Hva ville du gjort?

[AnonymBruker]

*langt innlegg* 

Jeg trenger litt flere synsvinkler, for jeg er så usikker.

i den siste tiden har jeg tenkt masse på å gå i fra mannen min. Ikke fordi jeg ikke elsker ham, for det gjør jeg virkelig!

Vi har vært sammen i 15år. Har hatt våre opp- og nedturer som alle andre. Ikke noe som utpeker seg noe spesielt. Ingen av oss har vært utro (så vidt meg beskjent ihvertfall), ikke krangler vi mye. Jeg sliter med tillitt på grunn av uheldige ting i begynnelsen av forholdet. Snakket masse om det, men han er så privat av seg. Derfor kommer vi ikke noen vei med det. Det er noe jeg bare må finne meg i kanskje. Men alt i alt har vi det egentlig ganske fint når vi er sammen. 
I løpet av disse 15 årene har jeg forsøkt å fortelle hvilke behov jeg har, men har underveis gitt opp og tatt til takke med det jeg får. Litt dekker liksom mer enn ingenting. 
vi har hatt noen knalltøffe år med sykdom og jeg har vel stort sett styrt skuta hjemme selv om jeg har vært syk. Han var faktisk mye sykere enn meg, så skulle bare mangle. Heldigvis bedre nå! Han er mye borte nå på grunn av jobb, så jeg er mye alene og holder fortet. Og når han er hjemme har han mange andre prosjekt og ting han liker å holde på med. føler meg veldig ensom som oftest. Kommer meg ikke noe sted, for jeg må være hjemme med barnet vårt. Det er fint det altså, men har nesten ingen venner igjen. Og føler ikke jeg har så mye annet heller. Stort sett blakk, og er ikke med på noen ting.
 Nå I fjor hadde vi det værst da vi mistet et barn, en nær slektning ble dødssyk og alle var sikker på at hun ville død (ble frisk ved et mirakel), i tillegg ble min mor syk. Og nå trenger masse oppfølging og hjelp.  Ting kom på rekke og rad, som har hatt store påvirkninger på meg. Har ikke fått bearbeidet noe som helst. Mye på grunn av at all tid går til jobb, barnet vårt, hus og mamma. 
Føler derfor at det er feil å gå i fra mannen min nå, når jeg har så mange tanker og negativitet i livet. Om følelsen av å måtte forlate ham er liksom min måte å skyve ham vekk for å være alene. At nå føler jeg det er nok, eller at det er på tide å ta litt tak i livet og bearbeide ting før jeg evt tar en avgjørelse. Jeg trenger flere synsvinkler her. Jeg vet egentlig ikke hva mer jeg kan skrive, så spør gjerne. 

Anonymkode: 16096...d22

[Diezel]

1: elsker du ham virkelig? Hvis svaret er ja - hvor kommer denne følelsen av at du vil ut fra? 
 

2: Har du på noe vis bearbeidet alt du har opplevd (miste barn, sykdom etc?) i terapi? 

[AnonymBruker]

Diezel skrev (1 minutt siden):

1: elsker du ham virkelig? Hvis svaret er ja - hvor kommer denne følelsen av at du vil ut fra? 
 

2: Har du på noe vis bearbeidet alt du har opplevd (miste barn, sykdom etc?) i terapi? 

1: JA! Det gjør jeg. Føler bare at jeg må tilpasse meg alltid tror jeg. At jeg kommer alltid i siste rekke, hvis du forstår?

 

2: Nei, det har jeg ikke hatt tid til.

Anonymkode: 16096...d22

[Blåjojo]

Høres ut som du bør få bearbeidet en del tanker før du tar en avgjørelse. Ta kontakt med kommunens psykiatritjeneste. Du trenger å tenke på deg selv nå😊

[AnonymBruker]

Så trist å høre om barnet deres ❤️

Jeg tror dere sammen må få hjelp til å bearbeide sorgen. Sammen. Ikke hver for dere. Søskenet også om det er gammelt nok til å forstå.

Dette er viktig å prioritere ❤️❤️❤️

Anonymkode: 16073...1d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Så trist å høre om barnet deres ❤️

Jeg tror dere sammen må få hjelp til å bearbeide sorgen. Sammen. Ikke hver for dere. Søskenet også om det er gammelt nok til å forstå.

Dette er viktig å prioritere ❤️❤️❤️

Anonymkode: 16073...1d6

Snakker masse med barnet som mistet sin bror. Hver gang det blir nevnt tar jeg meg god tid til å lytte og svare på spørsmål. Jeg kan ikke svare for alt, desverre. For vi vet ikke hvorfor han ikke fikk leve. Men tenkte ikke på at det burde en profesjonell til. Det skal jeg ta tak i med en gang! Takk for tipset!❤️
 

Min mann er en privat mann, han vil ikke i terapi. Han synes følelser er vanskelig å snakke om.

Anonymkode: 16096...d22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og når han er hjemme har han mange andre prosjekt og ting han liker å holde på med. føler meg veldig ensom som oftest. Kommer meg ikke noe sted, for jeg må være hjemme med barnet vårt.

Her tenker jeg at han trenger å bruke mer tid på familien. Eller liker han ikke familien sin? Er det han selv som er den aller viktigste? Hvorfor bruker ikke han tiden med barnet når han først er hjemme? Dette høres ut som en veldig skjevdeling. Hva er det han bringer til forholdet og familien?

Ut fra det jeg leser, så brenner du deg TS fra begge ender. Du har alt ansvaret, og ingen egentid.

Anonymkode: b38b5...6fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Her tenker jeg at han trenger å bruke mer tid på familien. Eller liker han ikke familien sin? Er det han selv som er den aller viktigste? Hvorfor bruker ikke han tiden med barnet når han først er hjemme? Dette høres ut som en veldig skjevdeling. Hva er det han bringer til forholdet og familien?

Ut fra det jeg leser, så brenner du deg TS fra begge ender. Du har alt ansvaret, og ingen egentid.

Anonymkode: b38b5...6fa

Om han liker familien sin? Jo det tror jeg da. Vi snakket om akkurat dette, og selv mener han at han bruker tid på oss. Som han sa selv; jeg kunne vært egoist og gjort kun det jeg vil gjøre, men istedet er jeg mye mer sammen med dere enn kompiser. Og det er i og for seg sant. Han er ikke sammen med kompiser, men han er ikke så mye med oss heller. 
 

jeg skulle ønske jeg kunne si at han bringer penger og tid, men det ville vært løgn. Han tjener godt så vidt jeg vet, men de havner på sparekonto til ting han ønsker seg. Jeg står stort sett for mat og klær alene hos oss. Og tiden bruker han til andre prosjekter. Motoriserte kjøretøy, hjelper foreldrene sine med gården eller byggeprosjekter de har og lignende. 
ser han til lunsj i helgene. Ved middagsbordet og sene kvelder hvis han er hjemme i ukedagene. 
 

men han skal ha skryt for at han er veldig flink med barnet når han faktisk tar seg tid. Han er mye flinkere til lek enn meg og mye mer tålmodig. Jeg har sjelden tålmodighet til lek eller lignende dessverre.

Anonymkode: 16096...d22

[Diezel]

Hva om du sier til mannen din akkurat det du beskriver her; Du elsker ham men er helt fullstendig utkjørt og så sliten at du tenker på skilsmisse - du trenger en helg/uke fri - reis bort, slapp av - få litt ro. Og så bestiller du time hos en terapaut som kan traumer.

[AnonymBruker]

Må vel også legge til at jeg tror han merker at ting ikke er som det skal. Han sier oftere at han er glad i meg og holder meg ofte i hånden de gangene vi sitter i sofaen. Klemmer meg. Det er veldig ulikt han, for han liker ikke å bli tatt på og har alltid synes jeg er litt for «kosete». Jeg er veldig glad i nærhet og klemmer både han og barnet vårt så ofte jeg kan. Men har kanskje trukket meg litt tilbake i forhold til han. Har litt mer avstand. Sender sjeldent meldinger når han er borte nå. Før sendte jeg meldinger for å høre hvordan han hadde det eller bare sendte morsomme snapper o.l. Men det har jeg sluttet med mye fordi han ikke virket interressert i det jeg sendte.

 

*TS

Anonymkode: 16096...d22

[AnonymBruker]

Diezel skrev (1 minutt siden):

Hva om du sier til mannen din akkurat det du beskriver her; Du elsker ham men er helt fullstendig utkjørt og så sliten at du tenker på skilsmisse - du trenger en helg/uke fri - reis bort, slapp av - få litt ro. Og så bestiller du time hos en terapaut som kan traumer.

Jeg bruker masse tid på å tenke hvordan jeg skal ta opp dette. Men det er så vanskelig. Er så redd for å ikke få noen respons. Han er så vanskelig å snakke med.

Anonymkode: 16096...d22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Om han liker familien sin? Jo det tror jeg da. Vi snakket om akkurat dette, og selv mener han at han bruker tid på oss. Som han sa selv; jeg kunne vært egoist og gjort kun det jeg vil gjøre, men istedet er jeg mye mer sammen med dere enn kompiser. Og det er i og for seg sant. Han er ikke sammen med kompiser, men han er ikke så mye med oss heller. 
 

jeg skulle ønske jeg kunne si at han bringer penger og tid, men det ville vært løgn. Han tjener godt så vidt jeg vet, men de havner på sparekonto til ting han ønsker seg. Jeg står stort sett for mat og klær alene hos oss. Og tiden bruker han til andre prosjekter. Motoriserte kjøretøy, hjelper foreldrene sine med gården eller byggeprosjekter de har og lignende. 
ser han til lunsj i helgene. Ved middagsbordet og sene kvelder hvis han er hjemme i ukedagene. 
 

men han skal ha skryt for at han er veldig flink med barnet når han faktisk tar seg tid. Han er mye flinkere til lek enn meg og mye mer tålmodig. Jeg har sjelden tålmodighet til lek eller lignende dessverre.

Anonymkode: 16096...d22

Så han synes det er helt greit at han kun er hos dere til lunsj, fordi det er hos foreldrene sine han er hos og ikke kompiser? Det var en rar måte å argumentere på...

Dere har altså seperat økonmi, hvor han får spart seg opp en hel masse mens du er pengelens hver måned. Det er jo faktisk ikke greit. Det jeg hadde gjort, er å sjekke bidragskalkulatoren. Sett hvor mye han måtte betalt i bidrag, og sagt at han skal bidra med sin andel når det kommer til barnet (for det virker ikke som han gjør det nå). Du finner tallene hans i skattelistene. Husk at det er etter evt fradrag, så hans faktiske inntekt er høyere enn hva som framkommer der.

Er du i det minste deleier av boligen?

Om han er så flink med barnet, blir han nok en utmerket samværsforeldre. Da får du faktisk også egentid. Det har vært nøkkelen for mange.

Anonymkode: b38b5...6fa