Jeg vet ikke hvor jeg kan henvende meg for å få hjelp

[AnonymBruker]

Hei, jeg postet et kort innlegg her i går kveld men ønsker nå å utdype litt mer. 

Jeg er 35 år og har et barn i skolealder 100% alene. 

Min situasjon i dag er at jeg er konstant deprimert, utmattet og har angst mot det meste, det er vanskelig for meg å gå ut av hjemmet. 

Jeg har og stadig inflammasjon i muskler rundtom som gjør det vondt for meg å være i bevegelse, dette har jeg slitt med i 5 år nå uten at leger finner årsaken. Dette hjelper heller ikke på. 

Jeg har et skralt nettverk. Jeg vokste opp under omsorgssvikt med kun mor. Hun har gjennom hele min oppvekst vært manipulerende og opptatt av en fin fasade, jeg ble ofte slått av mor, kunne bli nektet mat og var langt under gjennomsnitt i vekt og høyde. jeg utviklet etterhvert adferdsproblemer og slet med relasjoner til andre barn, jeg hadde kun sporadiske og kortvarige vennskap med andre barn. bekymringsmeldinger ble stadig sendt til barnevern fra både barnehage og senere fra skolen. Min mor skyldte alle problemer på meg og fraværende far og fikk alltid medhold. Jeg hadde ingen fin barndom og var svært ulykkelig mesteparten av tiden. 

Da jeg kom i tenårene var problemene hjemme så store at de ikke lenger kunne skjules, naboer sendte bekymringsmeldinger til barnevern og jeg ble tidvis tatt ut av hjemmet. Fremdeles ble jeg sett på som "problemet" og mor fikk medlidenhet for å ha stått i i så mange vanskelige situasjoner med meg. Jeg ble stemplet "promiskiøs" og voldelig som 12 åring, hadde mistanke om rus som 13 åring. Dette var aldri noe sannhet i men ting mor kunne lire fra seg. Jeg var ikke promiskiøs og hadde aldri vært borti rusmidler, jeg drakk aldri alkohol heller. Ungdomsårene var turbulente, jeg var kasteball i barnevernsstystemet og var innom totalt 26 institusjoner og 7 fosterhjem før jeg nådde 18 år. Da jeg ble 18 flyttet jeg for meg selv nesten øyeblikkelig. 

Jeg klarte meg fint i flere  år, jeg hadde en god jobb og grei inntekt, jeg var trygg på meg selv og fikk venner og tilslutt en kjæreste. Jeg stolte på andre for kansje første gang i mitt liv. 

Da jeg var 25 ble jeg gravid, kjæresten ønsket ikke barn og forlot meg, jeg ble alene med barnet. Etter dette har jeg slitt. Jeg  prøver å gjøre det beste for barnet mitt hver eneste dag, mitt barn skal aldri mangle noe! Men til tider er jeg helt utmattet, jeg klarer ikke alltid å følge opp barnet mitt på best mulig måte, jeg er sliten, deprimert, har mye smerter og får ikke hjelp noe sted. Jeg føler meg mislykket, barnet mitt fortjener bedre!. Jeg føler meg verdiløs og at ikke noen bryr seg. 

Jeg har alltid hatt tett kontakt med min mor, og har det i dag også, vi bor 5 min spasertur fra hverandre. Jeg er veldig konfliktsky og har aldri klart å ta opp mine issues med henne, jeg hjelper henne ofte, med hva det enn skulle være: penger, handling, kjøring,  stelle hagen og ofte tyngre arbeid. Jeg klarer ikke å si nei til henne, hun har satt meg i gjeld flere ganger med bestillinger og annet i mitt navn og aldri betalt,jeg får heller aldri igjen penger hun "låner". Det plager meg veldig, men jeg får ikke til å si nei, de gangene det virkelig ikke har passet å hjelpe henne blir jeg kalt :utakknemlig drittunge og hun kan true med å ringe barnevern på meg eller a kutte meg ut fullstendig. Jeg er 35 år og blir fortsatt mishandlet av mamma. Jeg orker ikke å ha det slik, men jeg kommer ikke fra det heller, jeg bærer mye nag mot mor, men gir aldri beskjed.

Jeg har flere ganger forsøkt å få hjelp uten å lykkes. 

Jeg lurer nå på hvordan jeg kan få hjelp? Da helst utenom fastlegen. Jeg og mor har samme lege og han har flere ganger fortalt mor ting om meg.  

Anonymkode: c5d55...bd5

[AnonymBruker]

Jeg tenker at her har " livet satt seg i kroppen". Har du fortalt legen din om oppveksten din? 

Du trenger støtte til å skyve din mor ut av livet ditt og hjelp til å bearbeide/reorientere deg. Du kan ikke ha det sånn ❤

Anonymkode: 82e0a...a94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hei, jeg postet et kort innlegg her i går kveld men ønsker nå å utdype litt mer. 

Jeg er 35 år og har et barn i skolealder 100% alene. 

Min situasjon i dag er at jeg er konstant deprimert, utmattet og har angst mot det meste, det er vanskelig for meg å gå ut av hjemmet. 

Jeg har og stadig inflammasjon i muskler rundtom som gjør det vondt for meg å være i bevegelse, dette har jeg slitt med i 5 år nå uten at leger finner årsaken. Dette hjelper heller ikke på. 

Jeg har et skralt nettverk. Jeg vokste opp under omsorgssvikt med kun mor. Hun har gjennom hele min oppvekst vært manipulerende og opptatt av en fin fasade, jeg ble ofte slått av mor, kunne bli nektet mat og var langt under gjennomsnitt i vekt og høyde. jeg utviklet etterhvert adferdsproblemer og slet med relasjoner til andre barn, jeg hadde kun sporadiske og kortvarige vennskap med andre barn. bekymringsmeldinger ble stadig sendt til barnevern fra både barnehage og senere fra skolen. Min mor skyldte alle problemer på meg og fraværende far og fikk alltid medhold. Jeg hadde ingen fin barndom og var svært ulykkelig mesteparten av tiden. 

Da jeg kom i tenårene var problemene hjemme så store at de ikke lenger kunne skjules, naboer sendte bekymringsmeldinger til barnevern og jeg ble tidvis tatt ut av hjemmet. Fremdeles ble jeg sett på som "problemet" og mor fikk medlidenhet for å ha stått i i så mange vanskelige situasjoner med meg. Jeg ble stemplet "promiskiøs" og voldelig som 12 åring, hadde mistanke om rus som 13 åring. Dette var aldri noe sannhet i men ting mor kunne lire fra seg. Jeg var ikke promiskiøs og hadde aldri vært borti rusmidler, jeg drakk aldri alkohol heller. Ungdomsårene var turbulente, jeg var kasteball i barnevernsstystemet og var innom totalt 26 institusjoner og 7 fosterhjem før jeg nådde 18 år. Da jeg ble 18 flyttet jeg for meg selv nesten øyeblikkelig. 

Jeg klarte meg fint i flere  år, jeg hadde en god jobb og grei inntekt, jeg var trygg på meg selv og fikk venner og tilslutt en kjæreste. Jeg stolte på andre for kansje første gang i mitt liv. 

Da jeg var 25 ble jeg gravid, kjæresten ønsket ikke barn og forlot meg, jeg ble alene med barnet. Etter dette har jeg slitt. Jeg  prøver å gjøre det beste for barnet mitt hver eneste dag, mitt barn skal aldri mangle noe! Men til tider er jeg helt utmattet, jeg klarer ikke alltid å følge opp barnet mitt på best mulig måte, jeg er sliten, deprimert, har mye smerter og får ikke hjelp noe sted. Jeg føler meg mislykket, barnet mitt fortjener bedre!. Jeg føler meg verdiløs og at ikke noen bryr seg. 

Jeg har alltid hatt tett kontakt med min mor, og har det i dag også, vi bor 5 min spasertur fra hverandre. Jeg er veldig konfliktsky og har aldri klart å ta opp mine issues med henne, jeg hjelper henne ofte, med hva det enn skulle være: penger, handling, kjøring,  stelle hagen og ofte tyngre arbeid. Jeg klarer ikke å si nei til henne, hun har satt meg i gjeld flere ganger med bestillinger og annet i mitt navn og aldri betalt,jeg får heller aldri igjen penger hun "låner". Det plager meg veldig, men jeg får ikke til å si nei, de gangene det virkelig ikke har passet å hjelpe henne blir jeg kalt :utakknemlig drittunge og hun kan true med å ringe barnevern på meg eller a kutte meg ut fullstendig. Jeg er 35 år og blir fortsatt mishandlet av mamma. Jeg orker ikke å ha det slik, men jeg kommer ikke fra det heller, jeg bærer mye nag mot mor, men gir aldri beskjed.

Jeg har flere ganger forsøkt å få hjelp uten å lykkes. 

Jeg lurer nå på hvordan jeg kan få hjelp? Da helst utenom fastlegen. Jeg og mor har samme lege og han har flere ganger fortalt mor ting om meg.  

Anonymkode: c5d55...bd5

Først og fremst så bytter du fastlege. Ny start med ny lege som kan se problemene fra en mer objektiv synsvinkel. Du må rett og slett bli henvist til psykolog og begynne utredning og behandling. Det er ikke noen vei utenom  du er syk, og for barnets del må du gjennomføre dette.

Du bør henvende deg til familievernkontoret og be om en time der. De kan hjelpe deg å komme i kontakt med riktige instanser. Avlastning eller et par "ekstra" besteforeldre kan kanskje være fint for dere.

Dette får du til. Lykke til

Anonymkode: 72263...224

[AnonymBruker]

Hvordan klarer du og følge opp barnet ditt? Det er min første bekymring. Og så må du ta tak i egen situasjon, snakk med fastlege. 

Anonymkode: 3b87a...f3f

[Kvinne87Rogaland]

1. Flytt

2. Kutt kontakt med mor

3. Bytt fastlege

4. Be ny fastlege om henvisning til psykolog

5. Endre livsstil: Bevege seg mer og spise betennelsesdempende mat (det kan hjelpe mot inflammasjon i kroppen, prøv Berit Nordstrand sine bøker)

[AnonymBruker]

Hobbypsykolog her. Høres ut som du trenger større avstand til din mor, at hun er en for stor del av ditt liv, romsterer for mye i ditt hode og at dette kan reduseres uten at dere trenger å kutte hverandre ut. Hun virker som en "umulius" ut fra det du skriver. Kan du søke jobb/utdanning/kjæreste/annet og flytte et annet sted? Da har du også en bra unnskyldning hvis du trenger det for flyttingen, at du ikke fant noe annet. Kan barnefar/farmor/farfar bistå mer med avlasting/samvær til ditt barn?

Anonymkode: 023cd...73e

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Først og fremst så bytter du fastlege. Ny start med ny lege som kan se problemene fra en mer objektiv synsvinkel. Du må rett og slett bli henvist til psykolog og begynne utredning og behandling. Det er ikke noen vei utenom  du er syk, og for barnets del må du gjennomføre dette.

Du bør henvende deg til familievernkontoret og be om en time der. De kan hjelpe deg å komme i kontakt med riktige instanser. Avlastning eller et par "ekstra" besteforeldre kan kanskje være fint for dere.

Dette får du til. Lykke til

Anonymkode: 72263...224

Det er ikke så enkelt å bytte fastlege når ingen i skapelig nærhet har ledig.

Jeg har og problemer med å åpne meg til nye. Jeg har tidligere hatt avlastning gjennom barnevern men dette ble avsluttet fordi de mente jeg ikke hadde behov. 

Jeg har bedt om hjelp mange ganger uten å komme noe vei

Anonymkode: c5d55...bd5

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvordan klarer du og følge opp barnet ditt? Det er min første bekymring. Og så må du ta tak i egen situasjon, snakk med fastlege. 

Anonymkode: 3b87a...f3f

Jeg stiller meg samme spørsmål ofte. Det og jeg prøver å ta tak

Anonymkode: c5d55...bd5

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Kvinne87Rogaland said:

1. Flytt

2. Kutt kontakt med mor

3. Bytt fastlege

4. Be ny fastlege om henvisning til psykolog

5. Endre livsstil: Bevege seg mer og spise betennelsesdempende mat (det kan hjelpe mot inflammasjon i kroppen, prøv Berit Nordstrand sine bøker)

Takk for tips 😊

Anonymkode: c5d55...bd5

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Hobbypsykolog her. Høres ut som du trenger større avstand til din mor, at hun er en for stor del av ditt liv, romsterer for mye i ditt hode og at dette kan reduseres uten at dere trenger å kutte hverandre ut. Hun virker som en "umulius" ut fra det du skriver. Kan du søke jobb/utdanning/kjæreste/annet og flytte et annet sted? Da har du også en bra unnskyldning hvis du trenger det for flyttingen, at du ikke fant noe annet. Kan barnefar/farmor/farfar bistå mer med avlasting/samvær til ditt barn?

Anonymkode: 023cd...73e

Ingen I fars familie har kontakt med barnet. 

Jeg skrev kansje ikke så utfyllende, men vi har flytta 2 ganger allerede og mor flytter etter.

I fjor søkte jeg flere jobber i en andre byer, men fikk avslag pågrunn av avstand selvom jeg skrev jeg var villig til å flytte. 

For øyeblikket har jeg ikke noe kontakt med andre enn mor. 

 

Anonymkode: c5d55...bd5

[Frostrose]

Sett deg på venteliste til ny fastlege med én  gang! Noen ganger åpner det seg plutselig mange plasser samtidig (lege går ppp i stilling eller legekontoret får ekstra personer), så det er bare å prøve! 

 

Det er mange som kan avlaste deg. Spørsmålet er hva du selv ønsker. Jeg ville kontaktet barnevernet. De kan hjelpe med f eks. avlastninghjem for barnet annenhver helg slik at du kommer litt ovenpå igjen. Røde Kors kan i noen byer tilby "besteforeldre". Man kan også søke om støttekontakt dersom man er innenfor BV. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Det er ikke så enkelt å bytte fastlege når ingen i skapelig nærhet har ledig.

Jeg har og problemer med å åpne meg til nye. Jeg har tidligere hatt avlastning gjennom barnevern men dette ble avsluttet fordi de mente jeg ikke hadde behov. 

Jeg har bedt om hjelp mange ganger uten å komme noe vei

Anonymkode: c5d55...bd5

Du må flytte. Du bør ha fysisk avstand til din mor. Og ny fastlege. 

Anonymkode: 2af15...893

[AnonymBruker]

Du trenger større avstand til din mor. Dessuten trenger du avlastning, det blir også godt for ditt barn å ha flere gode omsorgspersoner enn bare deg. Gjerne med fast intervall, tenker minimum 1-2 ganger i måneden. Om det er far eller fars familie, venner av barnet ditt (om du ønsker å åpne opp for dine problemer med foreldrene. Venner kan kanskje være greit 1 ettermiddag/kveld etter skoletid en gang i blant - enten på fast basis eller at du kan ta kontakt med foreldre om/når du trenger litt tid på å komme deg), venner/bekjente av deg eller om barnevernet kan bidra med avlastning.

Du trenger også noen å prate med. Både fagpersonell - lege/psykolog/psykiatrisk helsesøster/enellerannen (finnes sikkert noen yrkesgrupper som kan hjelpe uten at jeg kommer på det akkurat nå, men det kan kanskje lege eller helsestasjon komme med forslag på, er jo mulig det er forskjell fra kommune til kommune) - og sosialt. Med sosialt så tenker jeg ikke nødvendigvis at du skal snakke med noen om problemene dine men rett og slett få deg et sosialt nettverk. I min kommune er det et tilbud innen psykisk helse at de som ønsker det kan være med på fysisk aktivitet 1-3 dager hver uke, det er gruppeaktivitet og veldig lavterskel. Her får vi da fysisk aktivitet (fysisk aktivitet er bra for psyken) i tillegg til å være sosiale. Her jeg bor er det iallefall en veldig fin gjeng - varierer så klart litt fra gang til gang om hvor mange og hvem som dukker opp - vi snakker ikke om sykdom og hvorfor den enkelte er der, og alle deltar ut fra sine forutsetninger. Vi blir jo relativt godt kjent med hverandre - og noen av oss har også blitt venner utenom. Kanskje noe slikt kan være noe for deg?

Noen lenger opp foreslo reservebesteforeldre - det kan være en veldig god løsning for deg. Selv om jeg skriver reservebesteforeldre tenker jeg like gjerne på noen som kan være reservetante eller -onkel, iallefall en ekstra voksen som kan være en "venn i hverdagen" både for deg og ditt barn. 

Anonymkode: e6741...828

[AnonymBruker]

Din mor har ødelagt 35 år av ditt liv. Skal du virkelig la henne ødelegge flere for deg og for ditt barn? Kutt kontakt og gå til psykolog og bearbeide de trauma du har fått. Kanskje du har pådratt deg ptsd etter all vold? 

Anonymkode: 02dd9...978

[AnonymBruker]

Prøv å få ny jobb langt unna din mor. Flytt noen timer bort fra henne. Prøv å kutt kontakt eller ha minimal med kontakt. Få deg ny fastlege. At barnefar stakk, er ikke din feil. Start et nytt liv en annet sted i landet. 

Anonymkode: b7fb9...5a7

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg tenker at her har " livet satt seg i kroppen". Har du fortalt legen din om oppveksten din? 

Du trenger støtte til å skyve din mor ut av livet ditt og hjelp til å bearbeide/reorientere deg. Du kan ikke ha det sånn ❤

Anonymkode: 82e0a...a94

Jeg har prøvd å ta det opp med legen min, men ble møtt med "mødre vet som oftest barnas beste"  har ikke nevnt henne igjen siden da. Jeg kan ha problemer med å formulere meg riktig verbalt og blir derfor ofte misforstått. 

Anonymkode: c5d55...bd5

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei, jeg postet et kort innlegg her i går kveld men ønsker nå å utdype litt mer. 

Jeg er 35 år og har et barn i skolealder 100% alene. 

Min situasjon i dag er at jeg er konstant deprimert, utmattet og har angst mot det meste, det er vanskelig for meg å gå ut av hjemmet. 

Jeg har og stadig inflammasjon i muskler rundtom som gjør det vondt for meg å være i bevegelse, dette har jeg slitt med i 5 år nå uten at leger finner årsaken. Dette hjelper heller ikke på. 

Jeg har et skralt nettverk. Jeg vokste opp under omsorgssvikt med kun mor. Hun har gjennom hele min oppvekst vært manipulerende og opptatt av en fin fasade, jeg ble ofte slått av mor, kunne bli nektet mat og var langt under gjennomsnitt i vekt og høyde. jeg utviklet etterhvert adferdsproblemer og slet med relasjoner til andre barn, jeg hadde kun sporadiske og kortvarige vennskap med andre barn. bekymringsmeldinger ble stadig sendt til barnevern fra både barnehage og senere fra skolen. Min mor skyldte alle problemer på meg og fraværende far og fikk alltid medhold. Jeg hadde ingen fin barndom og var svært ulykkelig mesteparten av tiden. 

Da jeg kom i tenårene var problemene hjemme så store at de ikke lenger kunne skjules, naboer sendte bekymringsmeldinger til barnevern og jeg ble tidvis tatt ut av hjemmet. Fremdeles ble jeg sett på som "problemet" og mor fikk medlidenhet for å ha stått i i så mange vanskelige situasjoner med meg. Jeg ble stemplet "promiskiøs" og voldelig som 12 åring, hadde mistanke om rus som 13 åring. Dette var aldri noe sannhet i men ting mor kunne lire fra seg. Jeg var ikke promiskiøs og hadde aldri vært borti rusmidler, jeg drakk aldri alkohol heller. Ungdomsårene var turbulente, jeg var kasteball i barnevernsstystemet og var innom totalt 26 institusjoner og 7 fosterhjem før jeg nådde 18 år. Da jeg ble 18 flyttet jeg for meg selv nesten øyeblikkelig. 

Jeg klarte meg fint i flere  år, jeg hadde en god jobb og grei inntekt, jeg var trygg på meg selv og fikk venner og tilslutt en kjæreste. Jeg stolte på andre for kansje første gang i mitt liv. 

Da jeg var 25 ble jeg gravid, kjæresten ønsket ikke barn og forlot meg, jeg ble alene med barnet. Etter dette har jeg slitt. Jeg  prøver å gjøre det beste for barnet mitt hver eneste dag, mitt barn skal aldri mangle noe! Men til tider er jeg helt utmattet, jeg klarer ikke alltid å følge opp barnet mitt på best mulig måte, jeg er sliten, deprimert, har mye smerter og får ikke hjelp noe sted. Jeg føler meg mislykket, barnet mitt fortjener bedre!. Jeg føler meg verdiløs og at ikke noen bryr seg. 

Jeg har alltid hatt tett kontakt med min mor, og har det i dag også, vi bor 5 min spasertur fra hverandre. Jeg er veldig konfliktsky og har aldri klart å ta opp mine issues med henne, jeg hjelper henne ofte, med hva det enn skulle være: penger, handling, kjøring,  stelle hagen og ofte tyngre arbeid. Jeg klarer ikke å si nei til henne, hun har satt meg i gjeld flere ganger med bestillinger og annet i mitt navn og aldri betalt,jeg får heller aldri igjen penger hun "låner". Det plager meg veldig, men jeg får ikke til å si nei, de gangene det virkelig ikke har passet å hjelpe henne blir jeg kalt :utakknemlig drittunge og hun kan true med å ringe barnevern på meg eller a kutte meg ut fullstendig. Jeg er 35 år og blir fortsatt mishandlet av mamma. Jeg orker ikke å ha det slik, men jeg kommer ikke fra det heller, jeg bærer mye nag mot mor, men gir aldri beskjed.

Jeg har flere ganger forsøkt å få hjelp uten å lykkes. 

Jeg lurer nå på hvordan jeg kan få hjelp? Da helst utenom fastlegen. Jeg og mor har samme lege og han har flere ganger fortalt mor ting om meg.  

Anonymkode: c5d55...bd5

Fastleger er ikke nødvendigvis så gode på å se helheten i symptombildet, men du beskriver godt hvordan oppveksten din har satt seg i kroppen ved både psykiske og fysiske plager. 
Å bli utsatt for omsorgssvikt og vold fra sine nærmeste kan føre til utviklingstraumer hos barn, altså en nevrologisk skjevutvikling som kan være vanskelig/umulig å rette opp til tross for hjernens plastisitet. Enkelte barn har fått atferdsdiagnoser på seg som bunner i tidlige traumer. Man vet ennå ikke hvor mye genene spiller inn men forskning har vist av miljøet rundt spiller en større rolle enn det man tidligere har trodd.
Å ha en grunnleggende kunnskap om dette kan hjelpe deg til å akseptere livet slik det ble, og gjøre det beste ut av det. 

Slik jeg leser innlegget ditt så er du ikke i jobb per nå? Og du omgåes moren din jevnlig, både på grunn av mangel på nettverk og makten hun har over deg. 
Tilfører hun noe som helst positivt til livet ditt? Dette er noe du bør tenke over. Moren din høres ikke helt mentalt frisk ut, kanskje hun lider av en udiagnostisert personlighetsforstyrrelse. 

Mange voksne har kuttet kontakt med sine foreldre etter å ha innsett at relasjonen påfører dem mer skade enn de klarer å håndtere. Andre har redusert kontakten med sine foreldre, enten ved å flytte langt unna eller sørge for å være lite tilgjengelig både fysisk og mentalt. 

Jeg tenker at du kunne hatt behov for traumebehandling. Det er også mulig å få hjelp i det private, men det koster. 
Hos psykologen kan du også få hjelp med grensesetting i forhold til din mor, det trenger du for å kunne oppnå bedre livskvalitet for deg selv. 

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, ~white lady~ said:

Fastleger er ikke nødvendigvis så gode på å se helheten i symptombildet, men du beskriver godt hvordan oppveksten din har satt seg i kroppen ved både psykiske og fysiske plager. 
Å bli utsatt for omsorgssvikt og vold fra sine nærmeste kan føre til utviklingstraumer hos barn, altså en nevrologisk skjevutvikling som kan være vanskelig/umulig å rette opp til tross for hjernens plastisitet. Enkelte barn har fått atferdsdiagnoser på seg som bunner i tidlige traumer. Man vet ennå ikke hvor mye genene spiller inn men forskning har vist av miljøet rundt spiller en større rolle enn det man tidligere har trodd.
Å ha en grunnleggende kunnskap om dette kan hjelpe deg til å akseptere livet slik det ble, og gjøre det beste ut av det. 

Slik jeg leser innlegget ditt så er du ikke i jobb per nå? Og du omgåes moren din jevnlig, både på grunn av mangel på nettverk og makten hun har over deg. 
Tilfører hun noe som helst positivt til livet ditt? Dette er noe du bør tenke over. Moren din høres ikke helt mentalt frisk ut, kanskje hun lider av en udiagnostisert personlighetsforstyrrelse. 

Mange voksne har kuttet kontakt med sine foreldre etter å ha innsett at relasjonen påfører dem mer skade enn de klarer å håndtere. Andre har redusert kontakten med sine foreldre, enten ved å flytte langt unna eller sørge for å være lite tilgjengelig både fysisk og mentalt. 

Jeg tenker at du kunne hatt behov for traumebehandling. Det er også mulig å få hjelp i det private, men det koster. 
Hos psykologen kan du også få hjelp med grensesetting i forhold til din mor, det trenger du for å kunne oppnå bedre livskvalitet for deg selv. 

 

Nei jeg er ikke i jobb, og har ikke vært i jobb siden 2018. Jeg har for store smerter i kroppen til å klare noe jobb nå. Jeg skjønner ikke alltid hvorfor jeg har med mor a gjøre ennå, men joda, vi har hatt fine stunder sammen også. Men når jeg tenker over ting i ettertid lurer jeg på om hun er hyggelig mot meg for egen vinning, hun har lent seg på meg mye økonomisk, hun er sløsete med egne penger. Jeg har alltid spart hver eneste krone som kan spares. 

Anonymkode: c5d55...bd5

[AnonymBruker]

Ser at du har fått mange råd allerede som jeg støtter. Kan besøkshjem også være aktuelt? Et hjelpetiltak fra barnevernet. Vi har besøk en helg i måneden. Ikke på grunn av omsorgssvikt, men fordi mor er alene, har et lite nettverk og mye stress i livet sitt. Barna liker seg her, de får gjøre litt andre aktiviteter og oppleve andre voksne som også bryr seg om dem. Mor får slappet av og hentet seg inn. Ordningen fungerer godt. 

Anonymkode: 0bcf1...088

[Månestjerne]

Flytt, få deg ny fastlege, skaff deg avlastning (gjerne gjennom barnevernet), begynn hos en psykolog for å bearbeide all fysisk og psykisk vold og ikke minst: kutt kontakt med moren din. Ikke fortell henne hvor dere flytter. 

Klem til deg ❤️ håper du finner ut av det!