Normalt hormonell eller fødselsdepresjon?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke følt meg spesielt hormonell som gravid, og de første ukene etter fødsel gikk også fint. - Men den fjerde-sjette uka etter fødsel, har jeg slitt med dette:

- Ingen motivasjon for å stå opp om morgenene. Ikke en gang for å se baby.
- Ikke lyst til å være våken om dagen, ser bare frem til å legge meg.
- Aldri uthvilt. Tung og trøtt.
- Liten matlyst.
- Generelt umotivert. Alt er et ork.
- Veldig høyt angst og stressnivå. Sosial angst. Vil ikke se noen.
- Fryktelig irritabel. Ikke noe hyggelig å være rundt. Prøver å skjerpe meg, men så eksploderer jeg til slutt og er kjempesur.
- Gråter meg i søvn hver kveld.
- Hjernen tenker bare negativt og pessimistisk. Jeg gruer meg til "alt" som skal skje fremover. Hjernen spiller bare av triste eller skumle "filmer". Tenker mye på at jeg kommer til å dø, at baby kommer til å dø - eller mannen min, mammaen min, eller andre. Og så blir jeg opphengt i det, og gråter og gråter, som om det allerede har skjedd. 
- Tenker at jeg er en dårlig mor. At jeg kommer til å mislykkes. Skuffe barnet mitt. At jeg er et dårlig menneske. Fortjener ikke å ha barn. At jeg kommer til å ende opp med å ta livet mitt, og ødelegge barnet mitt sin psykiske helse. At jeg kommer til å ende opp med å ødelegge barnet mitt, og at det skal få et ulykkelig liv på grunn av meg. 

Når det er sagt skjerper jeg meg og tar meg sammen. Jeg står opp med baby, er sammen med h*n, mater, snakker, steller, leker, tar i mot besøk, går tur. Prøver å spille rollen min som god mamma så god jeg kan, men jeg er redd for at jeg ikke klarer det mye lenger 😢

Er det vanlig å ha det sånn? 

Anonymkode: a2ede...2dc

[AnonymBruker]

Vanlig eller uvanlig, det er ikke så nøye. Men normalt er det ikke. Innmari slitsomt og mørkt å ha det sånn! Jeg hadde det slik de første 7-8mnd minst, og jeg anser det som en fødselsdepresjon. Jeg slet med manglende følelser for barnet.  Dessverre var jeg ikke så åpen om hvordan jeg hadde det så jeg strevde mye på egenhånd. Nå er barnet mitt godt over 1 år og det kjennes som om en mørk tung tåke har lettet.

Jeg tenker at det er normalt å kjenne på at søvnmangel tar på. Men når de mørke tankene tar overhånd, man tenker så mye på døden, ingen lyspunkter, da... er det på tide å søke hjelp. Den følelsen av å spille en rolle, late som om man er glad i og til babyen, klistre på et smil når det føles som om ansiktsmusklene ikke fungerer. Jeg hadde tatt en tur til helsestasjonen og sagt det som det er❤ 

Anonymkode: fdc00...6c9

[Gjest Chicchi]

Uff klem til deg! Det høres ikke godt ut å ha det sånn. Jeg synes du skal snakke med jordmor eller kontakte fastlegen din og fortelle at du mistenker fødselsdepresjon. De kommer til å ta deg på alvor.

Det er flott at du tar deg sammen, men det er jo unødvendig å bruke krefter på det. Det er kjempebra å kunne be om hjelp 😄 
 

Slike mørke tanker er nok vanlig, men flere burde søke hjelp til det. Ingen kommer til å synes at du er en uskikket mor. Og sjette uka etter fødsel er en veldig tung periode med kveldsuro og sånn. 
 

Søk hjelp Og del tanker!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har ikke følt meg spesielt hormonell som gravid, og de første ukene etter fødsel gikk også fint. - Men den fjerde-sjette uka etter fødsel, har jeg slitt med dette:

- Ingen motivasjon for å stå opp om morgenene. Ikke en gang for å se baby.
- Ikke lyst til å være våken om dagen, ser bare frem til å legge meg.
- Aldri uthvilt. Tung og trøtt.
- Liten matlyst.
- Generelt umotivert. Alt er et ork.
- Veldig høyt angst og stressnivå. Sosial angst. Vil ikke se noen.
- Fryktelig irritabel. Ikke noe hyggelig å være rundt. Prøver å skjerpe meg, men så eksploderer jeg til slutt og er kjempesur.
- Gråter meg i søvn hver kveld.
- Hjernen tenker bare negativt og pessimistisk. Jeg gruer meg til "alt" som skal skje fremover. Hjernen spiller bare av triste eller skumle "filmer". Tenker mye på at jeg kommer til å dø, at baby kommer til å dø - eller mannen min, mammaen min, eller andre. Og så blir jeg opphengt i det, og gråter og gråter, som om det allerede har skjedd. 
- Tenker at jeg er en dårlig mor. At jeg kommer til å mislykkes. Skuffe barnet mitt. At jeg er et dårlig menneske. Fortjener ikke å ha barn. At jeg kommer til å ende opp med å ta livet mitt, og ødelegge barnet mitt sin psykiske helse. At jeg kommer til å ende opp med å ødelegge barnet mitt, og at det skal få et ulykkelig liv på grunn av meg. 

Når det er sagt skjerper jeg meg og tar meg sammen. Jeg står opp med baby, er sammen med h*n, mater, snakker, steller, leker, tar i mot besøk, går tur. Prøver å spille rollen min som god mamma så god jeg kan, men jeg er redd for at jeg ikke klarer det mye lenger 😢

Er det vanlig å ha det sånn? 

Anonymkode: a2ede...2dc

Nei ikke vanlig. 

Anonymkode: c0a39...ede

[AnonymBruker]

Har det sånn selv. Men jeg tør ikke si noe på helsestasjonen.  For når jeg hadde det slik under forrige gang ,så ble jeg meldt til bv og de annså meg som en dårlig mor. Det var et annet sted enn jeg nå bor men jeg tør bare ikke.  

Anonymkode: 4e39f...c1f

[Sofakona]

Snakk med legen din, da kan du kanskje bli sykemeldt og mannen din ta over permisjon.

Men snakk med legen din...jeg hadde det slik..men gikk dessverre aldri til legen eller fikk ikke hjelp.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har det sånn selv. Men jeg tør ikke si noe på helsestasjonen.  For når jeg hadde det slik under forrige gang ,så ble jeg meldt til bv og de annså meg som en dårlig mor. Det var et annet sted enn jeg nå bor men jeg tør bare ikke.  

Anonymkode: 4e39f...c1f

Oi, så merkelig. Trodde man ble henvist til psykolog og slikt, ikke bv. Så kjipt 😕

Anonymkode: fdc00...6c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Oi, så merkelig. Trodde man ble henvist til psykolog og slikt, ikke bv. Så kjipt 😕

Anonymkode: fdc00...6c9

Helsesøster har sagt jeg skal si fra da, men etter den opplevelsen på gamle bostedet, så tør jeg jo ikke det.

Anonymkode: 4e39f...c1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har det sånn selv. Men jeg tør ikke si noe på helsestasjonen.  For når jeg hadde det slik under forrige gang ,så ble jeg meldt til bv og de annså meg som en dårlig mor. Det var et annet sted enn jeg nå bor men jeg tør bare ikke.  

Anonymkode: 4e39f...c1f

Det her er bare bullshit og vil hindre TS i å søke hjelp. At man melder til BV er for mer enn bare fødselsdepresjon. Ærlig talt!

Anonymkode: c0a39...ede

[AnonymBruker]

Det du beskriver er barseldepresjon. Jeg er i samme suppe. Fikk min mann til å ta kontakt med helsestasjonen da jeg ikke klarte det selv. Nå følges jeg opp av helsesykepleier og psykolog der. Vil anbefale deg å be om hjelp så fort som mulig. Å være mor kan føles mye bedre!

Anonymkode: 4ce40...8d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Det her er bare bullshit og vil hindre TS i å søke hjelp. At man melder til BV er for mer enn bare fødselsdepresjon. Ærlig talt!

Anonymkode: c0a39...ede

Det er ikke bullshit nei. Det er ren fakta. 

Anonymkode: 4e39f...c1f