Hvordan få forholdet til og fungere igjen?

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et forhold med en mann i ca 2 år. Det har vært en turbulent relasjon og det har vært mye av og på! Det har vært mye krangling,sjalusi og vonde følelser. Nå har vi igjen bestemt oss for og prøve på nytt og gi oss en ny frisk start,etter en vond tid der han valgte og gå og jeg har sittet igjen med en enorm smerte. Jeg elsker denne mannen,men på både godt og vondt. Det har blitt sagt og gjort mye som har ødelagt så mye for oss. Vi har blitt enige om og legge fortid bak oss og starte med blanke ark. Men jeg synes det er så vanskelig og bare "glemme" alt det vonde som har vært og jeg sliter virkelig med og få det på avstand. Jeg sliter også med tillit til han,da han har vinglet veldig frem og tilbake med følelsene sine. Fra og si at han ikke har noen kjærlige følelser igjen for meg til og elske meg 14 dager etter. Når vi er sammen,kjenner jeg på veldig blandede følelser. Jeg klarer ikke og være 100% trygg og ha det godt med meg selv. Jeg klarer heller ikke og gå fra han,da jeg har følelser for han. Men fornuften sier jo at det kanskje har vært det mest fornuftige. Men jeg vil så gjerne lære meg og bli trygg og stole på han igjen. (Det har ikke vært utroskap e.l,men følelsene kan minne om de samme følelsene som svik). 

Har noen vært i en lignende situasjon og har noen råd på hvordan man best mulig kan starte med "blanke ark"? Jeg er klar over at det kreves beinhard jobbing og innsats fra begge to. Men av og til føler jeg at jeg nærmest må tvinge meg selv når jeg skal besøke han(han bor 10 mil unna). Det er så mye som trigger ifht hans fortid osv..som har vært en vond greie for meg. Jeg kjører nedover med vondt i magen hver gang🙄 

Skal sies at vi er i startfasen og alt er veldig ferskt enda. Håper jo at med tiden vil mye av disse vonde følelsene forsvinne. 

Anonymkode: 2f8a7...9f4

[AnonymBruker]

Selv om man (kanskje, etterhvert) kan legge hendelser bak seg, så vil grunnen til dem (for eksempel personlighetstrekk) fortsatt være der. Dette mønstert dere har, kommer til å fortsette.

Vil du være i dette forholdet hvis du vet 100% sikkert at han/dere ikke endrer seg/dere? 

Anonymkode: a3ab2...dad

[AnonymBruker]

Prøver også på nytt med eksen etter at han valgte å gå. Sliter også litt med å ha ordentlig tillit til han, at han ikke skal gå med engang han føler litt motbakke igjen. Men samtidig er vi blitt mye flinkere på kommunikasjon så føler vi har et bedre utgangspunkt. Samtidig bor vi hver for oss, tror det også er lurt.

Anonymkode: 37de8...e79

[AnonymBruker]

Det er vanskelig når den tilliten og tryggheten ikke er der. Den tror jeg må bygges opp over tid, hvor han (og du) hele tiden må vise hverandre i ord og handling at dere vil ha hverandre. 

Det som er dumt er at det jo går utover gnisten og gleden, du har vondt i magen i stedet for å glede deg når du drar til han. Hva er da vitsen med et forhold, liksom... 

Jeg har vært i litt samme situasjon, hvor alt var rosenrødt i starten, så ble det turbulent og vingling og litt svik, og relasjonen ble ganske ødelagt. Men vi ville ikke gi slipp på hverandre, det var en så sterk kjærlighet i bunn. For meg så kom godfølelsen tilbake når tryggheten kom tilbake.

Vi snakket MYE for å komme dit. Vi vrengde sjela, virkelig. Jeg er helt for blanke ark, men det er viktig å forstå hverandre og hvorfor ting har skjedd for å komme over det. For min del var iallfall det viktig for å komme over frykten og sinnet, som jo hindret meg i å se fremover.

Anonymkode: 6e41c...95b

[AnonymBruker]

Jeg har vært i lignende situasjon, og jeg vil råde deg til å ikke fortsette forholdet. Det vil ødelegge deg

Anonymkode: bae23...866

[AnonymBruker]

Først av alt… 2år og du kaller dere i startfasen? 😅 2 år er jo nesten på utløpsdato! 
 

Og hvorfor MÅ forholdet fungere? Du har jo en gylden anledning til å stikke og prøve noe nytt? Noe bedre? Noe morsommere? Noe annerledes? Hvorfor MÅ dette være relasjonen du skal kjede deg i resten av livet?

Anonymkode: ce4f7...b56

[AnonymBruker]

Et forhold skal ikke være så vanskelig.

Jeg var selv i et forhold i 7 år, hvor det måtte kjempes og snakkes og fikses og løses hele tiden. Vi såra hverandre, måtte unnskylde og bygge opp tillitt på ny. En evig runddans, temmelig lik den du beskriver.

Det forholdet tok slutt,  og selv om det var vondt der og da, ser jeg i ettertid det var det eneste rette å gjøre.

Nå bor jeg sammen med en mann jeg har vært sammen med i to år.

Ikke en eneste gang har han sagt eller gjort noe som har såret meg, eller gjort meg usikker. Ikke en eneste gang har vi kranglet, uenigheter har vi løst ved å snakke rolig sammen. 

Jeg stortrives med han, og er så glad for at mitt forrige forhold tok slutt, slik at jeg fikk mulighet til å treffe denne nye mannen. Vi passer sammen, vi vil hverandre kun godt, og vi er oppriktig glade i hverandre. 

Så mitt eneste råd er å gå. Gjør det slutt. Ikke nekt deg selv muligheten til å finne en mann du kan ha det godt sammen med. 

Anonymkode: d447e...88e

[AnonymBruker]

Når du opplever forholdet som beinhard jobbing og får vondt i magen av å dra til han, så er det på tide å kaste inn håndkledet.

Anonymkode: d55b1...843

[Antiviruset]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det er vanskelig når den tilliten og tryggheten ikke er der. Den tror jeg må bygges opp over tid, hvor han (og du) hele tiden må vise hverandre i ord og handling at dere vil ha hverandre. 

Det som er dumt er at det jo går utover gnisten og gleden, du har vondt i magen i stedet for å glede deg når du drar til han. Hva er da vitsen med et forhold, liksom... 

Jeg har vært i litt samme situasjon, hvor alt var rosenrødt i starten, så ble det turbulent og vingling og litt svik, og relasjonen ble ganske ødelagt. Men vi ville ikke gi slipp på hverandre, det var en så sterk kjærlighet i bunn. For meg så kom godfølelsen tilbake når tryggheten kom tilbake.

Vi snakket MYE for å komme dit. Vi vrengde sjela, virkelig. Jeg er helt for blanke ark, men det er viktig å forstå hverandre og hvorfor ting har skjedd for å komme over det. For min del var iallfall det viktig for å komme over frykten og sinnet, som jo hindret meg i å se fremover.

Anonymkode: 6e41c...95b

Det er som å svømme motstrøms i en elv! Når man ikke passer sammen, men gjør alt man kan for å kjempe for at man skal akkurat det. Kreftene ebber ut, og det tar ender på bunnen i elvens utløp før eller senere. Om ikke begge vil, man ikke passer sammen? Det finnes ikke noe der som tilsier at man skal kunne ha et samliv selv om man tror at man "elsker" hverandre. Ofte er det begjær det er snakk om.

[AnonymBruker]

Begge må jobbe for forholdet. Og det skal ikke være så tungt som du beskriver. Hvorfor tvinger du deg selv til dette? Jeg hadde gått, og funnet noen jeg matcher bedre med. En som gjør hverdagen bedre

Anonymkode: fb90b...7e8

[umAxa]

On 4/28/2022 at 1:47 PM, AnonymBruker said:

Jeg har vært i et forhold med en mann i ca 2 år. Det har vært en turbulent relasjon og det har vært mye av og på! Det har vært mye krangling,sjalusi og vonde følelser. Nå har vi igjen bestemt oss for og prøve på nytt og gi oss en ny frisk start,etter en vond tid der han valgte og gå og jeg har sittet igjen med en enorm smerte. Jeg elsker denne mannen,men på både godt og vondt. Det har blitt sagt og gjort mye som har ødelagt så mye for oss. Vi har blitt enige om og legge fortid bak oss og starte med blanke ark. Men jeg synes det er så vanskelig og bare "glemme" alt det vonde som har vært og jeg sliter virkelig med og få det på avstand. Jeg sliter også med tillit til han,da han har vinglet veldig frem og tilbake med følelsene sine. Fra og si at han ikke har noen kjærlige følelser igjen for meg til og elske meg 14 dager etter. Når vi er sammen,kjenner jeg på veldig blandede følelser. Jeg klarer ikke og være 100% trygg og ha det godt med meg selv. Jeg klarer heller ikke og gå fra han,da jeg har følelser for han. Men fornuften sier jo at det kanskje har vært det mest fornuftige. Men jeg vil så gjerne lære meg og bli trygg og stole på han igjen. (Det har ikke vært utroskap e.l,men følelsene kan minne om de samme følelsene som svik). 

Har noen vært i en lignende situasjon og har noen råd på hvordan man best mulig kan starte med "blanke ark"? Jeg er klar over at det kreves beinhard jobbing og innsats fra begge to. Men av og til føler jeg at jeg nærmest må tvinge meg selv når jeg skal besøke han(han bor 10 mil unna). Det er så mye som trigger ifht hans fortid osv..som har vært en vond greie for meg. Jeg kjører nedover med vondt i magen hver gang🙄 

Skal sies at vi er i startfasen og alt er veldig ferskt enda. Håper jo at med tiden vil mye av disse vonde følelsene forsvinne. 

Anonymkode: 2f8a7...9f4

Jeg har troen på at man kan forandre seg, men forandring vil ta tid, og kreve både åpenhet og ærlighet mellom dere.

Det fine er at dere begge ønsker det samme, som er en start med blanke ark, men da må man først og fremst gi tid for at arkene deres skal bli blanke. 

Du har rett i at du skal føle deg helt trygg på han og forholdet sammen, og det også tar tid.

Mitt forslag til dere er å planlegge gi tid i strukturerte rammer og respektere de rammene.

Avtal og planlegg en tidsrom, la oss si 2 uker uten kontakt.

Rammene vil være å ikke ha noen kontakt, ingen meldinger, ingen snaps osv.  Ingen av dere skal heller se på andre menn/kvinner romantisk, her er det kun fokus på seg selv og la sårene lukke seg naturlig av seg selv og bearbeide sine følelser som betyr noe. Ikke minst å kjenne på savnet på hverandre.

Når dere endelig skal møtes, avtal i forkant at det skal være noe enkelt, en tur i parken, en hjemmelaget middag, null overnatting osv. Bruk det begrensende tidsrommet til å dele erfaringen fra hverandre og snakke om problemene dere har, og hva kunne gjøres annerledes. Hensikten med å forhåndsavtale er for å respektere prosessen med å gi tid og ikke forhaste noe.

2 uker er kun et eksempel, og tidsrom, intervaller og regler for kommunikasjon må dere selv avgjøre hvor drastisk til verks dere virkelig trenger.