venn med dem. Da ville jeg unngått temaet barn. Snakk om helt andre ting. Bra du ikke vil nøre opp under at barnevernet er "onde og stjeler barn". De har ikke selvinnsikt, og å fyre opp under slike holdninger gjør det bare verre. 

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Om de tar der det opp, oppmuntre de til samarbeid med fosterforeldre. 

Kanskje snakk om måter de kan involver seg i barnsliv uten å foreldre retten? 

Anonymkode: 77763...cc3

Asså, de har jo selvsagt foreldreretten! Så lenge barna ikke er adoptert bort har bio foreldrene foreldrerett. Du tenker nok på daglig omsorg 

[AnonymBruker]

Mitt råd vil være ikke la være å snakke om barna deres. Ikke unngå samtaler om barn. Spør hvordan det står til med både de og med barna.

Dette er et enormt sjokk og det kommer til å være en vedvarende sorg for de. Dette er noe av det verste foreldre kan oppleve.

Det er et stort nederlag og svært stigmatiserende og skambelagt. 

Etter runder i fylkesnemnda og evt. rettsapparatet så sitter foreldrene med lange lister på hvor udugelige de er som foreldre.

Dere kan velge å gjøre tilværelsen lettere eller verre for de med reaksjonene dere har. 

Ikke påfør de mer skam. Ikke isoler dem. La de forsatt få være foreldrene til sine barn, selv om de er det på avstand.

Når ting har roet seg ned, så spør på en fin måte. Vil dere unngå å snakke om ungene, eller vil dere ikke.

Ha forståelse for at de har det vondt og har lyst til å slenge dritt om både fosterforeldre,  barnevernet og systemet. La de få ha sine følelser uten å krangle om det.

Og prøv å behandle de på samme måte som før. De er ikke farlig for dere eller deres barn, (med mindre de er seksual forbrytere).

Jeg kjenner flere som har mistet ungene sine og som har kjent på en sånn enorm skam fordi det er så tabu i vårt samfunn. Noen ganger har jeg vært den eneste fra det gamle livet de har snakket med om ungene. Og flere har latet som de ikke har barn eller at barna fortsatt bor hjemme. 

Grunnen til at de har snakket med meg er fordi jeg ikke fordømmer eller unngår ubehaget. Er det noen som trenger en flokk så er det disse foreldrene.

Selv har jeg vært fosterhjem i over 15 år. Og det vet de. 

Det mest hjerteskjærende jeg ser er at alle vender disse foreldrene ryggen.  Jeg vet ikke om folk gjør det fordi de er redde? Eller som en slags misforstått lojalitet til barna? Eller fordi de er redde? Men det jeg vet, er at å trykke disse sårbare menneskene enda mer ned, ikke hjelper noen. 

 

Anonymkode: 3edb8...789

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.4.2022 den 17.48):

Ja, som overskriften sier så har et vennepar av oss mistet omsorgen for sine tre barn. Det er ikke vold eller rus inni bildet men, to foreldre med diagnoser som gjør at de ikke kan å stimulere barna på riktig måte. Det har vært masse ressurser inni bildet hos familien og barnevernet har prøvd alt av tiltak uten at det har ført frem så nå er det bestemt at barnevernet overtar omsorgen.

Jeg forstår barnevernet veldig godt og syntes de gjør helt rett her. Foreldrene er selvfølgelig helt knust og skjønner virkelig ikke hva de har gjort feil. Dette er mennesker som er veldig oppegående på ting de har interesse for (gjennom felles hobbyer vi kjenner dem) men, der stopper også "intelligensen". Så hva kan jeg/vi si for å trøste men, samtidig ikke være enig med dem i at dem ikke har gjort noe feil? Jeg ønsker ikke å såre dem men, jeg ønsker heller ikke å være med på å bygge oppunder at barnevernet er den store stygge ulven her. 

Noen råd/tips?

Anonymkode: 956a0...dd9

Helt ærlig så mener jeg at det dummeste man gjør i en sånn situasjon, er å mislede foreldrene til å tro at det ikke er deres feil. De vil da gå resten av sitt liv å lure på hva de gjorde feil. Her tenker jeg at det er på sin plass å påpeke feil og mangler. 

Anonymkode: ab01d...8c8